Spy blod og dø!

Heave Blood and Die – VOL: II (Blues For the Red Sun)

Tromsøbandet Heave Blood and Die slipper en etterlengtet oppfølger til det selvtitulerte debutalbumet fra 2016, og det gjør de med brask og bram, eleganse og en pondus som er bortimot skammelig. Vi snakker om jyplinger i rock’n’roll-sammenheng, fire karer og ei dame som såvidt har passert de tjue, som knaller til med et album så bredbeint, så catchy, så fullstappa av fete riff, og så barsk at jeg har gnidd meg i ekstase etterhvert som de åtte låtene har havnet under huden. Jeg har hørt fra rimelig sikre kilder at de har spilt fletta av et dritstilig band som Spidergawd, og med egne øyne og ører blitt imponert over det de gjør på ei scene. Debutskiva var artig og kul på sin måte, men 2018-utgaven av bandet har tatt sjumilssteg som hører hjemme i eventyrene.

Med to tunge gitarer, lekker synth-traktering og seige og fete komp leverer kvintetten åtte låter som jeg vet er slitesterke som fy. Jeg har roet ned på antall nye skiver jeg sjekker ut, og tenker det vil føre til at jeg rekker å sette meg enda mer inn i kunsten jeg får tilsendt. VOL: II har fått kjørt seg i bilen over Senja daglig i to uker, skiva har smelt godt fra seg i hodetelefonene mens jeg har slappet av i godstolen på ettermiddagene, og den rakk tre runder i løpet av intervjuet jeg gjorde med bassist og vokalist Karl Pedersen her om dagen. Det skulle tilsi at jeg nok har hørt låtene rundt tjue ganger, og at intervjuet med Karl ble langt. Med seg har Karl gitarist og vokalist Mads Ystmark, den alvorlig kule og etterhvert meget dyktige gitaristen som puster og ånder rock’n’roll. Han er jo kjent for våre lesere fra bandet Rumblin’ Retards, og som bartender på Bastard Bar for tromsøværinger som digger konserter. Den andre gitaristen i bandet, Jonas Helgesen Kuivalainen fra Skibotn, står perfekt til Mads, og sammen angriper de ørekanalene mine på nydeligste vis. Bak trommesettet sitter Kenneth Mortensen, en ung herremann som er sønnen til en tidligere klassekamerat av meg, og som vel egentlig bare bekrefter hvor unge disse karene er. Eller hvor gammel jeg har blitt. Bandets siste medlem er ingen ringere enn Marie Sofie Langeland Mikkelsen, dama som sørger for de tidvis dystre og mørke stemningene, når hun ikke slår om og byr på pop-elementer med tangentene sine. Vi snakker om fem meget talentfulle, tøffe og ikke minst dyktige tromsømusikere. Vi snakker om Heave Blood and Die.

The Wilhelmsens har allerede skrevet om et par av låtene som er med på denne duggferske og sprelske skiva, singlene “Plague” og “Brigade”, og i tillegg hadde undertegnede EP’en Part I: Daggers på toppen av EP-lista for 2017, presentert på tampen av fjoråret. Fem av de åtte låtene satt med andre ord godt allerede før jeg gikk i gang med hele skiva. Jeg mener jo at et album skal høres fra start til slutt, i den rekkefølgen bandet har valgt, så “Plague”, “Countercult”, “Brigade”, “LXXX” og “Wealth Is Nothing” er nok totalt hørt et sted mellom 30 og 40 ganger. Jeg nevner dette fordi jeg fortsatt, i skrivende stund, oppdager nye elementer i låtene, lyder jeg ikke hadde fått med meg tidligere, ei melodilinje som er passe kamuflert, og ei koring som er gjemt bak en vegg av gitarer. Og, viktigst av alt; låtene blir bare fetere og fetere. Så fete har de blitt at jeg avtalte en prat med Karl, gjennom Isak Harbitz (trommisen i The Modern Times), som har blitt bookingagenten til bandet gjennom selskapet Kaos Live. Isak begynner å bli voksen, og er både A- og B-menneske, men var klar på at Karl var et utpreget B-menneske, så noe prat før kl.1700 var utelukket. Men, prat ble det etter at middagen min var fortært, og eftermiddagskaffen klar. Og, dæven det ble prat.

God eftermiddag.. Har skrevet litt med Isak i dag, og avtalt en aldri så liten «prat» med deg i forbindelse med VOL: II. Etter fem skulle visst passe deg bra, så da lurer jeg på om du er klar nå? Jeg har nytrukket kaffe og en marsipangris liggende på bordet, så vi kjører på når du kan.

Hei! Jeg har akkurat traktet kaffe selv og spist en aldri så liten «frokost». Jeg er bortimot klar, må bare få i meg en liten dose sigarettrøyk. Gi meg fem minutter.

Ta gjerne to sigger. Null stress, siden det er tidlig på mårran.

Hahaha! (fem minutter går)

Der, nå burde jeg være klar.

Kult at du vil gjøre intervju sånn her forresten, passelig slitsomt å få en hel bunke spørsmål på mail (vi sitter rett og slett og chatter på Facebook).

Nydelig. Jeg liker å gjøre det på denne måten, sånn at svarene blir presise, og jeg slipper å bruke hukommelsen for å huske hva du har svart. E-post gir ikke rom for å ta spørsmål på sparket. Er jo interessant å se hvilken retning et intervju tar, basert på dine svar. Da fyrer jeg løs!

Tre dager til plateslipp, VOL II. Hvor spent er du på mottakelsen nå, og hva sier magefølelsen?

Helt sykt spent, vi står jo i skryt helt opp til halsen allerede. Ligger en smule frykt i bakhodet for å danne et vel heftig ego når man får såpass med skryt. Magefølelsen prøver jeg å kjempe i mot, men den bryter gjennom innimellom og sier at det blir et fantastisk slipp med alt for mange gode tilbakemeldinger.

Klassisk rockeangst ville jeg kanskje kalt diagnosen min.

All skrytet er definitivt fortjent, noe jeg trygt kan si selv om jeg ikke har fått det med meg. Jeg holder meg bevisst unna andre omtaler av ei skive før jeg har skrevet mitt. Men, det er jo en viss fare for at vår omtale blir minst en alen til den skryt-veksten. Der debuten var et klart definert doom-/stoner-album synes jeg at dere nå beveger dere mer mot å bli et klassisk hardrockband med ikke så rent få progrockelementer i lydbildet og låtmaterialet. Har det vært et bevisst valg, eller er det en naturlig utvikling vi hører?

Første utgivelsen vår var nok en smule prematur, og musikksmaken vår har nok endret seg og vokst fenomenalt mye siden den gang. Synes selv mye som er på den selvtitulerte debut-skiven vår er høvelig harry, selv om jeg står inne for det vi gjorde. Vi var mellom 16 og 18 når vi skrev musikken til den skiva. Det er vel egentlig en ganske hårfin balanse mellom bevisste valg og en naturlig utvikling. Vi synes mye av stoner-rocken ofte blir litt harry og vi hører mindre og mindre på den typen rock ettersom årene går, men musikken har uten tvil fortsatt røtter der fra. Og naturlig utvikling siden vi nesten har blitt voksne mennesker med passe bred musikksmak. Også funker bandet utrolig godt sammen siden vi har spilt i lag siden vi var tenåringer. Jeg tror det å vokse som musikere sammen kan ha mye med saken å gjøre! Kult at du nevner det med prog, for det har jeg ikke tenkt på selv. Når jeg hører vår egen musikk så tenker jeg at musikken tar en retning mot poppen, med veldig enkle låt-strukturer og høvelig catchy riffsynsing.

Det er pinadø lett å glemme at dere var kids når dere startet, og jeg skjønner hva du mener med at debutalbumet muligens var noe prematurt. Artig at du sier det du gjør om pop. VOL: II er produsert av lydgeniet Ariel Joshua, og det første som slo meg var nettopp den fete produksjonen, en produksjon man vel først og fremst forventer på et pop-album. I tillegg er det jo som du sier en del poppa øyeblikk på skiva. Har Ariel sin del av «skylda» for at det har blitt sånn?

Heh, ja og nei? Ariel var til hjelp på låtskrivinga på en låt, og det var idéen om blast-beatsene på slutten av «Wealth Is Nothing». Så alt av låtstruktur, melodier og harmonier har vi stått for selv. Men, jeg og Ariel er ganske like. Vi er veldig snare med å si i fra hvis det blir for mye gitaronani og trommerunk. Så, mye mulig han har formet låtene mer enn jeg tror. Lydbildet er stort sett et resultat av at han spilte ball med oss, slengte ut idéer, og så testet vi det ut; kassegitarer, surt pumporgel, kontrabass, leslie og hundrevis av vokaldubbinger. Viktig å prøve alle forslag som blir kastet ut i lufta! Pop-miksen har han stått for, og det er jeg uendelig glad for. Hvorfor skulle man ikke ville ha pop-miks? Det låter jo som tusen dollars!

Haha! Nydelig… Jeg tenkte primært på lydbildet, men nå slipper jeg spørre om hvem som står bak låtene. Siden jeg ikke har fått vinylen i hus ennå (ryktene skal ha det til at den er direkte dritlekker!) så er det så som så hva jeg har fått ut av tekstene. Jeg må derfor spørre om låtene kretser rundt et spesifikt tema eller to, og om det er mulig å ane en rød tråd her, tematisk speaking?

Nå skal ikke jeg si for mye om det, da vi liker tanken på at folk kanskje fatter det på egen hånd. Først og fremst så har vi et ganske omfattende konsept, alle coverene som er sluppet hører sammen og forteller sin egen lille historie om denne fyren vi følger som åpenbart ikke har det helt fett. Selve musikken har et generelt tema. For å si det kort, og uten å si for mye, så handler skiva om å ha det kjipt med seg selv og andre, mye angst her i gården. Det hele krydra med snev av okkultisme og et par snitt beinhard sosialisme.

Tøft! Skal nilytte til hva dere synger om når jeg begynner på omtalen (nå sendte Karl tekstene til meg rett etter praten vår, så jeg slapp å teste engelskkunnskapene mine for mye).

Jeg så i presseskrivet at Stickman skal sørge for at dere blir distribuert i Tyskland og resten av Europa, en jobb de har gjort for bl.a. Motorpsycho og Spidergawd. Er dere klare for Europa om dere (bank i bordet!) virkelig slår gjennom og blir godt mottatt på kontinentet? Jeg tenker da på om noen i bandet har jobber/familie som gjør det vanskelig med en lengre turné.

Helt klart. Vi er klare for Europa! «First we take Manhattan, then we take Berlin». Vi prøvde for en stund siden å booke en uke i Tyskland/Nederland selv, men det gikk ikke så bra. Det var altså ingen vi snakket med som helt skjønte hva vi mente i bookingmailene våre, alle venuene vi var i kontakt med var bombesikre på at vi var ute etter promotering av en eller annen merkelig grunn. For den eneste i bandet med «voksen-jobb» så kan det kanskje bli et problem, men det får han vel bare deale med. Men resten av oss har jobber som er tilpasset vår «livstil». Jeg jobber jo på Blå Rock liksom, og Mads jobber på Bastard. Det verste som kan skje er at de to andre som jobber på butikk og taxisentral må begynne å jobbe på rockepub, haha!

Bra! For Europa har bare med å trykke dere til sine bryst(er). Nå! Et aldri så lite trivielt spørsmål jeg har lurt på ei stund er hva som ligger bak bandnavnet? Hvordan endte dere opp som Heave Blood & Die?

Vi hadde vel kranglet ganske mye og lenge over hva vi skulle kalle bandet, og kun kommet til enighet om at vi skulle kalle det noe som helt bombesikkert var unikt og eget. Så sa Jonas «Spy, blod og dø», jeg fant et litt diffust synonym for «puke» som bare funka, «heave», og så var veien til «Heave Blood & Die» kort. Synes selv det er et helt suverent bandnavn, selv om det er passelig voldsomt og utrolig kleint å si til mennesker som ikke er helt voldsomt inni musikk. Navnet gir assosiasjoner til litt «anti-social behavior», og det passer oss perfekt.

Sånn skal et bandnavn fødes! På VOL: II synger dere på engelsk på sju av låtene, mens det går i norsk på den åttende, «LXXX». Noen spesiell grunn til det (sånn bortsett fra at jeg synes det er helt utmerket)?

Det er bare måten nord-norsk høres ut når det prates, kontra sunget. Det høres bekmørkt og passe grimt ut. Også er det bare helt naturlig å skulle synge på engelsk. Må nesten nevne at jeg den siste uka nesten utelukkende har hørt på musikk med fransk vokal. Det språket der flyter så helt latterlig bra! Anbefaler alle å sjekke ut låta «Evidence» av «Grand Blanc». Høres ut som et voldsomt elektronisk New Order blandet med La Femme.

Den låten skal sjekkes ut straxens! (Det er gjort, og beskrivelsen er på den berømte prikken)

Jeg har det på samme vis med svensk. Småkjipt språk når det snakkes, men synges det så er det pinadø så kult at det er sjukt. The Wilhelmsens kan ikke gjennomføre et intervju uten at vi maser om musikksmak. Så, kan du nevne tre album du virkelig elsker, og som du vet vil følge deg til evig tid?

Visst faen! Sverige banker jo Norge når det kommer til musikk.

Gi meg litt tid til å fundere over dette, det her endrer seg HELE tiden hos meg.

Joda, men vi puster dem faensteike i nakken nå. De siste par årene har det skjedd formidable ting i Rock’n’roll-Norge. Bl.a. pga dere.

Ja, det nærmer seg et ganske så dødt løp!

Kan vi si fem skiver i stedet for tre? Vanskelig å stå inne for tre skiver. Hehe…

Og, det er sånn det er å være ung. Favorittskivene endrer seg fra dag til dag. Hadde det sånn til jeg nærmet meg 40. I dag har jeg liksom landet på mine tre. Men, det er litt det som har blitt greia. Det er bortimot umulig å plukke tre for mange. 50 er lett, 10 går greit, fem er vanskelig og tre «umulig». Vi liker det umulige.

The Smiths – The World Won’t Listen

Jeg er fullt klar over at dette er en b-sides-skive/-samler, men den har altså alle mine favoritt Smiths låter. Smiths er det bandet jeg kan høre på hver dag, hele dagen og i hver eneste situasjon jeg skulle befinne meg i. Morrissey er en pompøs dust som har de mest bakvendte meningene, men han er virkelig en av verdens råeste tekstforfattere og vokalister. Johnny Marr er gud.

Herlig overraskende. Engelsk «sutrepop», om enn smart, fra 80-tallet. Den så jeg ikke komme. Men, dæven for en solid samler!

Joy Division – Closer

Folk som mener at Unknown Pleasures er bedre enn Closer tar åpenbart feil. Closer har bedre låter, bedre produksjon og de spiller sykt mye bedre enn på Unknown Pleasures. Closer er en mørk, mørk genistrek som jeg alltid kommer tilbake til. Tror ikke jeg trenger å fortelle hvor mye jeg elsker Joy Division (og Ian Curtis).

Åpenbart så har jeg en forkjærlighet for band fra Manchester, og jeg prøver så hardt jeg kan for å ikke bare slenge The Stone Roses med.

Amen! Åpningssporet «Atrocity Exhibition» er alene verdt prisen for 100 LP’er. Og etter den kjører de bare på. Mye fin musikk fra Manchester. Så lenge du holder fotball utenfor så går det bra.

Haha! Hadde jeg brydd meg om fotball så hadde jeg selvfølgelig holdt med City! (Til og med jeg har fått med meg at de gjør det ufattelig bra for tiden).

Hadde du brydd deg om fotball så hadde du selvsagt holdt med Liverpool. Det er bare to dager siden vi så hvem som egentlig er best.

Nå går tannhjulan på tung-gir her for å komme på ei siste skive.

Vi har alle godt av å vri skallen av og til…

Tenker kanskje Nick Cave, men på alle skivene hans finner jeg spor jeg bare ikke klarer å digge.

«Mi» skive er Henry’s Dream. Tror jeg er litt alene om akkurat den. De fleste går for Let Love In, som jeg óg elsker.

Det ville stått mellom Let Love In og The Boatman’s Call for meg. Kanskje jeg til og med ville helt mot The Boatman’s Call.

The Boatman’s Call er sær på mange måter. Side A er positiv og nydelig, så kom bruddet med PJ, og side B ble kølsvart. Digger den skiva óg, selvsagt, som åpner med en av tidenes vakreste låter, «Into My Arms».

Æ vet!

Black Flag – Everything Went Black

Grunnen av at jeg velger akkurat denne er fordi det finnes bare en Black Flag-vokalist, og det er Keith Morris. Og her har du en hel skive med Keith Morris, og det er gull. Selv om jeg kanskje heller hører på «OFF!» enn Black Flag nå om dagen, så må man nesten titte tilbake til det som er grunnen til at amerikansk hardcore er såpass «stort» som det er.

Skulle jeg satt dette i rekkefølge, så hadde det nok blitt noe som det her:

1. The Smiths – World Wont Listen

2. Joy Division – Closer

3. Black Flag – Everything Went Black

Shit

To samlere, det er pussig.

Hehe.. Sånn kan det gå. Spesielt, og kult. Der har vi svidd av bortimot tre timer, og jeg er kokfornøyd med svarene. Hjertelig takk for nydelige svar, og lykke til med plateslippet på fredag. Regner det som sikkert at jeg skal få sett dere live i løpet av vinteren/våren, og det gleder jeg meg virkelig til. Ha en strålende aften!

Ja, det her va jo en helt ypperlig måte å svi bort «morgenen» min på. Tusen takk for et supert intervju. Ja det må du få til! Du får ha en fin kveld du og.

He is – the wizard of the lonely sea
And no one love him like I do

VOL: II åpner med det som har blitt en gammel kjenning, “Plague”. Brodern omtalte singelen for ett års tid siden, da den ble sluppet, og mente den gang at dette er blodrød djevelskap, ei mørk atmosfære og en låt som fikk han til å føle at alt håp er ute. Det kan jeg bare skrive under på, og høyne med at de seige, drøye og monotone riffene står seg alvorlig godt til det Karl messer om her. For messe, gjør han, om enn som jeg antar at dette foregår på ei sort messe. Hør bare på intensiteten når han i åpningslinja brøler ut “He is!”. Det er såpass drøyt at skiva burde hatt atten års aldersgrense. Jeg ender opp med å få en flashback til de tidligste Black Sabbath-skivene, og meldingene om at vår mann er mer enn klar for denne mørke krafta som omtales som The Master of Bermuda, en pest av en skapning som selv rottene skygger unna, sender ut et budskap selv Ozzy ville ha vært fornøyd med i 1971.

Veien videre høres direkte lystig ut. I 22 sekunder. Marie Sofie maler ut ei vakker melodilinje på det jeg antar er et pumporgel, og selv om de ikke går i svart når gitarene kommer snikende inn, så levner de oss ikke i tvil om at ikke vil en dans på roser i fortsettelsen heller. Mads og Jonas har mollstemte gitarer, Karl og Kenneth hamrer på med et komp som er så tungt at det kan skremme Fanden på flat mark, og beretningen fortsetter med en dyster spådom. Med okseblod rennende i årene er det mye som tyder på at karen vi følger er kompis med han der nede som har horn i panna, miljøet er kølsvart og blomsterløst, og han ser kun død og elendighet. Og, det fortsetter i samme spor med “Warsaw”, et subtilt ordspill på Polens hovedstad og ei god gammeldags krigssag. Saga brukes til å sage av hoder, for å henge skallene på veggen i hytta til godgutten vår. Rent tekstlig kryr det av Joy Division-referanser her. Låttittelen er åpenbar, meldingen som repeteres etter at låten tar helt av rundt tre minutter ut, “Come closer, closer, closer to me” (favorittalbumet til Karl, for eksempel), det synges frenetisk om “transmission” (låttittel fra Still – skiva som kom ut etter Ian Curtis sin død), og selvsagt mister vår mann kontrollen når overføringa er gjort (“She’s Lost Control” fra Unknown Pleasures). At låten er av det monotone slaget hører ihvertfall jeg som en slags bekreftelse på at kvartetten fra Manchester ikke er ubetydelig for tromsøkvintetten. Gitarene er dessuten skakke som om det er Bernard Sumner som trakterer dem, vi får feedback i alle kanaler, og det hele føles som en kaotisk eksplosjon når de gasser på. Et av albumets absolutte høydepunkt.

Fra mørket i djupet, med blodige næva
Trækk du dæ opp langs et sleipt gammelt tau
Vogna du sett i, ei iskald sæng
Sporan du følge, et rustent heim

Så kjører våre nordnorske venner full nordnorsk pakke. “LXXX” har et apokalyptisk preg fra første tone, ei tone Marie Sofie setter. Mortensen hamrer stakkato løs på tam’ene sine, kun avbrutt av et og annet kakk på symbalene, mens Mads og Jonas igjen drar i gang med et riff Tony Iommi ville vært stolt av å ha kommet opp med. Det siste minuttet føles som en kakofoni av alskens instrumenter, og kjennes som en utmerket måte å runde av side A. Om du tror side B gir oss et pusterom, tar du feil. “Countercult” har allerede rukket å bli spilt mye på norsk radio, og jeg blir overrasket om ikke låten ender opp som en favoritt rundt om i Radio-Europa på kanaler som fokuserer på den hardeste rocken. Her pøses det på med okkultisme i beste Jimmy Page-stil, vi treffer på hekser med gjensydde øyne, og det til lyden av et av de tetteste riffene jeg har hørt på år og dag. Synther, gitarer og bass kjører på med de samme grepene/akkordene, og skaper en riff-vegg som er deilig som fy.

Så aner vi litt lettere sinnsstemninger for andre gang, nok en gang er det introen som sørger for det, og igjen er det i regi av Marie Sofies keyboard. Men, det varer bare så lenge Karl og Mads holder kjeft, for straks de begynner å brøle er det slutt på idyllen, og da hiver Kenneth seg med på laget med tung hamring. Det sangkompisene brøler om er at velstand er en vits, og de mer enn antyder at det å leve lenge uten å noensinne blomstre ikke er rare livet. “Wealth Is Nothing” er med på Part I: Daggers, og av en eller annen grunn er den ikke avspilt titusenvis av ganger i Spotify. Rart, i og med at dette er en av de mest radiovennlige låtene på skiva. Så får vi nok en gammel kjenning, “Brigade”. Sluppet som singel i november, og med på den nevnte EP’en fra desember. Jeg omtalte herligheten for over to måneder siden, og mente rett og slett at Heave Blood And Die brygget på noe mesterlig. Etter å ha levd med VOL: II i noen uker nå kan jeg trygt si at bryggingen har resultert i et album som ble nøyaktig så bra som jeg håpet på. Sistesporet, “Sinking Ships”, er til alt overmål en herlig, balladeaktig sak, med kassegitarer og nydelige toner fra elgitarer, etterfulgt av et gitarøs fullpakket med fuzz og vreng og alskens godsaker. Karl banker løs på bassen, Mortensen henger med i alle svinger og skaper noen selv, mens Marie Sofie pynter opp der det trengs. Låten kan lett stå som selve beviset på at jyplingene har blitt voksne. De beviser ihvertfall at de har blitt djevelsk gode musikere, og at de vet hvordan de skal komponere en fet låt som får meg til å trykke på repeat-knappen.

Der va han endelig, fuckings space-echo.

Karl, Mads, Jonas, Kenneth og Marie Sofie: Gratulerer med et fabelaktig album.
Alle rockere som leser her hos oss: Sjekk ut Heave Blood And Die. Det blir dere ikke å angre på.
Til meg selv: Gled deg til neste konsert med Heave Blood And Die!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert