Signe Marie Rustad – Hearing Colors Seeing Noises (Safe & Sound Recordings)

unnamed-6

Så er altså dagen endelig kommet da Signe Marie Rustad slipper sitt andre album, Hearing Colors Seeing Noises. Det har gått fire år siden hun debuterte med fabelaktige Golden Town, som den gangen ble produsert av den godeste Håkon Gebhardt (Motorpsycho, HGH…etc). Platetittelen til debutalbumet er en direkte referanse til hennes mors oppvekstby, Golden i Colorado, og i 2013, på ettårsdagen for plateslippet, gjorde hun en konsert nettopp i “Golden Town”, for å feire dette. Debutalbumet mottok gode omtaler, og spør dere meg, skulle det faen tute bare mangle. Signe Marie er rett og slett en helt strålende sanger og låtskriver.

Når jeg og min bedre halvdel er ute å kjører (dette er IKKE en metafor), hender det rett som det er at vi kjører forbi et skilt det står skrevet “Rustad” på, og det er her, i Elverum, at Signe Marie Rustad er født og oppvokst. Der som skogen, jordene og elva har gitt henne roen, men også rastløsheten. For meg er det nok med en elv. Den hypnotiserende roen som kommer ut av å stå ved elvebredden, påfører også en rastløshet om du står der lenge nok til å kjenne ferden som aldri tar slutt. Men skogen og slettene er alltid med på å produsere drømmer om både harmoni og lengsel. Der jeg kommer fra f.eks, er havet slettene, og fjellene de høye trærne. Men i Elverum er det elva, skogen og slettene som tegner disse bildene. Og kanskje jernbanen.

Disse momentene, altså roen og rastløsheten – motpolene, er det lett å legge merke til i Rustads poesi. Tekstene hennes er alltid poetiske, selv om (for oss nordmenn) de kommer i sin engelske språkdrakt, og de finner seg alltid godt til rette i melodiene Signe komponerer. Så derfor kan vi allerede nå slå fast at Signe Marie Rustad er en musikalsk gave til fedrelandet. Hun er sangfuglen vi har ventet på uten engang å vite det, hun er vår egen Emmylou, og etter min mening også den norske og kvinnelige utgaven av sjølvaste RT, altså Richard Thompson. Nå skriver hun ikke med Richards kvasse penn, en penn som kan drepe en mann på 1000 mils avstand, begrave han i bly og totalt mørke, vekke han igjen og sende han videre til skatteoppkreveren, men hun ligger etter min mening ganske så nært opp mot uttrykksuniverset herr Thompson har operert i til tider, også da han var en del av Fairport Convention. Men dette er bare en knagg jeg velger å henge musikken på, for sammenligningens skyld. Signe Marie Rustad har selvsagt en egen sfære å bevege seg i. De forskjellige uttrykksplattformene, som ender opp i en slags atmosfærisk folkrock/singer/songwriter-stil, blir et eget univers under Rustads musikalske vingespenn.

På dette albumet figurerer det kun helt fabelaktige musikanter: I tilegg til at Rustad selv spiller diverse gitarer, har hun med seg trollmann og magiker, strengepoet og gitarmann, Annar By. Han spiller på det meste med strenger, og han synger også en del. Mannen har en steintøff stemme. Bjørge Verbaan trakterer alskens tangenter som bare han gjør det, og Dagfinn Hjorth Hovind spiller diverse gitarer. Alexander Lindback og Geir Digernes spiller trommer og perkusjon på forskjellige låter, Njål Uhre Kiese og Anders Mossberg spiller bass på forskjellige låter, og produsent Marcus Forsgren spiller perkusjon på sistelåta, samt at han trakterer en synth i ny og ne. Krister Skadsdammenspiller pedal steelgitar på “Hey Love”.

Første gangen jeg hørte Signe, var etter en anbefaling fra en annen kjent musikker fra Elverum. Det er nå et par år siden.

Albumet åpner med den nedstrippa men likevel meget dynamiske “Business Going Down”. Det er en pust i denne kvinnen, en pust som er like kraftig som den er forsiktig og knapt hørbar. Det er her dynamikken ligger, og det er her det organiske særpreget hele tiden lurer som en vind på tur imot oss gjennom skogen. Åpninga er i å måte en akustisk bris som forteller oss om at vi aldri må la musikken i vært indre dø. Jeg kjenner noen små Joni-vibber her, selv om de ikke er særlig påtrengende.

“Mexican Standoff” kommer ut av treverket med en gitar som kunne vært navigert av selveste Jeff Beck, men det er Dagfinn Hjorth Hovind som sitter bak strengene her.

Oh… My heart is sinking like a stone
Please dive into the ocean
Don’t let me sink alone

Når Annar By legger sin røst sammen med Signes her, er det så sterkt og vakkert at jeg nesten undres på om vi er her hjemme på bjerget. Hva har skjedd med det nordiske særpreget? Dette er så amerikansk, så irsk, så… Teit å si, men jeg sier det. For en helt nydelig låt.

Det henger en viss mystikk i lufta når svært atmosfæriske “You Belong to the City” åpenbarer seg som tredjespor. Her kommer også de helt nydelig poetiske linjene i refrenget inn.

You belong to the city
I belong to love
To love you can’t give me
But on love i won’t give up

Her hviler smerten, håpet, styrken og lengselen hånd i hånd, og det musikalske landskapet er i stor grad med på å underbygge dette.

“The Truth” ble sluppet som andre singel, og er etter hva jeg har fortsått en “Ode to Robert Plant”. Det er også her jeg har mine aller tydeligste Richard Thompson assossiasjoner, eller Linda og Richard – Fairport Convention. Annars spillestil er tar meg så ofte i retning herr Thompson (som er en av mine absolutte favorittgitarister), så det er umulig for meg å ikke trekke denne sammenligningen, selv om jeg ikke er så jævla stor fan av å gjøre sånt. Men nå er det gjort til gangs.

Den jordnære, og atmosfæriske reisenen fortsetter, og “Hey Love” kommer seilende in på nervøst galopperende tammer. Jeg tenker bare at Signe er en helvetes stødig låtskriver, og en meget begavet sanger. Og jeg tenker at det skal bli meget interessant å følge henne videre.

“Pizmotie Deciphering” er så vakker av det nesten er til å gråte av. Den er helt der nede i gresset helt til tittelsporet kommer veltende inn med sin fantastiske dynamikk og sitt storslåtte lydbilde med en bakvegg av mørk bass og nydelig tromming. Snakk om å spille trommer, ikke bare holde takten. Gitaren som har en helt nydelig og skurrende lyd, høres ut som verdens vakreste kvinne på tur opp grusveien, og hjem til alle som knapt kan vente på hennes entre. Annar By er en enorm gitarist hva uttrykk angår. Dette er nok min favoritt så langt, selv om alt frem til nå har vært helt strålende. Dynamikken, kraften, lengselen, rastløsheten, fargene, støyen… Ah!

Det nærmer seg en finale her når det helt absurd nydelige “The Crystal Horse is a Liar” tar oss inn i en liten krystallkule som forteller oss ting vi trenger å vite. Den fantastiske setning “I’d rather be a liar than to be on my own”, forteller om en bunnløs desperasjon, der jeg kommer fra…

Så til slutt kommer “The Space Song”, den første singelen. Jeg har elsket den låta veldig lenge nå, og den er fortsatt min favoritt blant alle disse perlene. Svarte fan for en låt. Den åpner med en slags summetone som tegnes vakker via en helt nydelig og klangfull gitar. Så ryr trommene og bassen inn samtidig som Signes stemme reiser pelsen på meg. De “Oh…Oh-greiene” som åpner det vokale landskapet er så ufattelig sterke, og når hun legger inn sin mest urkvinnepregede sårhet… Helvete! Det er så vakkert. Faen for en låt. Og når Rustad klemmer til på slutten…

Dette albumet bør kjøpes. Høsten trenger det.

 

Vurdering: 10/10

Èn kommentar

  1. Great reviews (in Norwegian) – Signe Marie Rustad

    […] 10 av 10, Ole Morten Wilhelmsen, The Wilhelmsens: “Signe Marie Rustad er en musikalsk gave til fedrelandet. Hun er sangfuglen vi har ventet på uten engang å vite det, hun er vår egen Emmylou, og etter min mening også den norske og kvinnelige utgaven av sjølvaste RT, altså Richard Thompson.” […]

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert