Social Distortion – Somewhere Between Heaven and Hell

sd

Social Distortion, ja. Kjenner jeg blir både glad og yr når jeg smaker på det navnet, eller på de to ordene. Dette er et band jeg har vært glad i siden siste halvdel av ’90-tallet, og som jeg med årene bare har blitt mer og mer glad i. Dette bandet, eller låtskriver og frontmann Michael James “Sick Boy” Ness, kan på ingen måte beskyldes for å ha funnet opp kruttet med sin musikk, selv om bandet aldri går av veien for å bruke store doser av det. Og takk faen for det. Det hadde vært slitsomt om alle hele tiden skulle finne opp dette berømte kruttet. Da hadde vi som elsker rock’n roll vært i manko på selve substansen. Da hadde rock vært en flyktig udefinerbar fjompenisseguffe uten ryggrad. Det hadde vært fullstendig krise. For det er jo nettopp på grunn av band som Social Distortion at rocken har en solid stamme. En kraftig og tøff stamme som kan bære alle grenene som stikker ut i alle retninger. Mike og hans våpendragere spiller en type rock’n roll jeg vil karakterisere som den essensielle, trofaste. Arbeideren, eller hverdagshelten. Det er den formen som gjør at vi aldri glemmer hvor begrepet har sin opprinnelse, nemlig i den energiske krafta som er alfa og omega for fremdrift, sex, dop, villskap og frihet. Altså; rock’n roll. Selv om Social Distortion spiller en slags bastard der både country, rockabilly, punk og blues er representert på sitt spesielle vis, blir denne blandingen hele tiden til rotekte rock’n roll.

Jeg har ingen planer om å lage et portrett av dette bandet her og nå, for planen er enkelt og greit å skrive litt om ukas klassiker, som er Somewhere Between Heaven and Hell fra 1992. OK. Jeg kan jo nevne at Mike Ness gikk fullstendig i oppløsning da hans barndomsvenn og medsammensvorne bandstifter og gitarist, Dennis Dannel, døde av hjerne aneurisme den 29 februar i 2000. Mike var knust i lang tid etter hans bortgang, og det er jo lett å fatte. Ellers kan jeg jo legge til at det har vært en hel rekke bandmedlemmer med i Social Distortion, alt for mange til å nevne.

Mike_Ness_RdelS_1

Når det kommer til dette supertøffe, jævla deilige bandet og noe jeg kan kalle en klassiker derfra, må jeg bare fort si at jeg har et aldri så lite luksusproblem. For det har seg heldigvis sånn at jeg nesten kunne ha plukket et hvilket som helst av de syv albumene de har gitt ut siden debuten, Mommy’s Little Monster fra 1983. Det eksisterer ikke et svakt album fra denne gjengen, og det gjør jo utvilsomt min jobb ganske trivelig, selv om jeg tvinges til å gjøre et valg. Og det som gjør at jeg velger meg Somewhere Between Heaven and Hell, er rett og slett bare at jeg elsker den skiva. Knuselsker den. Dette kan jeg jo lett si om alle utgivelsene, men dette albumet fra 1992, er kanskje det jeg setter høyest for tiden, så dermed er valget gjort, og jeg kan fyre opp dette vidunderet på elleve og vel så det. Det har jeg gjort her jeg sitter, og du søte satan som det svinger. Pardon my french.

La meg for ordens skyld bare nevne at Social Distortion så dagens lys så tidlig som en vakker dag i det herrens år 1978. Dette skjedde i Fullerton, California. Men nå triller skiva 33 1/3 runder i minuttet her, og jeg kjenner den søte følelsen bare ekte rock’n roll kan fremkalle i kroppen. Albumet starter med den helt hinsides tøffe “Cold Feelings”, og tar dermed et skikkelig balletak på oss som setter pris på trøkk og fete gitarer fra første spatak. Så kommer den like tøffe “Bad Luck” hakk i hel. Dette er den låten som har ligget høyest på noen lister fra Mike og hans bande (nummer 2 på modern rock tracks-lista), og det er absolutt ikke vanskelig å forstå hvorfor. Snakk om driv, og snakk og energi. Låt nummer 3 er den ikke ukjente “Making Believe” som i sin tid ble skrevet av countrymannen Jimmy Work, og Gutta gjør på ingen måte skam på denne gamle perla. Heller tvert i mot, om dere spør meg. Det starter pent og så kommer Social Distortion inn på sedvanlig vis. Det er tøft som faen.

I was brought in this world in 1962
I didn’t have much choice you see
And by the time i was eight
I could tell it was too late
I was already barking up the wrong tree

Mike Ness får alt han synger til å høres genuint og riktig ut. Det høres alltid ut som viktig informasjon i en slags billig rennestens poesi, og det høres aldri ut som sutring. Mannen bare beskriver livet sitt, og jeg elsker rett og slett måten han gjør det på. “Born to Lose” er et av mange tunge og steintøffe eksempler på akkurat det. I love that track. Side 1 avrundes med “Bye Bye Baby” som er en råfet rocker. Her får jeg lyst å klemme ræva inn bak rattet på en gammel oppkjeftig 1966 Ford F-100 pick-up, som etter min mening er den tøffeste bilen noensinne designet og skrudd sammen, og bare legge så mye asfalt som mulig bak meg. Det er viktig at det er en ’66-model, for det gjør oss like gamle/unge og av akkurat samme ulla. Og den skal være blå som meg. I love that truck. Vrrrrooom…

affordable-classic-1966-ford-f100-for-sale

Side 2 åpner like friskt som side 1 når “When She Begins”, begynner. Gitarene og trykket er der det skal være når dette fantastisk viktige orkesteret fyrer opp maskineriet og minner meg på alt som er fint her i livet.

I was feeling kind of beat
I decided to hit the street
I was looking for a place for this heart of mine

Den åpningssetningen forteller det meste om både frihet og sosial forvrengning, om du skjønner hva jeg mener. Og det gjør du nok om du leser dette. Vi har jo selvsagt bare intelligente lesere, så… Etter over 5 minnutter med deilig trykk kommer “99 to Life” sakte men sikkert trampende inn. Her er utvilsomt Mr Ness inspirert av en av sine store helter, Mr Johnny Cash. Her kverker han kvinnen han elsker og lever videre med knust hjerte (noe også hans stemme formidler perfekt her), bak lås og slå, drevet av sinne og annen faenskap videre på sin vei. Det er umulig for meg å ikke elske Mike og denne seige djevelen av en låt. Det er så koselig atte. “King of Fools” som er neste ut. er skrevet av William Edwin Bruce Jr, eller Ed Bruce, som også er kjent, eller aller mest kjent for å ha skrevet klassikeren “Mama Don’t Let Your Babies Grow Up to Be Cowboys”. Dette er den ene av to låter Mike ikke har skrevet selv for dette fantastiske albumet. Låta går rett frem i et helvetes herlig driv, og er i så måte et godt stykke unna originalen. Noe annet hadde vært teit.
Den nest siste låten på skiva, “Sometimes I Do” åpner med en utrolig digg gitar. En herlig gitarlyd som lett kunne vært litt vel innpakka og ullen, om det ikke hadde vært for at den ikke er det i det hele tatt i denne sammenhengen. Det er her mye av kunsten til Social Distortion ligger. Det er seigt og tungt, deilig og uimotståelig for undertegnede. Det er rock i god gammel støpning, og det kjennes godt i mitt gamle hjerte. 

As i’m looking back on broken down dreams
Heartbreaks and memories that i’ve had
I made it through the hard times
And came back a stronger man
But this time darlin’ it’s not the same

Dette helt uimotståelige albumet avsluttes i god Hank Williams ånd, og Mike spiller rollen ut på meget troverdig og nydelig vis. Vi vet jo at en annen av mannens helter er Hank Williams, og her er det lett å høre det, like mye som å føle det på kroppen. Men når det er sagt, så er den sterkeste av alle følelsene den som går ut på å atter snu skiva og starte forfra igjen. Sånt er i min bok alltid et sikkert tegn på at vi har med en klassiker å gjøre.

Jeg har sagt det før, men sier det likevel igjen. Jeg elsker Social Distortion, jeg elsker Mike Ness, og jeg er en stor beundrer av samtlige av de sju skivene de har gitt ut så langt. Jeg har dessuten fått høre det, fra mannen selv, at de holder på i studio med nytt materiale. Så, det foreligger nok snart et åttende album på bordet. Det kommer jeg til å stupe på med vilt blikk så snart jeg får sjansen. Han en rocka lørdag!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert