Sju Kjappe: Carsten “Cèsh” Holt

Carsten Holt - Sju Kjappe

Foto: Kent Steinhaug

Fra Skien kommer en av landets dyktigste musikere innen pop-/rocksegmentet. Han er riktignok bosatt i Porsgrunn nå, uten at det tilsynelatende har gått ut over talentet for å skrive og framføre knakende fine låter. Carsten Holt har gitt ut musikk under navnet Cesh, i tillegg til å ha vært medlem av en rekke band tidligere. Jeg ble klar over mannen etter et tips for et par-tre år siden, tidsnok til å få med meg solo-debuten Break Down Free. Det var overhode ikke dumt, for albumet fra 2014 suste rett inn på min årsliste som ei av de sterkeste skivene som ble sluppet det året. Et mer variert, sprekt og festlig album skal du lete lenge etter. Nå er den vanskelige andreskiva ute hvert øyeblikk, og jeg kan røpe såpass som å si at han tar den på halvspretten og klinker den i vinkelen. Men, Mundania Street er ikke ute før førstkommende mandag, så dere må vente et par dager i spenning før den omtales. For, omtales skal den pinadø.

Herr Holt er hele tolv dager eldre enn meg, noe som burde bety at han så dagens lys 12.november 1968. Han ble tidlig fanget av rock’n’roll, og veien til en gitar var ikke fryktelig lang. Hans første møte med bandlivet var da han som 13-14-åring begynte å spille heavy metal sammen med kompiser, men med en tung hang til Little Richards og Gene Vincent, ble han fort som en outsider å regne i hardrock-byen Skien. Allerede som attenåring var han med på å gi ut en kassett med bandet Memphis News, et band med et par medlemmer som etterhvert skulle bli veldig kjente her til lands, nemlig Stephen Ackles og Paal Flaata (Midnight Choir). Etterhvert ble det bandet Scream Opera som tok mestparten av tiden hans på 90-tallet, men han rakk allikevel å være med på å starte opp Bug, et kortlivet powerpopband som bestod av folk som elsket The Replacements. Siden har han spilt i band som Neperud (som óg er ute med ny skive snart, juhu..!), Tor Ærlig & Detektivene (bass), Det nedsablede Compagnie (kontrabass), The Bones Of My Uncle (et neddempet Neperud), samt en gig i året med Paal & Pål Band (Flaata, Pål Jensen, Vidar Busk), og er i dag en markant skikkelse i Grenlands musikkmiljø. Carsten har samboer og to barn, og livnærer seg som musiker. I løpet av høsten skal han og Tor Erling Naas ut på landeveien i regi av Den Kulturelle Skolesekken, med ei forestilling som kan karakteriseres som et musikalsk tegneshow. Det tenker jeg blir god snus for landets elever. 

I dag skal fokus være på litt musikknerderier, for Carsten var verdens mest naturlige gjest hos The Wilhelmsens denne lørdagen. Svare for seg kunne han virkelig. Med så eklektiske album bak seg som han har, var det ingen stor overraskelse for undertegnede at smaken hans er såpass bred som den er. At han i tillegg bare liker strålende musikk tok jeg for gitt, og sånt noe resulterer i et strøkent Sju Kjappe denne helga.

Så, hva er ifølge Carsten Holt tidenes fem beste album?

Skulle vel egentlig ha hørt igjennom noen hundre album på nytt, men det rekker jeg ikke, så det får bli:

My Aim Is True – Elvis Costello (1977, Universal)

Tonight`s The Night – Neil Young (1975, Reprise)

Fresh – Sly & The Family Stone (1973, Legacy)

Randy Newman – Sail Away (1972, Reprise)

Lola Versus Poverman and The Money Go round Vol. 1 – The Kinks (1970, Reprise)

Kom nå på at jeg burde hatt med Reigning Sounds, Al Green, Joni Mitchell, Ian Hunter, Velvet Underground, Rolling Stones, Jenny Lewis, men får ta det en annen gang. Ok, jeg tar med Heat Treatment med Graham Parker and The Rumour på en pen fjerdeplass. Og West Of Rome.. Prata akkurat med Kid Andersen og han mente at What`s Going On er soleklar på lista…..

 

Haha! Ja, det skal ikke være lett. Kult at du har valgt mine favorittskiver med Costello, Neil Young Og Randy Newman! Men, skal Graham Parker inn, så må altså Costello, Young, Randy, The Kinks eller Sly ut, og den jobben blir ikke enkel. Vic Chestnut, ja, der snakker vi om hedersmann. Og Marvin Gaye kan jeg tenke meg at du har hørt en del på, med tanke på skiva di som er rett rundt hjørnet. Jeg tror det er første gang vi har fått kun 70-tallsalbum som svar i Sju Kjappe, og atpåtil tre skiver fra Reprise. Nydelig!
Om du fikk velge vilt og uhemmet blant alle musikere på planeten, hvem hadde du sett på samme scene? Bandet skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Costello satte sammen et kanonband til sitt TV show, der disse var med:

Richard Thompson – guitar

Levon Helm – Trommer

Allen Toussaint – piano

Nick Lowe – Bass

Jeg ville kanskje ikke hatt Nick Lowe på bass, men jeg ville beholdt ham som låtskriver og putta inn James Jamersen eller Paul McCartney på bass. På vokal kunne jeg ha hatt Levon for å spare plass og utgifter, men Solomon Burke herregud for en vokalist. Aretha kunne jo også spilt piano, men da måtte jeg flyttet Allen over som arrangør.

 

En Motown-bassist hadde gjort seg i det bandet der, ja, men med Macca hadde de hatt spillejobber herfra til evigheten. Nå vet vi jo at det bandet der hadde blitt en nytelse, og med Solomon og Aretha i front innbiller jeg meg at duettene hadde blitt av rimelig høy klasse.
Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Aah, down memory lane! Det var to plater jeg kjøpte samtidig. På et kjøpesenter i Sverige. Må ha vært slutten av syttitallet. Sitter med platene i fanget nå. The Sun Collection med Elvis Presley. Tidenes skive. Kom i 75, tror det var første gang de samlet Sun materialet. Det er fortsatt min favorittperiode med Elvis. My God! For et sound på den skiva. Blir helt skjelven bare ved tanken. Den andre jeg kjøpte var også en samleskive – Rock’n’Roll Music, vol 1- The Beatles. Tidlige Beatles-orginaler mikset med knall coverversjoner av Little Richard, Chuck Berry, Larry Williams og Carl Perkins. Spelt sønder og sammen begge to.

 

Det må jeg si! Ikke en dårlig start på plateinvesteringene. Elvis og Beatles, ass. Kan du tipse våre lesere om en låt som får deg til å bite deg fast i tepetet, og en låt som gjør at du blir forbannet for at du har hørsel?

De låtene jeg kommer på nå som har høyna spiriten min maksimalt i det siste er «Lariat» med Stephen Malkmus and the Jicks og «King Kunta» med Kendrick Lamar, men hvis jeg må velge en låt så blir det “Be-Bop-Lula” av Gene Vincent. Orginalversjonen vel og merke. Trenger ingen Bibel eller Koran, alle svara ligger i denne klassikeren

Har aldri hatt den store sansen for «Achy Breaky Heart» Har jeg spilt den live? Jadda, jeg kjenner en hel del lugubre typer.

 

Stephen Malkmus, det er pinadø litt av en type. Han har klart seg mer enn godt i tiden etter Pavement. “Lariat” er litt av en knallert, og jeg var selv avhengig av låten som kom før på Wig Out At Jagbags, “The Janitor Revealed”. At du endte opp med “Be-Bop-Lula” gjorde at jeg fikk et lite Gene Vincent-kick, så takk for det! Ja, fysj, den der Billy Ray Cyrus-“låten” er direkte fæl, men hvem har ikke lugubre kompiser?
Hvilket album har du høyest forventninger til i 2016?

Drive By Truckers. Mitt favorittalbum med dem er Brighter Than Creations Dark. De skuffer sjelden, men jeg drømmer om et slikt album igjen.

 

Ja, snakk om band. Live er de helt enestående, og selv om jeg er en hund etter Southern Rock Opera og The Dirty South, så er “ditt” album et av de jeg setter høyest, og har spilt mest. Vi er to som gleder oss voldsomt, da.
Hvilket band eller artist er ditt hjerte nærmest av det Norge har å by på?

Dipsomaniacs og The Alders.

 

Rett og slett. The Alders med Sten E. Moe har jo gitt ut et kremalbum i år, og kan ikke anbefales ofte nok. En meget dyktig fyr, og ikke minst, en stor Replacements-fan. Det er kult. Dipsomaniacs var så skremmende oversett at jeg får vondt i meg. Nå virker det som om Øyvind Holm og Sugarfoot skal lykkes, og det gleder et rock’n’roll-hjerte.
Så det store spørsmålet her hos The Wilhelmsens. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Har alltid fulgt Tom Waits føles det som. Han er en ledestjerne ikke sant? De første albumene jeg anskaffet meg i rekkefølge var Blue Valentine og Heart Of Saturday Night. Det var to veldig forskjellige plater, som  hadde mye rotasjon på spilleren. Så kom Swordfishtrombone, og det var som om verden stoppet opp i noen år. Vel, jeg skal velge en låt. Det får bli.. “House Where Nobody Lives” Senk skuldrene og nyt!

Ja, faen. Det er akkurat det som skjer hele tiden med meg og brodern. Verden stanser når det kommer nytt fra Far. Mitt første album med Waits var Rain Dogs, mens brodern åpnet med Big Time. Ellers er jo karriera til mannen oppdelt og svært så variert. Alltid med skyhøyt nivå på låter og musikere. Din låt er jo fra hans siste periode, med Anti, fra den første skiva derfra, Mule Variations. Et utsøkt valg. Selvsagt!

Så, da er det bare å takke for praten, Carsten. Og nå krysser The Wilhelmsens fingre og tær i håp om at flere skal oppdage den strøkne musikken din. Vi kan ikke gjøre annet enn å ønske lykke til, satse på at alle eksemplarene av Mundania Street er revet bort tidlig på mandagskvelden, og at spillejobbene står i kø fra Kirkenes til Lindesnes. Det har du pinadø fortjent.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert