Senjahopen – Himmel og Hav (Silsand Sild & CD)

senjahopen_himmel_og_hav__forside_cover_2

Det har no blidd sånn hær hos oss i The Wilhelmsens at vi har en viss gjæng med skive vi ska høre på i løpet av ei god uka. Det kan være 3 skive, og det kan være 5-6. Denne uka kommer ei av disse skiven fra Nord-Norge (i alle fall i ånden og opphavet), og med det samme æ bynnte å høre på deinne gjængen som kalle sæ førr Senjahopen, med han godeste Henrik Sandnes i spiss, va det akkorat som om æ blei halt opp dit korr midnattsola sjinn, og dær måsn køuke skolten våres foill av spetakkel og reinhækla djævelskap. Haaalt og sletra opp dit ætter hårsveisen, like mye som ætter hjærte. Og det gjor faen ikkje ont å bli lugga sjikkelig heiller. Neida… Over fjell og fjord, langs fjærsteinan og gjænnom tætte kratt fòr æ som et olja lite mainnfolkkadaver – som om han tyyykjen og ræstn av sjettmiklan vi kjenne dær oppe hadde slådd sæ sammen før å slite mæ hjæm et øyeblikk. Musikken sleit mæ ut av skøuen hær i øst og nord oppætter landet…
…næmen, ka i hælvete..? No sett æ jo hær å dalke ut ordan på Tromsødialækt. Ka i svarte baillan..? Ja, ja. Det får bare stå sin prøve. Bokmåle e vesst utførr rækkevidde når denne gjængen slår en akkord og åpne kjæftn. Så det e jo akkorat som å være hjæmom et øyeblikk.

So be it! Æ har ikke sotte å hørt på disse karan før, førr på tross av diverse anbefalinge, har æ gådd rundt å innbilt mæ at dette va sånt som vi kaille førr “bonmusikk” ala tjo og hei, allsang og dritfoille kvinnfolk godt over middagshøydn. Ikke at det e nåkka galt med det, men førr mæ va såntnåkka aildri det æ ville syge mæ på. Nesj… Det finns jo så djævelsk mykje musikk å høre på, at mainn får jo i hærrens namn prøve å dandere det på vetti vis. Brodern, har derimot vært fæn siden bænne kom tell værden, men dette har æ ikkje lært før no i det siste. Sæll om mainn e brødre, træng mainn jo ikkje å vette ailt om hværandre. Han har sedd dæm laiv opp tell flere ganga, og no sist da dæm steppa inn førr DeLillos på værdens feteste musikkfæstival, Bukta.

Ja, ja… Sånt kainn skje. Det ska ailtså vise sæ at æ atter en gang tar foillsteindi feil, og at lættvinte fordåmma, eller latskap, sætt mæ litt ut av spell. Førr da æ klæmte på den snykvite gramofonplata, raint det nytrokken rock’n’roll bortætter parkættn. Spillerny, knailltøff rock med snert og uttrykk, nydelig svong, og førtræffelig trøkk. Han steiki ailtså. Snakk om å gå rundt i sin egen værden å tru ting som ikkje e i nærhetn av å være saint. Nei, nei, nei, sir æ bare. Så hær va det jo bare å byinne helt på nytt. Fluksns dirækte.

Dette orkæstre består i all hovedsak av fire steinfine fyra. Vi snakke om han Petter Pogo fra Bodø på gitar og kor, han Thomas James Hough på bass og kor (han e vel fra Tromsø), han godeste Kent-Remi Gabrielsen på tromme og kor, og han Henrik Sandnes sjøl, som æ trur e målsæving, på vokal og gitar. Ja, vi snakke om Senjahopen, et bænn æ nættopp har førelska mæ i. Vi jabbe dessuten også om han Marius Lerskallen som har traktert tangenta på aille sangan utenom på “En Målselvsang”, dær e det han Petter som har spelt.

Så da e det jo bare slæppe nåla ned på “Himmelsida”, som e side 1, før æ ætterpå ska slæppe den ned på “Havsida”, som da nødvendigvis må være det vi ellers kjenne som side 2. Skiva ligg dær kvit og fin, og det knitre ikkje i det hele tatt. Snakk om luskuss!

Første låt ut hete “Æ Tar Det Som en Mann”. Dein spaseres fint i gang med en gitar i typisk rockterræng. Det kunne vært The Who litt ut på ’70-tallet, og kæm som helst i det skikkelige rockeholåye. Så tar tøkket sæ opp ætterhvært, og så bær det ned i flotte dalsøkk mens han Henrik syng om kjærleikens snodige univers. Det er jævla trivelig, og ganske typisk rundt det å være baillhæst i et forhold. Æ syns det svinge fint, og like låta umiddelbart.
Så går vi over i en låt som hete “Bære Æ og Du”. Vi gitarrocke fortsatt, og det svinge fortsatt både hit og dit. Kjærligheta e fortsatt skjør og uforutsigbar, men det einne sikkert helt fint tell slutt. Det ose jo av reinspikke kjærlighet.

Æ har klept mæ kort og fådd mæ jobb
Og no har æ vaska øran
Kan æ no få lov å være med dæ heim

Tittelsporet dokke opp som nommer tre på denne skiva. “Himmel og Hav” e nåkk en søkktrivelig rocker med tøffe gitara og fint countryrockdriv ala sørstatan borti junaitn, og bænn som Lynyrd Skynyrd. Tekstan e hele tia med på å hale mæ nordover, og det e faen så deilig å længte tell dit korr sola jobbe turnus, fire måna på og åtte av.

“Kjære Jenny” e låten som satt mæ litt fast i Senjahopen. Det va akkorat som om den klistra sæ fast i både brøstkassn og i sjelætte. Det refrænge e jo bare så flott og fint.

Å, kjære Jenny 
Førr mæ la du pinna i kors
Å, kjære Jenny
Æ love en dag blir det oss

Så fortsætte det med drøugen og han tykjen som true med død og førdærvelse nedi fjærsteinan, med vottan sletra av sæ, og faen vet. Det e en kamp førr tellværelsen, det e kjærlighet som overvinn elendigheta, og det er førlis og kampløst i skjønn førening. No skal det sies at denne teksten sikkert e innsikta mot nåkka helt spesielt, men det e det kanskje bare han Henrik som vet. Alt æ vet e at den kan tokes som et tykjeliv på havet, overlevelse, voldsom rævkrok og kjærlighet i siktet.

Han rodd så det svartna
Men kom te sæ sjøl
Langt oppi bergan på Skrova
Båten va smadra og i hendern så holdt han
Et hjerte av ull som va tova

Næste låt e en av de fineste sangan æ har hørt om å meste sin pappa. “1985” traff mæ rætt i hjærte, og låten e befrianes tom førr teite oppbrukte klisjea. Mer e det ikke å si om den saken. Æ kaste hattn på havet. Læmpe den faenivold ut i rystrøumen.

Vi havna utpå glatta
Men det va ingen tell å strø
Førr når vinteren kom
Da va han pappa død

Sistelåt på “Himmelsida” e “Mårrastemning II”. Det e nok en vakker sang om mårrastæmning og ækte kjærlighet. Her e det heller ikkje peisa på med teite klisjea. Her e det bare rein nordnorsk usminka sannhet om følelsa rundt det å leve i hverdagen mens både regn og ei og ainna helg dokke opp. Det e familielivet henta fra virkeligheta, sånn som dein oftest e. Bare å elske dette før mainn puske sæ bortætter parketten før å snu over tell “Havsida”.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Anne Jørgensen

Først ut på “Havsida” e en låt som hete “Fritt Fall”. Å dæven han steike dein e tøff. Et steike fett driv. Fønki og vill i blikket. Det e en låt som handle om å bli kokførrbainna, drikke sæ snydns og einda mer førrbainna. Det handle om utroskap og hævn (trur æ), og det e Senjahopen i sett rætte element. Æ digge eleindigheta. Hælvetes tøft gitarspell i et hærlig komp. Litt sånn Blue Öyster Cult-aktig. Snakk om pærla.

Nå haue mett revne knyt æ slepse rundt panna
Nån drekk førr å glømme, æ drekk mæ førrbanna
Det e ikkje enkelt når det går i svart
Å skille hundskit fra fiken eller snørr fra bart

Så ryr vi inn i en låt som hete “Tell Det Blir Kveld”. Eller kanskje vi sig inn i deinne helt nydelige sangen. Det e mer hværdag, det er på mårraparten, det e færsk og god kaffe og ailt som e værd å ha med sæ i dagen. Kanskje gjænnom kjøkkenvinduet. Om det å være sterk og forberedt på alt. Det å stå han av gjænnom livet. Det e steike fint, og det e bæst å ta én dag av gangen.

“Etter Stormen” e ei djevelsk hærlig betraktning om omgivelsan ætter et hællsikkes uvær… Æ må nå faenmæ flire. Det e bare nydelig, og det e så vakkert.

Det ser ut som han må ha vært både illsint og førrvirra og streng
Førr dukkevogna ligg i fjæra
Og trillebåra ho e fylt opp med regn

Hele denne teksten får du servert om du ryk i deinne skiva på nærmeste platebutikk, og det bør du gjøre.
Så kommer “Himmelblå”, og der har vi nok en rocker som sprett avgåre med tøff svingstangpoesi og godt gammeldags rock’n’roll-driv. Det er bare å klore sæ fast, og henge med.

“Tell Siste Slutt” er også en trivelig rocker med både glimt i øye og livsvisdom. Masse brillefin og hardkjøft livsvisdom hær ailtså. Her e nån helt nydelige akkorda, og støvlan e sællfølgeli på skankan.

Siste låt på Himmel og Hav heter “En Målselvsang”. Ei rein kjærlighetærklæring tell bardommen og Målselv. Det e også en viss nostalgi ute å går her, nåkka både piano og kontrabass e med på å understræke i perfekt samklang med lyrikken og Henriks praktfulle stemmeleie. Det e bare jævla fint.

En guttegjeng fra Moen
Med skeive barnesko
Vi hadde aldri roen
Og ingen barnetro

Dette e ei skiva aille bør prøve sæ på. Både søringa og væstlænninga. Æ rægne med at enhvær nordlænning med respækt førr sæ sjøl, syg sæ på dette, og det gjør dæm sællsagt helt rætt i. Æ kjenne at æ e stolt av å være nordlænning hær æ sett foill av fine inntrykk. Æ har flirt uta hælvete, rocka bortætter dørken, og æ har kjent en bitteliten tåre puske sæ fræm i armkroken. Det e jo akkorat det musikk ska handle om. Platecoveret e også litt av et kunstværk. Først trudde æ at det va han Espolin Johnsen sin kunst, men så faint æ ut at det va han Frode Nilsen. Æ trur i hværtfall det. Om du snur og veinne litt på dette omslaget, dokke det opp både troll og djevelulvegrisa. Himmel og Hav e et jævla bra produkt sir æ dokker. Løp og kjøp. På me klompan no!! Full fart!!

PS: Æ håpe no førr faen at dåkker skjønne ka æ har skrevve hær! Vesst ikkje så blir det jo bare toill.

Vurdering: Halleluja!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert