Rush – Grace Under Pressure

grace-under-pressure-cover1-600x600

Først. Jeg elsker RUSH. Disse tre herrene som har holdt sammen gjennom tykt og tynt i godt over 40 år, og som er mer som brødre å regne enn noe annet. En slags rock’n’rollsk treenighet der disse fantastisk ydmyke og direkte strålende musikantene er en sammensveisa trio som alltid ender opp enige om veien videre, og hvilken retning de skal gå i. Selv om det diskuteres internt om form og farge, kommer gjengen alltid ut med musikken i forsetet, og som den drivende faktoren, eller kraften. Og sånn må det være i dette ekteskapet. Store ego er et fremmedord i bandet RUSH (Ja, jeg skriver alltid RUSH med store bokstaver og en indre utestemme). Uansett hvor hipp verden rundt denne kanadiske trioen til enhver tid vil fremstå, går RUSH dit de vil, skal og må, helt uavhengig av hva som rører seg i motebildet og i samfunnets mange lag. Nå skal det sies at det går fint an å spore små tilpassninger i tiden bandet til enhver tid har befunnet seg i, men aldri har tendensene i den musikalske omverdenen påvirket våre menn i noen særlig, eller nevneverdig grad. Jeg kaller sånt for integritet, store baller, og en ren tro på det du holder på med som både artist, kunstner, rocker og skaper av stor musikk. Og RUSH’s musikk ER stor. På alle måter. I uttrykk, ambisjon, bokstavelig og ikke minst i innhold.

Jeg har f.eks tilgode å møte en fyr, eller en kvinne, for den saks skyld, som påstår å like RUSH, litt. Jeg har aldri hørt noen si: Åja… RUSH. Ja de er helt OK. Nix! Enten elsker du RUSH, eller så kan du ikke utstå dem. Jeg er meget glad og jævla takknemlig for at jeg tilhører den første kategorien. For RUSH har gitt meg så utrolig mange avsindige opplevelser opp gjennom de årene jeg har digga de, at jeg vet knapt hvor jeg skal starte. Vel, de årene startet da jeg var ute på byen for å endelig kjøpe mitt første ordentlige stereoanlegg. I alle fall sammenlignet med det gamle Philips-anlegget fra sist på ’60-tallet jeg og min bror hadde overtatt da foreldrene våre kjøpte nytt anlegg til stua i 1980. Hm… Når jeg tenker meg om var det anlegget ganske ordentlig og en stor seier/begivenhet da det fant veien inn på gutterommet. Pur lykke. Men uansett. Dere skjønner nok tegninga.

2112-cover-ss

OK, så det skjedde på vårparten i 1983. Det var da jeg forelsket meg i RUSH.
Sjappa som skulle selge meg en; Sansui platespiller, en Sansui forsterker, en Teac kassettspiller og et par fine NAD høyttalere, hadde en jævla tøff skive trillende på full kanonkule da jeg kom inn døra med min første skikkelige lønning i en sånn god gammeldags lønningspose. Dynamikken i denne steintøffe musikken som fylte den gamle trebygningen der nede i Strandgata, satte meg helt ut, og før jeg forsto hva som foregikk, eller fattet hvorfor jeg var kommet dit, hadde jeg havnet i et slags eventyr av lyd. Det anlegget som ble demonstrert var selvsagt langt utenfor min rekkevidde (bare nåla som grov seg ned i rillene kostet en liten bunke med tusenlapper). Men musikken derimot, var akkurat der den måtte være for å kunne forstyrre mitt egentlige ærend, som igjen hadde fylt meg opp den siste uka, og for å ta meg ut av det, en stakket stund.

Det var 2112 med RUSH som sørget for denne avsindige opplevelsen.
En liten bekk som sildret forsiktig, en vakker nesten guddommelig sang som driftet avsted, noen akustiske strenger som såvidt vibrerte, og som plutselig eksploderte ut i et inferno av trykk, driv og råskap.
Dette ble mitt første møte med RUSH. Jeg fikk mitt nye anlegg levert på døra sent den samme ettermiddagen.
Etter at jeg hadde betalt for hi-fi-en og forlot hi-fi butikken, tok jeg turen innom en platesjappe og kjøpte 2112. Selvsagt måtte jeg det, og da jeg satte den på den samme kvelden, på mitt nye anlegg, følte jeg en lykke bar unge gutter dedikert til sin musikk, kan føle. Jeg var 17 år og nyfrelst RUSH-fan. Min bror ble med i dette dragsuget, og kjøpte fort sin første RUSH-skive, Caress of Steel.

Et år senere, hadde jeg flyttet ned i husets kjeller, fått min egen inngang, og til og med kjøpt meg CD-spiller. En blytung Sony kjøpt på den samme sjappa der jeg kjøpte anlegget mitt et år tidligere. Nå var også den flyttet (hi-fi sjappa), og befant seg helt sør i Storgata. Mannen som solgte meg CD-spilleren (like før jul i ’83) påsto at det var den andre spilleren solgt i Tromsø. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg lever i den troen (den fyren hadde oversikt – tro meg).
Det var lite musikk å få tak i på CD, så Weather Report, Donald Fagen, Lindsay Buckingham, Ry Cooder og noen andre, dukket fort opp i samlingen som et resultat av dette. Skulle jeg kjøpe musikk på Compact Disc, måtte jeg pent ta til takke med det som var tilgjengelig. Det var så få CD-er på markedet på denne tiden, at de stakkars eksemplarene som var tilgjengelige, bare lå i et par små bunker på benken bak bak platebardisken. Skulle jeg ha musikken jeg foretrakk, var det bare å ty til det gamle formatet, LP-en. Og det var nettopp det jeg gjorde da ukas klassiker her i The Wilhelmsens skulle kjøpes inn. Grace Under Pressure ble den første RUSH-skiva jeg kjøpte da den dukket opp fersk og fin i en av Tromsøs mange platesjapper. Det var en helt nydelig vårdag, jeg var 18 år, og jeg hadde lov til å kjøpe både øl og vin. Remedier som passer jævla godt til musikken som havner i hus.

Jeg tror jeg var en ganske forvirra 18-åring i en tid som gikk mer og mer over i pastellfarger, skulderputer, Poco Loco-jakker og folk med høyt hår og en ustoppelig trang til å ta seg en fest for å feire at man ikke forsto en dritt. Forvirra i en jappetid i startgropa, med nytt minibank-kort og overfadisk velvære.
Men musikken, den havna aldri i denne usikre sonen. Jeg har alltid visst eller følt hvilken musikk jeg liker, selv om jeg i perioder har likt musikk jeg i dag bare tenker på som vage minner, og kanskje til og med små truende mareritt… En underlig sang som tiden ga meg, eller en svulstig melodi på øyeblikkets vinger. Grace Under Pressure var nok også til en viss grad et slags produkt av denne perioden, men bare til en viss grad.
Bandet hadde sagt til sin produser gjennom mange år, Terry Brown, at det nok var på tide med en forandring, og inn hentet de Peter Henderson som hadde jobbet med folk som Frank Zappa, King Crimson, Wings og Supertramp. Gitarene ble nedtonet en del, noe Alex Lifeson ikke var så jævla fornøyd med først, og keyboardet ble trukket mer frem i lydbildet. Neil Peart, som alltid var og er i utvikling (ja, jeg vet at han har avsluttet sin turnévirksomhet med gutta), lot seg inspirere litt av folk som Stewart Copeland (Police trommisen), og musikken beveget seg i en retning med elementer av både New Wave og Ska. Men det var ingen tvil om at det fortsatt var RUSH. Og dette var ikke bare på grunn av Geddy Lee’s meget særegne stemme. En stemme du enten forstår, eller bare får fnatt av.
Alex Lifeson fant som alltid sin plass i det nye musikalske landskapet der han kunne putte inn sine helt geniale små licks og passasjer. Neil Peart var utvilsomt Neil Peart – oppfinnsom, full av genial fremdrift og lektyrisk filosofi, og Geddy Lee sang bedre enn noen sinne, basset stødigere enn noen sinne, og komponerte melodier mer overbevisende enn noen sinne, spør du meg.

GUP 84

Først fikk jeg ikke helt taket på Grace Under Pressure. Etter timevis med både 2112, Moving Pictures og A Farewell to Kings, fant jeg den nye sounden, og ikke minst teksturen, noe krevende å finne ut av. Til å begynne med virket dette nye albumet noe utydelig, husker jeg. Det var akkurat som om jeg ikke klarte å trenge helt inn i kjernen, eller fant selve nerven i komposisjonene – som helt klart befant seg i et konsept der den kalde krigen, og der filosofi rundt mennesker under press var et tema. Folk som holder ut og blir sterkere og mer verdifull under press. Til å begynne med var det rett og slett vanskelig for en smått forvirra 18-åring å trenge inn og få tak på dette. Men jeg kjørte på (som man gjorde på den tiden da en ny plate kom i hus) og spilte albumet dag etter dag, uke etter uke… Og etterhvert, nesten uten at jeg hadde merket det, var Grace Under Pressure godt plantet i min sjel. Til og med helt der inne som bare den aller viktigste musikken finner sin reserverte plass. Og der har den blitt. All den musikken som finner veien helt inn i det aller fineste rommet i en mann, blir der. Akkurat som all annen kjærlighet. Dette sier seg forsåvidt selv.
Jeg har hatt mine lange pauser fra dette bandet for å gjøre plass til andre livsviktige artister, men på et eller annet tidspunkt, vender jeg alltid tilbake til Geddy, Alex og Neil. Når jeg trenger et avbrekk fra nervøse trubadurer og sjarmerende, nydelig skrammel, ting som jeg elsker mer enn noe annet (om vi ser bort fra det åpenbare), er det alltid jævla godt å forsvinne langt faen inn i universet – RUSH. Når Bob Dylans kompliserte fraser, eller Townes Van Zandts lyriske sjelevreng tar innersvingen på meg, er det alltid fint å forsvinne inn i Neil Pearts “drømmeverden” av filosofiske vendinger og elegant fortellerteknikk. Når skrammelorkestrene til fantastiske Tom Waits, eller den gamle fela til Willie Nelson, nesten har skrapet hull fra innsiden og ut, er det alltid vakkert å kunne spre sine vinger og bare seile avsted på RUSH sin dynamiske luftstrømmer. Og det gjør jeg. Det må ikke nødvendigvis være RUSH, det finnes mange andre jeg har det samme forholdet til, men jævla ofte er det disse tre kanadierene jeg tyr til når timen er inne. Grace Under Pressure er et album jeg ikke kunne fungert uten. Vi snakker etterhvert om gammel kjærlighet her, hele 32 år, og som mange sikkert vet, så ruster ikke gammel kjærlighet. Tvert imot. Den bare modnes og utvikler seg. Som vin f.eks – for å bruke en kjent metafor. Det forholdet jeg har utviklet med Grace Under Pressure, er det umulig for noe, eller noen, å komme i mellom. Her er forholdet så tett, at du aldri vil klare å banke verdens smidigste og tynneste kile inn i mellom, om du skulle være så teit å forsøke på det. Når jeg lytter til dette albumt, óg alle de andre i diskografien (jeg har selvsagt alle studioskivene), er det umulig å trenge inn til meg. Da er jeg utilgjengelig. I musikalsk koma.

Dette strålende albumet åpner med fantastiske “Distant Early Warning”, og avsluttes med “Between the Wheels”. I løpet av de 40 minuttene denne reisen tar, er jeg ikke tilstede på denne kloden. Jeg mister alle begreper om tid, og når jeg kommer ut eller tilbake igjen, har jeg aldri vært der jeg nettopp var, før. Opplevelsen er forskjellig hver gang. Noen ganger virker det som om det har gått 2 minutter, andre ganger oppleves det som flere timer. De ytterst delikate gitarpartiene, og de mange tusen geniale solopartiene til Herr Lifeson (som selvfølgelig er meget undervurderte på dette albumet), den instrumentale topografien generelt, som Lee’s mange og enorme utfoldelser på henholdsvis tangent, streng og sang, rytmeuniverset og den fantastiske lyrikken til Peart. Alle disse elementene som her er satt sammen så jævla vakkert, tøft og mesterlig, er utvilsomt noe av det fineste og beste jeg kjenner når vi snakker om rock i denne genren. Det finnes ikke et svakt punkt på dette albumet. Alle låtene hører sammen med hverandre, og om en av de av en eller annen grunn skulle forsvinne, ville albumet mistet sin balanse, og antagelig vaklet utfor det første stupet. Dette betyr ikke at alle komposisjonene ikke tåler å stå alene i enhver storm, det betyr bare at albumet som helhet er perfekt som det kommer i mitt hjerte og sinn. Så enkelt og så vanskelig er det.

Om jeg skulle finne på å dykke inn her, låt for låt, ville jeg nok aldri kommet til veis ende, så derfor anbefaler jeg bare folk som aldri har hørt skiva til å prøve den. De fleste vil nok bare melde seg ut etter en stund, men kanskje noen, i et heldig øyeblikk, oppdager et nytt stykke kunst å pynte livet sitt med. De som kjenner albumet, vet hva jeg snakker om, og om de gjør det, og leser mine ord her og nå, vil de nok ta turen inn i Grace Under Pressure så snart det lar seg gjøre.
Jeg elsker hvert nanosekund av dette mesterverket, og takker alle omstendighetene som førte meg til det av hele min sjel og hele mitt værslitte hjerte. For en gave dette i sannhet er.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert