Sju Kjappe: Torgeir Waldemar

Foto: Peter Eriksson

I går slapp Torgeir Waldemar sitt lenge etterlengtede oppfølgingsalbum, etter at han i 2014 leverte en parademarsj av ei debutskive. I tillegg har han vært et viktig medlem av stoner-/rockebandet The Devil And The Almighty Blues, superbandet som er et av bandene som gis ut på det lekre og svinstilige plateselskapet Blues For The Red Sun i Tromsø. No Offending Border har blitt det albumet vi kunne håpe på, og mer til. Men akkurat det må jeg komme tilbake til etterhvert, for jeg har vært på en reise den siste uka, og det fysiske eksemplaret av albumet havnet i de dype skoger i Trysil, og ikke ytterst på Senja. Men, nok om det, omtale kommer når den kommer, og jeg vet at det vil bli en euforisk skriveprosess.

Torgeir Waldemar Engen ble født i 1974, så han er ikke på noe som helst vis en fersking i gamet. Han spilte tidligere i The Goo Men og Jake Ziah, så han er ikke fremmed for hverken americana/country eller hardere tak og rock’n’roll, noe vi jo vet vi som kun har fulgt ham de senere år og kjenner Waldemar gjennom The Devil And The Almighty Blues og hands solo-EP og -LP. Gårdagens plateslipp avslørte på mange vis at han elsker Neil Young, eller i det minste er tungt inspirert av Shakey sin musikk. Gitaren er innimellom elektrisk og låter som Old Black, mannens legendariske Gibson Les Paul Goldtop fra 1952 som er så spesialtilpasset som en gitar kan få blitt. Litt nerdeprat skal det være plass til her, så jeg kan jo nevne at den originale bridge pickupen ble erstattet med en Gretsch Dynasonic single-coil pickup, for så igjen å skifte til en humbucker pickup fra en Gibson Firebird. “Neck pickupen” har alltid vært en P-90, men denne er dekket med et håndlaget og tilpasset aluminium-cover. I tillegg til en rekke andre modifiseringer og tilpasninger så har Gammel-Svarten blitt kledd opp i ymse aluminium og nikkel.

Waldemar har altså tatt seg tid til å svare på våre sju kjappe spørsmål, og selv om han har en lang vei å gå når det kommer til Tom Waits (eller har han det?), så møter vi på en musiker som liker djevelsk mye kul musikk. Såpass mye at han måtte ta med seks skiver på sin Topp 5-liste, og sette sammen tre band som alle ser helt ufattelig kule ut. Ja, og så synes han at keyboards er noe man kan klare seg uten i et band.

God morgen, og gratulerer med en fantastisk utgivelse. Her hopper vi rett i det, og spør rett og slett om hva som ifølge Torgeir Waldemar er tidenes fem beste album?

Neil Young: Tonights The Night
Black Rebel Motorcycle Club: Howl
ACDC: High Voltage
Townes Van Zandt: Out Mother The Mountain
Bob Dylan: Time Out Of Mind
Miles Davis: Kind Of Blue

Dæven døtte, her var det mye fett! Og så fikk jeg endelig poste “Mellow My Mind” fra en turné Young gjorde i Japan i ’76, der han spiller låten på banjo og med litt intenst munnspilleri. Tonight’s The Night er forøvrig mitt favorittalbum med mannen óg. Kan du så sette sammen det stiligste bandet du kan tenke deg. Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band.

Band 1:
Gitar: Allen Collins (Lynyrd Skynyrd)
Vokal: Joakim Nilsson (Graveyard)
Gitar: Izzy Stradlin (Guns´n Roses)
Bass: Morten Lunde (Shit City/Backstreet Girls/hva som helst)
Trommer: Simen Gjeistad (Cockroach Clan)

Band II:
Gitar. Johnny Cash
Vokal: Nick Cave
Gitar: George Harrison
Bass: Tom Petty
Trommer: Jim Keltner

Band III:
Bass: Lemmy
Gitar: Jimi
Trompet: Miles
Trommer: Keith Moon
Panfløyte: Zamfir

Må jeg ha med en keyboards blir det Ståle Storløkken.

 

Hah! Fanden, ass, her var det mye å ta tak i. Såpass mye at jeg lar det ligge, og bare konstaterer at du har satt sammen et rocka band som ser veldig spennende ut, et band som lett kunne ha vært med Johnny Cash i studio under hans American Recordings-periode (og noen var med ham), og et band bestående av døde legender. Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

The September When: One Eye Open. Fordi jeg trodde at det var det som var det riktige å gjøre. Det viste seg å ikke stemme.

 

Har vært der selv, selv om jeg nok var ute med mine første platekjøp lenge før September When ble handlet inn. Var til og med og så dem under “Mother I’ve Been Kissed”-turnéen i ’91, og var helt med. Nå skal det sies at Morten Abel gjorde en fantastisk rolle i oppsettingen av The Black Rider på Hålogaland Teater, en rolle som gir ham masse kred her i gården.Kan du velge en låt som gjør deg euforisk, overlykkelig og klar for nærmeste pub, og en låt gir deg lyst til å fylle ørene dine med tetningsmasse og hoppe på ei landmine.

Patetisk nok, “Free Bird”. Og den versjonen som er på Swamp Music-samleskiva.

Låter som trekker ned gidder jeg ikke å bruke tid på.

Det er svært sjelden noe patetisk med “Free Bird”, og her snakker vi aller høyeste grad om en låt som innbyr til eufori. Kjipe låter er det mange av våre gjester som ikke orker bruke tid på, så der er du i godt selskap. Hvilket album har du høyest forventninger til i 2017? Utenom dine egne, da..

Det må være Dig Deeper, den nye skiva deres kommer til å bli så drit bra!

 

Ja, dæven! Takk for påminnelsen. Norsk musikk blir bare bedre og bedre, ifølge oss, og vi kan nå skilte med en bråte kule band og artister. Hva er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Jeg mener at The Mormones er Norges feteste rock/punkband. Jeg mener at Shit City er Norges beste band i gubberock-kategorien “la oss se om det går an å gjøre ting på samme måten som Allman/Dead/Skynyrd” (og nei, gubberock er aldeles ikke negativt!) Overlegent. Dessuten er OnklP det beste vi har på norsk tekst. Når han fokuserer.

The Mormones, ja, der har vi energisk duo som beviste en gang for alle at fuzzbass og trommer rekker i massevis. Live var de jo helt sjukt bra, som de beviser her sammen med Hedvig Mollestad. Shit City består jo av direkte knalldyktige musikere, og er vel óg fra Lillehammer? Uansett, dritstilig band. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Har ikke noen faktisk. Eller. Hvis jeg måtte velge en så blir det The Piano Has Been Drinking, men det er jo veldig klisje, og sier egentlig bare at jeg har hørt for lite på han. Eller ikke.

Ja, vi måtte jo bare treffe på en musiker før eller siden som har hørt for lite på Tom Waits, men “The Piano Has Been Drinking (Not Me)” er og blir en fet låt. Så det så. Og, takk for “praten” i en travel og hektisk tid. Vi i The WIlhelmsens håper at du får det så travelt at du ikke har tid til annet enn å reise rundt i hele landet og spre dine geniale låter, signere titusenvis av skiver, og etterhvert legge turen ut i Europa og USA. Det hadde vært på sin plass.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert