Silver Lining – I’ll Be Waiting For You (In The Grey) (Vestkyst Records)

Jeg har lenge sittet på en brent cd med de fire nydelige låtene som utgjør Silver Lining sin EP, men av ymse grunner så har den forsvunnet for meg en rekke ganger. Den har havnet under bunker med reklame, mellom LP’er på stuebordet, i ei skuff jeg aldri bruker, og på kona mi sine spesielle lagerplasser, plasser bare hun kjenner til. Men, nå fant jeg den her om dagen, etter en så enkel øvelse som å spørre min bedre halvdel om hun hadde sett den. Det endte med at den havnet rett i bilstereoen, og dermed har spilt en viktig rolle i å sørge for at jeg ankommer arbeidsstedet mitt i godt humør, lett og fin i kroppen. For la det være sagt med en gang: dette er fabelaktige saker.

Sist helg kom jeg i prat med Anette Walle på Blårock i Tromsø, ei dame som er en viktig del av The North Country Fair, en eksklusiv liten gjeng som sørger for å booke herlige artister til små scener i Tromsø. Sist jeg fikk med meg et av arrangementene var da Steve Wynn holdt en huskonsert i Tromsø for noen uker siden, og kommende helg legger altså Silver Lining turen til Tromsø for å spille to konserter. Fredag spiller de hjemme hos nevnte Anette for om lag tjue personer, mens de er hovedattraksjonen på kule Bastard bar lørdagskvelden. Dit regner jeg med at det kommer hundre heldiggriser som får med seg konserten, mens et par hundre ikke fullt så heldige må nøye seg med å stå utenfor dørene med ørene på stilk. Med andre ord så snakker vi om en kvartett som virkelig fortjener sitt publikum. Nå vet jeg fortsatt ikke om jeg får med meg herligheten, i og med at jeg har vært mer i Tromsø enn på Senja de siste par månedene, men om jeg får det til å klaffe regner jeg med at jeg våkner opp søndagsmorgenen som en langt lykkeligere mann. Så bra er denne EP’en.

Walle minnet meg altså på denne konserten, men det er en annen kar som virkelig har sørget for at teflonhjernen min tatt imot info om Silver Lining. Eivind Eide Skaufjord har drevet en aldeles nydelig PR-virksomhet for bandet, og i samme slengen har han sendt meg en dritkul cd med bandet Girls Guns & Glory, og sørget for å gjøre meg oppmerksom på dette skammelig oversette americanabandet. Bare det er verdt en solid applaus. I tillegg er han hardt involvert i Die With Your Boots On, et oslobasert klubbkonsept og bookingbyrå som sysler med country og americana. Det er vanvittig kult med ildsjeler som ham, folk som virkelig brenner for musikk, og ikke gir seg før det glade budskap når ut til mange nok. Med andre ord, jeg digger at det finnes folk som begir seg ut på evigvarende prosjekter.

Men, nok om utenomsportslige saker, og mer om det denne saken skulle handle om: Silver Lining og I’ll Be Waiting For You (In The Grey). Vi snakker altså om fire talentfulle musikere, to menn og to damer, som har spilt og spiller i en rekke band i tillegg til dette nydelige bandet. Stine Andreassen er kjent fra countrybandet The Northern Belle, der Bjørnar Ekse Brandseth óg spiller. Live Miranda Solberg og Halvor Falck Johansen kommer på sin side begge fra Oslo-bandet Rattlers. Live har dessuten vært en del av The Humble Servants, et band selveste Paal Flaata er med i. Halvor er snart klar for albumdebut med det australsk-norske bandet Burrowing (styrt av Adam Eaton), ei skive jeg mistenker kan bli knall og vel blir utgitt på Big Day Records. Det de byr på av vokalharmonier, lekkert gitarspill og nydelige låter er så bra at alle med et snev av sans for det som rører seg i americana-sjangeren må sjekke ut. Straksens.

Foto: Margit Selsjord

EP’en består av fire låter, og jeg kjenner med en gang at jeg ikke er veldig begeistret for dette formatet. Årsaken er rett og slett at det blir for lite når kvaliteten er så bunnsolid som tilfellet er med I’ll Be Waiting For You (In The Grey). Jeg vil ha mer, mye mer, og de tretten minuttene låtene varer er altfor snaut. Styrken er naturligvis at produktet er kjemisk fritt for “fillers”, men det er jeg brennsikker på at et album med ti låter ville ha vært óg. Nok om det. Vi snakker altså om fire nydelige låter her, og er du ute etter riff, heftige komp, hyl og spetakkel så skal du bare slutte å lese umiddelbart. Her får vi vel egentlig den rake motsetningen servert, et album som garantert funker strålende under pleddet og foran peisen sene høstkvelder, en søndagsmorgen etter en tøff lørdagsnatt på byen, eller når du trenger å roe ned og få pumpa til å slå saktere.

“Don’t Belong” er første låt ut, en låt som byr på et lett fingerspill akkompagnert med ei noe stakkato melodilinje som repeteres. Herlige akkorder og slidegitarspill med mening er den perfekte oppvarmingen før de to kvinnestemmene kommer inn, tostemt og engleaktig. Jeg har sett at svenske First Aid Kit har vært en hyppig brukt referanse, og det er presist nok i massevis. Allikevel kan jeg ikke fri meg for å mene at Live her har klare likhetstrekk med Emmylou Harris, mens Stine sender meg i retning Dolly Parton. Vakkert er det, og jeg kjenner at jeg i løpet av 2:44 forelsker meg i stemmene. Dette kan altså ikke gå galt. Når i tillegg Halvor sin røst dukker opp langt bak i lydbildet blir harmoniene så vakre som de kun kan bli gjennom høykvalitetsamericana. 

Andresporet “Grey” er så definitivt låten jeg har hørt flest ganger, i og med at jeg oppdaget singelen da den kom i fjor høst, og det er virkelig ei perle av en låt som hørte hjemme på samtlige seriøse lister som ble lagd på tampen av 2016 og tok for seg det beste av det beste. Jeg tror det er Bjørnar som spiller den nydelige steelgitaren her, og dermed er ramma satt. Inni denne ramma fylles det på elegant fingerspill i beste Steve Earle-stil, noe dobro, samt mer herlig vokal. Her er det Live som står for førstestemmen, og det gjør hun pinadø så vakkert og tandert at det på en dårlig dag kan framkalle en tåre eller tre. At hun åpner med å synge at hun er skjør tror jeg umiddelbart 100% på. Og, selvsagt, her kommer Stine inn og synger som en gudinne, og damene står åpenbart så godt til hverandre at det må ha vært en glede å samarbeide. Herlighet så vakker musikk kan være. At låten allerede er streamet bortimot en halv million ganger føles veldig riktig. I løpet av året bør millionen passeres. Så det så. 

Bandet fødtes i sin tid etter at de skjønte at de delte en fascinasjon for fantastiske Gillian Welch, den herlige countrydronninga fra Nashville, Tennessee. I 2014 tolket så kvartetten damas klassiker Soul Journey på The Crossroad Club i Oslo, og det var det. Resten er, som det sånn passe fint heter, historie. “The Chain” er helt klart låten som høres ut som om den er tungt inspirert av Welch og hennes partner incrime, Dave Rawlings. Gitarene og stemmene høres ut som om de er i ett med hverandre, kun plaget av slidegitaren som hyler varmt og fint, dandert litt bak i lydbildet som seg hør og bør. Som sagt varer denne EP’en i et knapt kvarter, noe som betyr at den spilles fire ganger på tur til jobb, og fire ganger på returen. Allikevel har jeg prestert å hoppe tilbake for å høre låten en gang til rett etter at den har vært ferdig. Kvalitetsstempel? Skulle mene det, ja.

Avslutningssporet heter altså “Last Time”, en låt jeg innbiller meg at det er Stine som står for. Nå er hun veldig godt hjulpet av Live, og igjen er det tostemt og vakkert. En steelgitar klager sin nød, og noe som kan minne om en barytongitar lager fin-fine lyder nå og da, og jeg mener at jeg hører en mannsstemme bak veggen av englestemmer. De tre første låtene er altså kruttsterke, og når jeg så velger meg denne lekre låten til spillelisten min som innholder de beste låtene fra Norge i 2017 burde det være et klokkeklart signal om at dette, dette er vakrere enn vakkert. Jeg blir rett og slett varm innerst i hjerterota av tanken på at Norge har fostret fram en kvartett som dette. Om Sverige har fått fram First Aid Kit så er det ingen grunner i verden som skulle tilsi at vi trenger å være misunnelige på noe som helst vis. Vi har pinadø Silver Lining. Nå har jeg personlig en jobb å gjøre fram mot fredagen. Stiller jeg ikke på konsertene hos Walle og på Bastard så er jeg en skikkelig dustemikkel. Det er forsåvidt alle som befinner seg i Tromsø og driter i at bandet holder konserter i byen. Med andre ord, det vil sannsynligvis befinne seg rundt regnet 75.000 dustemikler i 9000-byen neste helg.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert