The Wilhelmsens https://thewilhelmsens.com/rss.xml Musikkanmeldelser, tilbakeblikk, intervjuer, konserter, og annet musikkrelatert snacks som kan drive denne høyeste av alle kunstformer videre og frem. nb VIDEOPREMIERE: Norsk Råkk - La Det Rulle https://thewilhelmsens.com/2020/videopremiere-norsk-rakk-la-det-rulle Oslo-baserte Norsk Rock er snart ute med nytt album på den brillefine labelen Fucking North Pole Records, ei skive som er produsert av Jørn Christensen. Den forrige utgivelsen, 2018-albumet &quot;Helgardert&quot;, fikk Ole Morten til å kalle det for &quot;en fest og en vitamininnsprøytning&quot;. Med den tredje singelen ute i disse dager kan vi trygt si at de fortsetter i samme spor. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Torstein Eriksen, vokalist og bassist i Norsk Råkk, har komponert melodien og skrevet lyrikken til "La Det Rulle". Med seg i bandet har han mannen med norsk rocks lengste navn, gitarist og korist Adrian Du Monceau, mannen som fyrer av de feteste riff fordi han kan. Trommis og perkusjonist er som vanlig Espen Wolmer Fladmoe, som hamrer like hardt som blåserrekka blåser. I denne rekka finner vi Mathias Hole på trombone, Vidar Enga med sitt horn og trompetist Kim Koffeld. I tillegg hjelper produsent Jørn til med litt ekstra perkusjon, og de har fått kule Ida Dorthea Horpestad fra like kule Blomst med på vokal. Det er med andre ord lite å utsette på mannskapet.</p> <p>Låten åpner med et fett riff i The Specials-landskap, og når blåserne kommer inn ganske så kjapt så kommer Madness-feelingen ganske så umiddelbart. Torstein har hentet fram sommerstemmen, og det takta er av sorten som ofte ble hamret ut på Jamaica på slutten av 70-tallet. Vi snakker med andre ord om en låt som bør havne på en del spillelister hos folk som liker å ta seg en fest når sola varmer og pilsen står på bordet.</p> <p>Videoen er en slags kollasj av tidligere ferieturer. Akkurat det kan være motiverende nok, og ikke minst nostalgis, i disse COVID-19-tider, når folk pakker kofferter og unger i bilen og retter neser mot Sørlandet, Lofoten og Senja. "Våre" ferieminner er fra California, Oslo og det jeg innbiller meg er Brighton. Det er en pir å spotte, som minner meg veldig om stedet jeg fridde til min kone. <br /> <br /> I løpet av de 2:35 filmen varer strømmer typiske ferieminner på, som palmer, strender, sol og blå himmel. Ja, i tillegg til køkjøring, grå bygninger i betong, en hund som soler seg, og en irriterende måke. "Damn the rules, it's the feeling that counts", står det på et skilt i videoen, og gudene skal vite at Norsk Råkk vet å skape den gode sommerfølelsen. Så, lytt til låten, sjekk ut videoen, og gled deg til ny skive fra bandet.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-remote-video media--view-mode-full"> <div> </div> </article> </div> </div> Tue, 07 Jul 2020 12:49:00 +0200 Johnny Wilhelmsen 52b21bb0-fdb0-4b14-9243-fc63a2e61aeb Colonel Roger - Live From a Farmhouse https://thewilhelmsens.com/2020/colonel-roger-live-farmhouse Roger Haaland, Tommy Larsen, Øystein Skjold og Jan Morten Ferkingstad pleier å stikke en helg i året til gården til sistnevnte. Når de er samlet er de Colonel Roger, og de spiller rett og slett rock. Der ute på landet kan de spille så høyt de vil, til alle døgnets tider. I løpet av årene har tanken om å spille utendørs vokst fram, om været tillater det, og denne sommeren klaffet det. Utstyret ble rigget opp på frontporchen, toppformen spisset, congas børstet støv av, og låtene framført så enkelt og to the bone som mulig. Det resulterte i en deilig liten halvtime av den fineste rock, lo-fi som fy, og en test av nytt materiale. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Colonel Roger slapp på tampen av 2017 sin selvtitulerte debut, et album som fikk masse skryt av oss, og som vi faktisk trodde ville slå meget godt an. Men, det har vært merkelig stille fra bandet. I over to år. Men, nå er de klare for å spille inn oppfølgeren, og i den anledning har de testet ut låtmaterialet i sin egen private konsert. På en veranda langt ute i ødemarka. </p> <p>Oppskriften er såre enkel.<br /> Ett kamera, en stereo opptaksmikrofon, ingen monitor, kun vokal og congas mikket opp, seks nye låter, improviserte gitarsoloer.</p> <p>Det nye albumet skal hete <em>Rugged Trail</em>, og tittelsporet fra skiva kommer ut som andre låt på konserten. Låten handler om verdens eldste tema, utfordringene som dukker opp i et forhold. Før det får vi låten "Cross Country Road Trip", en låt vi alle vil kjenne oss igjen i i løpet av sommeren - norgesferie i bil. At de er aktuelle skjønner vi på den tredje sangen de presenterer, "Roots", som ikke handler om Kunta Kinte, men om å sitte her hjemme å betrakte galskapen rundt om i verden. "The Fall" er en sprek sak med et dårlig kamuflert stikk mot alle karrierejegerne der ute.<br /> <br /> Vi har savnet mye under pandemien vi opplever i disse dager, og som musikknerd er konserter det største savnet. Det har de lagd en låt om, "Flying High", som også toucher innom temaene turnere med andre band, bli kjent, sosialiseres, klemme hverandre og kose seg "på veien". Karene avslutter det hele på vakkert, skakt og ærlig vis. "Faded Away" tar for seg alvorlige tema som selvmedisinering og angst, men med en undertone som roper ut om tro på kjærligheten.<br /> <br /> Så, trykk på play og føl kjærleiken til musikken fra Colonel Roger. <br /> <br /> Peace and love fra Colonel Roger og The Wilhelmsens, og ha en fortreffelig lørdagskveld. Og natt.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-remote-video media--view-mode-full"> </article> </div> </div> Mon, 06 Jul 2020 19:00:00 +0200 Johnny Wilhelmsen cc29232f-9035-4188-a054-0606e2479483 Punk i alle sjangre https://thewilhelmsens.com/2020/punk-i-alle-sjangre Husker du da punk var én sjanger, og langspillere (også kalt LP) var en sjeldenhet innen sjangeren? Husker du da punken egentlig var ganske uniformert og det var strengt hva som var punk og ikke? Du kan si hva du vil om utvikling, men at det er mye mer som er punk i dag, mer enn det som var snevert definert før, gjør vel punken mer punkete i attitude? Punken skulle liksom ikke ha regler, men den regelen er vel mer fraværende nå enn før? Uansett, Astmatisk Gapskratt fra Trøndelag bryr seg lite om reglene som gjaldt innen punken før. Og moro er det! Bare hør på debuten deres, Heller Fargerik Enn Kald! <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Trøndelag har altid stått sterkt når vi snakker om punk og hardcore. UFFA og Ivar Matlaus har historisk klang for oss som har vandret på Jorda ei stund. Husker for eksempel samlere, Lilliedugg, Shakespeare In The Bush, Det Glade Vannvidd... vi kunne ramset opp lenge. Derfor er det ikke noen overraskelse at vi får band som Astmatisk Gapskratt, en kvartett som synger på norsk - men mest på trøndersk. Tekstene på <em>Heller fargerik enn kald </em>er opprørske punktekster som tar for seg samfunnet og personer/karakterer. Er du nostalgisk så les i vei!</p> <p>Det som er mest punk med denne plata er at den ikke holder seg til én retning innen punken. Den spener over det meste av det som går under betegnelsen. Åpningslåta, <em>Berømte isite ord,</em> kunne vært hentet fra <em>Anarki og Kaos, </em>samleskiva som kom i 1992, og som bestod av band og låter som ble utgitt i perioden 79-81. Altså de mest punkete åra av punken, om du vil. Det starter fort, og det holder seg forsåvidt høyt i antall omdreininger. Låt nummer to, <em>Schtøggen,</em> er nesten Tre Små Kinesere på speed - eler kanskje heller karsk?</p> <img alt="Astmatisk i aksjon" data-entity-type="file" data-entity-uuid="7d74d39f-92d8-4725-8140-f221419538f8" src="/sites/default/files/inline-images/Astmatisk%20live.jpg" class="align-center" /> <p>Deretter går det slag i slag med noen låter som lener seg mot California-punken på 90-tallet, noe litt Oi!, alle rett fram, uten bridge eller annet fjas som kommer i veien for punk-attituden. På en drøy halvtime sitter du astmatisk og gapskratter av tretten punklåter som stort sett sitter midt i trynet på deg. Her er det ikke rom for hvileskjær og digresjoner. </p> <p>Bandet henger godt i hop, og vokalen er passe skjev, i ekte punkånd, og rett som det er kores det flerstemt. Bassen har fått mye spillerom på denne plata, og det er flere av låtene som dras av bassisten - en jobb han gjør uforskammet bra. I det hele tatt er Astmatisk Gapskratt et band som høres ut til å ha det gøy sammen, og det går utover lytteropplevelsen. Selv om det spriker og slenger litt er det egentlig bare å ta det for det det er, morosm punkrock. Heldigvis er ikke punken så alvorlig lenger, og hledigvis er det noen som driter i sjangerestetikk - og det er vel akkurat DET som er punk? Akkurat som Astmatisk Gapskratt. Jeg rekker plata en gang til - høyt - før naboen rekker å ringe snuten.</p></div> </div> Wed, 24 Jun 2020 09:57:59 +0200 Roar Wilhelmsens 6a26e2c6-f7ab-4513-b1a8-38d8a7ba62be Rock'N'Roll , For Faen! https://thewilhelmsens.com/2020/rocknroll-faen Jeg har tatt meg selv i å utbasunere at Kosmik Boogie Tribe er verdens beste rock&#039;n&#039;roll-band en rekke ganger. Hvis jeg spiller ei av de tre skivene de har gitt ut ender jeg alltid opp med usunt høyt volum. Er jeg på konsert med dem sitter jeg alltid igjen med følelsen av at det har vært en opplevelse utenom det vanlige. Og når de kommer med ny skive kjenner jeg at pulsen øker. Så da Robert Dyrnes sendte meg ei melding om at KBT skulle slippe ei skive på hans selskap Blues For the Red Sun, med teaseren &quot;Slow Death&quot; som vedlegg, visste jeg at sommeren var berget. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Kosmik Boogie Tribe, eller KBT for oss som elsker dette bandet, består av Thomas Brenna (vokal), Morten Lunde (gitar), Magne Vannebo (trommer), Eirik Melstrøm (gitar) og Vegard Strand Holthe (bass). De av dere som digger rock'n'roll og er litt bevandret i den norske rockefaunaen vet at dette er krem-rockere kjent fra en rekke andre band, og dere som ikke kjenner til dem liker sannsynligvis Kygo, Gro Anita Schønn eller Wenche Myhre, så ei oppramsing av tidligere bravader vil være å kaste perler for svin. </p> <p>KBT debuterte i 2012 med <em>Balls, Bullets and Blues, </em>og fulgte opp med bunnsolide <em>Suck More Piss</em> i 2016. Men, det var med 2018-utgivelsen <em>We're Not Here To Fuck Spiders </em>at de ikke bare suste opp i rockens eliteklasse, men etablerte seg som undertegnedes favorittrockere. Boogierock, garasjerock, rock'n'roll, hardrock, punkrock. Kjært barn har mange navn, og KBT kan lett krysse av alle sjangre. De mikser alt det fete og deilige i rocken, skriver kule og fengende melodier, og klarer å formidle at de er i businessen med et eneste formål - ha det gøy og sørge for at de som hører på føler det samme. Det er rock'n'roll som rock'n'roll skal være.</p> <p>På sin fjerde utgivelse, <em>Let's Rock the Fuck Out!!!Vol.1</em>, får vi servert ei god blanding av outtakes, coverlåter, tidligere uutgitt snop og liveopptak. Slike utgivelser føles ofte unødvendige, og ender stort sett opp som støvsamlere. Så kan dette være nødvendig å ha i samlinga? Er dette noe å bruke dyrebar tid på? Svaret er verdens største dobbel-JA. Liveopptakene viser den kuleste siden av bandet, når de står på scena og bare øser på. Outtakes'ene er av sorten som får meg til å tenke "Wow, hvordan er det mulig å ikke finne plass til disse låtene på skiva?". Og coverlåtene? De er ikke bare av det spennende slaget, men spilt så kult og særegent at de føles livsviktige.</p> <p>Simen Jeistad, Morten Lunde sin gamle kumpan fra Mormones og gitarist i Shit City, har mikset liveopptakene og re-mastret alle låtene på skiva, Ruben Willem har spilt inn og mikset "Slow Death" i Caliban Studio, mens Lunde/Storkås har spilt inn og mikset resten. Coveret, som er av typen "spesiell utbrettsvariant", er prydet av et dritstilig bilde av bandet på scena, fotografert av Rune Goddokken, mens resten av bildene er tatt av selveste Ednul Netrom. Den mannen kan litt av hvert. </p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-05/KBT%20band_0.jpg.jpeg?itok=Bxo587I5" alt="" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">Verdens tøffeste rock&#039;n&#039;roll-band driver på med livsfarlig røyking av sigaretter og spising av junkfood. Fra venstre; Eirik Melstrøm, Morten Lunde, Vegard Strand Holthe, Thomas Brenna og Magne Vannebo.</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Karene sparker maksimalt fra allerede på første spor, "Dirty Farmer". For noen år siden fikk jeg en e-post fra en hyggelig kar som heter Pål Erik Gulliksrud. Han kunne fortelle meg at han hadde lagd en film som jeg kanskje kunne være interessert i. <em>Bøndenes Brorskap - Franske Fristelser</em> het herligheten, og var en både festlig, interessant og spesiell film som jeg satte stor pris på. Men, noe omtale ble det ikke, siden vi nå en gang driver på med musikk hos The Wilhelmsens. En av de tingene jeg virkelig bet meg merke i var det kule soundtracket, og av alle de barske låtene så var det altså "Dirty Farmer" som utmerket seg mest. Jeg måtte hoppe noen ganger i filmen, tilbake that was, for å få med meg låten en liten haug av ganger. </p> <blockquote> <p><strong>I'm a dirty farmer<br /> Not a french nobleman<br /> I drive my tractor<br /> You're just Peter Pan</strong></p> </blockquote> <p>KBT mater på med traktorbass, tighte riff, fete gitarer i begge kanaler, et farlig komp, og en vokalist som høres skummel og ur-sint ut. Thomas Brenna er lett den kuleste vokalisten vi har å by på her på berget, og allikevel er det sånn bortimot ingen som kjenner til han. Hvis vi tar med de 7,7 milliarder skapningene på kloden som kan kalles mennesker, så vil jeg tro at sånn cirka 0,0003 promille har hørt han synge, mens minst halvparten burde ha gjort det. Da trekker jeg fra munker, de som mener at rock er synd, og alle luringene som foretrekker trekkspill og dansegallaer.</p> <p>Fra samme session som "Dirty Farmer", hos Endless Tinnitus sommeren 2016, kommer "Who's a Punk". Her snakker vi om en snedig og kul låt som var totalt ukjent for meg, skrevet og spilt inn av det amerikanske pønkorkesteret Rokker i 1979. Låten het opprinnelig "Who's a Punk (Your Mother)", og er så fet at jeg har et oppdrag nå: sjekke ut Rokker! Den siste låten som er hentet fra denne særdeles produktive sommerkvelden hos Endless Tinnitus er "Levande Begravd". Nok en coverlåt, nok en låt fra 1979, nok et pønkorkester, men denne rakkeren er skrevet av svensken Fredrik Wadling. Wadling var frontmannen i bandet Liket Lever, og versjonen de spilte inn ligger nærmest det KBT byr på. Sjekk ut på YouTube, eller lytt til versjonen Wadling spilte inn til soloskiva <em>Something Wicked This Way Comes </em>(1989). Eller, aller best, spill KBT sin versjon. Drithøyt. For dette er fete saker.</p> <p>Så, til outtakes-avdelingen. Igjen en coverlåt, men det er bare så vidt. Vi snakker nemlig om The Mormones-låten "Which Doctor?", en låt Morten skrev da han utgjorde 50% av den sykelig tøffe Lillehammer-duoen. Opprinnelig kom den ut på skiva <em>Dra Til Hælvette </em>(2005), og kjenner du ikke til bandet bør du gjøre noe med det. Fort. KBT spiller låten som om de elsker den, noe de sannsynligvis gjør. Fete bassganger, intens hamring på trommeskinn, standsmessig ulvekoring, dritstilige riff, og Brenna som brøler som om han er besatt. Dæven steike. Men, den heftigste rosinen i pølsa er for meg "Shitkicker". Sammen med "Which Doctor?" var de planlagt for <em>Suck More Piss</em>, men kom altså ikke med. Når jeg nå har blitt kjent med låtene så tenker jeg at det var noe bortimot en arvesynd å ikke ta dem med på skiva den gang. "Shitkicker" er så rock'n'roll at låten burde poppe opp når du søker på rock på www.</p> <blockquote> <p><strong>Hey, boys and girls!<br /> You're absolutely right!<br /> We're gonna fuck you in the ass!<br /> All night!</strong></p> </blockquote> <p>Og, ja, denne høykulturelle lyrikken skal skrives med utropstegn. Brenna brøler nemlig disse banalitetene ut, som om det er bortimot verdens viktigste budskap.</p> <p> </p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-remote-video media--view-mode-full"> <div> </div> </article> </div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Det er fire liveinnspillinger til på <em>Let's Rock the Fuck Out!!!Vol.1</em>, alle spilt inn på Sort &amp; Blå Scene i april i fjor. Tre av låtene er hentet fra <em>We're Not Here To Fuck Spiders</em>, i tillegg til "That's What Mama Said", en låt KBT bruker å spille live når de får et intenst sug etter å pøse på med gitarer, kjøre på med ymse komp som trekker ut og maler på, og bare kose seg på scena. Låten ble spilt inn av australske Coloured Balls i 1973, et band en av bandets store helter, Lobby Loyde, spilte i. Loyde er óg en av låtskriverne, og låten er tidligere bl.a. spilt inn av Stephen Malkmus (Pavement). KBTs versjon av låten består av heftige doser feedback, Magnes taktfaste hamring og gjentatte klasking på symbalene, Vegards monotone bassisering, og til slutt et band som bare brøler ut "that's what mama said!", noe som fungerer som en katalysator for å varme sjela mi.</p> <p>Låtene fra det siste studioalbumet åpner med en låt alle rockere i verden burde elske, "Pablo Was Here". Dette er KBT i topp boogieform, bandets AC/DC-nikk, med et riff som føles legendarisk og en Brenna som innimellom kan minne om Bon Scott. Morten synger andrestemmen på et vis som sender oss rett i festmodus, og måten han og Eirik deler på gitaroppdraget er av Thin Lizzy-klasse. Herlighet for en låt. "We've Got the Cash" er for anledningen omdøpt til "Who's Got the Cash". Om de er drukket opp, brukt på burgere eller stappet i lomma til noen får vi ikke svar på, men at det er et band som er fulle av energi og spillelyst skjønner vi umiddelbart. Siste låt ut er den lyriske höydaren "Piss, Punk and Pie". KBT i Motörhead-gata er alltid kult, og her dundrer de avgårde. I tillegg topper de med brillefin koring, mens overgangen og taktskiftet som ender opp i hyllesten av urin, pønk og kake med kjøtt sitter som et skudd.</p> <p>De siste to låtene på albumet er coverlåter. Og her snakker vi virkelig om to låter som på ulike måter forer rock'n'roll-hjertet mitt på ypperlig vis. "Disco Junkies" fordi det er en fet låt, men like mye fordi vi snakker om en låt og et band jeg ikke hadde noe større kjennskap til. Vi snakker om australske The Victims fra Perth, og en låt de spilte inn i 1978 og slapp på femspors-EP'en <em>No Thanks To the Human Turds. </em>Hvem var så The Victims, lurer du på? Låtskriveren, Dave Faulkner, startet i 1981 Hoodoo Gurus sammen med en annen i bandet, James Baker. Og Baker kjenner alle vi som elsker rock fra livsviktige band som The Scientists og Beasts of Bourbon. KBT vet å finne gull, med andre ord. Den andre låten elsker jeg ene og alene fordi det er en av historiens kuleste låter, og fordi KBT spiller den så bra at det er til å få fnatt av. Vi snakker rett og slett om Flamin' Groovies og klassikeren "Slow Death". Her er det ikke mer å si enn sett på låten, jekk deg en øl, len deg tilbake i godstolen, og nyt! Dæven døtte.</p> <blockquote> <p><strong>I called the doctor/In the morning<br /> I had a fever/It was a warning<br /> She said "There's nothing I can prescribe<br /> To keep your raunchy bag of bones alive"<br /> I got some money left for one more shot<br /> She said "God bless you" I said "Thanks a lot"</strong></p> <p><strong>It's a slow, slow death</strong></p> </blockquote> <p>Kosmik Boogie Tribe har altså levert nok en kanonskive. De beviser en gang for alle at de er noe av det kuleste, beste og feteste vi har å by på når det kommer til rock'n'roll. Og, best av alt? Vi snakker om Vol.1 her, noe som mer enn antyder at det kommer mer av denne sorten. Jeg vil tro at Robert Dyrnes og Kari Westergaard har et ønske om at dette skal bli en serie av KBT-skiver som ikke stopper før vi når Vol.10. Minst. Og da har de berget rocken egenhendig. Verdens største 6'er, med andre ord.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-05/Terning%206.png.jpeg?itok=Uc_3w-FN" alt="" typeof="Image" /> </div> </div> </div> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Thu, 14 May 2020 17:51:03 +0200 Johnny Wilhelmsen fb30f8ea-e4ef-4212-bb95-e44373021cae Dekadente pønkere https://thewilhelmsens.com/2020/dekadente-ponkere Göttemia fra Halden (og Mysen) er en spinnvill og dritstilig kvartett som i snart tjue år har gitt ut pønk-, hardcore- og rock&#039;n&#039;roll-skiver som sparker balle og skaper heftig begeistring. I hvert fall hos oss i The Wilhelmsens, som vet å sette pris på energiske karer som lar seg inspirere av band som Poison Idea og Motörhead. &quot;Decadence&quot; skulle slippes 13.mars, og bandet skulle så ut på en omfattende turné i Europa. Sånn gikk det dessverre ikke, som alle skjønner. Men, nå er albumet ute, til stor glede for alle de som elsker rocken kjapp, skitten og festlig. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Jeg oppdaget Halden-bandet sent, nærmere bestemt for tre-fire år siden da jeg skrev en sak om byens kule musikkscene. Da hadde de nylig gitt ut albumet <em>Trigger Happy Fat Family</em>, som jo er storinteressant kun pga tittelen. At musikken er barsk som Fanden gjorde heller ingenting. Siden den gang har de blitt fire år eldre, selv om det ikke høres sånn ut på tekstene. Akkurat sånn musikk i denne gata skal være. Her er det lite føleri, minimalt med kjærlighetserklæringer, ganske så fritt for tyngre samfunnsanalyser, og sånn cirka kjemisk fritt for finkulturelle betrakninger. Det vi derimot får er viser om traktorpulling, det dekadente livet i Østfold, bensinbøffing og brennvin.</p> <p>De fire herrene som byr opp til hopping, melodiske springskaller og en fest ute av kontroll er mysenguttene Ole Laurits Mosseby (vokal og fuzzbass) og trommis Roy Arne Klemmetsrud, samt haldenseren Ricky Julian Norum (vokal og syntherseizer) og møring og gitarist Ola Rolf Gjersdal. <em>Decadence</em> ble spilt inn i Aber Studio i Halden, der alle fire bor og jobber i dag. Hans Uhre stod for produksjon sammen med bandet, og har mikset albumet. Masteringen er gjort av Simen Følstad Nilsen, mens coverdesignet er etter en idé av Ricky og Ole Laurits. Fotoen som preger coveret er tatt av Benjamin Huseby, og er altså en gullsprayet Thor Martin Thorsen, mens baksidebildet er tatt av Hanna Fauske. Alle låtene er komponert og skrevet av bandet, med unntak av "Norway 2019", som er et samarbeid med Knut-Oscar Nymo som også synger på låten. Gjestesanger er Anna Karine Brække som synger heftig på fem av låtene. De fjorten låten går forøvrig unna på 26 minutter, så da skjønner de fleste tegninga.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-05/Go%CC%88ttemia4.jpg.jpeg?itok=Uw2WlOJk" alt="" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">Tre dekadente østfoldinger og en møring. F.v.: Ole Laurits Mosseby, Ricky Julian Norum, Roy Arne Klemmetsrud og Ola Rolf Gjersdal.</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><blockquote> <p><strong>I don't understand myself these days.<br /> Supposed to be an average, responsible, intelligent young man<br /> I can't recall, when did it start<br /> Been a victim of unusual, irrational thoughts</strong></p> </blockquote> <p>Se sparer ikke på konfekten, Göttemia, men kjører på tungt fra start med "Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley)". Ole Laurits spiller som Lemmy på bassen, og han og Ricky brøler hissig ut meldingene de har på hjertet, om en livstrett fyr med noe i skallen som ikke bør være der. En suicidal åpning med et dødelig og energisk riff. Trommis Roy hamrer heftig løs på tammer, skarp og symbaler, og det som låter som to vokalister som bytter på å synge er knall. Det samme er den tostemte koringa. En alvorlig stilig start som sørget for at oppmerksomheten ble fanget umiddelbart etter at skiva havnet på platetallerkenen. De maler på videre med "Rednecking, om enn noe mer melodiøst, med ei lett "aaaahhh-koring" som pynter opp. Tempo er stikkordet, lekker bassisering skaper nesten pop-stemning, og det synges altså om det Østfold tradisjonelt har vært kjent for - rødnakker.</p> <p>"Untermensch", feedback, brøling fra startblokk, mitraljøseriffing, maskingeværtromming, og en bass som buldrer. Og klokkeklare meldinger til folk som ikke er verdt en dritt. Anne Karine pynter opp med "vokalharmonier", Ola leverer en kjapp og konsis liten solo som varer i åtte sekunder, og jeg havner i pønkstemning, litt som den gang jeg oppdaget Supersuckers. Og det er aldri dumt. Ser etter noe å sparke til, noe jeg kan kaste i veggen, men slår det fra meg i det øyeblikket "On &amp; On" starter. Nok en melodiøs liten rakker av en låt, som jeg må karakterisere som en av mine personlige favoritter fra skiva. Noe sier meg at dette er en låt radiokanaler med rock'n'roll på menyen bør a-liste, men som nok ender opp uspilt i et land hvor Bjørn Eidsvåg og DDE er the shit.</p> <blockquote> <p dir="ltr"><strong>I can see much clearer now, got a vision from god<br /> Who helped me out this<br /> Addiction went on and on and on and on and on<br /> I almost drowned, drenched my soul in gasoline</strong></p> </blockquote> <p dir="ltr">På "Gasolin" hører vi at Göttemia har hørt sine doser Poison Idea, og dette er fett som fy. Karene kan virkelig spille rock'n'roll, med tostemt sang, en påskrudd gitarist, en vanvittig tight komp, og en sang om en bensinsniffer som har sett lyset og vel så det. Låten går nesten rett inn i forvrengt støy som varer i 19 sekunder og er døpt "In Crust We Trust". Side A på vinylen avsluttes med en intens og ilter sak, "New Ass/More Guts", midt i Motörhead-land, med en tekst som burde hatt 25 års aldersgrense. Vi snakker om å hate alt og alle, pule på den bedritne juleaften, ete cum og drikke piss, ha sansen for dick picks, bælme vodka og like AIDS. En trivelig liten stubbe, altså.</p> <p dir="ltr">Da jeg hørte den første singelen fra skiva tidligere i år, "Total Eclipse of the Brain, tenkte jeg umiddelbart "faen, dette blir ei vanvittig stilig skive". Jeg var innom tanken om at Kosmik Boogie Tribe har fått en konkurrent om tittelen Norges feteste rock'n'roll-band, og bare det å ha vært innom den tanken sier sitt. Taktfast tromming, litt feedback, et lekkert riff, og den deiligste fuzzbassen du kan tenke deg. Refrenget er det kuleste jeg har hørt så langt i år, som en krysning av Joy Division (!) og Meat Puppets. En höydare, og albumets beste låt. Lett. Og jeg liker at dette er bandets prog-låt, som varer i hele 3:19. Den kunne godt ha var i et kvarter om jeg hadde fått bestemt. "Norway 2019" er hardcore spleisa med tradisjonell pønk som pønk ble gjort i UK i 1977. Og låten de gjør sammen med Herr Nymo, som har mye på hjertet. At de rekker levere så mange meldinger på 1:28 er imponerende, samtidig som dette er det nærmeste de kommer en politisk erklæring. Med kilovis av ironi og bøter med sarkasme hylles Listhaug, asylsøkere kastes på hue og ræva ut av landet, for vi nordmenn er en overlegen nasjon og et folkeslag få kan måle seg med.</p> <blockquote> <p dir="ltr"><strong>Wouldnt it be nice if you could shut the fuck off<br /> I ahte your fucking face and the way that you talk<br /> This is my final warning before i will blow your head off </strong></p> </blockquote> <p dir="ltr">De har kanskje lånt låt-tittelen fra Beach Boys, men der stanser likhetene. "Wouldn't It Be Nice" åpner som klassikeren til brødrene Wilson, men akkurat det varer bare i et halvt sekund. Deretter er det full pinne, aggresjon og paranoia i beste Dead Kennedys-stil. Vi begynner å nærme oss en konklusjon når det gjelder tema - Göttemia liker ikke folk. I hver fall ikke når de har instrumenter i nevene og energilagre som er fulle. "Vegan Dogs" minner meg veldig om Motorpsycho som de låt på tidlig 90-tall. Mulig det er lydbildet som minner meg om det Bent, Snah og Håkon drev på med for bortimot tretti år siden, kanskje er det fuzzbassen til Ole Laurits, eller kan det være vokalen som sprekker litt opp her og der? Samme kan det være, men vi snakker nok en kul låt, der de filosoferer tungt rundt dagens hundehold. Influencere som ikke gir bikkjene sine annet enn grønnsaker, avling av alskens fasonger, og eiere som bruker dyrene som statussymbol. Som "stolt" eier av en chihuahua skjønner jeg nøyaktig hva de synger om.</p> <p dir="ltr">"Final Warning" er låten som skiller seg noe ut fra resten av låtene på <em>Decadence</em>. Synthen til Ricky får mer plass, Anne Karine får litt mer rom å boltre seg i og skaper ei stemning som er lystig (!), til tross for den misantropiske karen dette handler om. Jeg får litt Mission of Burma-vibber av låten, som definitivt er et av de sterkeste sporene Göttemia har på samvittigheten. Den andre singelen som ble sluppet for et par uker siden, "(Was It) Something I Said" er mer straight rock'n'roll, mer irritasjon over folk, og generelt kjip stemning. Sjekk ut videoen som ligger på YouTube, som ble lagd etter den streama konserten de gjorde i slutten av mars. En artig sak, der vi bl.a. lærer å putte en pris snus under leppa av vokalist Ricky. Så er det slutt, og det med en passe mektig instrumental med en veldig mektig tittel, "La Grande Bouffe". Ola får file litt på gitaren, Roy slår harde seige slag på trommskinnene, Ole Laurits buldrer opp og ned langs halsen på sin bass, mens Ricky driver med en liten elektronisk symfoni. Vakkert (!) og pent, uventet og kult.</p> <p dir="ltr">Liker du rock'n'roll med tempo, pønk som ikke er såkalt 90-tallspunk, og sinte, energiske karer, så blir du å elske Göttemia. Det gjør The Wilhelmsens.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Tue, 05 May 2020 19:44:00 +0200 Johnny Wilhelmsen 78074c64-6db1-4c81-abea-1e9de1ac215f Bjellas 5te https://thewilhelmsens.com/2020/bjellas-5te Stein Torleif Bjella. Jeg blir varm om hjertet bare jeg hører navnet. Det har jeg blitt siden 2009 da jeg hørte musikken hans for første gang. Debutalbumet &quot;Heidermenn&quot; står i dag som en påle i norsk musikk, og er lett et av de fem fineste albumene som er gitt ut her til lands. Bjella fikk virkelig åpnet øynene og ørene min for visesang, med sine nydelige melodier og kruttsterke, festlige og underfundige tekster. Og siden har han levert det ene sterke albumet etter det andre. Sist helg kom altså hans femte skive ut, &quot;Øvre-Ål Toneakademi&quot;, og igjen er det en herre i toppform som leverer. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Alle som kan telle, og det er sannsynligvis brorparten av landets innbyggere over to år, klarer å se at <em>Øvre-Ål Toneakademi</em> er Stein Torleif Bjellas sjette utgivelse. Men, fine <em>Jordsjukantologien </em>(2018) er det vi på godt norsk kaller et spoken words-album, og er mer som ei diktsamling å regne. Det har med andre ord gått hele fire år siden forrige ordinære utgivelse, <em>Gode Liv</em>. Siden den gang har jeg sett Bjella live fire ganger, sist i september i fjor på knallstilige Espenes Gård i Dyrøy, da Terje Espenes (Jack Stillwater) hadde booket Bjella til låvekonsert. Der fikk jeg slått av en liten prat med Bjella, og der startet ventetiden. Sju måneder med ventetid er nå over, og som vanlig når det gjelder mannen fra Øvre-Ål så viste det seg at ventetiden var verdt hvert eneste sekund.</p> <p>Igjen er Kjartan Kristiansen trygt plassert i produsentstolen, i studioene Amper Tone og Studio Intim, begge i Oslo. Miksingen er gjort av Bjarne Stensli og Kjartan, mens Jørgen Dupermann Træen har stått for mastringen. Bildet av Bjella som pryder fronten av coveret er tatt av Lars K. Lande, og Håvard Gjelseth er mannen bak selve designet på coveret, et cover som byr på hovedpersonens dåpsattest og hans håndskrevne informasjon om de som har bidratt og fortjener en takk.</p> <p>Som vanlig har Bjella med seg noen ekstraordinære musiker. De som står for kompet, Kenneth Kapstad (trommer) og Eirik Øien (bass), er utenomjordisk dyktige karer, og gjør sitt til at alle de ti låtene er rytmiske herligheter som sørger for ei behagelig nostalgisk stemning der det trengs. Eller får meg til å by kjerringa opp til en heftig halling. Piano tar Christer Knutsen seg av, både elektriske og akustiske, mens Kjartan spiller elektriske og akustiske gitarer. Så har vi Geir Sundstøl. Altmuligmannen. Geniet. Ingrediensen som sørger for at alt stemmer. Fyren som kan spille på alt som lager lyd. På <em>Øvre-Ål Toneakademi </em>er det shankargitar, munnspel, optigon, marxophone, mandolin, dobro 12-streng, pauke, dulcimer, pedalsteel, xylofon, vibrafon, klokkespel, cümbüs, nationalgitar, elgitar, banjo, arp soloist, juno-6, casio cz 1000, og selvsagt lexicon prime time. Jeg blir ikke overrasket om han har bidratt med lyder fra andre instrumenter eller duppedingser som er oversett. Alexander Pettersen og Robert Eidevik korer, Thomas Petersen er med på perkusjon, og Mari Persen arrangerer og spiller horn og stryk på "Mitt Navn Er Stein".</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-05/Bjella%20portrett.jpeg?itok=6eLTq8iz" alt="Bjella - portrett" typeof="Image" /> </div> </div> </div> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><blockquote> <p><strong>Øyvind kjenne alle, det legg han ikkje skjul på<br /> E har prøvd å prate ved han, då vil han berre gå<br /> Alltid kjem han i det beste lys<br /> Alltid er han den fyrste<br /> han er so glad i seg sjøl, det ha e med lyst te</strong></p> </blockquote> <p>Taffel-jazz, kafé-swing, jamming av Lillebjørn Nilsen og Django Reinhardt. Åpningen "Sundre City" er en overraskende start. Det første som slår meg er at Lars Dalin spiller stringswing-gitar som en Django i storform, mens Bjella synger i sitt lyseste stemmeleie, forsiktig og vart. Bandet låter som om de ikke har hørt på annet enn Pokey LaFarge siden 2016. Men, om melodien og musiseringen er uvant og ei ny side ved Stein Torleif, så er det lyriske i et velkjent farvann. Vi befinner oss i Sundre City, og da snakker vi ikke om den vesle byen i Alberta, Canada. Det er naturligvis sentrum av Øvre-Ål vi skal til, som på avslutningssporet på <em>Heidersmenn</em>, "Tiger På Sundretur". Nok en gang serverer Bjella oss et interessant persongalleri, som Øyvind. Han kjenner alle, selvdiggeren som bare vil gå når Stein Torleif prøver å snakke med ham. Og så er det Tone, da, hobbypsykologen som vrir på alt som sies, og som blir ilter når hun får svar, tuter når hun får skryt, og ikke vil vite av trøst. Joda, vi skal virkelig inn i Bjellas univers.</p> <p>Vi blir ikke lenge i taffel-land, for bandet vil harve over instrumentene sine i "Ekkel Fisk". I det som kan beskrives som en sang om "skjermangst" kjøres det på med en seig og monoton blues som får meg i trampeform. Det bys på stomp, banjo, basskoring, koring i falsett, en semi-intens Bjella, og et fett komp. At Sundstøl blåser litt i munnspillet sitt, som om han er avkommet til Charlie Musselwhite og spiller for Tom Waits, sørger for at jeg havner i lykkemodus. Dette er den mørke, skitne og heftige Bjella vi blant annet hørte på "Undergang". Men, sekunder etter at synthen til Sundstøl er fadet ut kommer en langt lystigere Bjella ut av høyttalerne. "Mitt Namn Er Stein" er lystig pop, med blåsere, strykere, en deilig barytongitar, et lett og ledig komp, og Bjella som byr på sin lyseste og ømmeste røst. Naturligvis fulgt av et mannskor av tenorer. Bjella, Kristiansen, Knutsen og Sundstøl byr på så mye strenge-kos at det nesten blir for meget. Men, bare nesten, for dette er perfekt for mine ører, og ble øyeblikkelig en favorittlåt. Teksten er åpenbart av det selvbiografiske slaget, om det å bli sterkere av tilbakeslag, ha en kompis å ringe til i tunge stunder, og det å finne den store kjærligheten. Eller finne hjemmet sitt i nakkegropa til dama. Vakkert. Og vakkert er det at Stein Torleifs datter, Bergljot, spilte bass på låten da de framførte den hos Lindmo på NRK. Der bidro forøvrig briljante Bendik Brænne óg, så sjekk for all del ut videoen.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-remote-video media--view-mode-full"> <div> </div> </article> </div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><blockquote> <p><strong>E kjem for å si<br /> At e kan fortsatt bli<br /> The only one<br /> Ein som ikkje er ekstra følsom</strong></p> </blockquote> <p>Johnny Cash hadde sin "Folsom Prison Blues", Bjella har sin "Følsom Person Blues". Og, med all respekt for W.S. Holland, Marshall Grant, Carl Perkins, Al Casey og Luther Perkins, og uten sammenligning for øvrig - det Kristiansen, Kapstad, Øien, Sundstøl og Knutsen driver på med her står ikke tilbake for noen. Nå er det ikke mange som når Cash opp til anklene, men Bjella har potensiale til å oppnå det. I norsk sammenheng har vi ingen som er i nærheten av Stein Torleif, noe topping av albumlista her i landet etter ei uke sier mye om. En ting er låtskrivertalentet, noe annet det håndplukkede bandet han har i ryggen. Slikt noe er det vi kaller perfekt match. I denne funky bluesen møter vi karen som spiller Orbison på bilstereoen mens verden suser forbi, og med lengsel i hjertet. Dama som sørget for å fyre opp begjæret hans dra avsted, og etterlot seg en kar på tusen meters dyp. Kjent tematikk? Oppbrukt lyrikk? Neida, Bjella gjør det på sin måte, og da blir det friskt og ukjent terreng.</p> <p><em>Øvre-Ål Toneakademi</em> topper vinyl-lista i Norge, en vinyl der "Fødd På Eit Fjell" avrunder A-siden på den. Bjella er født inni landet, oppi høylandet, og det handler i bunn og grunn låten om. For sikkerhets skyld er dåpsattesten lagt ved skiva, i innercoveret, sånn for å ha det juridiske på plass og bevise at han ikke driver med løgn og fanteri. Vi kan jo tenke oss at beviset legges ved fordi låten er skrevet av Ole Paus. For å fortelle om dette trengs steelgitar for det nostalgiske, synther for det moderne, og et mannskor som setter punktum og to strek under det hele. Vinylen har en B-side, og den åpner med "Min Kjære Og Ven". Låten hadde fint passet inn på <em>Gode Liv</em>, med Kapstads lekre trommerier og den lekne melodien som nærmest er umulig å sjangerplassere. Her er det spor av blues, country, jazz og visesang, og det synges om å være ute av vater når din kjæreste ikke er i umiddelbar nærhet. En litt manisk karakter har sendt fem tekstmeldinger, rører rundt i Øvre-Ål mens han snoker etter dama, og konkluderer overraskende med at "perfekt kjærleik går berre ein veg".</p> <blockquote> <p><strong>Frisøren i sentrum<br /> Er helten min<br /> Bruka kor stund<br /> På å gjera andre fin</strong></p> </blockquote> <p>Selvsentrerte mennesker, egoister som tenker på seg selv først og så på seg selv, en verden der mange grafser til seg det de ser nytte i. De aller fleste kan av og til kjenne seg igjen i egoisten, og det har Bjella lagd en låt om, med "Frisøren i Sentrum" som en litt uvanlig helt. Frisøren fungerer selvsagt ypperlig som et bilde på noen som tenker på andre, som jobber dagen lang med å gjøre andre fine og presentable. Etter å ha hørt denne låten har jeg merkelig nok fått et annet syn på frisøren min, som jeg aldri har tenkt på som ei som gjør det hun gjør for å gjøre meg fin, for å gi meg en ny look, om det skulle være aktuelt. En skikkelig gladlåt, med andre ord. Fett orgelspill, nærmest i The Doors-stil, og et tandert komp som løser opp i den minuttlange outroen.</p> <p>Av og til liker man alt ved et menneske, de som aldri kan gjøre noe feil, men tvert om gjør de gale tingene på riktig vis. "E Likte Deg" er en låt om ei dame med disse egenskapene. I tillegg er det virkelig tydelig at Kjartan Kristiansen har lagt sin hånd på verket, for her er skjer det saker og ting som sender tankene tilbake til <em>Vonde Visu </em>og <em>Heim For Å Døy</em>. Kapstad trommerier er av det deilige slaget, synthene til Sundstøl likeså, og hele bandet maler på såpass at vi ender opp med et lite kunstverk av en låt. Han likte henne tett på, på avstand, bilen hennes, måten hun kjørte på, den nye musikken hun kom med, i gråvær, ved middagstid, og at noe er for sent for ham. Sterk låt som havnet blant mine Bjella-favoritter umiddelbart.</p> <p>- Er det klart? To, tre, fir'..<br /> "Fiskesangen" er e sang det er lett å kjenne seg igjen i for en som bor i ei fiskebygd i Nord-Norge. Nå synger riktignok Bjella om å fiske i ferskvann, og ikke ute på fiskegrunnen eller på fjorden. Men, det er enkelt å overføre geografien i låten, for i bunn og grunn handler låten om å være selvforsynt. Og om å ha unnskyldningene klar når man kommer tomhendt på land. Eller hva skal man si om verselinja <em>ingen som e kjenne kan skjøne koss ein vaksen mann fær so veldig lite fisk</em>? Klima. For mye sol. Altfor mye vind. Regn fra nord. Måneskinn. Hørt det før? Melodien er av det utrolig vakre, neddempa slaget, pyntet med fingerspill på nylonstrenger der vi hører akkordskiftene, ei sag, steelgitar, en akustisk synth. Vakkert.</p> <blockquote> <p><strong>Eigentleg vil ingen ha<br /> ”Sutre-Petter neri bua”<br /> Hugs å ikkje bi for tung<br /> Hugs å vera ung<br /> Ikkje stotre og bi taus<br /> Utadvendt og nådelaus<br /> Ta lyttaren med sjarm<br /> Fortapt spelemann</strong></p> </blockquote> <p><em>Øvre-Ål Toneakademi </em>avrundes på fineste vis med "Fortapt Spelemann", en selvkritisk låt om tvil, anger og egne mangler. Og løgn. Eller i beste fall en serie av undervurderende blikk på egen person. Vi vet at Bjella er en kar som kan litt av hvert, med gårdsbruk og alt, og som definitivt ikke serverer oss låter som han trenger angre på. Og, nei. Vi ønsker oss en "Sutre-Petter", så lenge han heter Stein Torleif Bjella. Og, ja, du ser alt så klart. Med dette bandet i ryggen så blir det dessuten vakkert klart. Norges spelemann #1 er ikke mye fortapt, men en nasjonalskatt av de sjeldne. </p> <p>Stein Torleif Bjella har fortsatt en heltestatus hos The Wilhelmsens, for nok en gang leverer mannen til toppkarakter. Vi tror ikke mannen kan lage dårlige låter. Jeg er sikker på at jeg i 2045 sitter i gyngestolen min og lytter til hans tjuetredje album, med en kald bayer i lanken, og konstaterer at han fortsatt ikke har levert et eneste svakt album. Det er Bjellas kaliber.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Sat, 02 May 2020 12:05:00 +0200 Johnny Wilhelmsen 3cdcfde9-0345-408a-b630-768010b9d098 Prosaisk Urettferdighet https://thewilhelmsens.com/2020/prosaisk-urettferdighet For et knapt halvår siden slapp Tor Ærlig &amp; Detektivene sitt debutalbum, &quot;Poetisk Rettferdighet&quot;. Nå snakker vi ikke om noen kvisete jyplinger som er ferske i bransjen, men om fem erfarne herremenn som alle har drevet med musikk i mange herrens år. De har dessuten sluppet noen singler tidligere, samt en EP som vi omtalte da den kom ut i 2016. Hovedpersonen, Tor Erling Naas, er dessuten en kjent kulturpersonlighet i Telemark og Grenland, et multitalent, og en kar med mange jern i ilden. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Tor Ærlig &amp; Detektivene er ett hardtarbeidende norskspråklig band som liker film noir og pene farlige damer, i hvert fall om vi skal tro de fem karene som utgjør bandet. Nå kan man jo spørre seg hvem som ikke liker kriminalhistorier som utspiller seg i storbyer i sene nattetimer, eller pene farlige damer? Det blir litt som da Supersuckers åpnet <em>La Mano Cornuda</em> (1994) med meldingen "This album is dedicated to the good fuckers and those who want to be good fuckers." Hvem er ikke det, liksom? </p> <p>Tor Erling Naas er sjefen for dette ensemblet av middelaldrende menn som liker å spille musikk sammen. Jeg visste at han er tegneserieskaper og en av ildsjelene bak kulturhuset Oransj i Brevik utenfor Skien. Og selvsagt at han er gitarist og vokalist, samt låtskriver. Nå vet jeg at han er en aldri så liten essayist óg. Coveret på <em>Poetisk Rettferdighet </em>er et sant kunstverk, og om coverart noensinne har fortjent å bli opphøyd til en kunstform så er det nå. </p> <p>Jeg ante at dette coveret var noe spesielt allerede da jeg så fronten, et bilde av de fem herrene som har fått "maleri"-behandling. Bildet er tatt i omgivelser som virker hundre år gamle, minst, med bekledning deretter. Karene driver og blander en eller annen form for eliksir med stor interesse, og virker å være alt annet enn lystige. Det er med andre ord drama på gang. Baksiden av coveret er et bilde av ti glassbeholdere av sorten man fant på apoteket i gamle dager. I disse glassene er det ymse planter, frø og rester av treverk, med etiketter pålydende - nettopp - låttitlene. En elegant liten vri.</p> <p>Men, det er når coveret brettes ut, for dette er selvsagt et utbrettscover, at det åpenbarer seg en ny verden av coverart. Ei novelle, eller lettere sagt ei kriminalnovelle, som involverer alle i bandet og er skikkelig "noir", utspiller seg på disse to sidene. Vi snakker om et kjærlighetsdrama av den klassiske sorten, der den eldre og kyniske Dommeren (Tor Erling) ønsker hjelp av den drapstiltalte massemorderen Apotekeren (Kim Wild - trommer, perkusjon, kor) til å finne Kremmeren (Frank Robert Thomsen - keyboard, banjo, mandolin, kor), som kan skaffe til veie noe han trenger. Og det Dommeren trenger er en helt spesiell type gift, for han har funnet ut at den veldig mye yngre kona har fått en elsker bak hans rygg. Med giften i lomma begir han seg videre til sin aller beste venn, Doktoren (Gjermund Ulvang Hagen - gitarer, kor), som skal sørge for at den spesielle gifta havner i både Dommeren og hans unge kone. Den siste som involveres i den intrikate drapsplanen er Graveren (Carsten Holt - bass, kor). Hvorfor må du nesten finne ut av selv, ved å kjøpe skiva. </p> <p><em>Poetisk Rettferdighet </em>er spilt inn i Klyve Lydstudio sammen med lydtekniker Per Sælør. Miksingen tok Kid Andersen seg av i Greaseland Studio, mens Morten Lund hos Lund Lyd står for mastringen. Andersen spiller dessuten keyboard på de tidligere utgitte låtene, for blant de ti sporene er det fire "gamle" sanger. Det er dessuten en rekke andre musikere som bidrar med fioliner, kor, sang, saksofon og trompet, i tillegg til at et barnekor dukker opp på en låt. De flotte bildene er tatt av fotograf Sigurd Håkon Øyvang, sammen med assistent Annette Holm Øyvang, mens Guro Dale fra Uhu Design har vært kostymeansvarlig. Ansvaret for at coveret ser så vanvittig lekkert og kult ut har Sten E. Moe hatt, denne vanvittig talentfulle digitale designeren som bl.a. har lagd logoen til The Wilhelmsens. Hatten av for jobben!</p> <p><a href="https://www.facebook.com/458847000930365/videos/2137893643178289/">https://www.facebook.com/458847000930365/videos/2137893643178289/</a></p> <p>Åpningssporet "Som På Film" er den perfekte starten på albumet. Videoen som ble filmet i Brevik bymuseum og er en hyllest til gamle filmer og lettkledde damer presenterer våre herrer i sine viktorianske kostymer. Lenken over her sender deg rett til den, og den bør sjekkes ut. Dramatikken slår mot oss fra første akkord, en banjo lurer i bakgrunnen, Gjermund spiller en enstrengers melodilinje, Kim shaker ut ei takt, kassegitaren går gjennom hele låten, og Tor Erling har tatt på seg dramatikerens stemme. Barnekoret på tampen kler låten og skaper en slags <em>The Wall</em>-stemning, i en låt som ellers er rock i tradisjonen til De Fire Store. Litt Jokke på tekstsiden, litt DumDum Boys i låtstrukturen, og litt Raga i framføring. Vi snakker tross alt om fem typer som kan sin rockhistorie.</p> <blockquote> <p><strong>Jeg går gjennom livet uten en rynke<br /> Jeg holder meg flytende for jeg kan ikke synke<br /> Jeg er Titanic, jeg er Titanic</strong></p> </blockquote> <p>"Titanic" er det óg lagd en nydelig video til, og vil du se den så finner du den på den samme Facebook-siden jeg har linket til over her. Igjen snakker vi om en låt som står med begge bein, armer og sjel solid plantet i den fine norske rocken vi fikk på 80-tallet, men med innslag av kul 60s-koring, en glimrende bro, fin-fin "la-la-la-ling", og et seigt og alvorlig presist komp servert av kompisene Kim &amp; Cesh. Ja, så leverer Gjermund en gitarsolo av sorten jeg elsker. Kort, presis og blodfet. Tor Erling messer som en brisen pastor, og styrer skuta trygt rett i isfjellet.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-remote-video media--view-mode-full"> <div> </div> </article> </div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Så roer de ned noen hakk, med vakre og nostalgiske "Tidevann". Arrangementet er nydelig, Gjermund har ekkoboksen i gang, Kim banker dramatisk på gong-gongen, mens Signe Salvesen duetterer deilig sammen med Tor Erling. Teksten treffer innertier med tanke på tiden vi lever i nå, med koronavirus, hjemmesitting og en framtid ingen kjenner. Men, vi er ikke deppa lenge, for med lykkepillen "Fryktelig Lykkelig" kjøres tempoet opp, og det som fort er Tor Ærlig &amp; Detektivenes feteste låt er et faktum. Igjen synger Salvesen, Gjermund lirer av seg noen fete riff, Thomsen lager ei semi-sakral stemning med sitt keyboard, taktsjefene Cesh &amp; Kim hamrer løs, og Sjefen synger med sin fineste røst. Man kan bli fryktelig lykkelig av mindre.</p> <blockquote> <p><strong>Det er en ny sykdom som herjer i vår by<br /> Skaff deg tak over huet og kom deg i ly<br /> Du trodde visst du bodde i Annerledeslandet<br /> Men nå må du lære deg å puste under vannet<br /> For når vannet stiger trenger du en venn som du kan stå på.</strong></p> </blockquote> <p>"Egoland" ble gitt ut som b-siden på en singel for et par år siden, og er nå pimpet opp i anledning <em>Poetisk Rettferdighet. </em>Blåserne kommer på banen, og stemningen blir rett og slett funky. Cesh herjer med bassen sin, mens Kim må jobbe for å henge med. Thomsens tangentspill løfter låten mange hakk, og sørger for at det blir umulig å sitte i ro. Sjefen synger og prater om egoisme så dramatisk han kan, og som den dramatikeren han er så blir det heftig. Vinylen snus, og a-siden av den samme singelen, "Jeg &amp; Meg", er i gang. Tema er igjen egoisme, og kun se seg selv i verden. Sjefen tar på seg selvdiggerdrakten, proklamerer at han kan alt og det han ikke kan lærer han seg selv. Særlig. Teksten burde vært oversatt til engelsk og sendt til Trump, uten at jeg tror det er fare for at han hadde tatt noe lærdom av det.</p> <p>"Ti Tusen Timer" og avslutningssporet "Tidløs" ble sluppet på EP'en <em>Columbo </em>i 2016, og ble anmeldt den gang. To fete låter, og jeg skjønner lett valget med å inkludere disse på <em>Poetisk Rettferdighet.</em> "Blaff" er albumets vakreste øyeblikk, akustisk, med mandolin, banjo og Tor Erling som synger en ettertenksom og det jeg aner er en selvbiografisk låt på imponerende vis. Særlig hvis det viser seg at han er fargeblind og er interessert i film, poesi, kunst og kultur. Ja, og liker indisk mat.</p> <p>"Kjære Siri (Det Har Landet En UFO)" åpner som en Elton John-ballade fra den tiden Elton var interessant, men er langt mer enn en ballade. Nå er det riktignok fiks og vakker koring, en bassgang ingen andre enn Carsten "Cesh" Holt kan komme opp med, og en dreining mot en popmelodi etter minuttet, men låten er så mye mer enn det. Vi snakker om en rakker av en sang med flere taktskifter, tema som endrer seg hele tiden, en gitarist som tar av, en keyboardist som herjer som om han har fått i seg samme tranen som John Lord, og fritt fram for Kim &amp; Cesh. De siste par minuttene av låten kan lett karakteriseres som en rockopera, og jeg får både Queen- og Cheap Trick-vibber, av den gode sorten. En kruttsterk låt, rett og slett.</p> <p>Tor Ærlig &amp; Detektivene har med <em>Poetisk Rettferdighet</em> levert et kunstverk av et album, både sonisk og visuelt, med sanger om hverdagslige øyeblikk. Prosaisk poesi av ypperste merke, og urettferdigheten kommer inn når jeg tenker at dette er gjort av fem fabelaktige, seriøse musikere som knapt nok er lagt merke til utenfor sin egen krets. Musikken er av sorten som NRK burde spilt jevnt og trutt, og som definitivt har potensiale for et stort publikum, i alle aldre. Det mangler en null i antall følgere på Facebook, og kun to av seksten låter er spilt av mer enn tusen ganger i Spotify. Men, sånn er verden, og akkurat det endrer neppe COVID-19 på. Jeg håper bare at de har det så morsomt at de fortsetter å lage musikk, gi ut album, og i hvert fall glede undertegnede. Takk for musikken, mine herrer!</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Fri, 24 Apr 2020 17:05:00 +0200 Johnny Wilhelmsen 4e95fb2c-c4e6-4b57-9029-a8f921487566 Stärk Fadnes https://thewilhelmsens.com/2020/stark-fadnes Einar Fadnes er mest kjent for det norske publikum som frontmann, låtskriver og vokalist i Jim Stärk. 17.april slapp han den lenge etterlengtede solodebuten, &quot;Fadnes&quot;, ni år etter den siste Jim Stärk-skiva, &quot;Rainy Love Sound&quot;. Det var ikke fritt for at vi var spente på om det var en rusten Fadnes som var tilbake, eller om formen var holdt ved like. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Einar Stokke Fadnes og hans Jim Stärk slo for alvor gjennom i 2004 med EPen <em>Morning Songs</em>, og det etter at bandet hadde sluppet to fullengdere, <em>Ten Songs And Hey Hey </em>(2002) og <em>No Time Wasted </em>(2003). EP'en er fortsatt den mest solgte i Norge, og det meste tyder på at det vil være en rekord som holder seg til evig tid. Selv fikk jeg med meg gjengen helt fra starten av, pga en platepusher som mente at dette ville funke for meg. Og det gjorde det allerede i 2002.</p> <p>Fadnes har komponert alle melodiene selv, og har sammen med Herjulv Arnkværn skrevet lyrikken. Produsent er Eugene Guribye, som i tillegg bidrar med så mye instrumentelt at albumet nesten er å regne som et duoprosjekt. Einar spiller gitar og synger, får hjelp til tromming av Tom Rudi Torjussen på et par av låtene, og klarinett/saksofon der det trengs av Lars Horntveth, men resten av instrumentene spilles av Eugene. Einar og Eugene har dessuten sammen sørget for arrangementene. Mastringen er gjort av George Tanderø, coverfotografiet tatt av Tomm W. Christiansen, og selve designet står Eivind Christiansen for.</p> <p>Jeg har fulgt singelslippene som startet høsten 2019, fire i tallet, med stor interesse. Først ut var "Shallow Water", som også er åpningssporet på <em>Fadnes</em>. En rolig poporientert låt med akustisk gitar som hovedinstrument. Det er allikevel de analoge synthene som preger låten, i tillegg til Fadnes sin stemme. Jeg får litt 80-tallsvibber av det hele, men disse forvinner kjapt når singel #2 og andresporet på skiva, "My Time Is Now", starter. Lydbildet kan sende tankene i retning det vi hørte på Alejandro Escovedo sitt album <em>The Crossing</em>, mens Fadnes sin vokal kan minne litt om Robert Ellis, en personlig favoritt når det kommer til singer/songwritere. Med andre ord øker kosenivået, og vi har såvidt startet på reisen gjennom <em>Fadnes</em>.</p> <p>Den fjerde singelen, som ble sluppet på nyåret, er plassert som låt #3 på a-siden, og er et av albumets mørkeste spor. "Goodbye Stranger" åpner med verselinja "goodbye stranger it's been far too long, goodbye stranger I know it's been too long", og handler om et usunt forhold som tar slutt. Deilig slide-gitar, spilt som Chris Whitley gjorde det på tidlig 90-tall. Synthene skaper et dystert mollstemt landskap som sørger for at budskapet blir klokkeklart, mens Fadnes driver med finger-picking på høyeste nivå. Jeg ender opp med en mistanke om at den godeste Einar Fadnes har hørt litt på Colter Wall de siste årene. Den siste singelen jeg hadde blitt kjent med før albumet kom ut, "Please Take Me Home", er plassert som nest siste spor, og er en låt om savn som synges med en imponerende innlevelse. Fadnes får vist fram sitt vokale talent, mens Guribye styrer det instrumentelle med stødig hånd. Arrangementet er lekkert som fy, og eks-Jim Stärk-trommis Torjussen hamrer elegant på skinnene.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-04/Fadnes%202.jpg.jpeg?itok=-PTo5pMt" alt="" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">Fadnes har ikke gitt ut nytt materiale på bortimot ti år. Sånn føles det ikke når han nå solodebuterer.</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Det var singlene, og tar vi med den lille lydkollasjen "Spornes" som åpner b-siden så er vi halvveis gjennom albumet. Den knappe minuttet lange snutten, hvor Fadnes spiller alle instrumenter selv, gitar, piano og synth, er en viktig snutt. Viktig fordi den på sett og vis kan høres som en intro til det som for meg er albumets sterkeste låt. "I Heard Your Name In a Song" er låten jeg på kort til har blitt veldig glad i. Det dukker alltid opp noen låter som dette i løpet av et år. Låter jeg vet kommer til å følge meg til evig tid, og som treffer noe inni meg som ikke alltid er like lett å definere. Kanskje er det de vakre harmoniene, muligens er det stemmen til Fadnes, eller kanskje er det den sparsomme og elegante instrumentringen? Det som er sikkert er at Fadnes synger som en helt, på hele sitt register, om savn, den uoppnåelige kjærligheten, og det å lengte etter noen så hardt at det gjør vondt. For. En. Låt.</p> <p>En annen umiddelbar favoritt er avslutningssporet på a-siden, "I Know There'll Be a Time". Den åpner akustisk og rolig, men fra vi hører det vakre refrenget første gang skjer det noe. Torjussen <em>spiller</em> virkelig trommer på denne låten, mens Horntveth viser hvordan en klarinett skal håndteres. Ellers skapes mye drama med ymse synther, mektig styrt av Guribye. Og, de personlige favorittene fortsetter med avslutningssporet "Life Is Just a Dream". Livet kan være et slit, vi er tidvis arbeidsmaur som har mer enn nok med å sørge for nok mat og søvn, utføre våre daglige plikter, betale regninger, og ellers sørge for våre nærmeste. Men, innimellom føles det som om vår tilværelse på jorda er løsrevet fra virkeligheten, ikke minst i disse koronatider, og muligens er dagens tilværelse noe av grunnen til at låten treffer så bra. Ja, og så skaper bassklarinetten til Horntveth en helt spesiell atmosfære. Musikk kan virkelig være deilig.</p> <p>"Late Night Stumble" er albumets lengste spor, en ambisiøs låt som inneholder lag på lag med lyder, vokal og tema. Jeg får inntrykk av at Fadnes synger om tidligere opplevelser, tidligere forhold, og ikke dagens tilværelse på Tromøya utenfor Arendal. Han er satt nå og elsker livet på Sørlandet, og er ikke lenger den søkende karen det synges om. Men der har han nok, som alle oss andre, vært en gang i tiden. Horntveth bidrar med klarinett, Guribye med alskens synther, jeg mener å høre et klokkespill her, mens takta holdes av det som låter som en metronom.</p> <p>"Save Me From a Rainy Day" er det lystigste øyeblikket på <em>Fadnes</em>, selv om lyrikken sier noe annet. Denne tvetydigheten gjør seg, det samme gjør den jazza stemningen, Horntveths sopransaksofon, og tangenttrakteringen til Guribye. I tillegg til å være en bra låt isolert sett så er den med på å gjøre spennet på albumet hakket større, og det er noe jeg alltid har satt pris på. </p> <p>Fadnes har jobbet beinhardt med soloalbumet sitt, skrevet låter gjennom flere år, slitt og svettet i studio, og hadde booket et tyvetalls konserter rundt om i landet i etterkant av plateslippet. Så kom COVID-19 og sørget for at han ikke fikk gjort det han gledet seg mest til - spille ute for folk. Det er lett å føle med ham, og kjefte og smelle litt mot virus-djevelen som har ført oss dit vi er i dag. Men, sånn ble det, og Fadnes heiv seg rundt og spilte en aldeles nydelig konsert forrige fredag, en konsert som ble streamet og som undertegnede satt klistret til skjermen og så. Han hadde med seg multi-instrumentalisten Lars Horntveth den kvelden, og har du ikke sett konserten ennå så anbefales det på det varmeste at du gjør noe med det.</p> <p><em>Fadnes</em> får du kjøpt der du vanligvis shopper din musikk, og liker du vakre harmonier, elegant instrumentering og en vokalist som kan sitt fag, så gjør du som meg - får tak i albumet. Eller, sjekk ut skiva der du streamer musikk, f.eks. i lenken under her, om du ikke tror meg når jeg sier at dette er noe av det vakreste du vil høre av norsk musikk i 2020.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Thu, 23 Apr 2020 20:15:00 +0200 Johnny Wilhelmsen 54c714ff-a76c-4750-92d5-d593bb5f348a Med prog skal landet bygges! https://thewilhelmsens.com/2020/med-prog-skal-landet-bygges Norsk prog lever, og leverer! Monograf er intet unntak, og med debutskiva Nadir bekrefter de påstanden om at i Norge er verdens progmetropol for tiden. Og; denne gangen skal du ikke være kjip, så denne velger du på vinyl! <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Hvis du ikke har hørt om Monograf før så gjør ikke det noe. Denne Oslo-baserte kvintetten debuterte i 2019 med Nadir, og de har et mål om å unngå klisjeer, men blander post-rock og norsk folkemusikk. Det må være et greit mål å sette seg. Men, når de målet?</p> <p>Det er kanskje ikke så mye klisjébruk på Nadir, men gjenkjennelsesfaktoren er der - bare du gir den litt tid. For dette er ikke vers-refreng-vers-refreng-refreng-refreng-fade. La albumet gå et par runder, så hører du etter hvert alt denne musikken er satt sammen av - både lydmessig og sturkturelt. </p> <p>At felespillet er det som slår deg først som folkemusikkinnslaget er ikke rart, men etter et par runder er det ganske mye av arrangementet som er basert på folkemusikk, og kanskje ikke bare norsk. Middelalderens visekunst og drone viser seg også for lytteren. Fans av Gåte og Seigmen liker nok dette ganske umiddelbart, men for en som ikke er all verdens begeistret for de to nevnet bandene er det mer Anathema-følelsen jeg falt for. Det er litt urimelig å sammenligne, men i og med at det er en debut og et nytt bekjentskap, trenger jeg å ha en eller to knagger å henge det på, for knaggene som folk, drone, stoner, vise - alle passer litt her og der, men er ikke dekkende og beskrivende nok for Nadir. Fellesnevneren er progressiv, uansett hva bandet måtte mene om post-rock som merkelapp. </p> <img alt="Proggere" src="/sites/default/files/styles/max_650x650/public/inline-images/Monograf.jpg?itok=lrqxZmL5" width="650" height="431" typeof="Image" class="image-style-max-650x650 align-center" /> <p>Den digitale utgaven av Nadir er fem låter lang, hvorav siste låt, Horde, er et kvarters drone-verk, og var også tittelsporet på en digital EP, som var det første Monograf ga ut. På vinylen får du også den andre låta på Horde-Epen, Ned I Vester Soli Glader - og hør her: Vinylpakka består av to 12" maxisingler, og disk 2 er Horde-EPen! Det betyr også at skal du ha god lyd på dette albumet er det bare vinyl som gjelder! I tillegg er coverarbeid og lay-out, ja hele produktet, så forseggjort at det nærmest er et smykke.</p> <p>Det er vanskelig å ta for seg Nadir låt for låt. For meg er dette et album du hører på fra a til å (a til d, da, siden det er en firesiders vinyl), og oppbygningen og rekkefølgen på låtene er nok bevisst satt sammen for å lage en sammenheng og en helhet. Når det blir nok drone kommer folkemusikken fram, og når du synes det blir nok av den kaster de plutselig på med litt øs (men i edruelige mengder).The Golden Calf ble sluppet som singel før albumet kom, men dette er ikke den beste eller den mest representative låta, spør du meg. Kanskje haddde åpninglåta Grails vært mer naturlig, men å gi bort åpningslåta først er kanskje ikke så lurt...? Den skal jo sette standarden for et album.</p> <p>Faren for å drukne i progutgivelser i Norge er stor for tida, men jeg synes Monograf klarer å stikke seg opp og fram i jungelen av kvalitetsprog. De gjør det ikke lett for seg sjøl med å blandinga si, og Nadir er et album som krever tålmodige lyttere - og det fortjener det virkelig! De platene du hører mest på er gjerne de som trengte litt tid. Jeg gir gjerne bort tid til Nadir, og er spent på hvordan dette er live. Fuck off til korona! Vi vil ha Monograf live! Nå! Heldigvis har jeg et smykke av et debutalbum så lenge!</p></div> </div> Fri, 17 Apr 2020 09:33:27 +0200 Roar Wilhelmsens 9537044f-75bf-4e70-915d-3d25d2ea5c3f The Wilhelmsens presenterte Erling Ramskjell https://thewilhelmsens.com/2020/wilhelmsens-presenterte-erling-ramskjell The Wilhelmsens har storkost seg med en rekke konserter som streames rundt omkring, i regi av Tou Scene i Stavanger, Brakkesyke 2020 og Moskus i Trondheim, for å nevne noen som har gjort innetid enklere å leve med. Disse initiavtivtakerne, og mange flere, har gjort de potensielt dørgende kjedelige ettermiddagene og kveldene til musikalske høystunder. Men, mange av de artistene vi digger sitter stille i båten og har ingen planer om å gjøre noen konserter i tiden som kommer. Det ønsket vi å gjøre noe med, så vi startet en seriøs masing, kall det gjerne gnål, på Erling Ramskjell. Eller Æ, som mange kjenner han som. Etter noen dager med teppebombing av innboksen hans kom han på banen med et: - joda, det kunne jo ha vært artig å gjøre en sånn der digital konsert. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Ei uke gikk det, fra undertegnede spurte Erling Ramskjell om han kunne tenke seg å gjøre en konsert, til han hadde gjennomført den. I utgangspunktet en travelt opptatt herremann, med nye utgivelser på gang, både soloskive og nytt album med Likholmen. Litt miksing på låter, legge på vokalspor, legge til noen lyder her og der, og generelt sånn koselig styr som kommer som en følge av at mannen er en usedvanlig produktiv artist. Han har ikke ro i ræva, som man sier her oppe.<br /> <br /> Erling er ikke en fyr som gjør noe han ikke har lyst til, men samtidig er han åpen for alle forslag. Er det noe som pirrer han, noe han finner tiltalende ved et prosjekt, det være seg album, konsert eller en festival, så er han ikke umulig å omvende. Det fikk jeg erfare sist sommer, da han i utgangspunktet skulle ha 100% fri fra konserter og spilling. Allikevel fikk vi han til Gryllefjord og Leirvaag Musikkfest, ene og alene fordi han syntes at det virket som et trivelig konsept og ble litt nysgjerrig. Han kom, han spilte, og han vant. En rekke hjerter og prisen som en djevelsk trivelig og dyktig musiker.<br /> <br /> Så satt jeg her, på Senja, etter å ha vært sjuk i et par uker, og fikk uhorvelig lyst til å høre og se Erling Ramskjell på Facebook, streama rett inn i stua. Jeg kunne ikke se at han hadde lagt ut noen eventer, så jeg kontaktet han, og resten er, som de sier, historie. Han kastet seg rundt, fikset de duppedingsene som var nødvendig, involverte sin kjære Anita som interiøransvarlig, og gjorde seg klar for å spille for verden. Men, han ønsket at The Wilhelmsens skulle stå som arrangør for konserten, noe vi brukte tre hundredels sekund på å finne ut at vi ville. Så arrangementet ble opprettet, folk ble invitert, og det viste seg at bortimot tre hundre mennesker ville ha dette med seg. De "skulle" eller var "interesserte". Dette måtte bare bli en festaften.<br /> <br /> Vi har blitt vant med Vipps, PayPal og andre innbetalingsordninger i løpet av de siste ukene, noe Erling i utgangspunktet ikke var altfor giret på. Når jeg så kjørte litt på med at han fortjener å sitte igjen med noen kroner, og at det jo er mulig å gi pengene til gode formål, så kom svaret som en bumerang rett i fleisen på undertegnede. Vipps er greit, men da må 1/3 gå til Dråpen i Havet for den uhorvelig viktige jobben de gjør, 1/3 til tekniker og duppedingser, og 1/3 til Leirvaag Musikkfest. Fordi han altså mener at det er et viktig kulturelt tilskudd til Gryllefjord og Senja, og et arrangement som må fortsette. Jeg klarte ikke prate han vekk fra det, så sånn ble det.<br /> <br /> Etter 15-20 kjappe lydsjekker onsdag og torsdag var lyd, balanse, lys og scene på plass, og vi kunne senke skuldrene og forvisning om at dette ville bli helt strålende.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-04/Erling%2C%20The%20Wilhelmsens.png.jpeg?itok=EmbZ1uaL" alt="Erling uten firkant rundt skallen" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">Erling uten firkant rundt skallen</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Kl.1952 starter sendingen. I bildet ser vi ei scene, et vinrødt bakteppe dandert med noen lyspærer, ei ugle som stirrer olmt ut mot høyre, og to mikrofoner. Nøyaktig åtte minutter senere aner vi at noe skal skje, når en kvinnestemme sier "high five". Vi vet nå at det var Erlingsbedre halvdel, Anita, som kom med de siste lykkeønskinger, og riktig, et lite minutt senere kommer hovedpersonen ruslende inn med en kopp kaffe i lanken. Etter litt kremting og justering av sittestilling hilses vi velkommen: - Hallo, æ håpa dokk hør mæ.</p> <p>Og høre han, det gjorde vi den neste timen, benket foran tv-skjermen. Vi hadde koblet Mac til Samsung, og sørget for optimal lyd gjennom anlegget og Erling på 75 tommer. Det funket perfekt, og lyd og bilde var så bra som vi bare kunne ha drømt om. Vi var klare. Steike så klare vi var. Så kommer el-gitaren fram, ekko er tingen, og Erling begynner å synge.</p> <blockquote> <p><strong>Båtan kommer inn, en lang dag på havet<br /> Kvelden drar fram mørket, det går fort<br /> Måken følger dem, er vel sulten<br /> Som oss andre, som trør jorda her</strong></p> </blockquote> <p>"Likholmen Blues" fra <em>Gjendødsligheta</em> (2014) åpner ballet, denne hyllesten av fiskeren og folk fra kysten. I tillegg til å være en lyrisk åpenbaring om kjærlighet og ensomhet under små kår, så har låten gitt navn til musierkollektivet Ramskjell er en del av, sammen med bl.a. Stefan Sundström og Ingeborg Oktober. En mer behagelig og ettertenksom åpning er det vanskelig å kjøre i gang med, og jeg er allerede fornøyd. Han kan gjerne synge "Gubba Noa" resten av kvelden, og jeg vil være happy. Det takkes til oss som sitter i våre stuer, ut i ei stille stue på Hammarøy, og gitar skiftes. Han gyver så løs på "Oss", en sang han spilte inn til filmen <em>Tander</em>, og som jeg hadde rukket å glemme helt. Ganske sprøtt, for dette er en av de virkelig sterke tekstene til Ramskjell, om et tema han ofte er innom - ensomhet. Ei favorittlinje i hans enorme diskografi finner vi her; frelse er for de som tror, stillhet er for de som vet.<br /> <br /> Jeg har lovd Erling at jeg skal forsøke svare folk som sender meldinger, og opplyse om det som trengs bli opplyst. Det skal vise seg å bli en formidabel jobb. Det hagler på med meldinger, i min chat på Facebook, på Messenger, og i kommentarfeltet til konserten. Det spørres om Vipps, hvor folk kan betale, og det kommenteres at Erlings hode er rammet inn. Kameraet som brukes er innstilt på ansiktsgjenkjenning og autofokus, og dette virker plagsomt på en del som ser på. Selv syntes jeg det var litt festlig, og klarer ikke helt engasjere meg. Etter et par låter sender jeg melding til Anita om dette, noe hun selvsagt har sett, men som hun ikke klarer å fikse opp i. Hun er teknologisk på defensiven, men skal få Erling til å ta tak i det etter neste låt. 1000-tipset går ut på at hun skal trykke "rec.", med det resultat at innrammingen av hodet til Ramskjell går fra å være hvit til å bli oransj.</p> <p>Konserten fortsetter med en av mine absolutte favorittlåter fra 2019, "Slangeolje" fra <em>Kaospraksis.</em> Alle som leser dette, og ikke har hørt versjonen som ble spilt inn i fjor har herved ei hjemmelekse: finn låten i Spotify eller annen streamingtjeneste, og spill låten høyt. I akustisk versjon funker den fint, særlig med tanke på at teksten kommer mer i fokus. Teksten om all slags unødvendigheter og humbug vi omgir oss med, og vår ufullkommenhet og mangel på fornuftige ting vi bringer videre i verden. Jeg har i mellomtiden sendt melding om at en liten Vipps-plakat kan være på sin plass, sånn for å avlaste antall svar pr minutt jeg sender ut via chat. I tillegg ønsker folk mer volum, så Anita blir heavy involvert, og Erling synes det hele begynner å ligne en "vanlig" konsert, med feedback og rop fra publikum. Det resulterer i et av mine favorittøyeblikk på internett ever, når hun kommer med en papirpose hun har skrevet på, som Erling noterer nummer på og holder opp i nøyaktig et halvt sekund. "Vipps-nummeret ser sånn ut". Det var så rørende herlig at jeg måtte flire høyt i stua.<br /> Så holdes posen oppe ordentlig, mens han forteller hva eventuelle penger skal gå til. Dråpen i Havet, Leirvaag Musikkfest og litt penger til egen reisekonto. Uansett, konserten fortsetter med nok en storfavoritt, "Gammelt Regn" fra <em>Endetidsbilda </em>(2016). El-gitaren kommer fram igjen, ekkoet durer i stua på Senja, stemningen blir sakral, og jeg er igjen i Musikk-himmelen.</p> <blockquote> <p><strong>Kanskje trudd ho at e va en ho trygt kunn støtt se på<br /> En å hold fast i når vær kom inn<br /> ...men det va vel ikke sånn</strong><br /> <strong>Og e skull riv hennes mura ned<br /> Vær en mann, vær sterk, men e glemt vesst mine egne<br /> ...så de står der like heil</strong></p> </blockquote> <p>Er du lettrørt så bør du styre unna denne delen av konserten, hvis du ikke synes det er greit å felle en tåre eller fem. For en låt. Erling får ei melding, skjønner at løsningen på denne firkanten er nær, forlater stolen, og fikser problemet. Ingen flere kommentarer om det, i hvert fall. Puh! Og det hele fortsetter med mer snop fra <em>Endetidsbilda</em>, "Nettopp Begynt", sangen om tidsforvirring og problemet enkelte har med å se og sette pris på de nære ting. Det har nesten blitt en folkesykdom, men noe som kanskje kan bli kurert av de tider vi er i nå. Det er lov å håpe. Den gamle kassegitaren kommer fram, "Etter Stormen" kommer ut av Ramskjell. Opprinnelig gitt ut på albumet "Udyrbarmark" fra 2011. Den versjonen som er å få tak i på vinyl er forøvrig et designmessig kunstverk. Låten formidler den stillheten som oppstår etter en storm, værmessig og i overført betydning. Budskapet får være at bare man har noe å holde fast i så rir man av de stormene som kommer vår vei.</p> <p>Ramskjell er ikke bekvem med spørsmålene om Vipps, men de fortsetter å komme i kommentarfeltet, så nok en gang kommer "suffløren" med et ark. Han føler seg som en tv-predikant, og sånn som jeg har lært ham å kjenne så er det vel vanskelig å finne noen følelser han setter mindre pris på. Men, jobben blir gjort, og nå anbefaler han folk å sende penger rett til Dråpen i Havet, som tross alt er de som gjør den virkelig viktige jobben. Mer musikk, og nå en låt jeg er skyldig i, siden jeg ikke lenge før konsertstart spurte om han skulle spille "Tida E Knapp". Det hadde han ikke tenkt å gjøre, siden det er en duett og en låt han ikke hadde øvd inn. Men, overraskende nok spiller han den, og han gjør den helt strålende. "Kvinnestemmen" går knirkefritt, vokalen er i tillegg alvorlig høy, så høy at det blir litt vreng ut, noe jeg synes gjør seg. Tida begynner vel dessuten å bli knapp, for planeten vår, om ikke annet, og da skader ikke litt forvrengt lyd-drama.</p> <blockquote> <p><strong>Jaga vind og tørka regn<br /> Ingen vers, kun et refreng<br /> Ei sol som skap skygge førr tvil</strong></p> </blockquote> <p>Mer fra den suverene 2016-skiva følger. "Minefeltdanser" blir "offer" for volumet, og igjen synes jeg det funker greit. Jeg har alltid elsket pønk og garasjerock, usaklig mye lyd på konserter, og har aldri sagt nei til litt støy. Låten er dessuten litt pønka i sjela. Men, innerst inne vet jeg at jeg egentlig ikke skjønner noe, så hva vet jeg? Erling begynte å tenke på at han snart skal hjem, og at hjemturen ikke blir fryktelig lang. Og forteller oss alle at han skal slippe nytt album til høsten. Dæsken, som vi gleder oss til det. Vi får servert avslutningssporet fra det kommende albumet, <em>Visnesmerte</em>, en låt som i løpet av de neste fire minuttene rakk å havne på min Topp 5-liste over Ramskjell-komposisjoner. "Farvel" het låten, og med den tar han farvel med oss. Et endelig farvel kan være tøft for noen og enhver, og er nødvendigvis noe vi som mennesker må lære oss å akseptere og leve med. Vakkert, og det er tydelig at dette er en sang han har jobbet iherdig med den siste tiden, for den framføres på eminent vis. Men, Erlings midlertidige farvel med oss kan han bare glemme. Det popper opp krav om ekstranummer i feeden, allerede før sanger er ferdig.</p> <p>Anita gjør den viktige jobben med å formidle at det kreves ekstranummer, så før han går tilbake å prate med samboer, katter og seg selv får vi servert den opprinnelig rocka låten "La De Gamle Drømman Dø" fra <em>Avvikerike</em> (2012), året da verden gikk under i følge majafolket. Med en anelse mye volum på vokalen, denne vrengte lyden igjen, så blir det nok en fest av en opplevelse. Han får ikke gi seg med det, for det har kommet inn et ønske om å høre en låt, fra en bra fyr som bruker å ønske den når han er på konserter med Erling Ramskjell. "Barmark" fra <em>Udyrbarmark</em> er låten, og handler vel i bunn og grunn om å være ignorant, uten at det er kvalitetssikret med forfatteren. Opprinnelig drives sangen fram av trekkspill, men jeg må bare erkjenne at den ble enda finere med bare gitar. Et verdig punktum på en konsert jeg blir å huske lenge, og som heldigvis ligger tilgjengelig på siden vår.<br /> <br /> Lyset ble slått av, og heftig applaus høres, applaus fra en person. Nydelig.The Wilhelmsens takker Erling Ramskjell for at han ville gjøre konserten, og er riktig så fornøyde med at enda flere mennesker nå har hørt musikken hans. I skrivende stund har faktisk 4000 sett konserten. Det er fantastisk.<br /> <br /> Har du ikke sett konserten ennå så er det ikke for sent. Klikk på lenken under her, eller sjekk Facebook-siden vår.<br /> <br /> <a href="https://www.facebook.com/thewilhelmsens/videos/250283152676756/">https://www.facebook.com/thewilhelmsens/videos/250283152676756/</a></p> <p> </p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Fri, 03 Apr 2020 18:26:00 +0200 Johnny Wilhelmsen c4224f16-f134-4bbd-8398-d945709ad9c4 Brakkesyke - Mats Wawa https://thewilhelmsens.com/2020/brakkesyke-mats-wawa Jeg ble forelsket tidligere i uka. I et band. Jeg har vært avstandsforelsket i et par år, men denne uka slo denne følelsen ut i en heidundrende, musikalsk forelskelse. Mats Wawa, en kvintett som holder hus i Oslo, men med medlemmer fra rundt omkring, slapp sitt andre album tidligere i dag, &quot;Rock Omelette&quot;. Omtalen av skiva ble publisert ii ettermiddag, og nå var det altså duket for releasekonsert her på Facebook, i regi av Brakkesyke 2020. En konsert jeg aldri ville ha fått med meg hadde det ikke vært for Korona-viruset. Igjen, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe(n). <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Tidligere i dag skrev jeg en passe euforisk omtale av albumet <em>Rock Omelette</em>, bandet andre album, gitt ut av Black Pop Records. Jeg stiller altså til den streama konserten med voldsomt store forventninger, og fallhøyden er selvsagt stor. Men, jeg føler meg altså så bombesikker på at de er knallstilige live, at den fallhøyda kan glemmes først som sist. Jeg kommer tidlig til "konsertlokalet", ikke for å sikre meg best mulig plass, men for å se hvordan karene forbereder seg til konsert. Ingenting spennende på den fronten, men drikking av det som kan se ut som Red Bull (hvor er bourbon-bånskerne og rockerne som bælmer nedpå øl i disse karantene-tider), litt fikling med mobiler, og noe skruing på knotter. Band-logoen dekker halve skjermen, men jeg aner at hele bandet er på plass kl.19:56, og allerede er det rundt 200 forventningsfulle mennesker som venter rundt om i landet.</p> <p>Så, kl.20:01 sharp blir det lyd. Det er "go-go". Mats har tatt barten, tre gitarister er klare, en bassist, og trommis. Og de drar i gang med "True Crime" fra EP'en <em>Scuzz</em>, stemningen blir automatisk tipp-topp, Torkellsen drar igang med fete greier på gitaren sin, resten av gjengen gynger taktfast avgårde, mens sjefen kontrollerer det hele med akustiske akkorder, de flyter elegant over i "100% Park" fra nyskiva,og altmuligmann Petter Haugen Andersen drar på med lekker koring og en vakker fløytesolo. I mellomtiden har Torkellsen flyttet seg til keyboardet. Talentfulle karer.</p> <p>Nytt skifte i studio, eller scena som det vel må kalles. Petter spiller keys, Torkellsen har festet gitaren rundt halsen, og låten jeg siden jeg hørte den første gangen tenker er en The Shins-cover, kommer ut på full guffe i hodetelefonene min. "Byrds" er ikke langt unna å være den fineste popen vi blir å høre på lang tid. Bassist Emil styrer forøvrig lekkert med bassen, og det hele blir så fett at jeg skyller ned halve ølen min. El-gitaren til Mats kommer fram, og en gitarhelt skal hedres. "George Harrison Beatle" er en satans fin låt, med høy soulfaktor, noe Bass-Emil og Tromme-Mathias sørger for, men ikke minst fordi gitarist Torkellsen er i det funky hjørnet, og sjefen sjøl tar på seg den veneste stemmen og spiller sine fjonge akkorder. Ja, så tar Petter vekk hendene fra tangentene innimellom, for å dra på med fløyta si. Herlig låt, fra en EP som fikk mye skryt av oss hos i The Wilhelmsens for et par år siden.</p> <p>Mats Wawa er ukronede eklektiske konger på haugen her til lands, og fikser soul så det hyler etter. "Easy On the Eye" fra den forrige EP'en er en låt som svinger som fy, som kompkompisene jobber beinhardt til, og Mats synger skikkelig bra på. Den går unna i full fart, og Mats håper at de har fått 2000 seere/tilskuere, men konstaterer at det foreløpig er 275. Det er i utgangspunktet et anstendig antall, og jeg tipper bandet har spilt sin andel konserter med langt mindre folk til stede. Det blir nok en låt fra fra den forrige EP'en, så alle låtene derfra er allerede unnagjort. Nok en bra låt, litt i Mac DeMarco-gata, men jeg kjenner at jeg begynner å bli sugen på å høre noen låter fra <em>Rock Omelette</em> nå. Skiva som ble en instant classic tidligere i dag.</p> <p>Og jeg blir hørt. Tankeoverføring? Magi? Eller fordi de var tom for annet materiale, tenker jeg. "Green" blir annonsert, en låt som på skiva er pyntet med strykere og Bendik Brænne-saks. De ønsker seg Bendik i studio, selvsagt, men kjører på med krum nakke. Så krum at de må starte på nytt, og da låter det langt fetere, langt mer lett og ledig, og så stilig at jeg får pyttelitt fnatt her jeg sitter. Det er så vakkert og barskt, Mats synger som en jævla helt, resten av bandet er så tight og kult, alt som skjer er nøyaktig sånn det skal være. Petter på gitar. Torkellsen på keys. Så er det tid for quiz. Av det interne slaget. Hvem etterlignet Mats? En eller annen Simen, som jeg ikke kjenner til, var svaret. "Inside Job" følger på, hele gjengen er 100% på tå hev, og det herjes litt på keys av Torkellsen, Mats synger helt i grenseland til falsett, litt som Gram Parsons, de rører litt i bridgen, uten at det gjør noe som helst, og jeg innser at jeg trenger en øl til. Og jeg vippser kveldens andre femtilapp. Til 591308, mens Mats sparker løs.</p> <p>"Canned Heat". Låten. Ikke bandet. Og et av de mest rocka øyeblikkene på <em>Rock Omelette</em>. Det svinger av boogie, av keyboardet som får kjørt seg av Torkellsen, av Bass-Emil og Tromme-Mathias. "It is bringing me down - same old song!" synger Mats, mens jeg løftes mer og mer, stemningsmessig. Og jeg savner bare kompiser å skåle med, jævla COVID-19, for kona mi sitter og jobber med en oppgave som skal være levert i mai (!), og gidder ikke se konserten sammen med meg. Soloen er forøvrig drøyt stilig. Etter litt fram og tilbake med hilsener og Petter som henter seg en øl (!), oppfordres vi til å komme med ønskelåter, og spiller radiohiten sin, "Sparkly Eyes", som P13 har a-listet. Jeg vil anta at stemningen steg enda et par hakk rundt i de 249 hjem som fulgte med. Jeg ønsker meg "French Pt.2", og blir pinadø hørt. Et av høydepunktene fra nyskiva, og omdøpt til desserten av meg. For en fet låt, og for en fet basslinje av Emil. Bandet kommer inn på samme tusendels sekund, og her snakker vi om en låt hvor det skjer så mye kult, fram hele gjengen. Jeg vet ikke om French og Moland har fortjent en så fet låt "oppkalt" etter seg, men vi snakker om en av disse låtene som gjerne må vare i 25 minutter, hvor de puttes inn snadder hele veien.</p> <p>Klokka er 20:55, det nærmer seg 300 seere, og de tror de rekker en låt til. Det gjør de ikke, og brått er det slutt. Men, faen, dette var fine saker. Nå gleder jeg meg til vi kan begynne å bevege oss rundt, dra på konserter, få Mats Wawa til Buktafestivalen, og skråle litt sammen med bandet.<br /> <br /> Folken, vipps denne fine gjengen noen kroner, hvis du føler for det og har cash til det.</p></div> </div> Fri, 27 Mar 2020 20:58:00 +0100 Johnny Wilhelmsen fd3ab638-f6a0-402c-8705-4641103aa601 Koiesjuke - Erik Lukashaugen https://thewilhelmsens.com/2020/koiesjuke-erik-lukashaugen En av The Wilhelmsens favoritter, Erik Lukashaugen, inviterte i ettermiddag til konsert i hytta si. Der spilte en av landets mest aktive artister, med mer enn fem hundre konserter på samvittigheten siden han slapp det kritikerroste albumet &quot;Av En Sliters Memoarer&quot; i 2013, for flere hundre fans, deriblant alle blad Wilhelmsens. Det ble kos på alle mulige måter. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Et vakkert bilde av Elverum, nedtellingen starter på rundt kvarteret, og temmelig nøyaktig når nedtellingen er ferdig kommer Lukashaugen inn i bildet, med en bør ved i nevene. Han fyrer i ovnen, ønsker oss velkommen, og leser et dikt av Hans Børli for oss. Så tar han fram el-gitaren (!) og spiller en lekker versjon av "I Usle Koier" fra <em>Vi Eier Skogene </em>(2018) for oss. Tonen er satt, stemningen er upåklagelig, og jeg har en iskald stout fra Mack i glasset. Ahh! Deilig. Etter låten forteller han at el-gitaren er lånt av den eminente musikere og gitaristen Annar By, en Gibson fra 60-tallet.</p> <p>Dette blir en kombinasjon av ønskekonsert og en løst regissert opptreden, får vi vite. Det har allerede kommet inn ønsker, og først ut er den første låten han lagde tuftet på Hans Børli sine dikt, vakre "Skogen Synger" fra albumet som gjorde at jeg og brodern ble store fans av Erik, <em>Av En Sliters Memoarer</em>. Da jeg hørte albumet i 2013 var noe av det første jeg gjorde å booke han til Senjafestivalen 2014. Der åpnet han hele sulamitten, og spilte en konsert på kvelden som folk snakker om den dag i dag. Men, så, midt i det vakreste partiet, etter den vesle bridgen, så stanser overføringen. Er det internett-politiet som har stengt av konserten, slik de har gjort i Sverige? Er det nettet til Erik som er dårlig oppe på hytta? Eller har det kommet en bjørn inn i hytta som han må nedkjempe? Ikke vet jeg, men mens jeg venter på svaret så vippser jeg en femtilapp (ja, vet, jeg har måtte ta på meg den litt kjipe, sparsommelige buksa, i og med at det er så alvorlig mange fine konserter å streame for tiden) avgårde til <strong>502100</strong>. Vel anvendte penger, tenker, så lenge Erik banker gørra ut av bjørnen.</p> <p>Så er han tilbake. Og det viste seg at det ikke var bjørn, men et dårlig nett. Nettet virker veldig ustabilt, men han drar uansett i gang med "Skogblues", en låt han har skrevet sammen med Tom Roger Aadland. Aadland har kategorisert musikken til Lukashaugen som nettopp skogblues, noe det er lett å skrive under på. Det litt kjipe er at konserten startet med rundt 300 som så på, men etter bruddet er vi bare 50-60 igjen som får høre den fine låten. Flere har ikke dukket opp for å høre en av hans nye komposisjoner, "Elverum I Blått". En ren kjærlighetserklæring til byen i hans hjerte. Munnspillet får kjørt seg, og jeg tenker at jeg pinadø har det fint nå, lockdown, karantene, COVID-19 og dårlig form til tross. </p> <p>Etter å ha fyrt mer i ovnen, det er kaldt i koia må vite, tilbyr han seg å sende munnspillet vekk, hvis folk syntes at det låt jævlig. Vi blir oppfordret til å være ærlige i kommentarfeltet, og skrive det om vi mener det, noe ingen gjør. Selvsagt. Så tar han tak i undertegnedes ønske om låt, "Louis Armstrong". Ikke nok med at det er en av de fineste låtene Erik har spilt inn, han er enig med meg om at dette er et av de tøffeste diktene til Hans Børli. Men, så skjer det igjen. Brudd. Nå vet jeg at det ikke er bjørn som er på ferde, og sannsynligvis ikke ulv heller, men manglende bredbånd og det som trolig er en 4G-overføring. Seertallet nærmet seg 100, men når jeg får øye på han igjen så er det nede i 50. Men, jeg får høre avslutningen av ønskelåten min, om ikke annet. Hans siste singel, "Hugget I Stein", blir neste låt ut, og nå er sendingen merkelig stabil. Kanskje Internettguden har forbarmet seg over Erik, der han sitter i denne halvlunkne koia si?<br /> <br /> I 2015 slapp Lukashaugen låten "Min Sønn", en sang han skrev til sin da 3 år gamle guttepjokk. Pjokken har blitt 8 år nå, har begynt å spille piano, og skulle egentlig være med på konserten. Trampoline ble prioritert denne gang, men låten enhver far kjenner seg igjen med fikk vi, med bred elverumsdialekt, folketoner og en haug av hjerter som kom stigende opp på skjermen. Dette likte folket. Og folket er oppe i hundre. Holder nettet seg stabilt vil det komme flere til. Det hadde Erik fortjent.</p> <p>Så er det klart for ny låt. En låt som ble til for ei uke siden. Og som handler om brodern. Om Ole Morten. De som kjenner brodern vet at han en dag for et par uker side kom hjem til skilsmissepapirer. Sånn helt ut av det blå. Brodern prøvde, og prøver, og skrive elendigheten han følte vekk, i diktsform, lyrisk så det holder. Erik leste et av diktene, og ble så fascinert av det at han satt seg ned og tonesatte det, og la til noen ord her og der. "Den Sørgeligste Sangen" ble født, og til den trenger han selvfølgelig el-gitaren. Akkordene er i moll så det holder, teksten til brodern er bare utsøkt, Erik synger med stor innlevelse og så dystert som han kan, og jeg må felle en tåre. Vakkert. Sannsynligvis noe av det vakreste jeg blir å høre i år. Takk, Erik.</p> <p>Det er tid til mer, selv om han har spilt i tre kvarter, mest pga at det har vært en del avbrudd. Så, det blir "Fløtervise" på oss, åpningssporet fra tidenes fineste Børli-album, <em>Av En Sliters Memoarer</em>. Det er 150 seere og lyttere før låten er ferdig, Dagsrevyen nærmer seg, så han har bare tid til en låt til. Det blir "Voggevise", han håper barna har fått på seg pysjen, og takker for seg med sangen som kan få noen og enhver til å lengte etter senga. Men, et Børli-dikt fikk vi før vignetten til Dagsrevyen. "Gleden". Så er det slutt.<br /> <br /> Erik Lukashaugen blir å se igjen, og bor du sørpå så er jeg sikker på at han er en av de første artistene som står på ei scene når vi kan starte å leve tilnærmet normale liv igjen. Han skulle egentlig spille en hel rekke utsolgte konserter utover våren, konserter som er kansellert, inntekter han taper. Så, folkens, er det noen som hadde fortjent en slant i kveld så er det Erik.</p></div> </div> Fri, 27 Mar 2020 19:03:00 +0100 Johnny Wilhelmsen 9ca8f338-4720-4bdb-871b-9a838dae5aca Et Utsøkt Musikalsk Måltid https://thewilhelmsens.com/2020/et-utsokt-musikalsk-maltid Mats Mentzen Wang er en talentfull låtskriver som allerede i 2015 ble &quot;oppdaget&quot; etter å ha sendt rundt noen demoer han hadde spilt inn med de enkleste hjelpemidler, hjemme på soverommet. Han skjønte at han måtte sette sammen et band av likesinnede, gjorde så, og i dag slipper Mats Wawa sitt andre album, &quot;Rock Omelette&quot;. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>På pressebildene av bandet er det alt fra fire til elleve karer med, men bandet er altså en kvintett. I tillegg til sjef og låtskriver Mats Mentzen Wang (gitar, vokal), består bandet av Emil Kjærnli (bass), Mathias Nøtsund Sagedal (trommer), Petter Haugen Andersen (keys, perkusjon, kor, gitar og fløyte) og Terje Vea Torkellsen (keys, gitar, kor). På tre av låtene er det strykere med, spilt av Mira Aas (fiolin) og Elisabeth T. Høghaug (cello) og arrangert av Terje Vea Torkellsen, mens Bendik Brænne dukker opp med sin saksofon på låten "Green". Den siste som bidrar musikalsk er Jonas Rohde Moe som korer på låten "100% Park". Produsent er altmuligmann Petter Haugen Andersen, som også står for mixingen, mens mastringen er gjort av Karl Klaseie.</p> <p>Mats Wawa slapp sin første EP <em>Classics </em>i 2016, en vakker og stemningsfull skive som bar bud om spennende tider, og albumdebuterte i 2017 med <em>Mild Nights </em>(Ville Vesten Plateforening), et album som var veldig lett og ledig i formen, og de suste rett inn i bevisstheten min som et spennende indie-band. De låt som en mix av Built To Spill og Mac Demarco, var oppkjeftige og ganske så skakk-kjørte. Senere samme år gikk de på free transfer til det brillefine plateselskapet Black Pop Records, og i 2018 kunne de med EP'en <em>Scuzz</em> proklamere for hele verden at de var blitt voksne. Det var i alle fall et langt mer modent band som åpenbarte seg, et band som låt funky og freshe med låter som "Hard to Be Happy, Easy to Be Nice" og "True Crime", og funky og sprelske med når de dro i gang "Easy On the Eye" og "George Harrison Beatle". Jeg begynte rett og slett å glede meg til albumdebuten på Black Pop Records.</p> <p>Sjefen sjøl, Mats, påstår at han er dårlig i øvelsen "bås-setting av musikk". AOR og indie er merkelapper han enker er passende. I tillegg var de svært så påvirket av Elton John sitt 1970-album <em>Tumbleweed Connection</em>, bevisst eller ubevisst, og han sier videre at bandet digger artister som The Byrds, Lee Hazlewood, Laura Nyro og Jessica Pratt. Personlig føler jeg at de nå er et popband med det meste av bein plantet godt i 70-tallets "vestkyst-rock", med spor av 90-tallets og 2000-tallets fineste indiepop-band. Det er med andre ord en real lapskaus av ei skive, eller den fineste musikalske omelett du kan tenke deg. Jeg elsker både lapskaus og omelett, og når det kommer til musikk så har jeg en stor svakhet for band som er eklektiske og varierte i uttrykket. Med andre ord er Mats Wawa noe for meg.</p> <p>Allerede da albumet kom susende ned i postkassa mi ante jeg at dette ville bli en annerledes musikalsk opplevelse. På coveret står altså åtte typer strategisk plassert i en skog, slentrende kule der de myser på fotografen. Her er det ikke snakk om at sola i øynene skaper uønskede grimaser. Bildet er omkranset av en oval ramme, og de har kun gitt plass til bandnavn og platetittel. Når vi snur vinylen så er baksiden av coveret like sparsommelig med tanke på informasjon. Vi lærer at det er to sider på denne skiva, side A og B, og at det er fem låter pr side. I tillegg til at Black Pop og Jansen Records er ansvarlig for utgivelsen, og at musikken er beskyttet av det vanlige lovverket. I det hele tatt oser det av 70-tallet. </p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-03/Mats%20Wawa%20band.jpeg?itok=eGyJ0-wz" alt="Mats Wawa" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">Fra den gang koronavirus ikke var en del av vokabularet til normale mennesker. Fra venstre: Emil Kjærnli, Petter Haugen Andersen, Mats, Terje Vea Torkellsen, Mathias Nøtsund Sagedal.</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Åpningssporet, eller forretten om du vil, er omtalt som rockeopera, men om du forventer deg en ny variant av "Bohemian Rhapsody" så blir du skuffet. <em>Rock Omelette </em>er halvannet minutt lekkert fingerspill i regi av Mats, et bidrag fra Petter på keyboards (eller er det ei fløyte?), tostemt sang fra de nevnte herrene, og ei kosestemning vi ellers forventer å høre på høstalbum myntet på kalde høstkvelder foran peisen. "French, Pt.1" handler om French og Moland, og jeg hører at de har lyttet til sin Laura Nyro og Jessica Pratt. Og, bare for å ha gjort unna desserten med en gang, eller avslutningssporet som det også heter, "French Pt.2", så snakker vi om den samme låten, men i ei helt anna innpakning. Låten er dratt ut til fem minutter, fem minutter som gjerne kunne ha vært femti minutter, for dette er behagelig og deilig, som en dessert skal være. Vestkyst-rock i gata til Eagles og Crosby, Stills &amp; Nash er en brukbar referanse. Karene balanserer det instrumentelle på utsøkt vis, og jeg tar meg i å tenke at låten kunne ha kommet etter "Life In the Fast Lane" på Eagles sitt ikoniske album <em>Hotel California</em>. Her får vi servert et par lekre gitarsoloer som ikke er påtrengende men er av sorten som bare må være der, bassist Emil og trommis Mathias banker ut ei lett og deilig takt, mens Terje gjør vakre saker med tangentene.</p> <p>Så, da er forretten og desserten unnagjort, og vi står igjen med hoveretten, som for sikkerhets skyld er et åtteretters måltid jeg lett plasserer i den musikalske Michelin-katalogen. For det er like greit å bryte sammen og tilstå det med en gang - i Mats Wawa har vi fått et nytt superband her til lands. "Sparkly Eyes" er pop som pop skal være. Dette er som å høre Beach Boys i 1967 eller Todd Rundgren i 1973, og er av disse sjelden låtene som føles så djevelsk tidløse at det de er bortimot umulige å tidfeste. Det er derimot er lett å si noe om hvor bra dette er, for det er bare å slenge på alle superlativene i ordboka etterfulgt av "pop". Deilig pop, vakker pop, kul pop, osv. Og her er det bare å holde på superlativene i fortsettelsen, for med "Conventional Science" får vi en liten perle av en låt hvor de blander et stakato piano med deilige gitarer og ei enkel melodilinje. Den enkle melodien bygges opp til et smått komplisert sluttprodukt, litt som de beste kokkene lager de utroligste retter av enkle ingredienser. Makan.</p> <blockquote> <p><strong>Sometimes<br /> I feel all my doubts come<br /> Rushing through my head<br /> All at once</strong></p> </blockquote> <p>Når vi så har havnet i dette deilige 70-tallslandskapet, og koser oss med de lekre låtene til Mats Wawa, så blir vi sendt videre til 2000-tallet, nærmere bestemt til 2003 og det området The Shins opphold seg i. Mats kan minne litt om James Mercer når han synger, og det er klare likhetstegn når det kommer til traktering av gitaren óg. Siden jeg elsker The Shins så er det vel unødvendig å si at jeg digger at Mats Wawa har gitt oss den beste "Shins-låten" på år og dag med "Byrds". Låten er angivelig inspirert av 60-tallsbandet The Beau Brummels, et kult band alle på planeten bør sjekke ut. Det eneste jeg har å trekke på låten er at fader ut altfor tidlig. Den fjerde hovedretten, "100% Park", byr på weed, fønvind i håret, sol på skrotten, og litt hjemmekos, alt i en miks. På instrumentsiden snakker vi om gitarpicking fra øverste hylle, ei fløyte som er like essensiell som den Neil Young nærmest infiserte <em>Sleep With Angels</em> med i 1994. Første halvdelen av hovedretten er konsumert, og del to står for tur. Altså må vi vende skiva.</p> <p>Et godt balansert måltid, spesielt de som består av mange retter, må være variert og treffe alle smakssansene. Et godt pop-album må selvsagt bestå av gode låter, samtidig som det for all del ikke må framstå som monotont og repeterende. Her lykkes Mats Wawa bedre enn de fleste, og når de drar i gang med "Inside Job" så er det med sitt mest rocka øyeblikk. Her skal vi ikke bli mette og slappe, men være på tå hev og holde interessen oppe. Med ei passe fandenivoldsk tilnærming kjøres det i gang med steelgitar, Hammond, et heftig komp, og en Mats som synger like kult og slentrende som Jeff Tweedy i sine fineste øyeblikk. Å kalle dette for en høydare er litt bortkastet, i og med at vi snakker om ti høydare her, men dette er definitivt en låt jeg kommer til å spille mye i tiden som kommer. Det samme kan sies om "Green", det som sannsynligvis er <em>Rock Omelette</em>s vakreste øyeblikk. Mira og Elisabeth stryker vakkert på sine strenger, Bendik blåser magisk i sax'en sin, og bandet, bandet spiller som noen jævla helter, med en innlevelse og følelse for melodien som bare er himmelsk. For en låt.</p> <blockquote> <p><strong>It is bringing me down, it is bringing me down<br /> Same old song<br /> It is bringing me down</strong></p> </blockquote> <p>"Canned Heat" sørger for at popen blir litt mer rocka igjen. Vi gamlinger som har passert 50 og vel så det har selvsagt fått vår dose av dette heftige boogie- og bluesbandet som oppstod i Californias beste flower power-periode. De drev med rocka blues og heftig boogie, og spor av dette aner vi hos Mats Wawa, med en aldri så liten syre-solo, seige riff og boogiepartier av fineste merke. En skikkelig gladlåt, og selv om Mats synger om den samme gamle låten som får oss i knestående, så er låten 2020-frisk og bringer med seg noe som føles nytt. Så skal vi i gang med siste rett, den siste låten før desserten, og som de mesterkokkene de er så byr de på en lett og ledig liten sak, kalt "Skit". Mira og Elisabeth er tilbake med sine strykere, Emil plukker lekent på bassen sin, og keyboardet til Petter pynter det hele til en symfonisk opplevelse. Skuldrene senkes, og jeg trenger ikke en gang lette på beltet før "French, Pt.2".</p> <p>Jeg har blitt storfan, og har fått et nytt, norsk favorittband. De begynner det å bli mange av, for norsk musikk har virkelig tatt helt av de siste årene. Men, jeg har vel egentlig savnet akkurat det Mats Wawa står for, rock med et heftig pop-tilsnitt, et band som er så eklektiske at de nærmest blir definisjonen for begrepet. I Mats Mentzen Wang har vi fått en låtskriver og frontmann som kommer til å bli ufattelig spennende å følge i framtiden, og som bør ha alle forutsetninger for å kunne nå ut i Europa og USA med musikken sin, og i Mats Wawa har vi et band som er så jævla potente, kule og dyktige at det er en fest å spille <em>Rock Omelette</em>. Hver bidige gang.<br /> <br /> Takk for 31 deilige minutter, Mats Wawa!</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Fri, 27 Mar 2020 16:14:00 +0100 Johnny Wilhelmsen d4e543cf-7b78-4f29-be66-d53d0ded82dc Brakkesutring - Torgeir Walademar https://thewilhelmsens.com/2020/brakkesutring-torgeir-walademar Torgeir Waldemar. Bare navnet får meg i skikkelig godstemning, så langt unna sutrestemning som det er mulig å komme. Konserten har kommet i gang i samarbeid med Facebook-siden Brakkesyke 2020, som videreformidler en rekke konserter 50-60.000 mennesker. Et fin-fint konsept, som tidligere i disse epidemitider fikk meg inn i stua til Stine Andreassen (The Northern Belle). Denne konserten hadde jeg gledet meg til hvert eneste sekund siden jeg fikk høre om den. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Torgeir Waldemar tok ikke meg med storm i 2014, da det selvtitulerte debutalbumet ble sluppet. Jeg var allerede slått i bakken av en orkan halvannet år tidligere, da han ga ut EP'en <em>Take Me Home</em>. Så bergtatt var jeg av de tre låtene fra slutten av 2012 at jeg booket ham til Senjafestivalen sommeren 2014, hvor han spilte et sett på en time der alle de 23 frammøtte satt som lamslåtte, nyfrelste disipler. At han spilte på visekvelden sammen med Erik Lukashaugen og Erlend Ropstad sier litt om kvaliteten på den festivalen. Sånn for å drive med litt selvskryt.</p> <p>Uansett, Torgeir har siden den gang gitt ut tre alvorlig solide skiver, debuten (2014), mesterverket <em>No Offending Borders </em>(2017) og blodferske <em>Love</em> som ble sluppet 17.januar i år. Mannen kan ikke lage dårlige låter, en skikkelig fin egenskap. Talentet hans får dessuten utløp når han som gitarist får herje sammen med gode venner i barske The Devil &amp; the Almighty Blues, som har gitt ut tre seige og tøffe skiver i perioden 2015-2019. Nok om det. I kveld stilte han alene, med kassegitarene sine, og med 900 seere/lyttere allerede før en tone var servert.</p> <p>Så kommer han inn i bildet, setter seg i sofaen, bildene er stilt inn på sort/hvit, og han ser ut som vår egen Man in Black. Da tenker jeg ikke på Tommy Lee Jones eller Will Smith, men selveste Johnny Cash. Med en stilig hatt, selvsagt sort, og en kledelig sort westernskjorte type Gram Parsons, fyrer han løs med en cover av "Falling Rain" (Link Wray), i en like intens og kruttsterk versjon som vi kjenner fra <em>No Offending Borders</em>. Så blir det "Flowers", låten han opprinnelig hadde med seg Ida Jenshus på, men som han fikser mer enn bra nok på egenhånd.</p> <p>Waldemar har vært på turné i vinter, hvor låtene fra <em>Love</em> har blitt luftet skikkelig. Det var ikke vanskelig å høre at de låtene sitter som et skudd, for "Leaf In the Wind", låten som må kunne karakteriseres som en radiohit, ble framført så briljant at jeg måtte krype til korset i dag óg. En Hansa IPA ble åpnet, stemningen ble topp i stua, og jeg fikk bekreftet det jeg trodde - den fysiske avstanden hindret ikke Waldemar fra å skape ei eventyrlig stemning. Så forteller han at han ikke sitter hjemme, siden nettet er så dårlig der, men på Peloton Hotell nede i byen, som da er Oslo. Og så blir det en perle til på oss, en perle fra den magiske andreskiva, en perle som er døpt "Souls On a String". Han vrenger sjela, vrenger strengene på gitaren, vrenger ut en solo på munnspillet sitt, og når jeg vrenger øya opp i venstre hjørnet på skjermen så ser jeg til min glede at det er 1,5 k som følger med på Torgeirs konsert. Gledelig.</p> <p>Jeg må bare innrømme at jeg er blodfan av denne herren, og når han spiller den låten som fra første sekund gjorde meg til det, "Take Me Home", kjenner jeg at jeg begynner å like denne karantenen, lock down, COVID-19 og de ekstreme tiltakene som er satt i gang en smule. Ene og alene fordi vi får servert sånne magiske stunder som dette, og de har det blitt en del av nå. Selvsagt hadde det vært utrolig trivelig å se ham på Blårock, sammen med en haug av godtfolk, men det har sine fordeler å sitte i godstolen óg, med iskaldt øl i glasset, null skravling, og uten en rygg som er vond. </p> <p>I tillegg til å være en fabelaktig låtskriver så er han altså en utrolig dyktig gitarist, og når han kjører i gang med "The Bottom Of the Well", låten jeg alltid har ment er hans Tom Waits-øyeblikk, så imponerer han med alskens akkorder høyt og lavt, fingerspill vakkert som fy, og et driv som gjør låten enda mer spesiell enn den i utgangspunktet er. Vakkert og tøft på en gang. Etter litt kremting og en slurk vann/vodka for å hjelpe stemmebåndene litt, avslører han at han har sett en del streama konserter, og at han har likt mange av de fine coverlåtene andre har spilt. Derfor må jo han óg by på en, og kjører igang en fabelaktig versjon av Hal Ketchums "Past the Point Of Rescue", en låt jeg elsker og har elsket siden 1991. Og, jeg sverger, det Torgeir Waldemar gjorde med låten i kveld blåste meg i veggen. Faen, den kjærligheta. Det ble en liten tåre i kveld óg. Begynner å føle meg som en sippete, sentimental gammel gubbe.</p> <p>Litt mer smånynning, litt kremting, bytte av gitar (han skifter heftig mellom sine tre gitarer), og uten et ord går han løs på nok en himmelsk vakker låt fra <em>No Offending Borders</em> - "Island Bliss". Igjen dette vakre, vakre fingerspillet, ikke fryktelig langt unna Townes sin måte å traktere gitaren på, og denne intense stemmen som kutter seg vei rett inn i sjela. Jeg ser at det har stabilisert seg på 1,6 k mennesker foran skjermen, og jeg vippser kveldens hundrings. Sjelden har jeg fått mer valuta for pengene, det må i såfall ha vært en hundrings jeg brukte på kona mi og som på et eller annet vis sørget for at vi fortsatt er gift. Dette har utviklet seg til å bli en av de fineste stundene jeg har hatt sammen med Torgeir, for det føles virkelig som om vi er sammen. Denne avstanden som Mac'en, internett og streaming nødvendigvis innebærer føles på langt nær så heftig som den jo er. Waldemar har et vesen som på sjarmerende vis skaper en nærhet som er fortreffelig i dette formatet.</p> <p>Mer snadder fra andreskiva, nå en gitarbonanza-utgave av "Among the Low". Det høres ut som om det er tre gitarister til stede på hotellet når han drar på, særlig i den nydelige bridgen, og jeg hører at han virkelig har blitt varm i trøya. Kveldens desidert heftigste øyeblikk når rockeren i Torgeir virkelig våkner til liv. Litt døgnvill og uten peiling på hvor lenge han har spilt monterer han munnspillet rundt nakken, og får tilbakemelding om at klokka er 21:50. To låter til, med andre ord. Den første vi får høre er en intens versjon av "Sylvia (Southern People)", denne musikalske kilevinken til Listhaug som ville holde folk på flukt så langt sør i Europa som mulig. Nok en låt fra <em>No Offending Borders</em>, altså. Jeg konstaterer at jeg på sett og vis har fått et drømmesett i kveld, og at jeg ikke hadde klart å velge ut bedre låter om jeg hadde fått velge rått og uhemmet fra hans katalog.</p> <p>Alle som skal takkes får honnør og godord fra Waldemar, og så synger han sin vakre godnattsang fra debutskiva for oss, "Remedy". Litt kjappere enn originalen, men så fikk han det litt travelt siden klokka ble 22:05 før han konkluderte med at det var nok. Jeg fikk en god grunn til å finne fram låten i Spotify og spille den igjen. For en behagelig og fin avslutning på kvelden det ble.<br /> <br /> Folkens, Torgeir Waldemar. Kjenner du ikke til ham og hans fabelaktige skiver så må du gjøre noe med det. Fort. En god idé er å finne fram til denne konserten på Facebook og bare nyte den. Idéen blir enda bedre om du vippser <strong>(41237910)</strong> han noen kroner, for det har denne hedersmannen og geniale musikeren virkelig fortjent. Og den beste idéen er om du kjøper skivene hans, på Big Dipper, Crispin Glover Shop, Backbeat, offbeat.no, eller hvor du enn shopper musikken din. Alle hans album hører hjemme i ei anstendig platesamling.<br /> <br /> Takk for konserten, Torgeir Waldemar!</p></div> </div> Tue, 24 Mar 2020 22:20:00 +0100 Johnny Wilhelmsen bd9e42d8-0424-4df8-87ef-3d34d80cf75c Moskus Sessions - Sugarfoot Trio https://thewilhelmsens.com/2020/moskus-sessions-sugarfoot-trio Sugarfoot. Det er som sukker i ørene, og da mener jeg ikke klissete og ubehagelig, men søtt og deilig. Bandet har fem nydelige album på samvittigheten, og er normalt en sekstett som ikke går av veien for en lang gitarsolo her, tangentkrydder som varer et minutt, eller en liten jam midt i en låt som gjerne strekker seg ett minutt eller tre. I kveld var de halvert, men the founding fathers, Øyvind Holm og Hogne Galåen, stilte selvsagt opp, sammen med den mesterlige pedalsteel-kongen Roar Øien. Selvsagt savnes bass-bossen Bent Sæher, trommeriene til Even Granås, og tangentspillet til Thomas Henriksen. Men, man taver hva man haver, som en eller annen danske sa, og det vi tok var mer enn nok. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Min andre konsert fra Moskus Scene, i samarbeid med verdens fineste plateselskap fra Trondheim, Crispin Glover Records, og Dora 3. I tillegg har de fått en rekke fin-fine samarbeidsparnere med seg, som bl.a. Koteng, Dora Eiendom, Adresseavisen, Eplehuset og Nidar. Jeg liker virkelig at pengemakta bidrar til kultur.<br /> <br /> Kl.20:02 på slaget er de på scena, og to sekunder senere starter de. Roar i midten, flankert av Øyvind til høyre for seg, og Hogne til venstre. Med åpningssporet og tittellåten fra debutskiva, "This Love That We Outwhore", er det som skal bli en fjong og veldig flott akustisk konsert i gang. Nå er selvsagt Hogne bevæpnet med sin elgitar, men dere skjønner tegninga. Låtene er nedskalert og nedstrippa, naturlig nok, men det skal vise seg å funke som fy. De fortsetter med en semi-psykedelisk versjon av "Cotton Candy Clouds" fra sisteskiva <em>In the Clearing</em>. Øiens pedalsteel får meg til å tenke på vestkysten 1971, mens Galåen peiser på med store doser ekko. Fett, er ordet som beskriver starten på konserten.</p> <p>Og, så tar det helt av når de drar i gang "Everybody's Been Burned", et av David Crosby sine geniale bidrag til The Byrds-klassikeren <em>Younger Than Yesterday</em>. Øyvind er definitivt en av Norges største pop-helter, og låter som dette synger han så bra at jeg får en anelse fnatt. Det Roar gjør med sin pedalsteel skaper ei sakral stemning, mens Hogne fyller på med de herligste akkorder. Med "Separate Ways" er de tilbake i trygt Sugarfoot-leie. Låten ble originalt spilt inn i California, og ble sluppet på albumet <em>Different Stars</em>, og jeg kommer på at det er altfor lenge siden jeg har hørt på denne godbiten av et album. Det er nesten som om jeg er tilbake på Rancho De La Luna, og det uten at jeg noengang har vært der. Og så blir jeg minnet på at jeg elsker pedalsteel. Og gitarspillet til Galåen. Sugarfoot bør komme ut med ny skive om ikke altfor lenge. Det holder ikke med bare soloskiver fra Øyvind Holm, selv om <em>After the Bees</em> er ei knakende flott plate.</p> <p>Med "Ladybug Fly" får vi en morbid historie fortalt på vakreste vis. Tostemt sang, gitarplukking galore, og kosestemning. En øl måtte hentes, så da er alt som det skal være. At tre karer klarer å lage så mye godlyd med sine strenger er imponerende. Ja, så våknet rockeren i Hogne midtveis i låten. Han fortsetter å rocke i nok en låt fra sisteskiva, "Pretty Miss Darkness". Og Øyvind fortsetter å synge som en helt. Og Roar koser med bakgrunnslyder, helt til han finner ut at han skal ta mer plass. Når det er på sin plass, selvsagt. Faen, for en fet låt!</p> <p>Så skjer det. Karene drar i gang med en av verdens fineste låter. Joda, jeg vet at Magnus Gulbrandsen spilte "The Ballad of El Goodo" med Big Star i går, og at jeg påstod (helt riktig, selvsagt) at det var verdens fineste låt. Poenget er at det er ganske mange "verdens fineste låt" (i entall), og Gypsy Rider med Gene Clark er definitivt i den kategorien. Låten er dessuten covret aldeles nydelig av Tex Perkins (Beasts of Bourbon), men versjonen med Gene Clark og Carla Olson er og blir min favoritt. At herrene Holm, Galåen og Øien gjorde den så vakkert at jeg endte opp med en tåre i øyekroken var bare rett og rimelig. De har den evnen, når Øyvind synger så vakkert som han gjorde i kveld. Med "Dolphins Hotel" ble det sommerstemning i vinterstormen på Senja. Låten Holm skrev mens han lå og dormet på ei solseng i Hellas og funderte over hva som kunne ha foregått i et gammelt nedslitt hotell han så oppe i fjellsida. Stilig låt som får fram litt råskap i Øien, og vekker Jerry Garcia'en i Holm. Vi snakker med andre ord om et heftig høydepunkt. Uten bråk, men med masse godlyder.</p> <p>Men, alt godt har en ende, og etter en altfor kjapp liten time er det over, med singelen "Tiger Rider" fra <em>Different Stars</em>. Selvsagt en knakende flott låt, som lett er et av høydepunktene i bandets diskografi, og som byr på klapping og knipsing for å skape feststemning. Jeg er veldig fornøyd, har vippset dagens hundrings til <strong>93083822</strong>, men kjenner at jeg savner en låt eller to fra albumene <em>Big Sky Country </em>(2014) og <em>The Santa Ana </em>(2018).</p> <p>Nå må jeg spille gjennom de skivene, så ikke abstinensene tar helt overhånd her. Takk for konserten, Sugarfoot. Det var balsam for sjela en mandagskveld i karantene.</p></div> </div> Mon, 23 Mar 2020 20:59:00 +0100 Johnny Wilhelmsen f5fb8f5a-c21f-48b2-89b4-cb06d9d7cc2b Livestream Fra En Kjeller - Magnus Gulbrandsen (Saturday City) https://thewilhelmsens.com/2020/livestream-fra-en-kjeller-magnus-gulbrandsen-saturday-city Saturday City skulle sammen med Beezewax ha spilt en konsert på Verket Scene i Moss i går, en konsert som selvsagt ble avlyst. Magnus Gulbrandsen, vokalist, gitarist og låtskriver i bandet, hadde alvorlig lyst å spille, så da rigget han seg like greit til i kjelleren, og nådde ut til ufattelig mange flere enn han ville ha gjort fra scena i Moss. As we speak har rundt regnet 6.000 sett konserten, og har folket som så på skamvett eller økonomi til det, så håper jeg virkelig de har vippset som seg hør og bør. Dette var fine saker, altså. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Saturday City er et band jeg virkelig har likt siden jeg ble oppmerksomme på dem for snart tre år siden. Bandet startet opp for snart ti år siden, og bestod i starten av brødrene Magnus og Stian Gulbrandsen. Stian har etterhvert etablert seg som den djevelsk kule gitaristen til Death By Unga Bunga, men spiller fortsatt i Saturday City. I dag består bandet av trommis Kristian Frøland, bassist Jan-Erik Hoel, og Håkon Oftung som spiller orgel, piano, mellotron og synth. På debutskiva som kom i 2017, og som anbefales på det varmeste, <em>Through This Reality</em>, har dessuten Elvira Nikolaisen en gjesteopptreden, og synger vakre "Carry What I Can" sammen med Magnus. Sjekk for all del ut skiva.</p> <p>Men, nå handler det altså om Magnus, og konserten som ble streamet ut til hele verden. Det var vanskelig å ikke havne i den virkelig gode stemninga allerede før han hadde slått an en eneste akkord på gitaren. Bak han stod selvsagt vinylen til Saturday City, men i tillegg hadde han dandert mesterverket <em>#1 Record </em>med Big Star på veggen bak seg, samt et portrett av selveste Townes Van Zandt. Da skjønner man at man er tilstede på rett konsert. Når han så åpnet det hele med en av verdens vakreste låter, "The Ballad of El Goodo" av nevnte Big Star, da var jeg solgt. Det var en ydmyk herremann som kjapt konstaterte at veldig mange fulgte livestreamen, før han kjørte på med den første singelen han og broren ga ut som Saturday City, "Catch a Flame" fra 2012. Stian satt forøvrig i Oslo og sang med, i karantene etter utenlandsreise, og kunne kostatere at Magnus hadde full kontroll på låten.<br /> <br /> Småpraten mellom låtene gikk av seg selv, og den "påtrengende konserten" fortsatte med "Best I've Been" fra debutalbumet. Magnus synger innimellom som en ung Jackson Browne, samtidig som det er spor av Ryan Adams i tonene. Vakkert er det, og det er definitivt stemmen hans som bærer låtene, selv om melodiene er fine og kule, og han er en meget habil mann med gitar i nevene. Han kjører på videre med låten som følger på albumet, "Losing My Mind", og stemningen er upåklagelig i stua på Senja, med hodetelefonene godt plantet på skallen. Lyden fra kjelleren er herlig, og når jeg spotter en og annen "Beatles"-akkord blir den enda bedre.<br /> <br /> Jeg så Bill Janovitz fra Buffalo Tom i går kveld, en nydelig konsert som åpnet med at han lærte oss hvordan vi skal mikse og fikse en perfekt Dry Martini. Han supte på denne fin-fine drikken gjennom hele konserten. Magnus nøyde seg med kaffe, som han tok en støyt av mellom låtene. Mulig var den oppdatert til en kaffe-doktor, hva vet jeg, for blid var han gjennom den drøye timen det hele varte. Humøret hans smittet over, og da han dro i gang en nedpå og fin versjon av "Born To Run" av Bruce Springsteen måtte jeg åpne en Hansa IPA her nordpå, og det på en søndag. Skikkelig crazy.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-03/En%20forn%C3%B8yd%20Magnus%20G.jpg.jpeg?itok=7h1hS0cH" alt="Magnus Gulbrandsen" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">En fornøyd og ettertenksom Magnus Gulbrandsen etter at konserten var vel i havn.</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Saturday City rakk å gå i studio og spille inn fire nye låter før koronaviruset begynte å herje, og ny skive skal være klar til høsten. "For the Last Time" ble spilt for første gang i går kveld, en real verdenspremiere, og la det være sagt med en gang - alt tyder på at den neste Saturday City skiva blir knall. Jeg har tidligere nevnt at Magnus innimellom låter som Joe Pernice, og da er det ikke bare stemmen jeg har i tankene. Låtskrivingen, melodilinjene han putter inn i musikken sin, alle bridgene, akkordene, harmoniene - sammen med Stian er de virkelig vårt eget Pernice Brothers. Han fulgte på med nok en ny låt, "Living Through Memories", en vakker og nostalgisk sak som bare bekrefter det jeg har visst ei stund. Magnus har lomma full av godlåter.</p> <p>Det er mange som har nevnt at det er snålt å sitte alene i et rom og spille låter for et publikum man ikke ser, og småprate med seg selv. Jeg skjønner det lett, selv om jeg innimellom opptrer litt småsenilt selv og kan finne på å prate med meg selv. Uansett så kjører han på med en cover av en av sine helter, Tom Petty, nydelige "Walls" fra <em>She's the One</em>. Så gyver han løs på singelen han slapp i fjor, "Safer In My Mind", en låt jeg burde hatt med på min liste over årets låter. Sorry, Magnus, en forglemmelse. To nye låter kom så på rappen, "House On the Top" og "Soldier On", og her lærte Magnus at det ikke er lurt å lese kommentarfeltet på Facebook mens man spiller konsert. En slags ny lærdom som kan være grei å ta med seg om denne karantenesituasjonen varer og rekker.</p> <p>Så er det cover-tid. Først "King of California", spilt inn av Dave Alvin i 1994, etterfulgt av usaklig vakre og sterke "Don't You Take It Too Bad". Artig valg, men alt i den mannens diskografi er jo ufattelig bra. Magnus gjør begge låtene på sitt særegne vis, og flott blir det. "Carry What I Can" burde vært en gedigen radiohit i Norge, og hvorfor den aldri ble det skjønner jeg lite av. Låten er kruttsterk når den blir framført med kassegitar, men med band og sammen med Elvira Nikolaisen er den magisk. Sjekk den for all del ut!<br /> <br /> Så kom konjakken fra, og da var det duket for åpningssporet fra skiva, "Land of Hearts". Jeg har tidligere beskrevet låten som Pernice Brothers møter Teenage Fanclub, og det står jeg fortsatt for, selv når den blir gjort i singer/songwriter-format. Tittelsporet fra skiva, "Through This Reality", skrev Magnus som nittenåring, en låt han slet med å få til helt til den satt i 2017. Låten er nitten år gammel i år, og selv om teksten bærer preg av at den ble født da Magnus fortsatt var en ung og ukysset fyr, så står den støtt som en påle blant hans mange fine melodier. Akkordene som erstattet gitarsoloen ble et fint substitutt, siden nynningen funket fint som fy. </p> <p>Siden han startet med noe av det fineste som er lagd av låter var det på sin plass med en låt i samme kategori. Etter litt kluss med streaming fikk vi servert en deilig og behagelig versjon av "All You Need Is Love". The Beatles får avrunde det hele, og det føles bare så riktig. All you need is love, eller all you need is Rush, som vi bruker å synge på Anfield.<br /> <br /> Dagens vipps-hundrings gikk altså til Magnus Gulbrandsen, og jeg håper virkelig at han fikk mange av dem. Det har han virkelig fortjent. Så, sjekker du ut denne fin-fine timen så er vippsnummeret 95277099. Pengene går til en skummelt oversett musiker som hadde fortjent så veldig mye mer. Men, sånn er denne businessen.<br /> <br /> Debutskiva ligger under her, og synes du dette hørtes spennende ut - sjekk den ut.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Sun, 22 Mar 2020 18:23:00 +0100 Johnny Wilhelmsen ebfd6ba9-043b-414f-831c-2d2ff1883dfa En Tromsømann I New York https://thewilhelmsens.com/2020/en-tromsomann-i-new-york Roar Dons slapp i 2017 debutalbumet &quot;Natta E Over&quot;, og fikk en kreativ mersmak som sendte ham hele veien over Atlanteren, til Brooklyn og New York. Nå hadde han riktignok gitt ut et livealbum tidligere, ei innspilling som ble gjort i løpet av 60-årsdagen han feiret på Bastard sammen med gode musikalske venner. Det var en artig greie han hadde tid og anledning til å gjøre i en normalt stressa hverdag som forretningsmann. &quot;Snart Morran E Her&quot; er et resultat av hardt musikalsk arbeid lagt ned i studio, i tett samarbeid med Ragnar Olsen, Kjetil Holmstad-Solberg fra Violet Road, og ikke minst kona Sif Vik. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Roar er best kjent i Tromsø som forretningsmann og byutvikler, men de siste årene har han overlatt mer og mer av businessen til dyktige folk han stoler på, og har dermed kunne konsentrere seg om musikken han alltid har elsket. Første gang jeg traff på han, etter en brillefin konsert med Luke Elliott, ble jeg overrasket over hvor oppdatert han var på rock'n'roll, og at han namedroppet Todd Rundgren som sin favorittartist. Med andre ord snakker vi om en kar med en genuin musikkinteresse, og som på toppen av det hele sitt liv har skrevet låter og spilt dem når han har hatt anledning til det. </p> <p>Etter at han traff sin kjære Sif, som er en viktig del av Tvibit, Tromsøs kreative smeltedigel for ungdom som driver med kultur, fikk han de oppmuntringene og sparkene bak som skulle til for å ta tak i musikken igjen. Det førte til et tett samarbeid med Ragnar Olsen på tekstsiden, og Holmstad-Solberg når det kom til de melodiske komposisjonene. I tillegg har selvsagt Sif vært tungt involvert. Hun foreslo oppholdet i New York, og det var hun som knyttet kontakten med Brooklyn-produsentene Chris Cubeta og Gary Atturio i Studio G. De klikket tvert, endte opp med å jobbe sammen, og sørget for å lage et skikkelig bunnsolid album.</p> <p>Vinylutgaven er av det skikkelig lekre slaget, med et herlig fotobilag med tilhørende tekster og anekdoter. Bildene er tatt av den glimrende, utflytta tromsøfotografen Rune Stokmo, som utrolig nok bodde i Roar og Sifs nye nabolag, Williamsburg. Verden er liten av og til. LP'en er av utbrettvarianten, med lyrikken trykket. Akkurat som jeg liker det, så da er det visuelle og designmessige på plass.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-03/Roar%20Dons%20releasekonsert.jpg.jpeg?itok=Epsc8UrZ" alt="Fra releasekonserten i Oslo Konserthus før jul. Foto: Robin Bøe" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">Fra Roar Dons releasekonsert i Oslo Konserthus, november 2019. Foto: Robin Bøe</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><blockquote> <p><strong>Hver mårra starte neste dag av krigen<br /> Og vi reinn, vi reinn fort<br /> Hver dag kjempes nye slag<br /> Og vi breinn, vi breinn bort</strong></p> </blockquote> <p>Tittelsporet åpner det hele, med rytmiske og neddempede toner. Det første som slår meg er at Roar blir mer og mer lik en annen veldig dyktig nordlending, bjerkvikingen Vidar Vang. Chris Cubeto har lagt på et monotont og behagelig pianospill som virkelig gjør seg, og samme mann spiller lekkert på gitaren sin, med litt vreng i solopartiet som gir låten det lille brekket som passer i rolige låter som dette. Roar synger med stor innlevelse, og har lagt seg i de høye tonelag. Det gjør seg når det reflekteres over et vanskelig forhold og samliv. Med "Bye, Bye America", en låt der refleksjoner rundt endringene i USA står i fokus. Her er bandet virkelig i pop-modus, med lekker koring av dattera Karoline Dons og en stilfull saxofonsolo av Håkon W. Skog Erlandsen. Amerikanerne Dons har fått med seg er virkelig dyktige typer, og produksjonen er klokkeklar og kler virkelig de mest poppa låtene på albumet. Ellers er det jo en fin-fin betraktning Roar har gjort seg - da vi vokste opp var Ville Vesten et begrep som var voldelig og heftig. Comwboyer mot indianere, og jakten på eiendom og gull. Men, i dag er det en villere vest som rår, under en annen Donald enn "vår".</p> <p>"Going Down That Lonely Road" var en av flere vakre låter på Jim Stärks selvtitulerte tredjealbum, sluppet i 2005 og komponert av Einar Stokke Fadnes. Ragnar Olsen har gjendiktet låten til nordnorsk, noe som fungerer utmerket. "Ensom Vei" forteller ei historie om et økende problem i verden; ensomhet. Og de feilvalgene som er gjort opp mot denne tilstanden. Så får vi mer pop med "Vårsang", og pop som sender tankene i retning denne bjerkvikingen. Dons har her en låt som merkelig nok ikke spilles ofte på radio, i og med at vi snakker om en låt som passer perfekt som en daglig påminnelse om hvor vi bor, på NRK Troms. Selv om jeg personlig elsker vinteren her nord, så får Roar meg til å lengte etter våren. Det er en prestasjon, det.</p> <blockquote> <p><strong>Hei du,<br /> Æ skulle spurt dæ kem du e<br /> Kor du har vært, ka du går te<br /> Du e én av milliona</strong></p> </blockquote> <p>Side A avrundes med "Hei Du", en låt som får meg til å tenke på Fleetwood Mac, og da særlig det de gjorde fra midte av 70-tallet. Jeg har en mistanke om at både Roar og Spencer Cohen (trommer), Cubeta (gitar, piano) og Atturio (bass, synther) er store fans av Buckingham, Nicks, the McVies og Mick, og etterhvert som jeg har blitt kjent med skiva har jeg tenkt at Roar &amp; co har skapt et slags nordnorsk Fleetwood Mac. Her funderer Dons rundt skjebnen til alle de anonyme menneskene han møtte på sine spaserturer i New York, og hva som førte dem til denne verdensmetropolen. B-siden åpner med "Unik", en sang komponert av Cubeta/Atturio som Roar og Ragnar Olsen har skrevet teksten til . Her har han fått med seg Anneli Drecker som co-vokalist, og det er nydelige saker de synger om. Alle er unike, ingen er bedre enn vi sjøl til å være oss, en påminnelse til alle de som prøver å leve opp til et ideal skapt av media, reklamebransjen og oss selv. Andy Snitzer blåser helt fortreffelig i sin tenorsax, og skaper tidvis en slags springsteensk stemning.</p> <p>Med "Suse Avsted" får vi lyrikk som er et resultat av Ragnar Olsens samarbeid med både Roar og Sif. Med 80-tallssound og en Holmstad-Solberg som korer, strykere og discobass har dette blitt en låt som skiller seg ut fra øvrigheta. På en god måte. Albumet får et litt mer eklektisk tilsnitt, noe som bare blir heftigere med "Stjernestøv". Nok et samarbeid over samme lest som "Suse Avsted", og nok en låt som er full av instrumenter og med et kult arrangement. Strykerne er riktignok erstattet med saksofon, gitarene er litt heftigere, og vi snakker om en låt som er mer rocka enn noe annet Roar Dons har gjort tidligere. Sax-riffet er direkte stilig, og Roar er røffere i uttrykket enn vi har blitt vant til. Det kler ham, og låten har blitt en av de sterkeste han har i katalogen sin.</p> <blockquote> <p><strong>Traff en fyr. Han sa: Hei,<br /> Kan du hjelpe mæ på riktig vei?<br /> Æ går feil. Du vet best.<br /> Førr æ e<br /> <br /> Kongelig, konge i å feile</strong></p> </blockquote> <p>"Kongelig" sørger for et møte med sønnen til Roar, Mathias, som er en meget solid slidegitarist, utdannet i London og en som i dag livnærer seg som gitarist. Låten er av det ironiske slaget, og det eneste som er aristokratisk med protagonisten er hans evne til å feile stort, med høyere grad enn klossmajor, og som mester i å falle har han lært seg å lande stødig. Så er det slutt med låten jeg lett velger meg om jeg må plukke ut kun én låt. "Nattmann" er den mørkeste låten Roar Dons noensinne har spilt inn, og med et band som virkelig kan spille i moll har dette blitt en strøken låt. Jeg får litt følelsen av Tom Waits innimellom, og da skjønner alle at jeg mener alvor. Andy Snitzer blåser i sin sax som Ralph Carney, mens trompetist CJ Camarieri låter som "Hollywood" Paul Litteral.  På toppen av det hele bys det på gitarsnadder som kunne vært plassert av Marc Ribot. Om det er Mathias Dons eller Chris Cubeta som står for det vet jeg ikke, men skikkelig stilig er det.</p> <p>Nå er Roar Dons i studio igjen, og det er ikke lenge til "Snart E Morran Her" følges opp. Her vet jeg at Steve Gadd (Steely Dan, Paul McCartney, Frank Sinatra, Paul Simon, Chet Baker, Bee Gees, Kate Bush m.fl.) dukker opp bak trommesettet. Det kan bli veldig fine saker, spesielt om resten av skiva holder samme nivå som singelen "Sånn E Det Alltid Med Oss" holder. Sjekk den ut der du streamer musikk.<br /> <br /> Vi gleder oss til fortsettelsen.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Sun, 22 Mar 2020 12:13:00 +0100 Johnny Wilhelmsen 3d37f5ad-09a9-4a1c-8e2d-4cd80dfa57e4 Kampfar gjør comeback og viser veien til dommedag - og vi slår følge! https://thewilhelmsens.com/2020/kampfar-gjor-comeback-og-viser-veien-til-dommedag-og-vi-slar-folge Det tok nesten fem år før oppfølgeren til meget sterke Profan kom, og det er sikkert flere enn meg som var spent på hva Dolk og hans kumpaner hadde brukt disse årene på. Kampfar har vært tro mot sitt eget uttrykk i alle år, og de hadde et langt opphold rund tusenårsskiftet uten at det gjorde skade på kvaliteten de er kjent for, så hva nå? Hva med Ofidians Manifest? Kan man drive med Pagan Metal i et kvart århundre? <br /> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Fredrikstad rakk å bli en del av Viken før jeg fikk skrevet noe om Ofidians Manifest, men så har jeg da også hatt god tid til å høre på det åttende albumet til Kampfar noen ganger. Kanskje burde man ikke uttale seg om utgivelser før det har gått noen måneder, sånn generelt?</p> <p>Det første jeg la merke til da jeg fik dette albumet i hendene var at logoen var byttet ut, og selv om det alltid har vært en fryd for øyet å se på cover-bildene til Kampfar, var det også her litt annerledes stilistisk. Borte var fjell og skog. Når man er vant til, og blitt litt bortskjemt med, at Kampfar gir ut album som står som bautaer, blir man litt skeptisk når de dukker opp etter lang tid med visuelle forandringer. Coveret og inlay'en er malerier av Rubens - på coveret <em>Medusa, </em>et avkappet hode med slanger (ofidian betyr slange, for dem som ikke visste) som danser rundt og i hodet. Slangene kan være et symbol for noe nytt og bedre, visst nok, og kanskje det er akkurat <em>det </em>Ofidians Manifests budskap er?</p> <p>Kampfar har holdt seg i same gata så lenge de har gitt ut noe, og der andre ekstrem-band har gjort kvantesprang eller gått litt til siden og gjenskapt seg sjøl, har Kampfar utviklet det de hele tiden har drevet med. Det eneste "stilskiftet" de har gjort, var ved <em>Djevlemakt</em>, men så er det der de har holdt seg etterpå. Ofidians Manifest er vel egentlig bare en videreutvikling fra det de har drevet med på de to siste utgivelsene. Skal man si noe om hvor de befinner seg stilmessig, så kan kanskje nyere Thyrfig og Rotting Christ være referanser som sier noe, men det er MYE Kampfar igjen, "stilskiftet" på <em>Djeveldmakt</em> var ikke voldsomt.</p> <p>Albumet starter med smerteskrik som får tankene på dommedag og Helvete, og med åpningsfrasen "Med splittet tunge ble verden skapt" er vi i gang. Tungt, hardt og med tynne black metal-gitarer, og det er gjennomgående melodiøst på denne plata. Desperat vokal fra Dolk (og prøv å ikke heng deg opp i Østfold-l'en på låtene med norsk tekst). Ophidian fortsetter litt i same gata, men her er det kjappe og sinte Kampfar, slik vi er vant til, mer tilstede. </p> <img alt="Kampfar på fjelltur" src="/sites/default/files/styles/max_650x650/public/inline-images/Kampfar_2019_9.jpg?itok=ArHAxEix" width="650" height="650" typeof="Image" class="image-style-max-650x650 align-center" /> <p>Så kommer låtene med hjelp utenfra: Agnete Kjølsrud bidrar med vokal på Dominans, og hun løfter som vanlig låtene hun synger på. I Djerv og på Dimmu-låta Gateways synger hun fett, men noe mer kontrollert enn det hun framstår på Animal Aplpha, og her er galskapen hun stod for på sistnevnte tilbake i en viss grad, synes jeg. Hun dominerer!</p> <p>Ellers har Ofidians Manifest bidrag fra Marianne Maria Moen på to låter, og hun tilfører en fin klang til låtene, noe penere enn Agnete gjør. Broren til Marianne - Ask Ty som spiller trommer i Kampfar - synger på Natt. Ellers har låtene innslag av blant annet piano under det mørke, store lydbilde i låtene, noe som maler et strøk av melankoli, og det er innslag av strykere som underbygger det krigerske, mørke og desperate på andre låter. </p> <p>Det er kanskje ikke igjen så mye av folkemusikken i Kampfar, men på Eremitt drar de fram igjen toner som får deg til å tenke tradisjon og arv. Det litt pussige er at dette kanskje er albumets svakeste spor, til tross for at det er det som ligger det opprinnelige Kampfar nærmest. </p> <p>Når albumet, og den over åtte minutter lange Det Sorte, slutter etter drøye 40 minutter, og strykerne dysser deg i en søvn med mørke drømmer er det bare å svare det jeg spurte om innledningsvis: Nei,et kvart århundre er ikke for mye hvis du har noe på hjertet og er sulten på å lage musikk. Det første jeg gjorde etter å ha hørt Ofidians Manifest første gang var å spille den en gang til. Men, pagan metal? Nja, dritfet metal passer bedre.</p></div> </div> Sat, 21 Mar 2020 14:31:14 +0100 Roar Wilhelmsens a69ae865-29e4-4ec6-aabb-2f9cae7ea6f1 Stein hugger sin poesi ut i stein https://thewilhelmsens.com/2020/stein-hugger-sin-poesi-ut-i-stein Stein Torleif Bjella er ute med ny singel i disse dager, og da er selvsagt The Wilhelmsens på ballen. Om ikke lenge slipper han sin sjette langspiller, noe som for oss herpå alltid er en begivenhet. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>24. april slippes altså <em>Øvre</em>-<em>Ål Toneakademi </em>som er spilt inn i Amper Tone Oslo og Studio Intim Oslo. Dette er som sagt den sjette soloplata til Bjella, og som på de tre første, er det Kjartan Kristiansen som sitter bak miksebordet.<br /> Etter å ha hørt denne nye låta et titalls ganger, må jeg bare slå fast at den hører hjemme blant Bjellas aller beste sanger. Det er også litt stilig at det er Bjellas datter som spiller bass her (tror jeg i alle fall), og det gjør hun meget bra. Hun setter øyeblikkelig sitt preg på låta som er så fullpakket av hjerteskjærende poesi.</p> <p>Bjella har et steinansikt, et ansikt som fint hadde passet sammen blant presidentene som er hugget inn i Mount Rushmore, og om jeg skal få lov å si det, så er Bjella vår tids lyriske president. Manner ER poesi. Han makter gang på gang å servere oss sanger der ordene kan være som den første hestehoven en tidlig vårdag, eller det siste løvet som faller til bakken en sen høstdag. Hans ord er valgt med omhu, og han treffer alltid spikeren på hodet, noe som kanskje er en selvfølge for en mangesysslar.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-03/stein%20torleif.jpg.jpeg?itok=jbSDdK1M" alt="" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">STEIN TORLEIF BJELLA</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Hvis denne låta er toneangivende for hva vi har i vente 24. april, er det bare å merke av dagen og satse på at det fortsatt er lov å kjøpe seg en flaske vin eller to sammen med albumet. "Mitt namn er Stein" gikk rett i hjertet på meg, og da jeg så han på Lindmo i går, klarte jeg kunststykket det er å felle en tåre. Det skjer ikke ofte under sånne fjollete talkshow. Det er ikke bare teksten som gjør inntrykk her, det gjør også den lekne og helt vidunderlige melodien.<br /> Stein hugger sin poesi ut i stein, og det er lurt siden den har kommet for å bli.<br /> <br /> The Wilhelmsens har ikke for vane å omtale singler/enkeltlåter, men av og til må det gjøres unntak, og siden hele verden er i unntakstilstand, så... Ja, dere skjønner.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Sat, 21 Mar 2020 14:15:50 +0100 Ole Morten Wilhelmsen 0016d1c9-7379-4ad6-b9b8-3292a7308759 Moskus Sessions - Alexander Pettersen https://thewilhelmsens.com/2020/moskus-sessions-alexander-pettersen Det begynner å bli en jungel å manøvrere i for oss som er på jakt etter de gode &quot;hjemmekonsertene&quot; som streames i disse karantenetider. Jeg har tidligere i uka vært i Stavanger og sett Dag Vagle imponere, i går var jeg en tur i stua til Stine Andreassen (The Northern Belle) på Tøyen i Oslo, og i kveld la jeg turen til Trondheim. Bar Moskus var åstedet, og på scena satt Alexander Pettersen og spilte noen av sine fineste låter. Med seg hadde han Pål Brekkås på keys og bass. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Jeg har hørt masse på Alexander Pettersen. Hans debutskive gitt ut av Crispin Glover Records, som er med på å realisere Moskus Sessions, sammen med Dora 3, kom ut i 2018. <em>The Letter </em>er nok et av disse skammelig oversette albumene som alle burde ha hørt, men som knapt nok tusen nordmenn kjenner til. For en måneds tid siden slapp han <em>Don't Remember - Can't Forget</em>, og igjen imponerte han.</p> <p>Pettersen er en glimrende studiotekniker, og jobber i Brygga Studio. Der jobber også Brekkås, og det faktum at de har spilt og jobbet sammen siden 2004 gjør at dere ikke trenger tvile på at disse karene er samkjørte så det holder. Det er også dette som slår meg mest med konserten - at de er så innihelvete tighte og fyller på med lyder akkurat der de gjør best nytte for seg. Og der de låter deiligst. For dette ble akkurat det: en deilig konsert.</p> <p>Pettersen åpner med "Don't Remember" fra sin duggferske skive, og de ferskeste låtene sitter alle som en alvorlig bra. Det er bare å konstatere at vi går glipp av en rekke sterke konserter pga COVID-19-avlysninger, samtidig som kveldens maktdemonstrasjon funker som en slags erstatning, og er gull for en kar fra Senja som mest sannsynlig aldri ville ha fått med meg disse konsertene. At produksjonen var den mest proffe jeg har sett så langt kledde musikken perfekt, så her er det noen teknikere som trygt kan klappe seg på skuldrene.</p> <p>Gitarspillet til Alexander Pettersen er passe sagnomsust her i landet, og selv om han pratet seg litt ned i løpet av konserten, med ei skrøne om at han måtte øve etter konsertene han gjorde sammen med Stein Torleif Bjellas på hans siste turné, så ble han ikke mindre sagnomsust etter kveldens prestasjon. Deilig og tandert fingerspill på kassegitaren ble kombinert med sjelfull traktering av elgitar. Når så Pål koret lyst og fagert mens han kompet kompisen sin, ble resultatet at jeg helt glemte å drikke ølen min. <br /> <br /> De låtene som virkelig slo meg i bakken var "Emilia" fra sisteskiva, en låt han skrev i LA da han bodde i kåken til Øystein Greni, og som ble komponert på 12-strengeren han kjøpte over there. Den gjorde seg virkelig helt nedstrippet, selv om den sitter som et skudd med litt mer instrumentering óg. I tillegg var "Last Time", åpningssporet på <em>The Letter</em>, guddommelig vakkert framført, og en favorittlått ble en enda større favoritt. At han så avsluttet med en låt alle burde unne seg å høre, "Someone (You Used) To Love", gjorde at dette ble en innertier av en konsert. Sterkere låt skal du lete lenge etter.<br /> <br /> Hatten av for Alexander (og Pål), og takk så mye til Moskus, Crispin Glover Records og Dora 3. Dette var flott.<br /> <br /> Jeg personlig har gjort det til en greie at jeg vippser 100 kroner daglig til en artist/et band, selv om jeg sjekker ut langt flere, og håper at dere som leser hos oss tenker litt som oss - vi gir det vi har råd til, for at disse fabelaktige musikerne vi har her til lands skal klare å holde det gående også etter denne pandemien som er over oss. I dag ble det Alexander Pettersen, og The Wilhelmsens anbefaler at du sjekker ut denne konserten når den blir tilgjengelig, nyter herligheten, og betaler en skjerv. Det er mulig å gjøre i kveld, i morgen, eller når det måtte være. Da vippser du i såfall til <strong>90968935.</strong></p> <p> </p></div> </div> Fri, 20 Mar 2020 21:13:00 +0100 Johnny Wilhelmsen 9ae62812-a749-4146-8c63-3262c76e6774 Brakkesyke 2020 - Stine Andreassen (The Northern Belle) https://thewilhelmsens.com/2020/brakkesyke-2020-stine-andreassen-northern-belle COVID-19 herjer, alle mann alle (og kvinner) sitter inne og sturer, sultne foran tomme kjøleskap, fulle av snørr og feber. Meh, vi klarer oss fryktelig godt her til lands, med hus, varme, mat og masse toalettpapir. Håndsprit har vi óg, men best av alt - alle disse herlige konsertene som streames på Facebook. Jeg startet for alvor min studie med Dag Vagle her forleden, og har siden sett Buffalo Tom, Tove Bøygard, Dylan LeBlanc, Thomas Bergsten, og nå altså Stine Andreassen, eller The Northern Belle Solo, som konserten ble &quot;solgt&quot; som. Det var såpass nydelig at jeg bare måtte skrive noen ord om det. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Etter litt fram og tilbake med sjekking av en lyd som hørtes utmerket ut fra første sekund, og litt vel mye Eivind (Eide Skaufjord, samboeren) i monitor, var Stine klar for konsert. Veldig nervøs i følge henne selv, noe vi får tro henne på, for det var lite som tydet på det med tanke på det hun leverte rent musikalsk. Hun var så stødig som jeg aldri har sett henne, og hun har alltid vært stødigheten selv på konserter, og virket som om hun koste seg like mye som alle de rundt tusen som til enhver tid fulgte med på sine Mac'er, PC'er, nettbrett og mobiler.<br /> <br /> Det hele åpnet eksemplarisk og på et vis som fikk meg i den rette stemningen from the get go. En deilig, vakker og strålende versjon av et av Guy Clarks mesterverk, "She Ain't Going Nowhere" fra debutalbumet <em>Old No. 1</em>. Stine har en stemme som bør få de fleste til å smile i skjegget, glise litt i munnviken, og få folk i ei behagelig stemning. Det er umulig å sitte surkende mens hun spiller. Hvis du ikke er en gammel surkete gubbe, vel og merke.<br /> <br /> Hun fortsetter med en nedstrippet (selvsagt) versjon av Pink Skies, en låt som ble til da hun sammen med kjæreste og band trakterte de sørlige statene i Amerika, og som er hennes hyllest til Nashville. Etterhvert finner hun fram en lekker nyervervelse hun er veldig stolt av. En Fender Jazzmaster, mintgrønn (?) og fjong, før hun innrømmer at hun kun en gang tidligere har spilt på elgitar offentlig. Men, selvsagt funker det helt utmerket, for i kveld fikser Stine alt, også en gitar som er koblet til en forsterker.<br /> <br /> Hun serverer oss noen nye låter óg, som blir å finne på den kommende skiva, og spiller til og med noen ønskelåter. Etterhvert kommer låten om det man ikke gjør på nachspiel, hvis man har bare et snev av sunn fornuft, og stor respekt for stereoanlegg, og da spesielt platespillere - "Record Player Still On". Denne låten gjør seg utmerket som en kassegitarlåt, framført av en singer/songwriter som Stine er. Herlig. Like herlig er The Northern Belles siste singel, "Remember It", som viser fram ei side av henne som hun skjuler godt ellers - dama som ønsker en eks. alt mulig kjipt, og som aldri kommer til å glemme for en kjip fyr han var.</p> <p>Men, romantikeren i henne er ikke inne i mørket så altfor lenge, og neste låt ut er en låt hun tilegner sin bestemor i Balsfjord, "All the Summer Months". Dette er en av de første sangene hun skrev for The Northern Belle, og handler om en problematikk vi nordlendinger brukte å være kjent med. Damer som var hjemme og tok vare på hus og barn, mens mannfolkene var på havet, i Nord-isen eller Nordøst-isen, på fangst og fiske, og som regel var borte i månedsvis før de kom tilbake for å telle om barneflokken hadde vokst. <br /> <br /> Stine er mer enn bare en musiker, naturlig nok. Hun er veldig flink å småprate mellom låtene, fortelle små anekdoter, prate litt om familie og venner, og framsnakke andre artister. Mens hun nipper til et glass rødvin. Og småprater med sin Eivind. Coverlåt No.2 for kvelden er Gillian Welch sin "Look At Miss Ohio", en nydelig låt som gjorde seg. Hun kjører på videre med åpningssporet på <em>Blinding Blue Neon</em>, "You're Gonna Leave", og her støter hun på problemer. Stemmen forsvinner, tørket opp (?) av den røde vinen hun har nippet til, og hun må stoppe opp for å fukte strupen. Med vann. Vannet fjerner smuss og andre uhumskheter som lurer borti stemmebåndene, og etter sekunder tar hun opp låten igjen fra refrenget. Også her savner hun gitar-mester Bjørnar, men hun prater seg gjennom en solo. Det funker fint.<br /> <br /> Fra nyskiva som kommer til høsten, <em>We Wither, We Bloom</em>, får vi låten "How Deep". Jeg innbiller meg at vi var vitne til en premiere av et slag, at den ble spilt foran et publikum for første gang. En flott låt som sendte tankene i retning dama hun covret tidligere på kvelden, Gillian Welch. Siden hun er stor fan av Jackson Browne så kom det ikke som en bombe at hun dro i gang "Doctor My Eyes", en låt som vel egentlig er skrevet for piano. Denne ble spilt etter at hun spurte seerne om tips til låt. Jeg ble stemt ned etter forslaget "noe Tom Waits". Så er det over, med en låt fra det kommende albumet, "Late Bloomer". Og folket har fått 75 minutter med Stine Andreassen. Uten at det ble kjedelig et øyeblikk. <br /> <br /> Jeg håper, og regner vel med, at folk vippser henne for den jobben hun gjorde. Om du glemte det så kan du fortsatt gjøre det. Bare vipps f.eks. en hundrings, som jeg bruker å gjøre til de konsertene jeg følger. Nummeret til Stine Andreassen Musikk er: <strong>15505</strong>.</p></div> </div> Thu, 19 Mar 2020 21:15:00 +0100 Johnny Wilhelmsen 5a18d536-7452-46fc-8b11-8c8ebc5b9e9e Tou Sessions - Dag Vagle https://thewilhelmsens.com/2020/tou-sessions-dag-vagle Koronaviruset er noe dritt. Det er faen steike ingenting kult med dritten som hindrer oss å leve våre normale liv. Men, det var et klokt hode som en gang i tiden sa at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, og jeg må bare innrømme at det gjelder dette hersens COVID-19 óg. Sosiale medier flommer over av kreative sjeler som ønsker å dele musikk med resten av folket, og et av de stedene dette skjer er siden som kaller seg Tou Sessions. Der stod en kar fram og spilte et sett som slo meg mer i bakken enn koronaviruset har maktet. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Dag Vagle kommer opprinnelig fra Sandnes, og er nå bosatt på Jørpeland. Dette burde hele landets befolkning vite på lik linje med at "alle" vet at Henrik Ibsen ble født i Skien og levde brorparten av sitt liv i Christiania. Ibsen skrev sin lyrikk og sine verk som begeistret folk i sin samtid, og det burde Vagle gjøre i dag, pga sin avsindig vakre, sterke og kule stemme. Som stor fan av hans band Helldorado har jeg kjent til hans talent i snart tjue år. Etterhvert har jeg lært meg å sette pris på Flying Shoes, The Tramps og The Brigade, og når jeg har fått snusen i at han har samarbeidet med noen, så har jeg sjekket det ut tvert, og stort sett aldri blitt skuffet. Tønes, Deathbarrel og Randi Tytingvåg Trio er eksempler på dette.</p> <p>Men i kveld, nøyaktig kl.2100, klarte Dag allikevel å overraske meg, i positiv forstand. Jeg har sett han live så mange ganger at jeg har mistet tellingen, bl.a. under Senjafestivalen i 2014, da han og hans gode kompiser Hans Wassvik, Morten Jackman og Ole Ellingsen tok NM-gull i festivalkonsert, to kvelder på rad, som Helldorado. Nå skulle han spille foran et publikum på null, med kun et par kameraer som fanget opp hans bevegelser, og en rekke mikrofoner som fikk tak i alle lyder han lagde. Snakk om å blottlegge seg selv, gjøre seg til gjenstand for alskens studier av traktering av instrumenter og folks søken etter sure toner. De som var på jakt etter sånt noe satt nok skuffet igjen, for dette var en maktdemonstrasjon i hva en musiker kan få til.</p> <p>Nå varte ikke konserten i mer enn knappe 40 minutter, etter at han gikk av scenen etter en drøy halvtime og takket for seg. Men, han skjønte selvsagt at han hadde blitt trampeklappen opp på scena igjen om det hadde vært publikum til stede, så vi fikk heldigvis et ekstranummer. Og for et ekstranummer. Jeg hadde ståpels under føttene fra første sekund, en ståpels som kunne dunket ut alle verdens piasavakoster etter "Johnny's Song", og som ble hardere enn stålkosten jeg rengjør vedovnen med etter Harry Nilsson-tolkningen som avrundet settet. Alt han spilte var så vakkert at det gjorde vondt.<br /> <br /> Når han så kom ut og gjorde en versjon av Roy Orbisons "Crying" så var det så bra, så vakkert, og så himmelsk at det nesten var ufint. Ufint mot andre vokalister som prøver på det han gjorde, i årevis, uten å lykkes. Ufint mot meg som satt på Senja og lyttet til dette og vet at Dag Vagle oppholder seg sånn rundt regnet 2000 kilometer unna og ikke blir å se eller høre på lang tid pga virus, og et norsk publikum som ikke skjønner at dette er en artist som burde være på veien hele året for å spre musikalsk glede. Det er direkte teit at han ikke er betraktet som en nasjonalskatt og møtes av fulle konserthus overalt han dukker opp. Like teit er det at ikke Helldorado er mer kjent enn de er, og at de ikke har gitt ut eget materiale siden <em>Bones In the Closet </em>(2013). </p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-03/Dag%20Tou.jpg.jpeg?itok=IRRlrGva" alt="" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">Hatten av for Tou Sessions og den konsertrekka de byr på i tiden som kommer. Og, ikke minst, alt av for Dag Vagle! Dæven! Steike!</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>I kveld spilte han for rundt regnet tusen mennesker gjennom hele settet. Hvor mange som var innom totalt vet jeg ikke, men det var nok minst det dobbelte. Og, i løpet av de neste dagene og ukene er jeg sikker på at det vil bli mange tusen som sjekker ut og nyter opptaket. Jeg regner med at det gjøres tilgjengelig om ikke altfor lenge. <br /> <br /> The Wilhelmsens innstendige oppfordring er at alle som endte opp med ståpels, som vet at Dag har en gudbenådet stemme, og alle andre som virkelig oppdaget ham i kveld, betaler for kunsten han serverte oss. Det er veldig enkelt å få til.<br /> 1. Ta opp mobilen din<br /> 2. Åpne en app som heter "Vipps"<br /> 3. Tast inn 597018<br /> 4. Betal det du mener Dag Vagle fortjener for innsatsen<br /> 5. Trykk "Send"<br /> <br /> Takk, du er en sann musikkelsker og gir genier det de fortjener. For Dag Vagle er et geni med en unik stemme.</p></div> </div> Tue, 17 Mar 2020 22:41:00 +0100 Johnny Wilhelmsen e306f4a5-e6f6-4799-9a97-6215b6497051 Dobbel Dose Rock'N'Roll-Halleluja https://thewilhelmsens.com/2020/dobbel-dose-rocknroll-halleluja Westergaard Records smeller til med en fest av en split-LP, og byr på spreke, ilske, fete og kruttsterke låter av og med Oslo-bandene Quarter Wolf og White Trash Blues Band. Kari Westergaard og Robert Dyrnes har i en årrekke bevist for Gud og Hvermannsen at de har teft for strøken rock&#039;n&#039;roll, og det er akkurat det du får her. Strøken, energisk og dritstilig rock&#039;n&#039;roll. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>The Wilhelmsens har elsket den energiske og fandenivoldske rocken Quarter Wolf bringer til bords, siden vi hørte denne bredbeinte og beintøffe duoen første gang i 2016. Vi ble da gjort oppmerksomme på at de tre år tidligere hadde gitt ut sitt debutalbum, "An Orgy of Shocking Violence", og vokalist/gitarist Marius Kromvoll var ganske så sikker på at dette ville være noe for oss. Det hadde han helt rett i, og nå, fire år, to EP'er og et album senere, er de klare med en split-LP.<br /> <br /> Split-LP er en deilig oppfinnelse, når det bare blir gjort riktig med de rette bandene. Når vi visste at det var Kari Westergaard og Robert Dyrnes som stod bak denne utgivelsen så skjønte vi umiddelbart at dette ville bli veldig fine saker. Som sagt var vi klar over Quarter Wolfe sin fortreffelighet, men bandet som står for halvparten av moroa var ukjent for oss. Eller, musikken fra bandet var ukjent. Vi var klar over at Paul Daniel, trommisen til Quarter Wolf, satt trygt plassert bak trommesettet i dette nye bandet, White Trash Blues Band, så vi skjønte at 20% av denne kvintetten var solid. Men, resten av gjengen var stort sett ukjent for oss.</p> <p>Begge bandene skulle egentlig ha stått på scena i Verkstedhallen &amp; Lobbyen i Trondheim i går, og kjørt på med en heftig releasekonsert. Problemet var bare at et virus har satt hele landet sjakk matt, og det hele måtte utsettes. Men, selve utgivelsen har gått sin vante gang, og skiva er mulig å spille av i Spotify, eller enda bedre, kjøpe i fysisk format. På deilig vinyl. Det anbefaler vi alle våre lesere å gjøre, i hvert fall de som liker rocken sin småskitten og kjapp.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-03/QW%20-%20cover.jpg.jpeg?itok=8xJRDwdB" alt="" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">Quarter Wolf - Shitfaced and On Fire (Westergaard Records)</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Det kule coveret er lagd av Freddy Cobra, kjent for mye, og da særlig som gitarist i det kule bandet Cavebones. De slapp en uhyre stilig EP i fjor, av typen alle bør sjekke ut. Nok om det, her er han i aksjon som coverkunstner, og for et kult cover det har blitt. Jeg tenker umiddelbart Roy Lichtenstein, pop-kunstner med sans for tegneseriestrek, og det at dama leser i et hefte som tydeligvis handler om Marius og Paul understreker bare hvorfor jeg kommer Manhattan-kunstneren i hu. Ytterst stilig, og jeg må si at jeg ble litt overrasket da jeg innså at karene faktisk kunne overlate noe av jobben til noen andre. Vi snakker jo tross alt om personifiseringen av DIY når det kommer til Quarter Wolf.</p> <p>De tre nye låtene er alle umiskjennelig Quarter Wolf. Rå blues, pønka eller energisk rock - kjært barn har mange navn, særlig de barna vi elsker mest. Våre egne. Og vi snakker altså om et band her som vi føler er vårt eget. I og med at så få andre har skjønt at dette er et av landets tøffeste, barskeste og energiske band så vil vi fortsette å vise omsorg og kjærlighet for dem. Litt på samme vis som Marius viser lyrisk kjærlighet for sin kule dame Anita i åpningssporet "Polish Prototype". Det er ikke første gang den spreke og tidvis spinnville fruen fra Czestochowa er tema i en Quarter Wolf-låt. "New Oldie" fra det skammelig oversette albumet <em>DIY</em> kretser rundt denne polske amasonen, hennes ben som er lengre enn Joey Ramone sine, og som ifølge Paul er i en helt annen liga enn Marius. Hun er altså oppgradert til en prototype denne gang, av den sorten som kun avler dårlige etterligninger, er tøffere enn toget, og som kan få menn til å hoppe i skjul i nærmeste hekk. At poesien følges opp av heftig riffing og en melodi som er bortimot det tøffeste de har gjort til dags dato føles helt riktig. Og får meg i ei rock'n'roll-stemning som kun noen få utvalgte band fikser, som Jon Spencer Blues Explosion, Detroit Cobras, Reigning Sound og The Bloody Hollies.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-03/Quarter%20Wolf%20band.jpg.jpeg?itok=x42fzFYt" alt="En fokusert kvartulv foran en filosofisk australer. 2020-utgaven av Quarter Wolf er sprekere enn noensinne. Da er de spreke, altså." typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">En fokusert kvartulv foran en filosofisk australer. Quarter Wolf anno 2020 er heftigere og sprekere enn noensinne.</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><blockquote> <p><strong>Since I was 15 years old<br /> Gonna master the frontside rodeo<br /> You gotta go faster if you wanna go higher<br /> And that’s when I saw my man...<br /> Shitfaced and on fire!</strong></p> </blockquote> <p>"Shitfaced and On Fire" er altså Marius sin hyllest til snowboard, og da spesielt hans første møte med denne kulturen midt på 90-tallet. Det han ønsker å mestre i refrenget, "the frontside rodeo", er selvsagt et tricks. Et tricks han brukte 20 år på å fikse. Låten åpner med at Paul hamrer ut ei småkjapp og småfunky takt, før Marius kommer inn med et typisk Quarter Wolf-riff. Det betyr i klartekst fete akkorder spilt kjapt som faen. At det låter som en deilig blanding av Backstreet Girls og Cosmic Psychos er en alvorlig bonus. Så fryktelig mye finere start kan vi ikke ønske oss, så vi havner umiddelbart i rett modus. Marius roper energisk ut de lyriske meldingene, mens Paul korer som en mann i sitt høyeste toneleie. Alt mens flammene herjer rundt dem i nøyaktig to minutter og trettien sekunder.</p> <p>Karene er store fans av Jon Spencer, denne gudbenådede rockeren fra Hanover, New Hampshire som på 90-tallet stod for noen av de barskeste, skitneste og heftigste skivene som kom ut. Og Marius er ikke bare en stor fan, han er som undertegnede langt forbi det stadiet. Jeg får det ut gjennom jevnlige Jon Spencer-perioder, der det kun går i <em>Orange, Now I Got Worried, Acme, Extra With</em> og skiver med Heavy Trash, Boss Hog, Pussy Galore og The Honneymoon Killers (sjekk ut <em>Hung Far Low</em>!). Marius tar det ut gjennom musikken til Quarter Wolf, og på låter som "Bones Heal and Chicks Digs Scars" så er han like kul som Herr Spencer. Jeg er bombesikker på at Jon vil nikke anerkjennende til Marius og si at "this, my dear friend, is fuckin' awesome. And your drummer, he sure knows how to beat them drums". Låten er tuftet på et møte med en australsk surfer Marius traff på ei strand full av grus og stein, og som kommenterte det farlige farvannet med det som ble låttittelen. Riffet i låten er av sorten som fester seg lett, Marius nærmest predikerer, og Paul viser litt av repertoaret som gjorde at White Trash Blues Band bare måtte hanke han inn. Han er av typen trommiser jeg elsker, som Russell Simins, som klarer å ta vekk bass-behovet jeg normalt har, gjennom elegant og heftig bruk av stortromma.<br /> <br /> Quarter Wolf, folkens. Norges tøffeste rock'n'roll-duo. Uten det minste fnugg av tvil. Sjekk dem ut. </p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-03/WTBB%20-%20cover.jpg.jpeg?itok=thgZq9rM" alt="WTBB" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">White Trash Blues Band - Spread the Gospel (Westergaard Records)</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Quarter Wolf splittes altså på denne skiva, i og med at Paul Daniel spiller trommer i det andre bandet, White Trash Blues Band. Det andre bandet. Ikke bra å bli kalt for dette, så heretter snakker vi altså om WTBB. Og for et band vi snakker om. Delvis ukjent for meg, en kvintett av middelaldrende menn, og med så mye rock'n'roll i bagasjen at det er synd og skam at de ikke står med 14 studioskiver og flere halleluja-turnéer på samvittigheten. Men, sånn er det, og det er aldri for sent til at det ikke er godt for noe, som det gamle ordtaket burde ha vært. De tre låtene de bidrar med er rett og slett medisin for hjertet, balsam for sjelen, og som transformerer enhver karantene til en fest.</p> <p>Paul hamrer løs på trommene og korer. Jan Magnar Hatlemark (vokal, rytmegitar, frontmann) spiller og har spilt i bandene napoo, Bock, Headset. Svein Andre Røe (bass, kor) kjenner The Wilhelmsens godt fra dritstilige The Crates. Asgaut Bakken (leadgitar, kor) har napoo og Blåmann Blåmann på sin musikalske CV, og er dessuten faren til wonderboyen Ånon som i dag spiller i dritspreke og kule Hayeminol. Erlings Zahl Urke (noise, keys, kor) har som Hatlemark sin erfaring fra napoo og Headset. De er med andre ord gamle kamerater som liker å henge sammen, drikke øl, spille musikk og bare kose seg. Etterhvert skjønte de at låtene de drev og jammet på var stilige, såpass stilige at andre kanskje ville ha godt av å høre dem, og når så Kari og Robert dukket opp med sitt briljante forslag så var ikke 5 x "ja" langt unna. Takk og pris og lov for det, sier The Wilhelmsens. Og sannsynligvis mange av dere som leser det vi skriver.</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--paragraph-bilde paragraph--view-mode--default"> <figure> <div class="field field--name-field-bilde field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"> <div class="field field--name-field-media-image field--type-image field--label-visually_hidden"> <div class="field__label visually-hidden">Bilde</div> <div class="field__item"> <img src="/sites/default/files/styles/fullbredde_narrow/public/2020-03/WTBB%20band.jpg.jpeg?itok=LFcnds0C" alt="WTBB" typeof="Image" /> </div> </div> </div> <figcaption> <div class="field field--name-field-bildetekst field--type-string-long field--label-hidden field__item">Norsk, hvitt søppel. Som liker blues. Her representert av Erling, Asgaut, Jan Magnar, Paul og Svein Andre.</div> </figcaption> </figure> </div> <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Så, hva får vi fra disse middelaldrende rockerne som selger seg som et bluesband? Jo, vi får et ballesparkende rock'n'roll-band som låter som om de fortsatt befinner seg i garasjen, og der har de tenkt å være. Åpningssporet "Spread the Gospel" er rock akkurat sånn rock skal være, i samme ånd som Kosmik Boogie Tribe, trønderne Blood On Wheel og The Dogs, for å fyre av noen norske referanser, og nok en gang minne meg selv på at Norge kan faen steike rock. Riffet som åpner ballet er seigt og fett, i boogieland like mye som det oser av 60s rock, og det følges av ei melodilinje som er med på å skape full fest fra start. Kompet som kommer bankende inn etter sekunder sitter nok Lemmy og koser seg med sammen med Sankt Peter, og denne herligheten repeteres intenst i rundt regnet et halvt minutt. Da finner Hatlemark ut at det er på tide å spre sitt evangelium. Det gjøres med vreng i mikrofonen og en pondus som får meg til å tenke "hvor i faen har denne vokalisten befunnet seg de siste par tiårene?". Her er det energi i bøtter og spann, jeg tenker umiddelbart Ricochets og Trond Andreassen, men sender umiddelbart en tanke i retning Kristopher Schau når han er på sitt mest rocka, noe han stort sett alltid er. Uansett, dette ble et jævlig kult første møte med WTBB.</p> <p>Da er referansene unnagjort, og vi er over i bandets andre låt, "Obsession With the Underdogs". Mer fet riffing, nå et småfunky som åpner det hele, før de fyrer løs på alle sylindre. Her lurer det et keyboard i bakgrunnen, med litt vellyd som av en eller annen grunn ofte omtales som noise, og leadgitaren pakkes inn i hamrende komp og masse deilig fuzz. Koringen er nærmest maskert, langt bak i lydbildet, noe jeg alltid har hatt sansen for, særlig når hovedbudskapet kommer fra så sterke vokalister som Hatlemark. Faen som den mannen kan synge, da! Og bandet? Wow! Bare, wow! Jeg må innrømme at det kom snikende en liten referanse til i løpet av låten, en referanse av det uventede slaget. Kompkompisene Paul og Svein Andre minner meg veldig om Alex/Michael fra Van Halen, og da særlig det de drev på med på de første par skivene på tampen av 70-tallet. Hah!</p> <p>Den mest energiske og hardeste låten er utvilsomt "Give Me Whiskey". Straight, beinhard rock'n'roll som får lytterne til å gripe etter, nettopp, whiskey-flaska. Her legges det opp til fest og moro, og ikke av sorten som arrangeres av IOGT. Det er et snev av grunge inne i bildet, om du putter band som Afghan Whigs og Screaming Trees i den bøtta. -<em>Give me whiskey when I'm thirsty</em>, vræles det, og det høres ut som om de mener det. Selv foretrekker jeg normalt vann eller øl om strupen trenger noe væske, men etter denne soniske rundjulingen er jeg ikke fremmed for følge rådet fra WTBB.<br /> <br /> WTBB, folkens. Her er det bare å følge vårt råd som er enkelt nok. Trykk på lenken under her, før eller etter at du har spilt deg gjennom Quarter Wolf sine låter, vreng volumet opp til ditt max-nivå, og bli revet med. Deretter er det ikke dumt å sende ei melding til Dyrnes eller Westergaard, og rett og slett be om å få tilsendt vinylen, for her snakker vi om ei skive Westergaard Records må presse i minst fem opplag. Minst. </p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-spotify media--view-mode-full"> <div class="field field--name-field-media-spotify field--type-string field--label-hidden field__item"> </div> </article> </div> </div> Sun, 15 Mar 2020 13:43:00 +0100 Johnny Wilhelmsen 56357074-c671-462d-93d2-6f3b7e0fbd0c Svensk apokalypse på norsk jord https://thewilhelmsens.com/2020/svensk-apokalypse-pa-norsk-jord Da svenske Alfahanne spilte på Karmøygeddon i 2018 var Rhino Rat der og foreviget deler av konserten. Resultatet ble ep´n/minialbumet Alive! - en utgivelse på 500 eksemplarer, hvorav 100 på hvor vinyl. Så, er dette en vinylsamlersak, eller er det faktisk en liveutgivelse det er verdt på snakke om? <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>OK, jeg skal være ærlig og innrømme det først som sist: Jeg er ingen kjempefan av livealbum. De beste liveopptakene jeg har i hylla, er opptak gjort av og for radio, noe som betyr at det ikke er anledning til å pynte på noen ting, det er ikke tid til å legge på ekstra gitar eller rette opp sur vokal. Derfor var det litt godt å høre gjennom Alive! og oppleve et usminket Alfahanne. Det er i hvert fall slik det høres ut på dette produktet.</p> <p>Alfahanne er et av Sveriges up and coming-band, og har vel egentlig vært det en stund. De startet opp i 2010 og består av tidligere Black metal-utøvere (i mangel av et bedre ord), og det er tydelig at de har kjærlighet til 80-tallet og dets goth-bølge som felles referanse. Første utgivelse var en split med svenske Shining, og debutalbumet var Alfapokalyps i 2014. Allerede her var formelen klar: Black metal-gitarer, goth og new wave iblandet litt punk. Norgesvenner er et slitt begrep, men vi kan kanskje henge merkelappen på Alfahanne; livedebuten var på Inferno-festivalen, og de befinner seg på norske Indie Recordings - og Rhino Rat som gir ut denne saken er også norsk - tatt opp på norske Karmøygeddon, altså. </p> <p>Hele fire av låtene på Alive! er fra adrealbumet Det Nya Svarta fra 2017, og det er fra denne turneen opptaket er gjort. Jeg skulle gjerne sett at hele konserten hadde blitt gitt ut, for dette låter bra! Vi får dessverre ikke noe inntrykk av hvordan Pehr Skjoldhammer kommuniserer med publikum. Det lille vi hører er «Tack för fan» og en sang som tilegnes hjemplassen (det blir nok ikke sangen som brukes i markedsføringen av plassen). </p> <img alt="Alfahanne" src="/sites/default/files/styles/max_650x650/public/inline-images/22EEE5D4-0896-4A0C-BA92-142F5614310E.jpeg?itok=8w0cwNNT" width="650" height="488" typeof="Image" class="image-style-max-650x650 align-center" /> <p>Jeg synes, som nevnt tidligere, at lyden på denne skiva gir et godt inntrykk av hvordan Alfahanne er live, rent musikalsk. Hvis du har hørt albumene før, vil du kjenne igjen sounden live. Miksen ligger tett opp til studioversjonene av bandet, og låtene er så «off the record» som du får det, egentlig, noe som viser hvor proffe disse svenskene er. Jeg synes låtene som er fra Det Nya Svarta er de som klarer seg best på Alive!, men så er det også låter som er skrevet av et mer erfarent og stilsikkert band enn de tre andre låtene. Favorittene mine er allikevel <em>Alfa kropp alfa blod </em>og <em>Dödsmaskin</em>, to låter fra forskjellig album (ja, jeg skyter meg sjøl i foten med utsagnet). </p> <p>Man kan tenke at Alfahanne har gjort det vanskelig for seg sjøl med stilen de har lagt seg på, og at det kan bli noe ensformig, men dette er ikke tilfellet. Når du er redd det blir mye likt, har de dratt inn elementer fra punken, Sisters og Mercy eller noe annet du liker. Dette bandet gleder jeg meg til å følge i forhåpentlig mange år, og jeg håper jeg får sett dem live snart. Måtte Coroana-virus dra til helvete og slippe utøvende kunstnere ut på veien igjen. Og et tips til Alfahanne; Covid-19 er en fet låttittel.</p></div> </div> Sat, 14 Mar 2020 17:26:39 +0100 Roar Wilhelmsens a3d6871c-fafd-43f9-9cfa-527f7894e2e6 Videopremiere: Quarter Wolf - S.A.O.F. https://thewilhelmsens.com/2020/videopremiere-quarter-wolf-saof Bluespunk-duoen Quarter Wolf slipper neste uke en split-LP sammen med det sylferske bandet White Trash Blues Band. Nytt siden sist vi hørte fra disse barskingene er at de har havnet under vingene til Kari Westergaard og Robert Dyrnes i Westergaard Records. Der har det tydeligvis vært utmerket å være, for låtene de slipper neste helg er av det glimrende slaget. <div class="paragraph paragraph--type--tekstfelt paragraph--view-mode--default"> <div class="clearfix text-formatted field field--name-field-tekst field--type-text-long field--label-hidden field__item"><p>Det er et lite år siden den forrige utgivelsen til Oslo-mannen Marius Kromvoll (gitar/vox) og australeren Paul Daniel (trommer/kor) kom ut, det eminente albumet <em>DIY. </em>Siden den gang har Paul rukket å bli med i nok et band, White Trash Blues Band, bandet som står for den "andre" siden på split-LPen, og som har fått nye blodfans i The Wilhelmsens. Men, nok om WTBB, og mer om videoaktuelle Quarter Wolf.</p> <p>The Wilhelmsens har fått den store æren å presentere de første lydene fra albumet, og det til og med assistert av bilder. Videoen er til alt overmål filmet av vokalisten og frontmannen i WTBB, Jann Magnar Hatlemark, mens Marius står for redigeringen og de tekniske finessene. 100% DIY, som vi har blitt vant til fra den kanten. Etter en tur ut på landet, nærmere bestemt Horten, for å spille inn den forrige videoen ("Bite Me"), er de nå tilbake i PhatCat Studios, studioet der de alltid har øvd, og der alle skivene er spilt inn. Vi snakker med andre ord om en skikkelig hjemmebane-video.<br /> <br /> "Bite Me" handlet om haier som angrep Marius da han vasket dass back in the days, tuftet på hans hallusinasjoner pga trippel overtid, og da var en ubåt nødvendig stæsj for å lage video. I tillegg brukte de en projektor for å skape denne undervannsillusjonen. Den samme projektoren er tatt i bruk for "Shitfaced and On Fire"-videoen, sånn bortsett fra at vanneffekten er byttet ut med flammeeffekter, som seg hør og bør. Det hele ble filmet og redigert på en aften, og resultatet ble som vanlig stilig.</p> <blockquote> <p><strong>Since I was 15 years old<br /> Gonna master the frontside rodeo<br /> You gotta go faster if you wanna go higher<br /> And that’s when I saw my man...<br /> Shitfaced and on fire!</strong></p> </blockquote> <p>"Shitfaced and On Fire" er altså Marius sin hyllest til snowboard, og da spesielt hans første møte med denne kulturen midt på 90-tallet. Det han ønsker å mestre i refrenget, "the frontside rodeo", er selvsagt et tricks. Dette trickset tok det ham over tjue år å fikse, og da det endelig satt endte det opp som bakgrunnsbilde på Facebook-siden hans.<br /> <br /> Det er spesielt en film som får skylda for at han i dag er hekta på snowboard, og den namedroppes allerede i første vers - <em>White Junkies On a Vertical Canvas</em>. Filmen ble til i ei tid da det å kjøre snowboard var skikkelig undergrunn, med punkrock, fyll og faenskap som en viktig del av pakken. Filmen tar for seg snowboard, skateboard og surfing, og enorme mengder fyll, pønk, hardcore og slåssing. Da Marius skulle fortelle Paul om denne filmen, på sitt sedvanlig entusiastisk vis, avsluttet han med meldinga «those were crazy days – everyone was just shitfaced and on fire ...», hvorpå Paul tørt repliserte «You know that’s a great title, right?». Og sånn ble en låttittel født.</p> <p>Låten åpner med at Paul hamrer ut ei småkjapp og småfunky takt, før Marius kommer inn med et typisk Quarter Wolf-riff. Det betyr i klartekst fete akkorder spilt kjapt som faen. At det låter som en deilig blanding av Backstreet Girls og Cosmic Psychos er en alvorlig bonus. Så fryktelig mye finere start kan vi ikke ønske oss, så vi havner umiddelbart i rett modus. Marius roper energisk ut de lyriske meldingene, mens Paul korer som en mann i sitt høyeste toneleie. Alt mens flammene herjer rundt dem i nøyaktig to minutter og trettien sekunder. Dæven, nå gleder jeg meg til neste gang jeg får sett dem live. Satser på at det ikke blir altfor lenge til. <br /> <br /> Her kan du få sett releasekonserter, sammen med WTBB, de neste par ukene:<br /> 13.mars - Verkstedhallen &amp; Lobbyen, Trondheim<br /> 21.mars - Last Train, Oslo</p></div> </div> <div class="paragraph paragraph--type--media paragraph--view-mode--default"> <div class="field field--name-field-media field--type-entity-reference field--label-hidden field__item"><article class="media media--type-remote-video media--view-mode-full"> <div> </div> </article> </div> </div> Fri, 06 Mar 2020 09:32:00 +0100 Johnny Wilhelmsen 394a5a79-3eef-4ac5-b119-cfde2767a334