Sju Kjappe: Trond Andreassen

Trond Andreassen Intervju

Trond Andreassen slapp sin solodebut i går, Ingen Ting Hele Tiden, til stor glede for oss her hos The Wilhelmsens. Skiva har blitt godt mottatt over hele linja, bortsett fra hos noen surkeladder, som Dagbladets Øyvind Rønning, som mener det er for mye patos å spore her. For mye patos!? Jeg tror han har sett på en MGP-sending når skiva ble anmeldt, eventuelt hatt Demis Roussos på øret og ikke Trond Andreassen. Hvor han hører en overdreven bruk av følelsesmessige virkemidler er det ikke godt å få øre på, men det er nå så. Skiva er strøken, og det som virkelig er morsomt er at de norske tekstene funker som en nydelig pris General Løs under ei snushungrig overleppe. Jeg har allerede mer enn antydet at vi i Trond Andreassen kan ha vår egen Cash på gang, og at vi nå kan være vitner til begynnelsen på ei lang og dønn solid solokarriere. Jeg krysser fingre og tær for at så skjer. Potensialet er så definitivt der.

Plateslipp er alltid stress og en mengde små og store oppdrag, så da jeg sendte en forespørsel om Andreassen kunne svare på våre uhøytidelige spørsmål var jeg forberedt på at det kunne bli vanskelig. Men, han svarte ja uten å mukke, så i dag kan vi med stolthet legge nok en kjernekar til kategorien «toppfolk som har svart på Sju Kjappe». 

Denne gangen måtte vi dessuten ta intervjuet på telefon, noe jeg har ganske så dårlig kompetanse på, pga ymse omstendigheter, så formen blir noe avvikende fra tidligere runder. Det endte opp med en fryktelig trivelig prat om musikk på nerdenivå, og Trond viste seg å være verdens triveligste fyr.

 Jeg fortalte at søstra mi bor i Fredrikstad, og vi ble enige om at vi får møtes for en kopp kaffe neste gang jeg er i Plankebyen. Da fortsetter vi fort musikkpraten, for førti minutter var ikke nok til mer enn å pirke borti felles musikkpreferanser. Men, jeg fikk tipsa ham om Reigning SOund, om ikke annet..

Hva er ifølge Trond Andreassen tidenes fem beste album?

Det er en umulig øvelse å plukke ut bare fem album, så her blir det en rekke skiver på delt femteplass. Sånn må det bare bli.

1. The Beach Boys – Pet Sounds
2. Turboneger – Apocalypse Dudes
3. Chet Baker – The Best Of Chat Baker Sings
4. Bob Dylan – The Times They Are A-Changing
5. Tom Waits – Rain Dogs
5. The Doors – L.A. Woman
5. Stray Cats – Stray Cats
5. Townes Van Zandt – Townes Van Zandt
5. Kraftwerk – Computer World
5. Lee Hazlewood – Cowboy In Sweden
5. Mudhoney – Superfuzz Bigmuff
5. Frank Sinatra – In The Wee Small Hours
5. Muddy “Mississippi” Waters – Live
5. The Cynics – Rock’N’Roll
5. The Beatles – The White Album
5. Pink Floyd – Dark Side Of The Moon
5. The Magnetic Fields – 69 Love Songs

Det er jo mye mer som burde ha vært med på den lista, noe mer rocka, og kanskje..

Haha Der må vi nesten bare stoppe, for jeg hører at du kunne kommet opp med sånn cirka tusen skiver til som må inn på Topp 5-lista di. Her er dessuten bare snadder, og jeg skjønner at jeg må sette meg ned å lytte til den Muddy Waters-skiva. I dag. Og jeg tror jeg jekker meg en øl til den, som du foreslår.
OK. Om du fikk velge vilt og uhemmet blant alle musikere på planeten, hvem hadde du sett på samme scene? Bandet skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Ronnie Tutt – trommer
Phil Lynnott – bass
Knut Schreiner – gitar
Bon Scott – vokal
Brian Eno – keyboards
Art Pepper – saxofon

Bandet skal hete Don’t Fuck With The Wongs (fra filmen “The Wanderers”). Filmen må du bare prøve å få sett. Det er fullt av musikkreferanser i filmen, og bl.a. Bob Dylan dukker opp her. Bandnavnet er inspirert av en gjeng kinesere som sier dette hver gang de blir utfordret til en fight. En jævlig festlig film.

 

Filmen skal snokes opp, og jeg kommer sikkert til å dra på smilebåndet når kineserne tøffer seg. Hehe.
Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Tolv år gammel, på ferie i Fort Lauderdale, i ei potstinkende platesjappe, var jeg på leting etter ei Beatles-skive, men den tjallglade surferhippien og platepusheren, snakkesalig som fy, anbefalte Blondie sitt album Eat To The Beat, og den ble det. At jeg likte skiva ble bare en bonus, for opplevelsen inne i sjappa var verdt prisen for skiva, og jeg vil for alltid huske mitt første album.

 

Jeg vil tro du blir å huske den episoden, ja. Jeg ser for meg en storøyd tolvåring fra Fredrikstad som imponert over denne surferduden kjøper hans anbefaling. Hehe..
Kan du tipse våre lesere om en låt som fungerer bedre enn lykkepiller, og finnes det en låt der ute som er fælere enn fæl?

Thunderclap Newman “Something In The Air” gjør meg alltid i godt humør, særlig spilt høyt. 
“Hello” med Lionel Ritchie gjør meg rett og slett urolig, og fylt med ubehag. “Suddenly” av Billy Ocean er òg jævlig. Bør ikke spilles når du har hangover. Noen bør forresten sette sammen en samleskive med Topp 50-låter som ikke bør spilles dagen derpå.

Haha. Problemet er vel når det passer seg å spille ei sånn skive? Høres direkte grusomt ut, og jeg slenger Elton John etter 1980 og Toto med det meste på den skiva. Hvilket album har du høyest forventninger til i 2016 (utenom ditt eget, selvsagt)?

Jeg er alltid spent på hva Richard Hawley vil komme med, og håper han gir lyd fra seg snart. Snodig at han har vært gitarist i Pulp, men han var vel mer å regne som studiomusiker.

 

Ja, dæven døtte for en musikalsk og dyktig fyr. Han er forøvrig en av brodern sine favorittartister som styrer i dag. Nå kom han vel med Hollow Meadows i fjor, men det er lov å håpe at han er klar med noe nytt allerede i år.
Hvilket band eller artist er nærmest ditt hjerte av det som er avlet fram her til lands?

Jokke og Turboneger. Alltid. Sjekk dessuten ut Desertör, mine sambygdinger. De er skikkelig dyktige.

 

Hah! Har akkurat blitt hekta på bandet, så det var fantastisk morsomt at du nevnte dem. Gleder meg virkelig til oppfølgingsalbumet, som ryktes å være klart i løpet av året.
Så det store spørsmålet her hos The Wilhelmsens. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Et utrolig vanskelig spørsmål, for fyren har aldri lagd ei dårlig skive, og jeg liker vanvittig mange av låtene hans. Men en låt som nesten alltid får meg til å gråte er “Martha”, fra debuten. Jeg kjenner at jeg nærmer meg den tilstanden bare av å prate om låten, så må jeg rett og slett sette den på når vi er ferdig med praten.

En styggvakker og herlig låt, og et utmerket valg, mister. Jeg skrev en gang en analyse av låten som fikk mange Waits-nerder til å rope ut i uenighet.

Den analysen skulle jeg ha likt å lese. For meg handler dette om et par som elsker hverandre, selv om tiden har gått, og det har rent masse vann under brua siden sist. Og dette formidles så vakkert og skjørt at jeg blir skjelven bare av å tenke på låten.

Enig. Og låten trenger såvisst ingen analyse for å nytes. Igjen; et strøkent valg.

Så er praten over, og jeg har akkurat lært at Trond Andreassen ikke bare er en ekstremt bra vokalist og musiker, men også en kjernekar som lever og ånder for musikken. Det skal godt gjøres å finne en mer lettsnakket fyr å prate med, og det selv om jeg satt og skrev svarene ned mens vi pludret i vei. 

Mange takk for praten, Trond!

Og, folkens, det er bare å labbe avgårde til platesjappa, eventuelt logge på en nettbuttikk som selger skiver, og skaffe dere Ingen Ting Hele Tiden, for den skiva har vokst en masse bare siden i går.

Om forfatter

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert