Ryan Adams – Prisoner (Pax-Am Records)

Det har gått 20 år siden Ryan Adams imponerte meg for første gang. Da var det med Whiskeytowns Strangers Almanac, som var bandets andre utgivelse. At jeg ikke hadde fått med meg bandets debut Faithless Street fra ’95, var en gåte, men så er man jo bare en mann. Og noen menn får ikke med seg ALT sånn helt med en eneste gang, alltid.
Siden de gyldne dagene 20 år tilbake, har David Ryan Adams vært et uunngåelig element i den eksklusive klubben for store artister her in kneipa. Og nei, jeg snakker ikke om store artister i forhold til salgstall (gjør aldri det). Her snakker vi om alt det som virkelig betyr noe rent “fagmessig” og kunstnerisk. Vi snakker her om å klemme hele sitt vesen inn i låtskrivinga, vi snakker om å synge med hele kroppen og alt den rommer, og vi snakker om å gi alt uten frykt for å blottstille seg. Jeg sier som Susannah Clark: You got to dance like nobodys watching. Ryan Adams danser som om ingen ser han.

Ryan er en av disse kunstnerene som legger alt i musikken sin når han er på sitt beste. Han tok pusten fra meg da han kom med sin første soloskive Heartbreaker i 2000, han fortsatte med nettopp det da han fulgte opp med Gold året etter. Jeg elsket dessuten også Whiskeytowns svanesang Pneumonia fra samme år, og mener å huske at jeg spilte den så mye at jeg ikke trengte å sette den inn i CD-spiller til slutt. Stereoanlegget fyrte i gang så snart jeg kom inn i rommet til slutt, så… Neida.
Å joda!
Men så stoppet det litt opp en stund. Heldigvis, holdt jeg på å si (jeg sa ikke det). Det finnes jo grenser for hvor mye kraftkost man kan tåle innenfor en relativt liten eller kort tidsramme. Kraftkost (?), tenker du… Ja, Ryan Adams holder på med mental og åndelig, emosjonell óg fysisk kraftkost. Mannen kan synge det som står skrevet med liten skrift på garantien for varmtvannsberedere, og få det til å høres ut som ren kjærlighet, som knuste drømmer, uendelig ensomhet/lengsel, total lykke óg at hele jævla verden går rett til helvete. Men siden Ryan finner ordene som hører hjemme i sangen, blir totalpakken grunnen til at jeg kaller hans kunst for kraftkost. Hans uttrykk er immence. ENORMT, når det virkelig treffer.

Denne mannen har også skapt bautaer som Cold Roses, Jacksonville City Nights (The Cardinals) og 29. De tre skivene som alle dukket opp i 2005 viser virkelig hva som bor i den lille fyren. Den sistnevnte, altså 29, fikk jeg et så personlig og nesten usunt kraftig forhold til, at jeg rett og slett ikke våger å spille den mer. Men det er en historie jeg skal skrive en mursteinsroman om når tiden er inne, så jeg lar det ligge nå.
De siste 10-12 årene har Adams kanskje ikke laget de beste albumene sammenlignet med det han gjorde med alle de nevnte her, men det er likevel alltid en perle på hans artistiske snor. Enkeltlåter og små øyeblikk, gull og nødvendig gråstein. Her skal det legges til at jeg har litt dårlig samvittighet med hensyn til at jeg ikke har dykket så alt for dypt inn i hans siste utgivelser, så det kan hende at min tålmodighet har spilt meg et puss.

Jeg har aldri trodd på tesen om at Ryan har mistet grepet (ja, mange “eksperter” har hevdet det). Jeg, og sikkert mange andre, har klamret oss til antitesen, og vet at mannen atter vil slå ut i full blomst igjen. Det er bare et tidsspørsmål. Om det er nå, er selvsagt óg som alltid, subjektivt. 

Den 42 år gamle ’74-modellen fra Jacksonville, North Carolina slipper i dag sitt (solo)album nummer 16. Av forskjellige grunner har jeg hatt stor tro på skiva siden jeg så coveret for første gang. Det kan sikkert høres helt dust ut, men likefullt er det akkurat sånn det er. For når jeg fikk se maleriet som pryder omslaget, som Ryan selv har penslet, gikk tankene umiddelbart til mitt favorittalbum, 29, og jeg tenkte at nå er mannen fullpakka av følelser igjen, og det er i min bok et sikkert tegn.
Jeg fikk vinylutgaven i går mårrest, og jeg har ikke gjort annet enn å spille Prisoner de siste 20 timene. Og bare for å ha det sagt med en eneste gang. Det er et hav av forskjell på fonogrammet jeg har, og på det som ligger ute på Spotify. Lydmessig. Da snakker jeg om dynamikken i produksjonen og hele den soniske opplevelsen. Når det kommer til Prisoner, er faktisk dette jævla viktig.

Det er med stor kjærlighet jeg nå sitter her å skal skrive noen ord om Ryans siste barn. Mannen med den strekeste klareste røsten. Mannen som kan hviske deg i senk, og mannen som har en sånn nerve og dynamikk i sin formidling at det ofte er umulig å ikke bli dratt inn i et eget univers av både hardtslående og knapt merkbare, men merkbare Ryan Adams-vibrasjoner, har endelig havnet på platespilleren her i mannehula, og det med sitt siste etterlengtede (herpå) verk.

Jeg skal innrømmet at det var med en viss nervøsitet jeg slapp nåla ned i første rille i går mårrest. I min egenskapte fallhøyde var det som om stiften ventet litt ekstra lenge med å ta fatt på de første tonene, så da “Do You Still Love Me” sakte men sikkert tok form, hadde jeg hjertet i halsen.
I et nanosekund etter at vår mann åpnet kjeften trodde jeg at jeg hadde fått feil skive stukket inn i omslaget, for jeg kunne sverget på at det var Bryan, og ikke Ryan Adams som fylte rommet. Men med markeringene, dynamikken, atmosfæren, og den sterke helt unike vendingen i Ryans stemme, var det ikke lenge tvil om at det var rett mann på rett plass. Den klangen som avslutter sanglinjene helt i børjan, er verdt all ventinga, og som det fortsetter, skjønte jeg fort at Prisoner åpner med en skikkelig killer. Følelsen av at Ryan har bakt inn hele den amerikanske musikkhistoria i stemme og melodi, i gitarer og komp, tar en form som skal fortsette gjennom hele skiva. Når tittellåta overtar, er det med en gitarlyd vi har hørt i mange uforglemmelige sammenhenger. Lloyd Cole (selv om han er engelskmann – inspirert av Amerika), Peter Buck og andre åttitalshelter (Johnny Marr f.eks) dukker opp i skallen, og tristessen i Ryans røst. Den tar meg akkurat dit jeg vil. Dit jeg har lengtet. Ah… munnspillet, og igjen: Gitarene.

“Doomsday” åpner med det samme munnspillet, de samme åttitalstrommene, og den der følelsen du vi ha når Ryan Adams spiller for deg. En umistelig greie jeg alltid lengter etter i musikken. Jeg hadde heldigvis rett i at dette kom til å bli en slags tidsreise i amerikansk rockhistorie. Ikke helt bokstavelig, men gjennom små og litt større hint, innbakt i en av de største låtskriverne og formidlerne i vår tid. For når “Haunted House” ramler så ærbødig utover gulvteppet, dukker Bruce Springsteen på sitt aller beste opp gjennom Ryan.
Muligens er jeg en følsom faen når det kommer til musikk… Når Ryan synger “I don’t want to live in this haunted house anymore”, dukker den berømte klumpen opp i halsen. Den som på få sekunder får meg til å tenke på alt det helt ubeskrivelig fine som har dukket opp i form av rock gjennom en mannsalder der borte på den andre siden av det store havet. Og alt dette ligger der i Ryans vesen, i hans kunst, ja, jeg kan ikke kalle det noe annet.

En sånn nesten barnslig enkel gitar blir fort så jævla moden når den kombineres med Ryans røst. “Shiver and Shake” hører like mye hjemme i nuet som i den uendelige evigheten. Bare keyboardet som ligger der inne med alle de svære følelsene, er verdt et innkjøp av dette albumet. Det kan være lurt å kjøpe to, for her kan det fort ende med stor slitasje. Det er så satans vakkert, og så utrolig tankevekkende (ja, jeg tenker på alt jeg elsker med amerikansk rock når Prisoner skrider frem). Jeg er på en reise jeg alltid har ønsket, men som likevel aldri har streifet mitt sinn. Den helt nydelige “To Be Without You” fortsetter fortellingen, og det formidles mye hjartesorg. Helt fra første tone har kjærlighetssorgen vært grunnsteinen. Som platetittelen antyder, er Ryan fanget i denne tilstanden av tapt kjærlighet, tvil, håp og apati. Det er ingenting som betyr noe når kjærligheta stryker på dør.

