Sju Kappe: Simen Wilhelmsen

Simen er yngstemannen som skriver for The Wilhelmsens, og sønnen til undertegnede. En viktig ingrediens i livet har vært rock’n’roll siden dag én. Før han var ett år gammel var han stamgjest på Blårock, Tromsø, siden både faren og mora jobbet der, og til sin første jul, altså før han hadde fylt året, fikk han verdens minste dongerijakke, med buttons, og ditto t-skjorte med Blårock-logoen på. Noe av det første han sa, etter obligatoriske greier som “mamma” og “pappa”, var Neil Young, så jeg skjønte tidlig at han ville ende opp med å like sin rock.

I oppveksten pleide han å bli med meg på konserter, fortrinnsvis på Blårock, så han hadde fått med seg mye tøft allerede før han fylte 15. En av de konsertene, med engelske The Bishops, holder han fortsatt for å være en av de aller fineste musikkopplevelsene. Men, jeg reiste alvorlig mye gjennom jobben min i årene før han ble myndig, så når jeg ikke kunne være sammen med ham, steppet Egon inn som verge, noe jeg vet at Simen er veldig takknemlig for.

Nå har det seg sånn at allerede før han ble tenåring fikk han smaken på rock’n’roll. Når jeg var inne på området under Buktafestivalen i festivalens spede begynnelse, så kom det noen kjenninger bort til meg og sa at Simen og en annen kar satt oppe i noen trær på andre siden av gjerdene. Ikke nok med det; de trærne som var valgt ut skaffet et bra innsyn og oversikt over hovedscena.. og til området der damene satt og pisset. Han fikk i både pose og sekk, altså, og viste tidlig næringsvett.

Sin første tattoo måtte bare bli av logoen til favorittbandet; The Stooges. Siden har det blitt en skikkelig nice en som sier “Make It Rain”, og det at Iggy og Tom Waits har blitt viktige musikere for ham må jeg selvsagt påta meg en del av skylden for. Resten av musikksmaken har kommet etter egne “studier”, samt snoking i farens platesamling. Her er ihvertfall det vi klarer å få ut av ham i sakens anledning, og med ved hjelp av våre sju spørsmål.

Så, hva er ifølge Simen tidenes fem beste album?

Sånn passelig urangert, bortsett fra nummer én:

The Stooges – Fun House

Albumet over alle album, og den viktigste samlingen lyder som eksisterer på denne planeten. Plata som rystet meg noe kolossalt i en alder av tolv, som fremdeles fremstår like sprek og hissig som den gjorde i 2005, og ikke minst plata som introduserte meg for verdens viktigste skapning, Iggy Pop. Alt fra albumcover, historiene rundt innspillingen, karakterene som bidro, og ikke minst musikken, er for meg i en egen klasse hva angår rock’n’roll. 

Tom Waits – Rain Dogs

Mitt første møte med denne myteomspunnede mannen. At Rain Dogs er verdens beste album har jeg fått høre mang en gang, og til tross for at det rett og slett er feil, så kommer man ikke unna at dette er Mr. Waits’ beste utgivelse i en rekke av gull, noe som ikke sier rent lite. Min fars ord om denne plata beskriver viktigheten av den ganske greit, så jeg skal ikke forsøke å si så fryktelig mye mer om den.

Townes Van Zandt – Townes Van Zandt

Her stiller jeg meg uenig med ca 100% av Van Zandt-fanatikerne jeg har pratet med, da jeg rater hans selvtittulerte over Our Mother the Mountain. Og grunnen er ganske enkel. “Fare Thee Well, Miss Carousel”. 

Reigning Sound – Too Much Guitar

Greg Cartwrights’ sinteste utgivelse så langt, og herre min hatt så gøy det er å sette på dette albumet. Her finner man ikke minst Reigning Sounds to beste låter (“Reptile Style”, “Funny Thing”), men også den heftigste rekken med adrenalininfisert rock på denne siden av milleniumsskiftet. 

The Beatles – Rubber Soul

Vanskelig å ikke velge en utgivelse fra billene når verdens fem beste album skal listet opp. Kunne lett vært Revolver eller The White Album, men til syvende og sist holder jeg nok Rubber Soul øverst. 60-talls pop så elegant som du får det. Turen med The Magical Mystery Tour i Liverpool i 2006, hvor In My Life utløste en kannonade av tårer fra flere tilreisende, befestet for alvor hvor viktig denne gjengen var, og er for fryktelig mange. 

At eplet ikke faller langt fra stammen har vel neppe passet bedre enn akkurat nuh. Fem skiver som kunne ha havnet på min liste (to av dem gjør jo faktisk det), og fem artister som for alltid vil være blant mine topp 10-band/artister til evig tid.
Kan du være så elskverdig at du setter sammen det stiligste bandet du kan tenke deg? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

En nærmest umulig oppgave, men det ultimate bandet hadde, per nå, sett slik ut:

Vokal – Greg Cartwright

Gitar – Ron Ahston

Bass – Lemmy

Trommer – Russel Simmins

Keyboard – Richard Manuel

 

Det bandet der! Er jo pinadø bedre enn mitt sammensatte lag. Fett med Ashton (The Stooges) på gitar og Simmins (Jon Spencer Blues Explosion) på trommer. Vil tro at de skal klare å skramle bra sammen med Lemmy. Og så lekre harmonier fra selveste Manuel (The Band). Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Første gang jeg handlet musikk, gikk jeg til innkjøp av to album. Jeg dro til Tromsø med ukepenger som for første gang skulle svis av på Platekompaniet, og det bar rett til en slik “2-for-1”-seksjon. Der fant jeg “Used Songs” av den godeste Tom Waits, og “Soft Focus” av Euroboys. Var sannsynligvis ganske preget av hvor mye One Way Street av nevnte Euroboys ble spilt den sommeren, men i retrospekt så kunne jo den første musikkhandelen ha endt ganske så mye verre.

I 2005, ja. Euroboyd var hot den sommeren. At det ble en Tom Waits-skive óg var akkurat som det skulle være. Bra!
Kan du tipse våre lesere om en låt som gjør deg euforisk, overlykkelig og klar for nærmeste pub, og en låt som bare får det til å ville ta tabben på saker. Knuse og ødelegge?

It’s Gonna Take Some Time – The Defectors. Fikk heldigvis med meg denne plata hjem etter konserten de hadde på Blå Rock i 2009, for det er mildt sagt vanskelig å få tak i utgivelsene til denne gjengen. Og denne låten… Jøye meg den sparker baller. Vokalist Mort Harder synger, brøler og hoier med en enorm pondus, og man skal være bra lei av rock for å ikke bli revet med. Kanskje skandinavias kuleste band. Noensinne. 

I motsatt ende av skalaen må det det bli et eller annet Axl Rose har deltatt på. Hva som helst egentlig.

Defectors-konserten på Blårock, da jeg var på jobb i Oslo og Egon var verge? Fuzzkongene fra Danmark var et blodtøft band som jeg aldri har sett live, og dette er jo en knakende kul låt. Hehe.. Såpass. Visste at du ikke klarer kråka, men dette er jo rett og slett å kverke Axl.
Hvilket album hadde du høyest forventninger til i 2016, og innfridde det?

Et av få album jeg virkelig hadde forventninger til var Skeleton Tree. Og det innfridde sikkert. Jeg vet ikke, for jeg har til dags dato ikke fått tak på det. En dag sitter det sikkert, men per nå fremstår det direkte kjedelig.

Ja, den krever sin mann, Skeleton Tree. Heldigvis har jeg knekt “koden”, for det er et sant mesterverk. Hvilken musiker/band/artist er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Er egentlig ingen konkurranse her. Stein Torleif Bjella har vært så boret fast inn under huden min siden Heidersmenn ble sluppet i 2009, at jeg tviler på at noen artist her til lands kommer til å gjøre like mye inntrykk igjen. Oppfølgerne har jo også vær helt okei.

Bjella, ja. Det er karen sin, det. Men, du må ha trua på norsk musikk, for det skjer så mye kult her på berget om dagen at jeg nesten forventer at noen skal komme med et realt ballespark av ei skive. Heidersmenn blir jo uansett vanskelig å toppe. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Dette burde jo være en ganske vanskelig oppgave, som det jo strengt talt er, men Make It Rain har en helt egen plass hos meg. Måten denne grusomme fortellingen blir fortalt på er det ingen andre enn Tom Waits som klarer. Også var Real Gone et av de første albumene jeg eide. Det har jo muligens noe å si.

 

Ikke spesielt overraskende, nei, i og med at ei av tatoveringene dine som “sier” Make It Rain så er jeg ikke overrasket. En tøff og deilig låt er det jo óg. Og, denne Letterman-opptreden sammen med Judah Bauer og tidligere nevnte Simmins fra Blues Explosion, er bare så absurd fet at det er til å få fnatt av.

Da er Den Tredje Wilhelmsen redegjort for, og selvsagt endte det opp med ei lita utredning som forteller oss at det finnes yngre musikkelskere som lytter til annet enn Bieber, Rihanna og Kygo. Heldigvis.

Til helga blir det en ny hedersmann som svarer for seg, og denne gangen er det brodern som slår av en prat med en brennheit og dødskul Oslo-rocker. Det er bare å glede seg!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert