Skakt, Vakkert og Jævla Overbevisende

Henry Chinaski & the Weak – A Spirit of Bold Curiosity For the Adventures Ahead (Pisco Records)

HCATW debuterer altså med denne strålende EP-en på Oslo baserte Big Day Records nye sub label, Pisco Records, og undertegnede vet knapt hvor han skal begynne denne omtalen. Det kommer rett og slett av at han er i en sånn passe høvelig musikalsk “sjokktilstand”. En nydelig plass å befinne seg er det.

Ikke for at det er så forferdelig uventa med hysterisk bra musikk fra vårt etterhvert dødsfete musikknasjon, men heller for at denne EP-en nesten har tatt pusten fra meg opp til flere ganger i løpet av de siste ukene. Og vi snakker ganske så mange uker siden sist i mai da jeg mottok verdens flotteste hjemmelagde CD. Vi snakker både selve disken, og ikke minst innpakningen.
Samlet sett er denne “pakken” med sitt dyrebare innhold og sine inspirerende ytre inntrykk som et helt lite kunstverk å regne, i alle fall her hjemme. Denne fire låter lange (alt for korte) EP-en ble sluppet digitalt og i et ytterst lite opplag av de hjemmesnekrede CD-ene, den 2. juni.
Det er mange grunner til at omtalen kommer først nå, men akkurat det skal vi ikke tenke så mye på. La oss heller tenke på musikken som til tider kan minne om både Sonic Youth, Guided By Voices og Aphex Twin.

Jeg husker mitt første inntrykk, eller kanskje mine første tanker da innholdet i pakken jeg mottok åpenbarte seg. Naturlig nok tenkte jeg på salige Vic Chesnutt. Særlig albumet About to Choke. For der har vi en Chesnutt i rullestol på coveret i en positur som minner veldig om A Spirit of Bold… Og da jeg satte skiva i CD-spilleren skjønte jeg at musikken ikke er helt fjern fra noe av det Vic holdt på med. Jeg kom også i tanker om hans blodsbrødre i Lambchop til tider. Jeg følte noe vibber som gikk i retning Giant Sand og kanskje litt mot Will Oldham.
I presseskrivet står det noe om å sitte der med en følelse av å lese No Country For Old Men, samtidig som Iggy Pop tyter ut av høytalerene. Dette er nok hva gutta har bedrevet når de har jobba frem denne EP-en ikke så langt herfra i en hytte i Trysils dype skoger. Det er også en god beskrivelse på hva som møter oss når vi fordyper oss litt i musikken denne gjengen presenterer.

Siden jeg har en slags skrivesperre for tiden, og har hatt det lenge, skal jeg, eller MÅ jeg være litt kort. Jeg sitter på masse info her, info jeg kunne brukt til å utbrodert omtalen i nærsagt “alle” retninger, men siden det er som det er, går jeg bare rett på sak.

HCATW er: Ken Erik Klaseie –Vokal og Bass, Simen Sjølie – Kor og Gitar, Kasper Jakobsen – Gitar og Ola Even Hogstad Hagen –Trommer.

EP-en åpner med låta “Anger Managment Meeting”, og den tar oss rett inn i garsjerockens befriende verden av lurveleven. Dette etter en kort liten intro som gir meg noen små deilige vibber mot klangen Jimmy Page brukte på tampen av tiden med Led Zeppelin. Men det varer ikke lenge. For etter noen nydelige sekunder møter vi et fremoverlent band som leverer et fantastisk lybilde av gitrarer, komp som spikrer oss fast i parketten for så å røske oss løs igjen. Bassgangen er så sexy og pågående at det er smått tullete, og tromminga går unna som om trommisen skulle ha en ravende gal Keith Moon hengende over seg i et syltynt snøre. Så er det en steelgitar der inn langs veien som atter sender mine tanker til den godeste Jimmy Page. Og det, det er alltid lurt. FOR en åpning. Låta avsluttes med gitaren den startet med i introen. En slag Jimmy Page/Charles Bukowski-djevel.

Så er det duket for “Buffalo Man”. Her den nydelig skakke og alltid fin/stygge lyrikken bygget inn i et helt fantastisk flott musikalsk indianerteppe som bare er med på å fremheve essensen. Fine harmonier løfter den sarte sangen/fortellerstemmen inn i smått overjordisk vakre partier av utrolig kreative melodilinjer. Så blir det hele krydret med en gitartematikk som kan sende oss i retning Thurston Moore og hans likemenn. Det er både vakkert og tøft. Dødstøft er hva det er.

Låt nummer 3 har gjengen kalt “Mountain Devil”. I løpet av ukene jeg har hatt denne skiva, har denne ofte vært som en slags favoritt å regne. Det er noe helt eget ved låta. Stemmebruken som leder an i nydelige melodivendinger og de fete gitarene som kommer og går med sin letthet og tyngde. Den fete bassbruken i trommelandskapet… I det hele tatt. Steelgitaren både løfter og senker oss inn og ut av landskaper vi kjenner fra både spagettiwesternsjangeren og inn eller ut igjen i den mer intellektuelle topografien de fineste forfatterne noen ganger tar oss med til. Låta er bare helt fantastisk etter min ydmyke mening.

“Sunday Night” er denne alt for korte musikalske opplevelsens siste skanse. Den herlig bisarre historien er bygget intelligent inn i et musikalsk landskap der gitarer og dritfet lek bak trommene setter alt i en helt nydelig nesten svimmel eleganse. Svimmel på en god måte selvsagt. Og igjen må jeg bare berømme oppfinnsomheten rundt låtstruktur, melodilinjer og ikke minst arrangementer. 

Om jeg sier at jeg har en favorittlåt (noe jeg riktig nok sa), er det først og fremst det at jeg har én om gangen, for disse fire låtene er bare så helt forskjellige samtidig som de hører sammen som søsken født i rask rekkefølge. Og før jeg glemmer det. Henry Chinaski & the Weak bør komme på banen med en langspiller så fort som mulig. Jeg brenner etter å legge den på platespilleren og bare la alt være hva enn det måte være. Dette er utvilsomt et av Norges mest spennende band for tiden. Jeg er i alle fall hekta.

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert