Sju kjappe: Levi Henriksen

12767731_766983496768848_1060644586_nForfatter, journalist, musiker, låtskriver, poet, Johnny Cash fan, og selvsagt mye mer… Levi Henriksen er neste mann ut i sju kjappe. Han har skrevet en rekke gode bøker, han har mottatt opp til flere priser, han har gitt ut, og vært med på flere album, og er sågar klar med et nytt hvert øyeblikk.
Det er i det hele tatt mye å si om denne mannen, men jeg er ikke i form til å skrive hans biografi her jeg sitter akkurat nå. Det klarer han nok fint selv når tiden er inne.
Levi er en meget fin fyr, og han ble med på leken da jeg spurte han om å svare på noen spørsmål som etterhvert vil bli folkekjære gjengangere her hos The Wilhelmsens, óg som selvfølgelig er relatert til musikk og interessen for den.
Brødrene Wilhelmsen er meget fornøyde med at Levi i likhet med vårt forrige intervjuobjekt, har gitt oss utfyllende og skikkelige svar.
Også denne gangen kom de kjapt og sikkert rett fra hofta, og de vippet undertegnede rett av pinnen. Nå har jeg aldri, så vidt jeg vet, vært på pinnen. Jeg har tatt noen få opp gjennom årene, ja, men har nok aldri vært på en.
Det høres dessuten ut som et direkte ubehagelig sted å være. Uansett så ble jeg vippet av det jeg satt på, og det av forskjellige grunner.

Første spørsmål: Hva er ifølge Levi Henriksen tidenes fem beste album?

Det er alltid like vanskelig å svare på. Bøker er lettere. Der er lista rimelig konstant. Musikk påvirkes av dagsform, om det regner, om sola skinner, om man har kjærlighetssorg eller skal kjøre bil til Haparanda. På en dag (egentlig kveld) ingen av ovennevnte faktorer spiller inn, vil jeg kanskje gå for disse.

1: Bob Dylan “Blonde on Blonde” (1966)

Et overflødighetshorn av en plate. Jeg får nesten tårer i øynene bare å tenke på sounden. The mercury sound. Jeg aner virkelig ikke om det er slik kvikksølv låter, men det derre orgelet til Al Kooper, ja, jeg tror det må være en engel som spiller det. Så mange av de beste sangene jeg vet er på denne plata. «I want you», «Just like a woman», «Absolutely Sweet Marie», for ikke å snakke om «Stuck inside of Mobile with the Memphis blues again”. Hele plata fortoner seg som eneste lang drøm, og er alltid nummer 1 når jeg skal liste opp plater og ta med på en øde øy (lurt å snike med et dobbeltalbum da). Jeg kunne nesten like gjerne hatt «Desire», «Blood on the tracks» eller «Highway 61 revisited» her, men det er noe med stemningen på «Blonde on Blonde» som gjør den uovertruffen. Dette er også en slik plate som betyr like mye for meg nå som jeg er blitt over 50, som det den gjorde da jeg kjøpte den som 18-åring.

2: The Ramones “The Ramones” (1976)

12767705_10153245398630855_1868187391_nSom med de fleste andre artister jeg liker er det vanskelig å plukke et favorittalbum. På den siste plata jeg har spilt inn er det en linje som går: «Og «Road to ruin» ble vårt hus», det sier ganske mye, likevel ender jeg med å velge meg debutplata til The Ramones. Alt er der fra første tone, annerledesheten, aggressiviteten og melodiøsiteten. Det helt geniale drivet, og hvordan de to – som etter hvert helt skulle slutte å kommunisere med hverandre – Joey og Johnny Ramone – i mine øyne utgjorde to av rockens aller beste frontmenn. Så må man ikke glemme at Dee Dee Ramone skrev fantastiske låter og ikke minst var en meget smart tekstforfatter. Jeg har for øvrig hatt gleden av å møte Tommy Ramone, og fikk ham til å signere singelen med «I wanna be your boyfriend». Jeg skal begraves med den plata i den ene hånda og bibelen i den andre. Da føler jeg meg vel skodd for det som måtte vente.

3: Johnny Cash “American III: Solitary man” (2000) 

Johnny Cash er min største helt punktum. Han er noe mer enn en musiker. Han er en vegg jeg bruker til å reise meg mot, de gangene jeg ikke helt klarer det på egen hånd. Jeg mener dette er den sterkeste av Rick Rubin-platene, og aldri synes jeg Cash som tolker har stått større fram (hvis vi ser bort fra «Hurt» og «Pocahontas» da).  Måten han trakterer «The Mercy Seat», «One» og «I see a darkness» viser hvilken fantastisk autoritet mannen hadde, og disse sangene blir hundre prosent hans egne og Cave, Bonnie Prince og Bono må bare finne seg i det. Som på alle American Recordings albumene er det også her noen spor som føles overflødige, men når han på smakfullt vis covrer tittelsporet og Pettys «Won’t back down», samt børster støvet av sin egen «Country trash», er dette en plate jeg stadig vender tilbake til. Men som nevnt, Cash er noe mer enn en artist. Han er en naturkraft. Dylan sa det aller best da Cash døde: Johnny was and is the North Star; you could guide your ship by him — the greatest of the greats then and now”.

4: James McMurtry  Where’d you hide the body” (1995)

Det er noen forfattere jeg ikke kommer forbi, når det gjelder spørsmålet om hvorfor jeg skriver. James McMurtry er musikeren som liksom er svaret på hvorfor jeg fortsatt driver med musikk. I mine øyne den største rockepoeten Amerika noen gang har fostret, hver eneste låt er en novelle og i mange tilfeller miniromaner. Jeg elsker stemmen hans, gitarspillet og hvordan han klarer å være så melodisk innenfor ofte ganske monotone rammer. Og nå skal jeg komme med en innrømmelse. Du finner ikke en eneste bok av Levi Henriksen uten minst en henvisning til James McMurtry (som oftet rene tjuverier). Dette er kanskje hans mest atmosfæriske og melodiske plate i hele karrieren, ingen kan som han beskrive hvordan vi mennesker evner å bli fremmede for hverandre og «Down across the Delaware», «Levelland» og «Off and running» er blant det ypperste han har skrevet.

5: Bruce Springsteen “Darkness on the edge of town” (1978)

Og der gikk toget for meg når det gjelder å framstå som fortsatt ung til sinns. Herregud, det er jo bare gamlismusikk på denne lista. Sorry. Men denne skiva er for meg lyden av oppveksten min, om å stå inne på gutterommet mitt på låven, skyggebokse med hele verden mens jeg lurte på når livet egentlig skulle starte for meg. Ingen har som Bruce maktet å skildre dette med å være en ung rastløs mann som lever i skyggen av sin fars forventninger, og låter som «Adam raised a Cain» og «Factory» er noen av rockens ypperste på dette området. Pluss på at E. Street Band koker bedre enn noen gang, og at Springsteen har laget noen av sine aller beste låter til denne plata. «Badlands» er og blir den aller største salmen som er skrevet for alle unge gamle, som vokste opp til å gli gamle unge. For meg er dette lyden av å være 16 år.

For en fantastisk liste. Så bunnsolid isolert sett, og forsterket med dine svar. Den kunne nok en gitt dag vært min egen, for det er jo som du sier et vanskelig spørsmål som i høy grad beror på dagen du er i.
Ja. Den unge musikken har i løpet av årene endt opp som gammel, men for oss som fortsatt elsker den, vil den likevel alltid være “ny” på sitt eget vis. Og den sender oss jo utvilsomt tilbake til hine dager da pumpa slo litt hardere.
Jeg må bare helt kort få legge til at “Road to Ruin” var det første Ramones-albumet jeg skaffet tilbake i 1979. Óg. Johnny Cash er en vegg for meg også. Dessuten: Jøss! Du har møtt en Ramone. Tøft.
OK. Kan du være så elskverdig at du setter sammen det stiligste bandet du kan tenke deg? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Herregud, hva slags spørsmål er dette? Gud vet hvordan dette bandet ville ha framstått, men ok.

Sang: Eric Burdon. Jeg har alltid digget stemmen til den mannen, spennvidden, evnen til å blåse ut, men også til å ta det helt ned til den roligste visking. Hvis jeg fikk afasi og slet med å finne ordene, så ville jeg plukket frem et bilde av Burdon hvis noen ville ha meg til å beskrive hva en rockevokalist er. Første gang jeg hørte «Sky Pilot» på svensk radio, ble jeg så oppslukt at jeg endte med å lese til bedøk-eksamen dagen etter i stedet for matte.

Gitar: Hvis det er lov å velge musikere fra andre solsystemer må det bli Jimi Hendrix. Har hørt mye på ham i det siste, og det har tatt meg over 50 år og virkelig forstå hvilken tone, hvilken tilnærming, timing og spekter den mannen hadde. Han var sin egen planet.

Bass: Det er flaut hvor vanskelig dette er. Jeg har spilt bass siden jeg var 14, men har egentlig aldri hatt noen forbilder.  Jeg sier Ron Blair, fordi han alltid gjør jobben sin, er melodisk når han kan, og aldri går i veien for sangen. Det er slike bassister jeg liker.

Trommer: I det forrige bandet mitt hadde vi en sang som het; «Få hjertet mitt til å slå i Charlie Watts sin takt». Charlie er en av de cooleste musikerne jeg vet, og når Charlie har dagen svinger han som få andre.

Keyboard: Her kunne jeg valgt utrolig mange, men ender med Ray Manzarek. Hva han gjorde med The Doors synes jeg var med på omdefinere hva et keyboard kunne være i rockesammenheng. Morrison var sangeren, Krieger låtskriveren, men for meg var det alltid Manzarek som var musikeren med stor M. Det var han som var det melodiske limet.

Jeg skal gladelig innromme at spørsmålet er en smule snodig, men det er et artig et som sier litt om ganske mye, og det resulterer stort sett i et interessant band.
Kan fort si at Eric Burden’s stemme har truffet meg som et drivende vogntog en regntung og usynlig natt. Den stemmen er helt unik på alle måter. Og Jimi… Et eget univers. Atmosfære og rekkevidde.
Jeg er glad Ron Blair er tilbake i The Heartbreakers (hvil i fred vakre Howie). Han er et fundament igjen.
And nobody’s banging like Charlie Watts. Manzarek… Ajajaj. Det bandet skulle jeg likt å sett. Tror det hadde funka.
Så hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Endelig et spørsmål som var lett å svare på, men dermed ikke sagt at jeg har lyst til å svare på det. Den første plata jeg eide var “Sladest” med Slade. Den fikk jeg av min 14 år eldre bror for å være med å plukke poteter. Den første plata jeg kjøpte var Suzi Quatro med «Aggro-Phobia», men den var bulkete og jeg byttet den i Smokies: «Greatest hits».

Se det ja. Hehe… Slade for potet og Smokie for Quatro. Det kunne kanskje vært verre.
Takk for svaret, føler jeg det er på sin plass å si nå. Ærlighet varer lengst.
Men, kan du tipse våre lesere om en låt som gjør deg euforisk, overlykkelig og klar for nærmeste pub, og en låt som gir deg en trang til å nappe hue av deg selv og så bare hive den til måsen?

Sweet Lord, hvem har laget disse spørsmålene. Mamma tror fortsatt jeg er avholdsmann så jeg hopper over det med pub, men euforisk lykkelig? Det er så mye som gjør meg lykkelig, skarptrommeslaget på opptakta til «Like a rolling stone», Dee Dee Ramone som brøler 1-2-3-4 eller Ronny Van Zandt som sier «turn it up» på «Sweet home Alabama, men låta over alle låter lissom.. La meg si at «Rockaway beach» med The Ramones er en av låtene som gjør meg aller mest glad. Her er følgende geniale linje: “Chewin’ at a rhythm on my bubble gum – The sun is out, I want some”. Ergo handler det om sommer, og da er det jo mange drikkefeldige mennesker som får lyst på øl. Ja, de av dere som ikke er rettroende pinsevenner da.

Del to av dette spørsmålet tolker jeg dithen at dette er en låt jeg ikke liker, og der har jeg jo en del å velge mellom. Jeg var tross alt ung på 80-tallet. Samtidig er jeg blitt litt mildere med årene, men postpunkeren i meg sliter av prinsipp med alt som har med Melodi Grand Prix å gjøre. Jeg får også utslett av sånne tekkelige syngedamer på norsk som synger retningsløse sanger på dialekt om veier og sånn… Men en eneste sang? La meg for en gangs skyld framstå som diplomatisk og si at det finnes bare to typer musikk – god og dårlig. Jeg har aldri brydd meg med den dårlige.

Ah! Hvilken låt. “Rockaway Beach”, ass. Den går rett i potetene, og den var alltid en del av soundtraket på gutterommet. Umulig å ikke havne i total euforia av den.
Vi blir mildere med årene (de fleste av oss), og litt diplomati kan smake godt nok. Og Grand Prix er fullstendig døvt. Kjoler, kvinnemannskjegg, stormannsgalskap og det som verre er… Fjolleri.
Så over til noe helt annet: Hvilket album har du høyest forventninger til i 2016?

Jeg hører liksom allerede min mor søndagsskolelærerinnen hviske noe om hovmod står for fall, men etter å ha holdt på med å spille inn en ny plate hos Amund Maarud i Snaxville Recordings siden september i fjor, må jeg selvisk noe svare Levi Henriksen & Babylon Badlands med “Det beste bandet i himmelen”.

Et meget godt svar. Undertegnede har også høye forventninger her.
Men du?
Hvilken musiker/band/artist er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Det er mange, veldig mange. Men det som ga meg det absolutt største kicket i fjor var Erlend Ropstad. Den siste plata hans er kanon. Jeg liker låtene hans, tekstene og hele framtoningen, selv om jeg helt siden jeg var liten pinsevenngutt har vært litt redd for skjeggemenn som minner meg om Moses. Riktignok en ung Moses, men likevel.

Skjegg er litt nifst ja. Særlig langt skjegg.
Moses var vel også en slags artist da han kom farende ned fjellsiden med Guds 10 siste låter under armen. Og for noen låter det var! De har virkelig satt spor etter seg og toppet mang en liste, uansett hva vi måtte tro eller ikke tro.
Ja vi elsker Herr Ropstad her på bruket. En strålende artist.
Så til det store spørsmålet. I alle fall for oss her i TW. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Hmm. La meg svare «I don’t wanna grew up», fordi Ramones covret den så fantastisk på sitt siste album. Den låter nesten mer Ramones enn noe de har skrevet selv. Supermorsomt at Tom Waits på Ramoneshyllesten «We’re a happy family» får «The return of Jack and Judy» til å høre kjempe waitsk ut. Ellers stjal jeg faktisk nettopp noe fra Tom Waits og brukte i en ny roman jeg skriver på, men hva vil jeg ikke si.

Den låta ble 100% ramonsk i deres klør, ja. Må dessuten bare si meg enig i dine små waitsiske betraktininger her. Kjenner jeg allerede gleder meg til å finne ut hva du har rappa fra Far. Om det så er det siste jeg gjør, skal jeg finne det ut. Eller vi. Vi The Wilhelmsens.
Takk for nydelige svar, Levi. Dette var meget trivelig. Takk.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert