Sju Kjappe: Olav Larsen

ellen-beate-kvale-picture-1

Foto: Lasse Røsvik

Ukas gjest er en mann som vandrer rundt med det helnorske navnet Olav Larsen. Han driver med veldig amerikanskinspirert musikk, og han er halvt Nigerianer. Det er selvsagt en stor ære å ha han med her som gjest denne uka. Vi takker og bukker, og er ydmyke for at folk stiller opp når vi spør dem om å bli med på leken. Musikknorge er et vakkert og samarbeidsvillig sted. I allefall på dette nivået.

Olav startet sin karriere i en passe tom pub, der han fornuftig nok fant ut at han likegodt kunne spille de låtene han selv ville – i og med at det likevel var tomt i lokalet. Og da gikk han rett og slett bare løs på Bob Dylan og Neil Young, som er et par av hans musikalske forbilder.
Når folk hører navnet Olav Larsen, forventer nok de fleste å møte en passe høyreist og blond karakter fra Bryne eller sånt noe, men de gjør altså ikke det.

Det er sånn cirka 12 år siden vår mann startet opp bandet vi i dag kjenner som Olav Larsen & the Alabama Rodeo Stars, et band som er mye omtalt både her i hjemlig presse, i svensk presse og i den britiske.
1. november er gjengen klar med sin femte utgivelse, Gospel For Non-Believers, noe vi her i The Wilhelmsens i aller høyeste grad vil vie vår oppmerksomhet gjennom en omtale på utgivelsesdagen.
Jeg har hørt rykter om at musikanten og låtskriveren tok navnet Olav Larsen på grunn av alle motsetningene som lå der, og det er jo akkurat sånn det skal være i musikkbusinessen. Motsetninger er fiffig greier, óg passe rocka. Olav Larsen, halvt nigerianer, en mann som spiller renhekla amerikansk musikk, altså. Olav Larsen & the Alabama Rodeo Stars. Det funker jævla fint.

OK. Det er vel bare å hamre løs…

Hei! Hva er ifølge Olav Larsen tidenes fem beste album?

Leonard Cohen – Recent Songs

Plata kom ut i 1979, det året jeg ble født, men har tålt tidens tann mye bedre enn meg. Det er ofte slik med verkene til Leonard Cohen. Foruten den forferdelige låten “The Lost Canadian” er albumet nær perfekt. Ikke et eneste svakt spor. Øverst på listen min setter jeg sangene “The Window” og “The Traitor”. Instrumenteringen er sparsom men likevel til en viss grad pompøs. Nylongitar, fele, strykere, sykt fin oud, og som alltid fantastisk koring. Den gjennomgående lyden er litt sånn sigøyner-aktig om du skjønner, men ikke like voldsomt som for eksempel “One More Cup Of Coffee” av Dylan. Jeg har mest sannsynlig hørt gjennom dette albumet over hundre ganger uten helt å forstå en eneste av disse mer eller mindre abstrakte sangene. Likevel snakker få sanger til meg like tydelig som disse.

 

Bob Dylan – Street Legal

Jeg kunne valgt hva som helst av Bob Dylan. Jeg er en av dem ja! En fanatiker! Valget faller på “Street Legal” kun fordi denne skiva har fått mest spilletid hos meg de årene jeg har vært opptatt av Dylan. Det er energien, nerven, røffheten, stemmen og ikke minst bandet som gjør dette albumet for meg. Også er den sammen med Howe Gelb albumet “Sno Angel” og Bonnie “Prince” Billy albumet “Beware” et av verdens beste album hvor koret spiller en sentral rolle. Ikke et eneste svakt spor pluss at det inneholder Dylans kanskje vakreste sang noensinne. Nemlig: “Senor”.

 

Pink Floyd – The Final Cut

Nå som jeg har blitt voksen har jeg ikke problemer med å innrømme at “The Final Cut” er mitt favoritt Pink Floyd album . Fikk mye pes for at jeg i det heletatt klarte å lytte på denne skiva i ungdommen. Men for utenom de store kjente låtene har jeg aldri skikkelig tent på Pink Floyd. Nå er jeg helt ærlig altså. Prog Rock har generelt sett ikke interessert meg i like stor grad som, i mangel på en bedre beskrivelse, klassisk låtskriving. Jeg er en sucker for singer/songrwriter “sjangeren”. “The Final Cut” er pompøst med en Roger Waters som kviskrer, snakker, synger og skriker så teatralsk at det mer enn en gang grenser til det nesten komisk melodramatiske. For en ung Olav Larsen var denne LPen bare en nålestift fra en reise til et annet univers. Don’t shot me men “The Final Cut” er bedre enn “The Wall”. En dag vil verden forstå at jeg hadde rett.

Van Morrison – Astral Weeks

Jeg kommer aldri til å glemme dagen Torgeir Nærland satte på “Astral Weeks” der han sto bak disken hos den lokale plateforhandleren i Sandnes. Åpningsporet ble avspilt og jeg holdt bokstaveligtalt på å dø! Spesielt der hvor første form-endring eller refreng finner sted etter ca 29 sekunder, og igjen etter 1 minutt og 16 sekunder. Deretter går Van Morrison inn i transe. Det føles som om han improviserer og nesten scat-synger avgårde mens intensiteten i sangen sakte bygger seg opp. Etter 3 minutter og 50 sekunder komme det som jeg for første gang kan huske å ha opplevd som en musikalsk forløsning. Alt bare faller på plass og euforien er et faktum. Van the man på sitt beste! Ikke et eneste svakt spor på dette albumet!

 

Neil Young – Harvest

Sammen med “Street Legal” er “Harvest” en plate som endret meg for allltid. Der hvor “Street Legal” var min gjennoppdagelse av Dylan er “Harvest” albumet som fikk meg til å plukke opp gitaren. Jeg har en fornemmelse av å ha forstått at tilsynelatende enkel musikk, og enkle sanger, kan gi enormt mye til lytteren på et følelsesmessig plan. I dag ser jeg ikke lenger på “Harvest” som en enkel plate med enkle sanger men snarere et av de aller største mesterverkene innenfor sjangeren. Her er det flere lag med informasjon som må fordøyes opptil flere ganger. Dette gjør at låtene for meg alltid vil være aktuelle. Sykt interessant er  det også hvordan denne innspillingen har klart å fange en slags atmosfære. Stillheten i opptaksrommet er kanskje det viktigste instrumentet på hele innspillingen.

 

Fem andre album som under andre omstendigheter også kunne ha funnet veien til listen min:

Townes Van Zandt – Townes Van Zandt
Frazey Ford – Indian Ocean
Willie Nelson – Phases And Stages
Jackson Brown – Late For The Sky
Bob Carpenter – Silent Passage

Det var noe til svar, altså. Selv har jeg kun et låtmessig forhold til Cohen. Har kun ett album med mannen. Dylans skive fra 1978, har vært en favoritt også her hjemme, og låta “Senor”, er til å dø av, så fin er den. Floyd-albumet du nevner kjøpte jeg da det dukket opp våren 1983, og jeg spilte det sønder og sammen. Var aldri den største Floyd-duden, og var alltid svakest for Waters. Van Morrisons mesterverk er jeg avhengig av, og jeg har kjøpt skiva så mange ganger at jeg burde fått en pris for det, et eller annet sted. Youngs klassiker er jo uunnværlig. Et nydelig album. Bob Carpenter har jeg dessuten spilt veldig mye det siste året. Et helt avsindig flott album. Knakende flott rekke du kommer med der, både på plan A og plan B.
Kan du være så elskverdig at du setter sammen det stiligste bandet du kan tenke deg? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Trommer – Jim Keltner
Bass – Rob Stoner
Gitarist – Jerry Garcia
Keybordist – Billy Preston eller Ray Manzarek
Vokalist – Jeff Tweddy

Get the fuck out of here – for et band!! Håhåhååå… Jeg mener dog at Tweedy har tapt seg litt i det siste, men fy faen for en karakter den stemmen hans har. Resten av bunchen er jo top notch, så – HALLELUJAH!
Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Usikker! Umiddelbart tenker jeg på Mc Hammer sitt album “Let’s Get it Started” eller Rund DMC sitt “Tougher Than Letter”. Ihvertfall noe i den duren. Rap var min store lidenskap i noen år hvor jeg prøvde å finne min egen vei ved å løsrive meg fra pappa sin smak. Denne perioden varte fra ca 1990 til jeg oppdaget Dylan på ny igjen i 1995 eller 1996. Etter Dylan kom Neil Young, Cohen, Springsteen og resten av heltene.

Vakkert. Direkte vakkert. Sånn skal det være. Rett fra levra. Mye snacks der ja. Særlig etterhvert.
Kan du tipse våre lesere om en låt som gjør deg euforisk, vill i nickersen og klar for nærmeste pub, og en som ødelegger omgivelsene med sin fæle fremtoning?

Nathan Moore sin “Daydream in the real world” er fantastisk og slår aldri feil. Får meg allid i godt humør!
Lou Bega med låten “Mambo No. 5 (A Little Bit Of…). Blir kvalm bare på tanken! Æsj!!!

Nice. Flott og finfin sang. Ikke hørt den før. Den andre der skulle jeg jo ønske jeg aldri hadde hørt, men det hjelper jo så lite (fillern).
Hvilket album har du høyest forventninger til i 2017?

Bob Dylan sin Bootleg Series Vol.13 som forhåpentligvis blir en samling uutgitte låter fra perioden Dylan mer eller mindre var predikant. Jeg elsker Dylan sin Gospel. Og som Cohen engang sa, har his bobness skrevet noen av de aller vakreste låtene innenfor sjangeren.

Det har han utvilsomt. Cohen har en utsøkt smak. Jeg er også ganske spent på hva som er å finne i den nye kista til The Zim, så da er det bare å krysse fingra og håpe på gull og uslepne diamanter. Han kan og kunne jo sånt, den godeste Nobel.
Så. Hvilken musiker/band/artist er nærmest ditt hjerte av det gamle Norge kan by på i dag?

Etter noen timer med fintenking lander jeg på Tønes. Jeg har følgt Tønes fra og med da han slapp sitt første album en gang på midten av nittitallet. Ikke bare har han holdt et gjennomgående høyt nivå på både på tekst og melodi, men han har sakte men sikkert også endret og fornyet seg, uten å gi slipp på en slags gjenkjennelig kjerne som omfavner kunsten hans. Jeg ler og jeg gråter om en annen. For en mann!
Honerable mentions:

Oliver Hohlbrugger
Stein Torleif Bjella

Roy Lønhøiden
Hellbillies
Hanne Vasshus
Susanne Sundfør
Erlend Ropstad
Einar Stenseng
Bluebirds Ghost

Tønes er jo jævla dyktig. En gudsbenådet herremann, skulle jeg mene og tro. Resten av gjengen har jo også mye å komme med, og det har de jo i sannhet gjort, selv om det er et par stykker her jeg ikke har fått med meg… Tyvärr. Oliver Hohlbrugger har antagelig laget årets album. Vi får se når året er omme, og når Olav Larsen & the Alabama Rodeo Kings har sagt sitt.
And so, the big question. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

“Come On Up to The House”

Den Waits-låta kan ta livet av meg i den rette timen. Svarte for en låt. For en nerve, og for en atmosfære.
Jepp! Det var det. Tusen takk for at du stilte opp, og lykke til med karrieren videre. Dette har vært meget hyggelig, og vi “snakkes” jo på tirsdag, hvis det er første november. Husk å stille den evinnelige klokka tilbake i natt. Én time lengere helg. Ikke dumt i en travel hverdag.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert