Sju Kjappe: Terje Espenes

Terje Jack Stillwater

Terje Espenes. Låtskriver, vokalist og gitarist i Jack Stillwater var med på notene da vi spurte han om å svare på sju kjappe spørsmål som fort kan tenkes å ha et litt nerdete drag over seg, og det er vi selvsgt meget glad for. Bandet slapp siste del av The Farmer-trilogien i går, fredag, og i dag er altså Terje vår gjest. Dette setter vi stor pris på. 
Første gangen jeg hørte Jack Stillwater var jeg temmelig sikker på at det dreide seg om amerikanere, men der tok jeg jammen feil. Orkesteret er like norsk som geitosten (den er vel norsk?), men høres utvilsomt ut som gamle texanere med både overallbukse og støvete boots.
Men la oss komme i gang:

Hva er ifølge Terje Espenes tidenes fem beste album?

Først og fremst takk for at dere vil ha meg med på sju kjappe, en fornøyelse!

Oooh , tough one! Er i utgangspunktet ganske glad i lister, selv om de har en tendens til å endre seg over tid. Men får gjøre et forsøk. Disse er ikke rangert fra 5-1, vel å merke, men er alle helt der oppe i min bok.
 
Sticky Fingers – The Rolling Stones.
Soleklar Stones- favoritt i min bok, mange foretrekker Exile on main street, men den topper ikke Sticky F. “Brown Sugar”, “Wild Horses” – Jagger og Richards på sitt beste. Let it bleed-skiva er også knall!
 
Townes van Zandt – Live at the Old Quarter
Vanskelig å velge et studioalbum, så går for denna. Levert rett fra sjela. Masse preking og publikum, men magisk. Låtskriving på sitt beste.
 

“To live is to fly
Both low and high
So shake the dust off of your wings
And the sleep out of your eyes”

Neil Young – After The Goldrush
Vanskelig å velge en fra far, men får gå for denna. Neil peaker som låtskriver, og her lykkes han med det meste. “Birds”, “Southern Man”. Klasse!

“When you see me
Fly away without you

Shadow on the things you know
Feathers fall around you
And show you the way to go
It’s over, it’s over”

Bob Dylan – Time Out of Mind
Ikke helt forventet kanskje men elsker denne skiva. Produksjonen, låtene, stemninga.  Så enkelt og så effektivt.

“I’m sick of love, I wish I’d never met you

I’m sick of love, I’m tryin’ to forget you”
 
Bruce Springsteen – Nebraska
Sjefen på sitt mest nedstrippa album, og sannsyligvis det mørkeste han har gjort. Skikkelig lo-fi og uhøvla.

“From the town of Lincoln, Nebraska with a sawed off .410 on my lap 
Through to the badlands of Wyoming I killed everything in my path”

Den sitter i magen! Sterk kost og storytelling om desperate mennesker på jakt etter lyspunkt i ett karrig landskap. 
“They declared me unfit to live
Said into that great void my soul’d be hurled 

They wanted to know why I did what I did 
Well, sir, I guess there’s just a meanness in this world”
Fantastisk låtskriving over hele linja. Darkness on the Edge of Town deler førsteplassen på favorittalbum der i gården, må nevnes.
 
Jøss! En temmelig strøken liste det der. Jeg digger selvsagt alle de nevnte, og har ofte Både Sticky Fingers, Nebraska, Live at the Old Quarter og After the Goldrush som favoritter med de respektive artistene. Bob fra ’97 er også høyt på min liste. OK.
Hva med å være så elskverdig at du setter sammen det stiligste bandet du kan tenke deg? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.
 
He, he, Dette er jo nerding på høyt nivå, Finnes jo en del alternativ , og så skal aktørene passe nogenlunde sammen, finne grooven… etc.
 
Gitar: Ry Cooder – Fantastisk musiker, ikke bare som gitarist men herregud som mannen spiller. Overspeller aldri, tjener musikken, alltid. Richard Thompson hadde vært en bra innbytter btw-
 
Bass. James Jamerson – Fordi jeg kan. Legendarisk Motown-bassist. Om det ikke svinger med denna karen svinger det aldri. Denne videoen viser genialiteten hans: 


 
Keys – Roy Bittan, E-Street Band.  Cant go wrong med Roy på tangenter. 
 
Trommer – John Bonham. Fortjener vel den statusen han har. En badass på alle måter. Kanskje forutsigbart men sånn er det bare.
 
Vokal – Eric Burdon/The Animals. Undervurdert vokalist, og kanskje den tøffeste jeg har på blokka. Burde funke bra i denna sammenhengen, litt rufs i kantene:)
Aj,aj,aj… Ryland eller Richard. To fantastiske typer. Har elsket Mr. Cooder siden jeg hørte han for første gang i 1980. “Little Sister”. Og denne JJ er jo helt umulig, ass. Roy er alltid et tilskudd, og Bonzo var temmelig unik med en signatur man kjenner igjen over fjellet. Eric ja. Faen for en sanger og for en stemme. Tror det bandet hadde funnet groovet lett, jeg. Så… Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?
 
Fadern var faktisk ganske glad i musikk, og investerte derfor i en raptus i et Grundig-rack med cd-speller så tidlig som -86 eller deromkring (sprengte forøvrig forsterkeren her rundt 1990- time for confession – Sorry fadern!). Ingen av de jeg gikk i klasse med skjønte hva en cd var så det var litt eksotisk i nærmiljøet. Husker at det var en del vinyl  i skapet, men foreldrene mine hadde en noe forstyrrende samling plater. På den ene sia godsaker som Elvis, Everly Brothers etc, og på den andre  James Last og en svenske som utelukkende plystret låter. Veldig forstyrrende, altså. Husker ikke navnet på han da, kanskje like greit. Første albumet jeg vet at jeg kjøpte selv, og som jeg husker, var The River (Springsteen). På longplay-kassett, ca. i 1990.På Platebaren, Finnsnes. Den slet jeg ut fortløpende. Forøvrig et undervurdert album, og lett på topp fem i katalogen hans.  
Hehe… Dette setter minnene i sving. Jeg kjøpte visstnok Tromsøs andre solgte CD-spiller rett før jul i 1983. En Sony på 4-5 kg som kostet flesk. Det var bare ræl å få tak i på CD da, men morsomt likevel. Kjenner meg igjen i din fars samling. Ikke ulik min egen fars. Jeg har også alltid likt The River. En av mine barndomskompiser elsket den, og jeg ble smittet.
Hva med å tipse våre lesere om en låt som gjør deg euforisk, og klar for å danse polka med første og beste bavian eller bavianinne, og en låt som vekker en trang i deg til å tette øregangene med betong og Glava?

Vi kan jo begynne med en låt som gir meg akutt utslett og høyresidig lammelse, “Wind of Change” med Scorpions. Vanskelig å sette fingern på nøyaktig hva som gjør den så ille, kan være tia den kommer fra, soundet, den smertefulle engelsken, at den spelles irriterende ofte på radio. Mange faktorer her, i tillegg til plystring (som aldri funker, eller kommer til å funke, i noen låt, noensinne!), og den er helt jævlig.
 
Euforisk og lykkelig? He, he.. Går for “Harlem River Blues” med unge Justin Townes Earle. Bare å skru opp! 
Au! Herrejessunamn for en fysak, ja. Og den plystringa får Roger til å høres ut som ren kjærleik. 
Justin har en og annen perle, så jeg får finne fram den låta der.

Hvilket album har du høyest forventninger til i 2016?

Ser frem til det nye albumet til Lera Lynn, talentfull låtskriver. Sturgill Simpson har også noe på gang hører jeg, så det blir også en høydare tipper jeg. Har et håp om at Steve Earle skal få ut et dugelig Roots-album snart og.

Ouch! Den dama har jeg ikke hørt om engang. Må vel sjekke litt der, tenker jeg… Sturgill er bare fantastisk. Rett og slett. Og Steve er alltid en å vente på. La oss håpe. Jeg liker hans foreløpig siste meget godt, bare for å ha det sagt.
Et spørsmål til. Eller to, rettere sagt. Men ett først. Hvilken musiker/band/artist er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Midnight Choir. Godt å ha de tilbake, opplevd nylig på Rockefeller. Flaata har aldri vært bedre, og Atle Bystrom er en fantastisk gitarist/låtskriver. Forøvrig veldig glad i Stein Torleif Bjella.

Midnight Choir ja. For et band! Det hadde gjort seg om de snekra sammen et skikkelig mesterverk en av disse dagene. 
Vi elsker Herr Bjella her på bruket. En poet og låtskriver av rang. Så til det STORE spørsmålet… Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Tom står mitt hjerte veldig nærme. Når alt anna e skit, så reparere han det meste. Vanskelig og tilnærmet umulig å velge favorittalbum. Ble introdusert for han på folkehøgskole i ’97, da jeg gikk på ei musikklinje i Sunnhordaland, og vi var tøffe nok i trynet til å gjøre en cover av “Way Down in the hole”. Den ble forøvrig ganske tøff, mener jeg å huske. Mye atonal bending på en rød Mexico-Strat som aldri var heilt i tune. Men angående favorittlåt så trur jeg at valget blir “Take It With Me” fra Mule Variations, men det er akkurat nå da, kan endre seg neste uke igjen.

“Take It With Me” er uten tvil en av Fars aller ypperste perler. En diamant. Rå og uslepen, men samtidig så jævla vakker… Får en tåre i armkroken bare jeg tenker på den.
Hahaha… Det går fint an å trylle frem mye magi med en rød mex-strat…

Takk for meg guta, og lykke tel med det framifrå bloggen dokkers!
Hjertelig takk, og selv takk. Det har vært en fornøyelse.
 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert