Stjernekjemper Fra Hønefoss

Bisån – Became Mountain (Voices of Wonder)

Når karene ikke er Bisån er de vel så kjente som husbandet i tv-programmet Stjernekamp på NRK, et program jeg ikke har sett men skjønner er veldig populært. Er du i tv-ruta på statskanalen lørdag etter lørdag så blir du eksponert, og det er aldri dumt om du skal leve av å være musiker, noe Eirik, Fredrik og Anders har lyktes med. Men, nå er det rock-trioen det handler om, og debutskiva Became Mountain. Det har tatt to år siden den første singelen ble sluppet, “Sink the Sun”, så vi kan trygt si at det har vært en temmelig lang ferd mot denne utgivelsen. Låtene har i all hovedsak blitt til på ei hytte på fjellet, der kreativiteten fikk næring. Den fabelaktige produsenten og musikeren Christer Krogh (bl.a. Grand Café og Detroit Sound) har vært med på hele reisen, og resultatet er selvsagt en strøken lyd og produksjon. Ansvar for det kule coveret har Hanne Østvold hatt.

Fem av de ti låtene som utgjør Became Mountain har vært sluppet som singler i løpet av de siste par årene, så jeg har hatt god tid til å bli kjent med halve skiva. Åpningssporet “Better Make It Count” sparker det hele i gang, og et band som definitivt har hørt sine doser Kings of Leon og Rival Sons åpenbarer seg. Intenst og energisk i versene, melodiøst og luftig i refrengene, ei oppskrift som duger når rocken skal være poppa. Og poppa er Bisån, noe “Come Alive” er et erkeeksempel på. En tung trommeintro, et sylskarpt og seigt riff, litt zeppelinsk vokal, og helt klart mer blues enn pop. Men, når refrenget åpenbarer seg er de midt i pop-universet, og referanser som a-ha, Eide og The Violent Years, bare for å holde det norsk, er mer enn relevante å komme med. De holder seg i et melodiøst modus med “Turn It Up”. Selv om de er forholdsvis lette i uttrykket får jeg en slags Audioslave-feeling nå og da, og Chris Cornell-vibbene ligger og lurer gjennom hele låten.

Jeg hadde en periode rundt 1987-91 da jeg utforsket popmusikk særlig, og jeg mistenker at Eirik, Fredrik og Anders ikke er ukjent med en del band som opererte den gang da. “Don’t Fail Me Now” kunne fort ha vært en av låtene The September When sitt kritikerroste Mother I’ve Been Kissed, eller en låt The Fixx kom opp med i sine velmaktsdager. Produksjonen og miksen kler låtene perfekt. Gode låter, dyktige musikere og ei skive som oser av godstemning er den foreløpige konklusjonen når “Free the Sky” fader ut og forteller meg at vinylen må vendes.

Side B åpner med tempo, et tett komp, og et smått funky riff. “Let Me In” føles som Lenny Kravitz møter Franz Ferdinand, og igjen havner jeg i denne pop-perioden min. Men, midt i referanse-bonanzaen min så slår det meg at trioen jo har sitt eget uttrykk. Vokalist Eirik Næss har en kul, slentrende stemme, og er ikke redd for å ta i når det trengs. At han i tillegg lirer av seg kule riff og lekre soloer er det kvalitetstegn, og Bisån har en fin-fin frontmann i ham. De to karene som hamrer ut takt, styrer overgangene og skaper trykket i låtene, har alt en trommis/bassist trenger. Finfølelse kombinert med råskap. Bisån har gjennom Stjernekamp bevist for folk flest at de er et bunnsolid liveband, ihvertfall når det kommer til å covre kjente låter. Der er de riktignok ofte satt opp som en kvintett, med to gitarister og keys, så hvordan funker de som trio? Helt suverent.

“Are You Gonna Make Me Happy?” er låten som for alvor får meg til å innse at bandet ikke bare er inspirert av amerikanske band, men vel så mye av britiske band som dukket opp etter britpop-bølgen. Her er det spor av Kasabian og Libertines, og jeg må si at jeg blir overrasket om ikke dette blir en hit her hjemme. I samme kategori er “Sink the Sun”, bandets første singel. Eirik, Fredrik og Anders holder seg til den trygge formelen med vers/refreng x2, gitarsolo og vers/refreng, og det funker. Samtidig tar meg i å savne noe annet, for å sprite opp skiva. Jeg er en hund etter eklektiske album, og akkurat når det begynner å bli for mye av det gode så roer de ned med “Last Day”, en klassisk ballade. Kjærlighetssorg, savn og behov for å holde dama som ikke er der lenger er ei perfekt oppskrift på kveldens siste låt, og de påfølgende nattlige aktivitetene.

Bisån runder av Became Mountain med “Make It Clean”, min favorittlåt på skiva. Her har de puttet blues oppi gryta, brua og solopartiet er sylskarpt, og Herr Næss synger så bra at jeg skjønner at damer vil ha ham med på duetter. Sjekk ut jobben han gjør med Sunniva Lundh på låten “Sleep It Off” fra det ferske albumet Contradictions, og du skjønner hva jeg mener. “Better run ’cause the storm is coming” åpner de med på avslutningslåten. Jeg avslutter med å anbefale folk å løpe til Uhørt i Torggata i kveld. Da er det releasekonsert, noe jeg er sikker på blir en fin-fin kveld for de som er glad i rock. De har med seg The Largo, en annen Oslo-basert trio som liker rocken melodiøs og småfunky. Jeg vet hvor jeg hadde vært i kveld om jeg ikke satt 2000 kilometer lengre nord enn Tigerstaden.

Bisån er et nytt og spennende band i den norske rock’n’roll-faunaen, og plasserer seg fint på samme gren som Eide, Vöödöö og The Violent Years. Kul, melodiøs og framoverlent rock. Gratulerer med debuten, og lykke til i kveld, Eirik, Fredrik og Anders!