Sommerens vakreste eventyr
Sugarfoot - The Santa Ana (Crispin Glover Records)
Det trøndske superbandet Sugarfoot er ute med sin fjerde fullengder, The Santa Ana, og for sikkerhets skyld leverer de fra seg et godt, gammeldags dobbeltalbum denne gang. Og det, mine damer og herrer, er midt i blinken på alle mulige måter. Ex-dipsomaniac'en Øyvind Holm har nok en gang tatt med seg sitt suverene band bestående av Hogne Galåen (gitarer, kor), Even Granås (trommer, kor), Thomas Henriksen (Keyboards, kor), Bent Sæther (bass, gitar, perkusjon, vokal, kor) og Roar Øien (pedal steel, banjo, dobro, kor) til Kalifornien. Det som foregikk i Joshua Tree i 2015 (innspillingen av Different Stars) var så vellykket at de bare måtte gjenta suksessen i november i fjor. Igjen ble Rancho De La Luna det foretrukne studioet for innspilling av nytt album, og Dave Raphael ble nok en gang valgt som medprodusent. Never change a winning team funker som bare fy for våre menn.
Torgeir Lund og hans Crispin Glover Records står igjen bak Sugarfoots album, og atter en gang MÅ jeg vie et par avsnitt til det fysiske produktet. CGR lager de fineste vinylutgivelsene i verden. Punktum. Hvis punktumet skal redigeres bort så må pinadø noen overbevise meg, noe som blir sånn cirka like lett som å få meg til å skifte fra Liverpool til Man Utd. Med andre ord; det blir umulig. Tidligere i år har jeg latt meg imponere i senk av nydelige fysiske utgivelser av Spidergawds IV og Go Nowhere av Woodland, mens brodern hoderystende har konstatert at ingen stiller i samme klasse som Lund pga Remedies (Soup), Brutal Kuks 2016 og Vi Gruer Oss med sitt Refleksjona Over Tempo. Men, jeg tror sannelig at jeg akkurat nå sitter med det lekreste albumet av dem alle i nevene. Se bare her:
Foto: Johnny Wilhelmsen
Dobbel 180 grams gull/hvit og grønn transparent vinyl i et begrenset opplag på 200 kopier. Denne limiterte versjonen kommer med en lekker og knallstilig håndprintet folder som inneholder ti kule bilder av karene i Sugarfoot, tatt av Dave Raphael i Joshua Tree, alle på fotopapir og i størrelsen 15 cm x 20 cm. Som vanlig er tekstene trykket opp på innercovrene, som det for sikkerhets skyld finnes fire stk av, og skiva leveres i det særegne og fete plastcoveret med CGR-logoen påtrykket. Og, som alltid; cd følger med. Hva mer kan man ønske seg, annet enn ei snill kjerring? Ingenting, ass. Frontcover-illustrasjonen står amerikaneren Matt Mills for med verket "Desert Dazed", mens de gode idéene og layout kommer fra den fine skallen til Håvard Winther Gjelseth. Lund vet å omgås smarte og dyktige folk. Så, om du hater musikk vil du allikevel finne glede i dette smykket av en utgivelse. Liker du rock er det ikke noe å tenke på; kjøp skiva!
Men, det er nå en gang musikken vi primært skal omtale her hos The Wilhelmsens, og med Sugarfoot-skive blir det alltid godstemning i kåken her på Senja. Trønderne er for meg bandet som får meg til å løpe til kjøleskapet, røske ut de ferske rekene og sprette den iskalde hvitvinen, og galoppere ut på verandaen for å sette meg i solveggen. Mens stereoen jobber nær smertegrensen. Vi snakker om musikk som er designet for fine, varme sommerkvelder, på samme vis som The Byrds lagde noen album på 60-tallet ment for aktive californiere som trivdes i strandbaren, der de myste på spreke mennesker som trivdes i sola med minimalt med klær på seg. Sugarfoot er vårt The Byrds, og er på mange måter antitesen til depressiv og mørk høstcountry.
Holm har vært en rocker med plenty av popgener helt siden han startet Dipsomaniacs midt på 90-tallet, et band tangentsjef Thomas Henriksen var en viktig mann i. Siden fortsatte han i samme spor med Deleted Waveform Gatherings, bandet han startet sammen med den glimrende gitaristen Hogne Galåen. Allerede i 2005 samarbeidet han med motorpsycho Bent Sæther på soloalbumet The Vanishing Act (Sæther skrev et par av låtene), så det er lett å konkludere med at Sugarfoot er en gjeng med gamle kompiser som elsker å spille sammen. Roar Øien, founding member av Too Far Gone, har vært med i Sugarfoot siden starten i 2012, og setter som alltid sitt preg på skiva, med alskens strengeinstrumenter. Trommis Granås spilte forøvrig sammen med Sæther i The International Tussler Society.
Foto: Even Granås
Vinyl #1 inneholder stort sett låter skrevet av Holm og Holm/Galåen, mens vinylen med side C og D primært er forbeholdt låter av Holm og Sæther. Forskjellene er ikke så store at man reagerer, men nyanseforskjeller er det helt klart. Holm/Galåen skriver låter som er som snytt ut av snytskaftet til vestkystrockerne Stephen Stills og David Crosby, mens låtene Sæther har styrt med er hakket mer psykedeliske og sender tankene mer i retning nyere saker som f.eks. Jonathan Wilson og Vetiver. Men, låtene er jobbet ut i studio, og bidragene har kommet fra alle hold, også fra Øien og Henriksen. Totalt er det tretten låter på The Santa Ana, der sistelåten og tittelsporet "Santa Ana (Hats Off To Shakey)" er låten som med sine 15:11 er den som skiller seg mest ut. Låten er da óg komponert av Bent Sæther, og er en vakker hyllest til den canadiske californieren Neil Young. Et snedig, briljant og deilig poeng med å spille vinylen er at bandet tok opp lyden av California-vinden, denne lumske brisen som i tillegg til å kjøle ned opphetede skaller holder liv i de mange skogbrannene i stillehavsstaten, og lar lyden komme inn når låten fader ut. At de har lagt lyden i ei rille som alltid hopper tilbake og aldri stopper, gjør at du lett kan sovne til lyden av stillehavsvinden, selv ytterst på Senja. Tøft!
Wake your dogs and kittens
Kick the children out of bed
It's the weekend, boys
And we've got things to do
Don't keep the neighbors waiting
With their baskets full of wine
"Coastal Postcard" er for meg et av albumets absolutte høydepunkt, denne ompa-pop-låten som åpner side C og får føttene mine til å løpe av sted. Her er det fest på gang, det er sol, helg og stranda lokker. Her møter vi en kjederøykende Madonna som fyrer opp neste røyk med sneipen hun har i munnvika, vrikkende på stussen, mens Far raver rundt i fylla. Stemningen i teksten er veldig 60-tall, noen melodien er óg, med Henriksens "fucktone" durende i bakgrunnen, en masse deilige gitarer, og Sæther sine eminente basslinjer. Her snakker vi om et band bestående av suverene musikere som koser seg gløgg ihjel.
En annen herlig låt som kommer til å være fast innslag på mine sommerlister herfra til evigheten er "My Buzzing Telephone". Jeg tenker umiddelbart Crosby, Stills, Nash & Young, samtidig som det er noe vidunderlig deilig lennonsk over det hele. Lennon som han låt på The Beatles (The White Album), og etterhvert solo. Med andre ord snakker vi om en melodiøs knallert av en låt, og en låt Øien tidvis eier. Holm skriver poplåter som få andre, noe du får bekreftet når du har sjekket ut "All Dried Up". Dette er sommer i musikkform, og ikke veldig ulikt det The Pernice Brothers gjorde på sitt skammelig oversette album Yours, Mine & Ours (2003). Der fikk dere et tips med på "kjøpet".
I visioned you out on the deep blue sea
Way Too far out you kept staring at me
I prayed for the tide to wash over me
So I could be with you, my love
Mer sommer, sol, damer og kjærleik i lufta får vi med "Hungry Man", en låt som lett kunne ha vært plassert på ei av 90-tallsskivene til Matthew Sweet, mens B-siden åpner med Galåen/Holm-låten "Schmogne" som sender oss i retning terrenget til Tom Petty. I det hele tatt så har The Santa Ana endt opp med å bli et eklektisk lite mesterverk som tar godt bortimot en time og ti minutter å spille, inkludert plateskiftene og snuing av vinyl på platetallerkenen.
Vurdering: Her er det så langt mellom lettvinte låter og sanger som kan skippes at du må sette på et annet album for å finne dem. Liker du americana, pop eller rock så finner du noe her som passer deg perfekt, og synes du at sommeren er ei tid der du kler ei iskald øl i neven, solbriller plassert på nesetippen, og deilig melodiøs poprock på øret, så er det ikke noe å lure på: sjekk ut The Santa Ana!
https://open.spotify.com/album/2NeLh34nMBtViDniiXDrnG