A siden er ved veis ende, og det er med ustø skritt jeg atter beveger meg bort til platespilleren for å snu plata.

“Anything I Say To You Now” har alle gitarklangene i Amerika over seg. Den helt nydelige bassen danser elegant rundt hver eneste sanglinje, og følelsene som ligger her er overveldende. Jeg må bare si at dette er sterk kost for meg. Det er som om jeg blir minnet, om og om igjen, på hvorfor amerikansk rockkultur er så unik, og så viktig for meg. Igjen hører jeg Lloyd Cole, Tom Petty og en rekke andre som har vært med på å gi rock fra Amerika (og Storbrittania) et ansikt, og da særlig rock fra ’70 og ’80-tallet, atter hører jeg små elemmenter av storhet som har vært med på å forme meg gjennom tiden, Amerikanerne har tilsynelatende lett for å få , igjen tiilsynelatende, enkel musikk til å høres så enorm ut, og Ryan Adams tar i alle fall undertegnede med på en rundtur i alle mine følelser rundt dette. Og FAEN for en direkte herlig låt det er som åpne B siden, og som leder oss videre til “Breakdown”.
Den tittelen får meg til å tenke på Tom Petty, men det som møter meg er en erketypisk Ryan Adams komposisjon. Herregud for en produksjon (ikke via streaming, på fonogrammet) som ligger til grunn her. “Feel like i’m racing and i can’t come down” synger vår mann med stor innlevelse før vi igjen havner i et nesten overmelodiøst Bryan Adams-aktig radioplagetema. Men det blir likeve ikke vulgært. Det bare krydrer historia Ryan forteller, og er i så måte et genialt grep. Jeg har allerede tatt av meg hatten.

Når “Outbound Train” kommer, får jeg den Bruce Springsteen-feelingen igjen. Men det er liksom ingen tvil om at det er David Ryan Adams. Det slår meg her jeg sitter, at denne mannen kan gjøre hva faen han vil, og komme unna med det, så lenge han gjør det med denne innlevelsen, og med hele sitt vakre tandre hjerte. Når gitaren blir hengende alene der inne et sted mellom trommer og atmosfære, er blir klumpen i halsen bare større. Dette er amerikansk rock på sitt beste og egentlig sitt eneste vis. Kall det gjerne heartland, jeg kaller det bare amerikansk rock.
“Broken Anyway” er så vakker og genuin i bildene jeg har prøvd å tegne så langt, og når Ryan synger “Everything we were is going down an endless drain”, vet jeg at Prisoner allerede har innfridd. Så er det den enkle uttryksfulle gitaren igjen. Den tar pusten fra meg, og jeg elsker det med trynet vått av tårer og gamle minner. Minner om stor musikk i private øyeblikk, minner fra et uttrykk som mest sannsynlig er det viktigeste uttrykket i mitt verdensbilde, og i mitt forhold til musikk og kunst generelt.

At Ryan er inspirert av en av vår tids alle største låtskrivere, er egentlig ikke rart i det hele tatt. Han er selv en, og når han minner oss om Springsteen, er det ikke bare for at han har latt seg inspirere av han. Det er like mye det faktum at han lager musikken på samme måte som The Boss, og det er med hele sin fremtoning, hele sin sjel og med alt som bor i han. Joe Subletts sax… Åh! Svarte dette er saker.
Albumet avrundes med “We Disappear”, og reisen bare fortsetter. Den reisen jeg antydet at jeg har havnet på. Det fine er at denne reisen fortsatt bare varer og varer, selv om jeg har vært oppe i hele natt, og at jeg sikkert har spilt Prisoner 18 ganger. Gitaren som tar oss ut av dette helt uimotståelige albumet…

…den sier alt.

Kjapt oppsummert vil jeg bare si: Covermaleriet lyver ikke. Alle de sterke farvene, rockens svarte, hvite og røde, det gule og det sandfagede hudaktige, er lett essensen i alt du finner på Prisoner. Ryan er kanhende fanget i kjærlighetssorg, men han setter undertegnede fri med sitt siste album. Ja, jeg gråter, og det er jeg faen tute meg stolt av. Dette er nå “MITT album”.
Den amerikanske rocken har beveget seg rundt om i hele verden over mange tiar, og den har inspirert alle som spiller gitar, uansett hvor de bor eller kommer fra. Prisoner er for meg en liten oppsummering rent musikalsk, og faen som den skiva har inspirert meg allerede. Ryan skriver låter som en Gud, både tekst og melodi.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert