Spennende Svorske Debutanter

Mother Trudy – Robot People (Division Records)

The Wilhelmsens oppdager ufattelig mye ny, kul musikk fordi artister og band henvender seg til oss og lurer på om vi vil sjekke ut singler, EP’er eller album de har sluppet. Det aller meste har vi dessverre ikke kapasitet til å lytte skikkelig til, noe som kreves for at vi skal skrive omtaler. Da måtte vi i såfall ha sluttet i dagjobben og ansatt 8-10 skribenter, noe som selvsagt ikke vil skje. Men, noen skiver må vi bare skrive om, og Mother Trudy sin debut-EP er en sånn sak. Andreas Restad gjorde meg for et par uker siden oppmerksom på at de eksisterer, og etter en kjapp sjekk på Spotify skjønte jeg at riffene var såpass fete at dette var noe for meg. Bredbeint 70s rock’n’roll er noe jeg aldri får for mye av.

Restad er gitarist og vokalist i bandet, og har med seg landsmannen Vegar Bredeli Kanck på trommer. De er paret opp med svenskene Henrik Antonsson (gitar) og Alex Söderstedt (bass), og med base i Oslo fyrer de løs fra hofta. De har ikke spilt sammen i mer enn ti måneder, men denne tiden har de utnyttet godt til øving og terping, samt noen dager i Caliban Studios for å spille inn de fire låtene som utgjør Robot People. Den fete lyden har Petter Svee (en helt av en fyr, kjent fra The Devil & the Almighty God, The Goo Men, ogThe Indikation) sørget for, mens masteringen er gjort av Vegard Kleftås Sleipnes hos Reel To Reel Mastering. Det beste av alt er at de allerede er i gang med jobben for å spille inn en fullengder, med dato for innspilling satt, så 2018 kan fort bli Mother Trudys år. Verdt å nevne er det at de allerede har hatt oppvarmingsjobber for Orango denne høsten, på Parkteatret i Oslo og Støperiet Scene i Tønsberg.

Tittelsporet åpner haraballet, og her snakker vi om en sylfet sak som setter skapet på plass fra første kakk på basstromma. “Robot People” åpner i et semi-psykedelisk landskap, med litt gitarklimpring til ei rolig takt, før fuzzpedalen får gjennomgå etter rundt tjue sekunder. Så roes det ned igjen og det hele repeteres. Andre runde med full fuzz avløses med at Antonsson får vist at han kan traktere seksstrengeren. Dette intropartiet varer i temmelig nøyaktig 1:45, og en “ny” låt åpenbarer seg. De går fra å låte som Black Sabbath til å kjøre på med Iron Maiden-takter, og det funker som fy. Nå synger ikke Restad som Bruce Dickinson, og minner hverken om Ozzy eller Dio, men at han har hørt på alle tre føler jeg meg trygg på. Det er på mange måter klassisk hardrock-vokal som preger alle låtene, ikke ulikt sangteknikkene Chris Cornell og Layne Staley serverte på 90-tallet. “Robot People” er en låt jeg garanterer at alle som liker klassisk hardrock vil nikke energisk til. Det skader heller ikke å sjekke ut Mother Trudy om favorittbandene dine er å finne i den såkalte NWOBHM-bølgen på 80-tallet.

“Blink Of An Eye” er en slags seigere versjon av tittelsporet, mer Sabbath enn Maiden, samtidig som det er klare referanser til Seattle-scena fra 90-tallet. Mye av grunnen til det er kompet, utsøkt hamret ut av Kanck og Söderstedt, som minner meg om måten Van Conner og Barrett Martin opererte på i Screaming Trees. Riffene sitter som støpt, Restad tar i så levra holder på å revne innimellom, og koringen er av den klassiske hardrock-typen. Mother Trudy tyr til klare breaks, og her kommer det etter cirka to minutter, etterfulgt av nok en heftig og kjapp gitarsolo. Jeg må bare innrømme at jeg liker at gitarister gjør seg ferdig med soloene på under minuttet, og det gjør vår svenske venn. Kategorisk.

Med “Little Miss Pretentious” er vi over i et straightere rock’n’roll-landskap, i grenseland mellom den ulne scandirocken og boogierock. Denne rakkeren kan minne om noe WE, Thulsa Doom eller Gluecifer kunne ha kommet opp med rundt 2005, så da skjønner de fleste at det er stilige greier. De to gitarene gjør seg, tammene til Kanck brukes for det de er verdt, og basslinja er akkurat så stakkato og buldrende som den skal være. En skikkelig gladlåt, og jeg vet allerede nå at denne blir med på den neste spillelista jeg lager i forbindelse med fest og annen faenskap. Robot People avsluttet som seg hør og bør med en uptempo-sak med klare referanser til Motörhead. Restad henter fram Lemmy-stemmen, Antonsson får fart på riffet, og det må jobbes hardt bak slagverket og på de fire strengene. At låten heter “Speeding Heart” høres korrekt ut, for å si det sånn. Primalhylet på tampen får meg til å tenke at, faen, det minner litt om Van Halen óg, og så er referanse-bonanzaen fullkommen.

Mother Trudy har levert en mer enn lovende EP som bør være interessant å sjekke ut for alle dere der ute som liker å riste på skallen når dere hører på rock’n’roll, og som synes at Sabbath, Maiden, Soundgarden og scandirock er kult. Om ikke lenge kommer de med sitt debutalbum, og det må jeg bare innrømme at jeg gleder meg til, for disse fire låtene ble for snaut. Jeg vil ha mer!

Om forfatter

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert