Sju Kjappe: Johnny Wilhelmsen

Jeg husker fortsatt den første, og forsåvidt, eneste konserten jeg tok min lillebroder med på. Det var på æreverdige Verdensteateret i Tromsø, og det var Lillebjørn Nilsen som hadde konsert. Jeg er litt usikker på om det var i 1982, eller om det var i 1983, men at det var trivelig, er jeg helt sikker på. To unge brødre på sin første konsert sammen. Det er noe å huske.

Det ble selvsagt utallige konserter videre gjennom både ’80 og ’90-tallet, før Johnny i 1998 tok familien med seg å flyttet ut i havgapet ytterst på fantastiske Senja. Det har fortsatt med konserter siden den gang, men oftest opplever vi disse hver for oss nå, med noen få unntak.
Min lillebror ja… Hm. Jeg husker da jeg skulle prøvesynge for et hardrockband i 1985. Jeg var nervøs som faen, og spurte selvsagt 16-åringen Johnny om han kunne være med som støtte. Det kunne han, og prøvesynginga gikk fint som fy. For det har seg jo sånn, at jeg knapt kan tenke på musikk uten at min bror dukker opp i samme slengen. Vi har delt musikken siden vi var smågutter, og vi har stort sett likt det samme. Det er til og med sånn, at hver gang jeg setter meg ned med gitaren for å skrive en ny sang, eller flikke litt på en gammel en, så har jeg tanken om min bror ville likt det, i bakhodet. Det er sånn det er når man har delt en lidenskap sammen gjennom et helt liv.

Jeg har kjent Johnny Wilhelmsen i hele hans liv, og en gang tror jeg til og med jeg reddet det, da den unge villstyringen plutselig fant ut at han skulle henge seg å dingle etter fingertuppene fra soveromsvinduet i tredje etasje. Jepp. Johnny var et villdyr da han var guttunge. Han brukte å tjene seg søkkrik på femkroninger (en femmer var mange penger tidlig på ’70-tallet) da han hadde klatreoppvisning for min fars kompiser. Han hadde et par blå Mikke Mus-tøfler (klatretøflan) med godt grep, og han klatret rundt dørkarmene, førtst med hodet opp, så med hodet ned. Han var bare en halvmeter lang, men rett som det var måtte du likevel legge hodet på nakken for å få øye på han.

Etter at vi startet opp TW, har vi hatt bedre kontakt enn på lenge. Kanskje så lenge som helt tilbake til da vi delte gutterom. Siden februar har vi snakket i telefonen så godt som hver eneste dag, og noen dager opp til flere ganger. Dette er gull verdt for undertegnede.

Johnny har en enorm arbeidskapasitet, og han skriver grundig som noen når han skal omtale musikk. Selv om han har familie og ofte minst to jobber, evner han å skrive lange avhandlinger om musikken han liker. Vi er begge Liverpool-fans på vår hals, og vi har vært i Liverpool, verdens viktigste by, sammen et par ganger, men likevel, når det kommer til engelsk fotball, blir jeg som en novise å regne i hans selskap.
Det er lenge siden vi vandret hvileløst rundt i en drabantby like utenfor Tromsø med våre fotballkort. Det er lenge siden vi ringte på hos våre kompiser for å bytte på disse, men likevel, så føles det som om det var i går. I love my brother.

 

Hva er ifølge Johnny tidenes fem beste album?

Jeg har svart på dette spørsmålet i eget hode hundrevis av ganger, men det er pinadø noe annet å skulle gjøre det i skriftlig form, samt vite at det skal stå til evig tid. Eller, til Internettet er nede for evig, hvis noe sånn skulle skje. Men, siden det ikke kan gå feil uansett hvilke av de 287 livsviktige skivene jeg velger så er det bare å tute og kjøre:

Tom Waits – Rain Dogs (Island Records, 1985)
Dette er albumet jeg uten sammenligning har hørt flest ganger, og som jeg fortsatt kan sette på med ærefrykt. En gang i tiden oversatte jeg alle tekstene, fordi jeg skjønte lite av hans metaforer og språklige bilder, samt at han brukte ord som ikke stod i engelskboka på Kongsbakken, og det resulterte i at jeg i dag kan alle tekstene utenat, forlengs og baklengs. Det samme kan sies om hver minste lyd som kommer ut av gitaren til Marc Ribot, samt hvert minste pust fra Ralph Carney, og ikke minst kompene til Greg Cohen og Michael Blair. Hvis det er en ting som er sikkert så er det at jeg kommer til å mene at dette er tidenes beste album helt til jeg stuper, i og med at hver eneste av de nitten låtene gir meg masse.

The Replacements – Tim (Sire, 1985)
I oktober 1985, bare to måneder etter at Rain Dogs ble sluppet, kom verdens kuleste band ut med sitt fjerde album, og sitt første på en major label, som det heter her på yttersia. Paul Westerberg er en gudbenådet låtskriver, og på Tim er han nådeløst ærlig på grensen til å komme med en rekke tilståelser. Jyplingen Tommy Stinson har vært med bassisere i en evighet, men er fortsatt bare atten år gammel, og hans bror Bob spiller gitar som om han hatt et møte med djevelen, og djevelen har solgt sjela si. Albumet er resultatet av et intenst og energisk punkeband ved en skillevei, og der henter de inn mye nytt i form av strukturerte og melodiøse låter, mens masse av det gamle fortsatt henger ved. Sånn blir det stor kunst av.

Townes Van Zandt – Our Mother The Mountain (Fat Possum, 1969)
Jeg oppdaget ikke Townes før litt ut på 90-tallet, og da med nettopp denne skiva. Nå er jeg av den oppfatning at han aldri lagde dårlige låter, så dårlige album signert Texas-trubaduren finnes ikke. Our Mother The Mountain har vært utskjelt pga dårlig lyd og mystisk instrumentering, men det er altså noe jeg ikke kan fatte og begripe. Joda, jeg kan forstå at enkelte kan kommentere at lyden er spinkel og snål, men det hele blir så underforstått og uinteressant i forhold til det kruttet vi får servert. Sjalusi, prostitusjon, utroskap, oppbrudd og annen elendighet blir presentert så sterkt og troverdig som ingen andre har klart, verken før eller senere. Alle de elleve låtene kan legges inn i ei “tidenes beste låter”-liste når tid som helst.

Reigning Sound – Time Bomb High School (In the Red Records, 2002)
Greg Cartwright er nok en kar som ikke har i seg å skrive dårlige låter, og viktigst; han kan ikke framføre en låt dårlig. Jeg elsker gitarspillet hans, og synes han har den stemmen på planeten som står seg best til skitten rock’n’roll. Han er stemmen til garasjerocken, fyren som representerer en hel sjanger, og bærer den som ei fjær på sine skuldre. John Murry, en amerikansk singer/songwriter, sa en gang til meg at Greg hadde vært like stor som The Beatles, om han bare hadde vært født et par tiår tidligere. På Time Bomb High School får vi to av tidenes kuleste covringer (Stones sin “I’d Much Rather Be With The Boys” og ikke minst Arlen/Koehlers “Stormy Weather”), samt noen av Gregs beste komposisjoner, som “Straight Shooter”, “You’re Not As Pretty”, Reptile Style” og “You’re So Strange”. For. Et. Album.

Ramones – Ramones (Warner Music, 1976)
Utstyrt med langt hår, skinnjakker, hullete jeans, Converse, tre akkorder og en trang til å rope ut hvor tøft det er å vokse opp i New York, tok Ramones verden med storm. Alle i den vestlige verden hadde en mening om disse såkalte pønkerne, om det var et hat- eller elskforhold; ingen var uberørte. Jeg “oppdaget” dem stort sett i samtid, og selv i utkantstrøk som Tromsø var de fire “Ramonene” hardt debattert. I min klasse var det stort sett bare jeg og en annen kar som frontet newyorkerne, mens resten enten var på KISS-, pop- eller discobølgen. Sammen med deg (Ole Morten) trålte jeg sjappene etter vinyl og kassetter med bandet, og når vi gikk i gang med 80-tallet var vi blodfans. Det fine med Ramones er at straks jeg fikk dem under huden så føltes de som en del av mitt eget DNA. Hey Ho, Let’s Go!

Ingen bomber der altså. Og lange fine utredninger som forventet. Kan si det samme om Rain Dogs og Van Zandt og Ramones, pluss at de andre to er eminente album. OK. Kan du være så elskverdig at du setter sammen det stiligste bandet du kan tenke deg? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Det kan jeg selvsagt, og hadde denne gjengen endt opp med å lage ei skive så er jeg sannelig ikke sikkert på hva det hadde blitt. Men, bare tanken på å ha disse samlet i et studio gjør meg våt i ørene.

Paul Westerberg – vokal, gitar (sjefen)
Jon Spencer – gitar, kor (min favoritt show off- gitarist, som tilfører ethvert kor coolness)
Lux Interior – bass, kor (fordi et band må ha en vill OG stødig bassist)
John Bonham – trommer (fordi ingen slår hardere eller tøffere enn Bonzo)
Nicky Hopkins – keyboards (har du spilt med Beatles, Stones, Kinks, Who.. ja, du skjønner)
Kor, perkusjon, skrammel og mastermind: Tom Waits

Du verden. Det hadde nok blitt et satans orkester. The Getthefuckoutofheres. Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Her må jeg lene meg på deg, siden jeg husker min første handel annerledes enn deg. Men, du er eldst, så jeg føyer meg. Stedet var definitivt Swing-In Disco Pub i Grønnegata (Tromsø) i 1979, og kassetten det er snakk om var høyst sannsynlig Bad Reputation med Thin Lizzy. Det kunne ha vært Kiss Alive II, og det kunne ha vært noe med Ramones, men sjansen er 79% for at det var Phil Lynott & co.

Jeg tror det var Kiss – Alive II, jo mer jeg husker tilbake, men en av de var det i alle fall. Bra førstekjøp uansett. Så… Kan du tipse våre lesere om en låt som gjør deg euforisk, overlykkelig og klar for nærmeste pub, og en låt som bare får det til å ville ta tabben på saker. Knuse og ødelegge?

Jeg blir lett euforisk av dritstilig rock, vakker country eller heseblesende punk, så her er det mye å ta av. Men en låt som alltid gjør meg kokfornøyd er Helldorado sin fantastiske “Johnny’s Song”. Og, nei, det er ikke derfor..:-)
I den andre enden av skalaen har jeg over tid utviklet et svært dårlig forhold til “What’s Up”, denne kjipe, kjipe “rockgruppa” 4 Non Blondes som fikk herje fritt på 90-tallet. Grusomt.



“Johnnys Song” er fantastisk, og den derre andre fittelåten, glemmer vi bare fort (av mange grunner). Hvilket album hadde du høyest forventninger til i 2016, og innfridde det?

Av norske utgivelser var det nok Stein Torleif Bjella, og med Gode Liv infridde han med en gedigen margin. For en fyr, og for ei kul skive det ble. Fra det store utlandet må jeg vel si at jeg ventet i sitrende spenning på hva Nick Cave ville komme opp med, spesielt med tanke på den tragiske forhistoria til skiva, og selv om Skeleton Tree ikke ble alt jeg hadde håpet, så ble det til et så heftig album som jeg kunne ha drømt om.

Her er jeg nesten helt enig. Litt mindre enn håpet fra Bjella (men der var forventningene skyhøye, naturlig nok), og mer enn imponert av Nick. Men i hovedtrekk er jeg enig. Hvilken musiker/band/artist er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Dette har jo i løpet av 2016 blitt et ekstremt vanskelig spørsmål, siden jeg (vi) har oppdaget så fantastisk mye kul og dødssolid norsk musikk. Men, med hjertet i handa og null fingre i kors så tror jeg at jeg må gå for Gringo Bandido. Christian Sandaker er den kuleste garasjerockeren vi har her i landet, og når han finner ut at han skal vræle litt sammen med sine beintøffe kamerater, ja, da blir ikke norsk rock tøffere. På denne toppen av pallen står dessuten Helldorado skulder ved skulder med gringoene, og rett i nærheten befinner Carsten Holt og Trond Andreassen seg, en Trond som fyrer i gang sitt kjære Ricochets. Denne kvartetten av band/artister består av musikere som har passert førti alle mann, men jeg er sikker på at de kommer til å rocke i minst tretti år til, så framtiden vår er sikret.

Perfekt svar. Sandaker er fantastisk, og Helldorado er bare nydelige. Holt og Andreassen likeså. Så hva er… Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Jeg har jo gått rundt og sunget, nynnet og mumlet “Well he came home from the war with a party in his head” siden slutten av 80-tallet, så jeg går for “Swordfishtrombone”. Selv om det føles som å måtte velge en favoritt blant egne barn. Ingen andre nevnt, ingen glemt, men jeg har jo ei Topp 50-liste av Tom, der det er en hårfin forskjell mellom første- og femtifemteplassen. Ja, ei Topp 50 med Waits inneholder 55 låter.

Hah!! Hadde tenkt å ta den selv. Kan selvsagt tekst og takt/tone by heart. Strålende valg.

Da er det bare å takke for praten, og samtidig håpe at neste år blir like bra på blogg- /musikkmagasin-fronten. Jeg har klokkertro på det, og det vet jeg du også har. Vel blåst, partner.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert