Stein Torleif Bjella – Heidersmenn (Oh Yeah!)

 

SteinTorleifBjella_Heidersmenn

Vi i The Wilhelmsens har i utgangspunktet bestemt oss for at de albumene som omtales i spalten “Ukas Klassiker” må være minst ti år gamle, som eneste kriterium. Ja, og at skiva må være dritfin, knallstilig eller djevelsk tøff. Heidersmenn kom ut i 2009, og oppfyller derfor ikke kravet, men om vi her i landet noensinne har fått servert ei plate i fanget som kan kalles en “instant classic” så er det pinadø dette mesterverket. Så, jeg og brodern ble kjapt enige om at vi skal gjøre et unntak. I tillegg er Bjella sitt debutalbum ufattelig fint, stilig er adjektivet som nærmest går som en rød tråd gjennom de tre kvarterene herligheten varer, og tøff, ja, det er beskrivelsen som sitter som skit i nysnø når det kommer til Stein Torleif. 

Asbjørnsen og Moe samlet inn norske folkeeventyr som sitter i ryggraden til de fleste nordmenn, Tideman og Gude gjør de fleste med norske aner våte i blikket med sitt “Brudeferd i Hardanger”, og 17.mai er nasjonaldagen som mange misunner oss, med sin status og samlende effekt. Men, det er ingenting som får meg i nasjonalromantisk modus som Heidersmenn. Absolutt ingenting, og det er ubegripelig merkelig på alle vis, ikke minst fordi Bjella er fra Øvre Ål, så langt opp i Buskerud som du kommer, og altfor langt fra havet. Der oppe, langt inne i skauen mellom fjell og midt i Hallingdalen, skriver han låter som treffer en kar som blir uvel om kysten er for langt unna. Jeg har aldri bodd lenger unna havet enn et par hundre meter, og fiske, fangst og Ishavet er det som har betydd mest i min “kulturelle” oppdragelse, og så kommer denne karen med bonde- og tømrerbakgrunn, et “skogmenneske”, med sine tekster som treffer rett i hjerterota. Det er nesten uhørt.

Bjella startet sin musikalske ferd med bandet Tolv Volt, som ga ut to skiver, Auraspray (1999) og Kalas (2003), to fine, morsomme og småtøffe skiver, med bl.a. et par låter han senere har spilt inn på sine egne album. Men, det var ikke før solodebuten at innertieren ble et faktum. Jeg husker at jeg sendte ham ei melding på MySpace rett etter plateslippet, der jeg skrøt uhemmet av låtene, samt sammenlignet ham med helter som Tom Waits og Townes Van Zandt, hvorpå han svarte med bukking og takking og skrev at disse to musikerne var blant hans favoritter. Der og da skjønte jeg at vi hadde fått en ny helt i norsk musikk, en kar som ville glede oss i årevis. Han har så langt fullført en slags trilogi, med produsent og medsammensvoren Kjartan Kristiansen (DumDum Boys) ved sin side. Heidersmenn ble fulgt opp av Vonde Visu (2011) og Heim For Å Døy (2013), og etter den siste utgivelsen gikk Bjella langt i å uttale at den neste skiva ville bli annerledes. Han ville prøve noe nytt, og dette nye er ifølge semi-trygge kilder på trappene, sannsynligvis i løpet av høsten eller vinteren.

Eg ha møtt folk på veg opp
Eg ha møtt folk på veg ned
Eg ha alder stoppa opp

Før eg møtte deg

“Visepsykiatri” åpner ballet, og her legges lista høyt fra start. Skyhøyt. Ei slags småjazza vise om det å være hodestups forelska, og Bjella som synger i de øverste tonelag, på grensa til å sprekke hele veien. Akkurat det er med på å skape en nerve som passer låten perfekt. At han ikke får dama si, men er opptatt av å sørge for at livet går videre, forteller oss at mannen nok trives både mollstemt og i de mørke hjørnene av livet, en merkelapp som kan henges på mange nordmenn. Fortsettelsen går litt i samme gata, med ei dame han har ofra alt for, men som er av det vel tøffe slaget. Humor, smartness og stor fortellerkunst, puttet inn i en melodi som kunne vært komponert av T Bone Burnett, den sorten som virker hypnotiserende, med akustisk gitar, kontrabass og trekkspill. I tillegg putter Kristiansen inn litt snop her og der, som for å understreke at det er mye dramatikk rundt denne jenta som ble tidlig voksen, sprader rundt med piercing og tatoveringer, og banker opp bygdas tøffinger. “Redningsmann” er norsk noir på sitt beste.

Dei hadde grei arbeidsdeling
det va alder bråk om det
Ho styrde inne – og ute
han tok ansvar for ved
Ho likte å jobbe nott og dag
han va alltid i kjempeslag

Tittelsporet forteller om karen som har blitt koko i skallen etter at mora tok kvelden og han måtte ta seg av alt som skal gjøres i løpet av en dag, fra matlaging til husarbeid generelt, og rett og slett ikke fikser det i sin sorg. Kjartan krydrer låten så den blir så spicy som en visesang kan bli, og strykerne er med på å skape en semi-sakral perle av en låt, selvsagt med humor og ironi som viktige ingredienser. “Kamerat Mot Kamerat” er låten om tusseladden som er glad for vennene han har, selv han som har erobret fruen hans, noe han på distansert vis kommer med betraktninger om. Jeg vet ikke helt om det kan sies å være en god egenskap å føle en slags glede av å se eks’en spankulere rundt glad og fornøyd, noe han er inne på selv i løpet av låten. Kanskje hadde det vært bedre å reagere med sinne? Eller kanskje hat? Jeg vet ikke, og det gjør nok heller ikke Bjella, om jeg tolker ham rett.

So du vil knekke meg
det bi kje særleg pent å sjå
Ein vaksen mann på kne
skjurte med snør og tåru på
Før du tek ladegrep for godt
va det eit par ting eg ville si
Du kan umogeleg ha fått
kyss og klem på ei tid

“Psykisk Kan Du Vera Sjøl” åpner med et av mine favorittvers forfattet av en nordmann, uansett sjanger, uansett tid, og uansett hva det måtte være. Jeg kan ikke på noen som helst måte si at jeg har vært der denne karen er, men, faen, Bjella er her så brutal, så billedlig i språket, og så beint fram ærlig, at jeg lett setter meg i denne fyren sin sko. Om han har sko på, da, noe jeg tviler på. Det er lett å se for seg dramaet som har funnet sted i forkant av denne episoden, med ei egosentrisk dame som vil skifte beite etter at hun skjønner at den snille og omsorgsfulle karen ikke har mer å gi henne. Brutal hverdagsrealisme, og ei problemstilling som mange nok vil kjenne seg godt igjen i. Og, så ble refrenget en aldri så liten landeplage, printet på t-skjorter som ble meget populære i 2010, og som jeg fortsatt ser fra tid til annen.

Sjå koss augun mine renn
hjarta mitt blør
psykisk kan du vera sjøl
Kom hit og sett deg ned
du kan vel sjå litt stort på det

“Songen utan refreng”, som Bjella en gang introduserte “Kalas”  som, har vært kona mi sin favoritt med mannen siden hun hørte Heidersmenn første gang. Vi skal på fest, en fest av den rare sorten, med folk som ligger og gråter av hjemlengsel, Grise-Lars, og eks-en som det har vært slutt med i femten år. Minst. Jeg får inntrykk at at denne festen har vart ei stund, og at de har fått i seg mye rart. Hovedpersonen har blitt voksen, eller han har gått fra å tenne på ting til å kjøpe sykkel med veske på, som Bjella sier det. Låten drives framover av feite bluesakkorder og Kristiansen sin eminente banjoplukking, og er en skikkelig  rakker av en låt.

De gangene jeg har sett Stein Torleif live, og det begynner å bli en del ganger nå, så har alltid “Øvre-Ål Resort” blitt transformert til en god, gammel allsang. På Blårock i 2010 tok det helt av, med en stappa kåk som vrælte av full hals. Her er det bygdekaren med dobbelt fornavn som drar ut i den store verden, som for de fleste bygdiser er ensbetydende med Oslo, med en knakende forretningsidé, en idé som går rett til “feen”. Han ender opp som pleieassistent, og fyller gamlinger med juice. Altså, ingen ny Olav Thon, som var drømmen, men en Ola Nordmann som pusker seg hjemover igjen med halen mellom beina, bare for å bli møtt av pengefolk på hjemgården til faren, som har solgt halvparten av “arven” som hyttefelt. Melodien bygges gradvis opp, og følger dramatikken i odelsguttens opplevelser, før det hele tar av på tampen og altså alltid fører til allsang. 

Om eg va ein astronaut
Som upp frå jorde skaut
Skuterdress i sølvpapir
Eg jøno universet glir

Hadde det ikke vært kjekt å være diplomat? Eller eie den største gården i området? Kanskje astronaut hadde vært noe? I “Romantisk Klærleikssong” drømmer vår mann seg bort, og ser for seg at han er en viktig kar, samtidig som han tenker at han aldri skal glemme dama han elsker, hun som skal være med på reisen, uansett hvor den tar veien. En nydelig liten sang, som pyntes fortreffelig med sag og munnspill. Og, når Bjella er i det romantiske hjørnet er ikke veien langt til en “trøystesong for vaksne”, eller “Lite Peng”, som låten heter. Ei vise om folk som aldri griper sjansen, og som bare venter på at ting skal skje, noe de fleste som har levd ei stund vet ikke blir å skje. Her kommer Bjella med den fine verselinja, formatert som ei bønn: “Kjære Gud, du er vel lei av store ord? Om du kjem; kom sjøl! Ikkje send junior.” Herlig!

Du sit blåbærblå rundt kjaften og ler
Det er noko i meg som du ikkje ser
Eg hadde potensial
No er eg bygdeoriginal

Igjen skal vi møte en kar som har prøvd lykken andre steder, og ikke fått det til. Igjen er det en dagdrømmer som forteller historien, og det med nasjonalromantiske vendinger. Det er bygdedyr involvert, et vesen alle som har bodd utenfor byer av en viss størrelse kjenner til. Er du noe utenom det bygda har definert som “vanlig”, noe som kan være fryktelig normalt andre steder, så stemples du fort som en bygdeoriginal. Sånn går det med vår mann, som kunne ha vært et råskinn i merkantil stilling, eller sentrum i selskapslivet for den del, men som nå blir utflirt av ei med blåbærkjeft. “Potensial” er av type låt som Waits lagde tidlig på 70-tallet, eller som Elliott Smith kunne dra til med på sine første album. Tandert og vakkert, og med en funky nok rytme til at låten lett kunne ha blitt transformert til en skikkelig rocka sak.

Skulle gått ein tur te Sundre
berre for å gå
So eg slepp å stå og undre
om det va noko eg burde sjå

“Tiger På Sundretur” er en tekst det ikke nødvendigvis er så lett å få tak på, om du ikke vet at Sundre er sentrum i Ål, og at Tiger er vår mann i fortellingen. Med andre ord er det et reisebrev i lyrisk og melodiøs vending vi her får presentert av Bjella, og at han har gått denne runden mange ganger er det lite tvil om. Den eneste tvilen vi møter er den hovedpersonen kjenner på når han spankulerer mellom HÅP (Hol og Ål pinsemeninghet) og Beijing, den lokale kinarestauranten som serverer svin og alkohol. En nydelig “stubbe”, som bestefadern ville ha sagt, som tilsynelatende varer i nærmere ni minutter, men som egentlig bare er tre minutter pluss fem minutter med stillhet, og en liten slått på et halvminutt som avrunder mesterverket helt til slutt. Som seg hør og bør et nasjonalromantisk mesterverk.

Det er en rekke album jeg bare må høre med jevne mellomrom, og Heidersmenn er et av dem. Det går aldri fryktelig mange måneder mellom hver gang jeg setter det på, og når så skjer så spiller jeg den gjerne et par ganger eller tre på rappen. Akkurat dette er et av mine personlige, bunnsolide bevis på at Stein Torleif Bjella solodebuterte med en skikkelig klassiker.

Nå går bare jeg og broder’n trippende og venter på at hans fjerde studioalbum skal slippes. Da blir det pinadø fest, både i nord og i sør, og ihvertfall fra Senja til Trysil.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert