Sju kjappe: Egon Holstad

12303914_168756966812290_7322970603815882361_o (1)Jeg og brodern var fryktelig samstemte når det kom til hvem som skulle være det første intervjuobjekt i vår nye blogg. Egon Holstad har vært undertegnedes arbeidskollega på Blårock, vår utmerkede rock’n’roll-dealer i mange år (har sendt pakker med skiver til Senja ved flere anledninger, og Feedback ble selvsagt hyppig besøkt, spesielt av Ole Morten), og er en ufattelig trivelig kar på alle mulige måter. Avisa iTromsø skal ha så mange takk for at de våget å satse på Egon og hans Feedback-idè når de gjorde om på kultursidene sine, og det han og Helge Skog startet opp har inspirert oss en hel masse. At han i tillegg har en utsøkt musikksmak, har tipset oss begge om uhorvelig mye bra musikk (Townes Van Zandt, The Cynics, Gun Club, Radio Birdman og myyye mer), og er skrivefør som få, var liksom det som sementerte vårt ønske.

Og Egon er ikke snauere enn at han har gitt oss meget utfyllende svar, noe som var like overraskende som at det kom snø i år, og har skapt en slags presedens for kommende intervjuobjekter. Hoppe etter Wirkola er herved byttet ut med å svare i intervjuet hos The Wilhelmsens etter Egon. Svarene kom kjapt og fra hofta, og bærer preg av en slags lurvete stream of consciousness-teknikk. Derfor ble dette både artig og interessant.

Hva er ifølge Egon Holstad tidenes fem beste album?

Slike lister vil jo alltid endre seg hele tiden. Det hadde vært lettere med en topp 3 eller en topp 10, så plassene under pallen er i høyeste grad dynamiske. 

1: The Stooges «Fun House» (1970)

Enkelt og greit det beste jeg har hørt av musikk. Så rastløst, desperat, farlig og tidløst. Ville sjokkert om den kom ut i dag, 46 år etter release. The Stooges er det beste bandet verden har hørt. Rock’n’roll i sin aller edleste form.

2: Townes Van Zandt «Our Mother the Mountain» (1969)

Tidenes beste låtskriver. Hans beste skive. Tandert, hudløst og så vakkert at det gjør fysisk vondt å høre på. De som ikke liker dette liker ikke musikk. Stakkars dem.

3: Roky Erickson «The Evil One» eller «I Think of Demons» (1981 eller 1980)

Litt forvirrende at skiva er gitt ut med forskjellige titler, litt forskjellig låtsammensetning og litt forskjellige utgivelsesår, men hvis vi holder nerderiene unna (google dere frem til svarene), er dette ei av mine mest spilte skiver noensinne, og det er selvsagt ikke tilfeldig. Roky er en av tidenes beste vokalister, og her er han i sin aller beste form. Alle låtene kunne vært utgitt som singler. Og gitarist Duane Aslaksen burde fått en eller annen pris for det han gjør.  

4: The Cramps «Psychedelic Jungle» (1981)

Rockhistoriens cooleste og tøffeste band. Ingen enkelte band som har betydd mer for meg. Lux Interior og Poison Ivy, ass. Skrev nylig en tekst om dem og denne skiva, som kan leses her:
http://https://www.facebook.com/photo.php?fbid=200761266945193&set=rpd.100010339627864&type=3&theater

5: The Ramones «The Ramones» (1976)

Det verserer mange tåpelige diskusjoner rundt hvorvidt dette er punk eller ikke, men det er jo revnende likegyldig, samt at de som hevder det ikke er det er noen tullebukker. The Ramones var dessuten et av de beste popbandene som har eksistert. The Ramones er et band jeg – med tung empiri i bakhånd – kan banke i bordet og med letthet hevde at jeg er immun mot å bli lei av. Går ikke an å bli lei av The Ramones. Her kunne også valget falt ned på flere av deres andre skiver (ikke minst det Phil Spector-produserte mesterverket «End of the Century»), men det er noe spesielt med denne debuten, skutt ut på verden for ganske nøyaktig 40 år siden. Rock’n’roll ble aldri det samme. Et av tidenes mest innovative band. Om jeg fikk vite at jeg hadde 24 timer igjen å leve, ville jeg satt på denne skiva og latt det stå til. Ikke så farlig å dø da, og man vil gjøre det med flagget til topps, og med et sleskt og fornøyd smil rundt kjeften.   

Den lista der, ass..! Alle albumene er selvsagt høyt oppe på våre lister, noe annet skulle ha tatt seg ut. Den eldste sønnen min fikk “Fun House” inn med morsmelka og var ikke snauere enn at han tatoverte inn logoen fra skiva på armen sin da han var seksten. Han vil nok som deg holde det albumet som tidenes beste til han ligger under torva. “The Evil One” fikk jeg sendt til Senja i 30-årsgave fra deg, og den følelsen jeg satt med den kvelden glemmer jeg aldri. Roky frelste meg, og siden har jeg vært frelst. Townes har både jeg og brodern på våre Topp 5-lister, og den du har valgt setter jeg òg høyest. OK, nok om det. Kan du være så elskverdig at du setter sammen det stiligste bandet du kan tenke deg? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Vokal: Trond Andreassen. Fordi jeg savner ham, og fordi Ricochets er noe av det beste jeg har hørt av rock. Trond kunne ha sunget teksten på en bruksanvisning for klystér, til melodien av en Jan Eggum-låt, og fått det det til å høres ut som et mesterverk. I tillegg er han en sjukt god låtskriver, så han kan også levere låtene til bandet.

Gitar: James Williamson. Min favorittgitarist gjennom alle tider. Keith Richards, der plekteret er byttet ut med barberblader. Johnny Marr i The Smiths sa at Williamson hørtes ut som Darth Vader som spilte gitar. Amen til dét. 

Bass: Jean-Jacques Burnel. Traktorbassen han leverte på de første skivene til The Stranglers er så tøff at jeg blir kåt bare av å tenke på introen til «Peaches», eller «No More Heroes», for den saks skyld.

Trommer: Ron/Ronnie Tutt, mest kjent for det han gjorde med Elvis. Han var så god at det knapt var til å fatte. Og jeg tror han og Burnel ville skapt pur magi av en rytmeseksjon, samt at han ville blitt livende redd av James Williamson, og at Trond Andreassen ville hevet seg ytterligere fra sitt allerede svimlende høye nivå, om han visste at batteriet bak ham ble traktert av mannen som sterkt bidro til å besørge «The Power of E».

Keyboard: G. Roslie. Frontfiguren i The Sonics hadde passet perfekt til dette bandet, i knivskarp konkurranse med Mozart og John Lord (fra tiden sistnevnte spilte i The Artwoods, altså før han begynte i Deep Purple). Valget faller likevel på Roslie, fordi han også kunne bidratt på koring, og da med de villeste primalskrikene verden har hørt.

Hah! Skjønte vi ikke at dette spørsmålet hadde noe for seg? Det bandet der ville jeg ha gått og lyttet til hver dag i uka, resten av livet. Trond Andreassen er ikke bare på høyde med det beste i utlandet; han gruser det meste. Og en mix av Stooges, Stranglers, Elvis Presley og Sonics høres veldig skarpt ut. Men, jeg er litt overrasket over å ikke se Ringo i bandet. Så et standardspørsmål: Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Den første skiva jeg kjøpte på vinyl, som jeg betalte for egne penger, var «Unmasked» av KISS. I 1980, da var jeg 9 år. Da kosta en LP 65 kroner. Kjøpte den på butikken «Platebar’n», som var en underavdeling av Elkjøp på Fauske. På Fauske hadde vi ikke gatebarn. Vi hadde Platebar’n. Forresten sjukt å tenke på i dag, at det lille tettstedet på et tidspunkt hadde tre bra platesjapper. Jeg hadde flere kassetter (noen originale, og noen kopierte) med KISS, men da «Unmasked» kom ut, konverterte jeg til vinyl, fordi det fulgte med en plakat i førsteutgaven av skiva. Den skulle jeg selvfølgelig aldri tatt ut av coveret, men det gjorde jeg, og den hang over senga på gutterommet mitt i flere år.

KISS, ja. Det er vel det bandet jeg var mest avhengig av i oppveksten, men som jeg i dag nesten ikke lytter til. Katalogen er ikke spesielt mye å skryte av, og jeg slet med å lage en Topp 10-liste på Spotify tidligere i vinter. Men, vi har vel alle vært der at vi var ekstremt fascinerte av maskene og mystikken.
Kan du tipse våre lesere om en låt som gjør deg euforisk, overlykkelig og klar for nærmeste pub, og en låt gir deg lyst til å fylle ørene dine med Søst og hoppe på ei landmine?

1: Euforisk og i akutt behov for umiddelbar skjenkehjelp på pub: Australske GOD og låten «My Pal». En av tidenes beste rock’n’roll-låter. Faen, vokalisten var bare 16 år da den ble innspilt. Og det er kun en hormonelt forkvakla sekstenåring som kan komme opp med et refreng hvis tekstlinje «You’re my only friend/You don’t even like me!» blir brølt ut med en så ektefølt desperasjon og patos at den gir meg gåsehud hver eneste gang jeg hører den. En av verdens beste, mest rotløse og fortvilte rock’n’roll-låter som noen gang er foreviget i riller. Mistenker The Dogs sterkt for å ha rippa tekstlinja i refrenget på deres «Calling Dad». Uansett: Får du ikke lyst på øl av GODs «My Pal», har du en genetisk feil som forhindrer deg i å skjønne rock. Stakkars deg, i så måte.  

2: Jeg var mer hissig og ivrig etter å hate dårlig musikk før enn jeg er nå. I dag har jeg alltid tilgang til masse bra musikk uansett hvor jeg er, så det er lettere enn det var. Tidenes verste låt? Vettefaen. Men for at noe skal kvalifisere til det, og gjøre seg fortjent til det, må det være noe som mange i utgangspunktet elsker, og som samtidig tråkker over litt i mitt eget univers. Og da står det mellom Queen og Red Hot Chili Peppers. Kron og mynt ga RHCP «æren». De er noen utålelige gjøglere som gir meg eksem. Rock er det iallfall ikke. Hvis de var en film, ville de vært «en ellevill komedie», og jeg hater elleville komedier. Spesielt når de verken er morsomme eller spesielt ville. Tar den utålelige balladen «Under the Bridge» og senker mastertapen ned i Marianergropen mens jeg spytter og banner i havet.

Dæven! Hvis ikke folk fikk et suverent tips der, så er det for at de er fryktelig bevandret i rocken. “My Pal” er absurd stilig. Og jeg måtte spille den tre ganger på rappen nå. Men, noen av våre lesere ble nok litt fornærmet på Queens vegne nå. Jeg har likt dem i førti år, og brodern digger alt de gjorde før 1980. Tungt. Jeg tror mange pustet lettet ut for at du landet på RHCP.
Men, til noe helt annet og mer dagsaktuelt. Hvilket album har du høyest forventninger til i 2016?

Tja, det blir sikkert litt forutsigbart. Akkurat nå er det PJ Harveys kommende, og den nye til Black Mountain. Den forrige fra sistnevnte var litt skuffende, men jeg tror fortsatt de har i seg en kommende klassiker. Ellers er jo Torgeir Waldemars oppfølger til høsten en garantert innertier. Spørsmålet er vel ikke om den blir bra, men mer hvor bra den blir.

Tre skiver vi gleder oss veldig til der. Og det aller meste taler for at de alle vil bli omtalt her på The Wilhelmsens.
OK. Norsk musikk blir bare bedre og bedre, ifølge oss, og vi kan nå skilte med band som The Dogs, Death By Unga Bunga og Spidergawd, og artister som Erlend Ropstad, Torgeir Waldemar og Stein Torleif Bjella. Hva er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Vanskelig å trekke frem ett navn her. Liker alle de dere nevner, men føyer gjerne til disse tre: 

1: The Good, The Bad & The Zugly. Beste punkrocken fra Norge siden midten av 90-tallet. Debuten er farlig bra, men liker også andreskiva godt, til tross for at de byttet vokalist.

2: Kosmik Boogie Tribe. Fordi jeg elsker at det fortsatt finnes bra band som spiller bredbent, harry, velspilt og catchy rock; med tekster om øl, rock og UFOer.

3: Helldorado. Fordi de er landets mest underkjente band noensinne, og fordi jeg er fornærmet på bandets, og musikkens, vegne for at de ikke trekkes frem oftere. Ikke av dere heller? Hmphf! Her må dere faen meg skjerpe dere. Trodde dere likte bra musikk, jeg.

Kosmik Boogie Tribe er pinadø ukjente for meg. De skal sjekkes ut fryktelig fort. Når det gjelder Helldorado så elsker jeg dem. Alle fire. Alle fem når de er fulltallige. Og som du vet så spilte de under Senjafestivalen, begge dagene for sikkerhets skyld, og det er noe av det tøffeste jeg noen gang har opplevd på konsertfronten. Dæven døtte for et band!
Men, til noe langt viktigere. Jeg og brodern holder “Rain Dogs” som tidenes beste album, og vi er sjukelig opptatt av Tom Waits, hver eneste dag. Alle liker liker selvsagt mannen, og da lurer vi selvsagt på hva som er din favorittlåt med Tom Waits?

Liker Tom Waits best i perioden mellom de tidlige, melodiøse, halvjazza skivene – og de nye og litt rotete skivene. Studioskivene fra «Swordfishtrombones» (1983) til «Bone Machine» (1992) er hans virkelige gullår i mine ører. Velger da en låt fra den litt uryddige, men tidvis helt enorme «Franks Wild Years» (1987), og lander da på «Yesterday Is Here». Den gjør alltid noe med meg, på en bra måte. Tekst, melodi, vokal, den skurrete og varme produksjonen. Ja, i det helle tatt. Mmmmm… Tom Waits, altså.

Deilig, ja. Er på samme “side” som deg, og holder Island-perioden for hans beste. Din låt har jeg mange herlige stunder med, spesielt siden NRK brukte å runde av dagen med nettopp “Yesterday Is Here”, og da måtte jeg alltid sitte de ekstra minuttene for å få med meg låten, før jeg krøp til sengs. Når så melodien er så nydelig og teksten så sterk, så gikk det i tillegg litt tid til ettertanke. Tom Waits er ikke spesielt plaget med store hits, men denne perla er vel der oppe blant hans 4-5 mest kjente låter. Og det er ikke spesielt mystisk.

 

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert