Rumblin’ Retards – Rumblin’ Retards (Good Head Records)

 

rr-cover

Det skjer så mye interessant på rock’n’roll-fronten i Tromsø for tiden at det er direkte fint å kunne kalle seg tromsøværing. Rumblin’ Retards er et av disse spennende bandene, et hardtslående, dritstilig og meget solid band som i disse dager er ute med sin debutskive. Nå er bandet alt annet enn en gjeng ferskinger, og har mer vært å regne som et punkkollektiv siden oppstarten i 2008. Albumet som ble sluppet fysisk og digitalt 18.november ble spilt inn høsten 2013, men har av ymse årsaker ikke blitt ferdigstilt før nå. Heldigvis for oss musikkelskere har de aldri gitt opp å få låtene ut til oss, og sammen med Good Head Records har de altså sørget for at jula kom tidlig til Senja i år.

Rumblin’ Retards startet ut som en kvintett bestående av gitaristene Lars Dalheim og Peter Hepsøe Jensen, bassist Magnus Sandnes, trommis Truls Norbye Olsen og vokalist og frontmann Edd Sivertsen. Trommis Truls ble byttet ut med den særdeles hardtslående filmskaperen Carl Christian Lein Størmer (sjekk ut Joddski-mockumentaren Den Vanskelige Tida, den er hysterisk festlig), og det er disse fem herrene som gikk sammen i studio. Rett etter at de var ferdige i studio overtok Mads Ystmark gitaren til Peter, og det er denne gjengen som herjer rundt i konsertlokaler i disse dager, senest på Bastard på releasedagen. Og, skal jeg tro kjenninger av meg som var tilstede der, så var det en maktdemonstrasjon av de sjeldne folk var vitne til.

rr-halvnakenSom sagt, dette er ikke rock’n’roll-noviser, noe bandmedlemmenes cv’er sier alt om. Rumblin’ Retards startet ut under bandnavnet Josef Fritzl & the Basement Babies, og skiftet av logiske grunner navn ganske tidlig. Nå har altså dette bandet, av ditto ulogiske årsaker, startet opp igjen, med Edd som sjef. Ystmark er forøvrig óg med i Josef Fritzl. Ellers er Edd med i bandene Shark And Spiders og Counter Cunt Movement (hehe). Når det gjelder Ystmark så er han virkelig en hissig og produktiv musiker. Han synger og spiller gitar i The Wolves, Kroken-rockerne som var i Urørt-finalen i 2014, hardtslående og dritkule Heave Blood & Die (sjekk ut den selvtitulerte debutskiva som kom ut tidligere i år), og den stilfulle trioen Beach Bitches, der han spiller sammen med The Modern Times-trommis Isak Harbitz. Lein Størmer har ikke nok med film og Rumblin’ Retards, og spiller i tillegg gitar i Die A Legend, samt i det hysteriske hardcorebandet Nord Mot Nord, sammen med noen sprekinger fra Svolvær. Magnus Sandnes spiller sammen med Edd i Shark And Spiders, mens Dalheim spiller gitar i bandene Iran Mayen og Jackie Moonshine.

Rumblin’ Retards ble spilt inn av Ariel Joshua (The Late Great, Karlsøy Prestegård mm), og er det noe den karen kan så er det å produsere strøken lyd og skru på de rette knottene. Mastringen står punklegenden Jason Livermore (Descendents, Lemonheads, NOFX, The Gaslight Anthem) for, på The Blasting Room i Fort Collins, Colorado. Bandet hadde faktisk spilt inn en EP allerede i 2009, men de fem låtene ble aldri gitt ut. Det ble heller ikke splittsingelen de gjorde med Pistol & Bart i 2011, etter at bestillingsverket endte med at noen begynte å krangle. De lagde til og med en video til herligheten, men etter tre dager med beinhard jobbing og slit klarte de å rote bort opptakene i løpet av den obligatoriske festen. Siden har ingen sett disse.

Rumblin’ retards are takin’ over
Rumblin’ retards are takin’ over
Fuckin’ retards are takin over
Rumblin’ retards are takin’ over

OK, som dere skjønner av tekstutdraget, så er det lite grunn til å foreta en dyptpløyende tekstanalyse av lyrikken på Rumblin’ Retards, og det er virkelig befriende. Vi snakker om beinhard punk, om et band som spiller sammen for å ha det gøy, få banket ut litt aggrasjon, og som har sensasjonelt mye å bringe til torgs. Rumblin’ Retards har spilt inn fjorten låter som er fullpakka av fete riff, fjonge basslinjer, stilige trommerier, og ikke minst en vokalist som vræler, brøler og spytter ut meldingene sine på full vreng og med en intensitet som overrasker meg hele veien den drøye halvtimen skiva varer. “Pissabled” advarer oss muligens om det nylig avholdte presidentvalget “over there”, og om de ikke akkurat går helt Nostradamus, så har de så definitivt et bunnsolid poeng. Og, de er nok mer politisk bevisste og samfunnsengasjerte enn jeg antydet over her, noe låttitler som “It Says In the Bible”, “Family Values” og “Big City Rape” indikerer. Allikevel så er det ikke budskapene jeg sitter igjen med som den store gevinsten etter å ha hørt gjennom skiva 8-10 ganger, men energien, lydbildet og de bunnsolide låtene.

Jeg kan til tider bli sliten i skallen av å lytte til hardcore, svartmetall, vill punk og de drøyeste veggene av støy og galematias-tempo. Men, Rumblin’ Retards kan jeg spille hele dagen, noe jeg forsåvidt har gjort óg, så her trykkes det på noen knapper som er perfekte for meg. For det første så er låtene varierte som fy. De låner av alt fra The Stooges og MC5 til “nyere” saker som Oblivians, og er selvsagt innom engelsk og amerikansk 70-tallspunk. Men, de stopper ikke der. Her er det spor av smalere saker som Minor Threat og Circle Jerks, små doser av kølsvart metall, highspeed pønk, og mer straight rock’n’roll, i den grad band som Oblivians og Dwarves er streite. 

En aldri så liten lakmustest jeg bruker å foreta når jeg sjekker ut skiver, og referansene presser på, er å svitsje mellom skiva jeg lytter til og det jeg antar er inspirasjonskilder. Ofte ender jeg opp med å spille “originalene”, og det er ikke bra for de “nye”, i den grad at jeg sjelden orker å vie dem veldig mye tid da. Med Rumblin’ Retards er det omvendt. Jeg har f.eks. sjekket ut et riff opp mot noe Bad Brains har gjort, men kan ikke komme meg fort nok tilbake til tromsøværingene, og jeg har hørt et komp med tilhørende melodilinje som jeg bestemt mener å ha hørt med Black Flag før, for så lykkelig konstatere at det ikke stemmer. Helt. For våre karer finner selvsagt ikke opp det berømte kruttet, men de gjør såvisst sakene på sin egen særegne måte. De har satt sitt bestemte og tydelige stempel på musikken. De er ekte vare, hel ved og genuine. De er Rumblin’ Retards.

rr-live

Foto: Hugo Isaksen

Et helstøpt album er for meg ei skive der alle låtene vurderes fra å være bra til å være herlige. Rumblin’ Retards er et sånt album, noe som da innebærer at jeg har fått mine favoritter. En klokkeklar favoritt er låten som avrunder det hele, “Surfin’ Altamont”. Nå kan jo Altamont stå som referanse for så mangt, men jeg antar at bandet her har hatt festivalen/gratiskonsertene fra speedwaybanen med samme navn i tankene, konsertene Hells Angels skulle holde kontroll på, og som endte med det famøse drapet på en konsertgjenger i ’69. Låten begynner med ei sirene type “Runnin’ With the Devil” fra Van Halen-debuten, og ender opp med å bli en galopperende surfrockfest som inkluderer heftig banjoplukking og artige effekter som bare må høres. Låten hadde virkelig gjort seg i en Tarantino-film, i ei vill skytescene eller en sprø sverdkamp.

Trommevirvling, feedback, traktorbass og en hissig Edd er det vi får med “Fallin’ Down”, i tillegg til akkurat passe doser metallgitar. Fett som fanden er det, og det er dessuten oppskrifta på flere av rakkerne her. Tre grep, heftig tempo, og meldingene unnagjort på under to minutter. Sånt liker jeg. “Church Of Nambla” er bandet på sitt mest maniske, og her går de elegant over i svartmetall. Det elegante er at bandet i versene koser seg avgårde i et bedagelig tempo, før de i refrengene tar skikkelig av. Ei stilig bru har de óg funnet rom til, samt noen overganger som er med på å gi låten liv nok i massevis. 

På “Heavy Mental” gjør de et par saker som jeg alltid har hatt sansen for. Som å trekke pusten før det hele starter, kjøre i gang låten på lavt og smått ufokusert vis, for så å få inn den lett gjenkjennelige skurrelyden av å befinne seg mellom to radiostasjoner. Når så låten er tilbake så er det hele klokkeklart, med normalt volum og hesblesende så det holder. At de så etter et stilig taktskifte “skurrer” seg tilbake til det lave nivået, for så å kjøre på med den Motörhead-aktige “Big City Rape”, sier mye om den strålende dynamikken i skiva. Låten ble tidlig en favoritt, og står pinadø som en bauta sammenlignet med det meste i sjangeren.

Og, så har vi “Lost”, en av de streiteste låtene på skiva, en låt som lett kunne ha fått spilletid i radioen. Låten ble originalt spilt inn av Boston-bandet Jerry’s Kids, et band jeg nå har oppdaget, og som anbefales på det varmeste. Rumblin’ Retards sin versjon hadde blitt spilt ihjel hvis radiokanalene var opptatte av annet enn ukas fem utvalgte r’n’b-låter som kjeder vettet av meg. Edd nærmest messer ut ordene her, riffet er av det tunge og seige slaget, og trommis Carl Christian hamrer for harde livet. “Lipstick” er låten jeg har vært borti før, uten at jeg visste at det var Rumblin’ Retards som spiller den. Låten er en slags avlegger av Gluecifer og Kvelertak, og er som skapt for headbanging.

Rumblin’ Retards er kort og godt skiva du tar med deg på vorspielt, og blir du ikke populær da så har du dølle kompiser. Det ligger så mye god energi i hver rille her at du bør styre unna Vodka Red Bull.

Vurdering: Tromsøbandet Rumblin’ Retards har spilt inn ei skive som virkelig sparker balle, og er du i nærheten av å like energisk rock’n’roll, punk eller hardcore, så er du pent nødt til å sjekke ut albumet som har ligget og godgjort seg i tre år. Det er så deilig å oppdage band som dette, selv om det er smått pinlig at jeg ikke har kjent til dem før nå, for jeg føler meg overbevist om at de må følge opp denne deilige, deilige skiva. Og, er det en ting som er sikkert så er det at jeg skal få med meg den neste konserten bandet spiller. 

Hvis du kjenner at du bare må ha denne skiva fort som fy så er det enkleste å kontakte Edd Sivertsen på Facebook, eller sende en mail til:
eddstian@hotmail.com
Det er kjempelurt.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert