Sturgill Simpson – A Sailor’s Guide to Earth

SturgillSimpsonArt

Så er altså Sturgill her med oppfølgeren til Metamodern Sounds In Country Music. Mannen som solodebuterte med High Top Mountain i 2013, er ute med sitt tredje album som virker å være bygget opp rundt hans førstefødte sønn, sånn rent lyrikkmessig. Vel, albumet tar for seg mange temaer, og mannen har mange spørsmål med seg, noe som selvsagt er helt naturlig når en tenkende fyr som 37 år gamle John Sturgill Simpson fra Kentucky skal lage et nytt album.
Men la meg bare si det med en eneste gang. Jeg er ikke her for å drive med tekstanalyse, det kan vi ta nærmere jul. Jeg tenker bare å gi en personlig vurdering av mannens siste musikalske åndsverk.
Jeg har dessverre gått glipp av et av livets største undere, nemlig det å få en sønn eller en datter inn i livet, så jeg er lar den greia ligge. Det var vel i så måte min bror som burde ha omtalt denne skiva. Mannen som fysisk tok i mot sin siste datter. For en opplevelse det må ha vært.
Men jeg elsker musikk, og har gjort det siden jeg forstod hva musikk var, i 1971, er jeg temmelig sikker på at det var. Da jeg var 5 år (eller fem og et halvt som man sa den gangen), og Rubber Soul arresterte min oppmerksomhet fullstendig. Men akkurat det skal jeg også la ligge.

I 2004 startet Mr. Simpson bluegrassbandet, Sunday Valley. Etter en stund tok han seg en pause fra musikken mens han jobbet i en mer vanlig jobb før han igjen begynte å spille med Sunday Valley. De spilte inn ett album, såvidt jeg har forstått, men i 2012 var det slutt, og Sturgill tok sin kone med seg å flyttet til Nashville hvor han startet sin solokarriere.

Hans forrige album, Metamodern Sounds In Country Music, elsket jeg og mange med meg. Det var et av de friskeste pustene inn i countrymusikken på jævlig lenge, og det havnet selvsagt på pallen når årets album skulle kåres i 2014. Jeg tror det ble en andreplass etter Tom Petty and The Heartbreakers, som etter min mening lagde det beste albumet det året.

Da mannen hadde sin konsert i Oslo i 2014, var jeg der i lag med gode venner, og en helt bråte av norske musikanter i både rocke og americana-miljøet, og det vi fikk servert var virkelig noe å ta av seg hatten for. Sturgill med band leverte varene og vel så det. Gitaristen han hadde med seg fikk mange til å heve øyenbrynene i ren ovverrasket beundring, det gjorde selvsagt jeg også. Men det var altså mannen selv som imponerte meg aller mest. Vi snakker for å si det enkelt om en meget fin musikant og låtskriver her. Konserten var den beste jeg hadde sett på lenge, og en jeg ikke kommer til å glemme med det første.

sturgill_simpson

Forventningene til mannens nye album er naturlig nok skyhøye her jeg sitter, og det som møter meg når jeg fyrer igang, er antagelig støyen barnet føler i øyeblikkene før det kommer til verden… Så stummer rabalderet, og dagen trer frem i form av et vakkert piano. Det er jo temmelig rørende, om det er sånn det henger sammen. Den vakre countrylåten endrer så plutselig drakt. Med ett er det fullstendig soul med både funk og heftige blåsere. “Welcome to Earth (Pollywog)”, er en temmelig uventet åpning som vil utfordre de mest ihuga countryfolka der ute, og sånt liker man.

“Breakers Roar” kommer forsiktig og flott inn med noen nautiske lyder som kan minne om hvalsang. Det ligger mye følelse i Sturgills stemme, det er strykere, steelgitar og vakker stemning. Når “Kept it Between the Lines” tar form, viser den seg som en fullstendig country/soul-hybrid. Det er funky som faen, og så kommer det inn noen jævla tøffe gitarer som nesten får meg til å tenke på at Brian May og Bonnie Raitt har fått et barn som har endt opp som gitarist. Det er tøft, og det svinger. Som faen, om jeg kan legge sånt noe til.

Etter x-antall runder med dette albumet, har jeg funnet ut at det bør spilles høyt. Mye som ikke kommer frem ellers, vil gå tapt, og da snakker jeg ikke bare om punch, trøkk og romfølelse. Det er rett og slett masse detaljer her som krever en viss lydstyrke for å få den rette virkningen.

“Sea Stories” fortsetter med tungt komp og stilig steelgitar, Sturgill synger med meget på hjertet, det er lett å høre. Det er mye i strukturen her som hører hjemme i countryland, men det er rock og funka soul inne i bildet hele veien. Det er nesten umulig å ikke tenke sjangerblanding her, selv om jeg egentlig ikke liker sånne uttrykk. Dette utfordrer i alle fall de som hadde ventet seg et countryalbum.
Men når Nirvana låta, “In Bloom” trer frem, snakker vi plutselig ren country. Sturgill er inne på noe med dette albumet. Han går sine egne veier, og vet åpenbart hva han holder på med. Instrumentering er upåklagelig fet, og på tampen av Kurts gamle perle ryr blåserekka atter inn, i skjønn forening med strykere og hele pakken. Orkestrering i massevis.

Vi trekkes inn i et nytt terreng av rockefølelse. “Brace For Impact (Live a Little)” er rett og slett en knakende tøff sak.
Dette albumet henger nøye sammen rent stemningsmessig. Det er nesten meningsløst å lytte på enkeltlåter. Ikke om du gjør det fra start til slutt, i den rekkefølgen Mr. Simpson og hans kumpaner har tenkt det. Jeg liker dette, kjenner jeg. Det er innovativt (i mangel på et helt annet ord), inspirert og personlig.

“All Around You” er en vakker countryballade preget av stilfulle blåsearrangement, strykere og massevis av vokal fintfølelse. Jeg hadde på ingen måte forventet så jævla mye orkester, men det er nettopp det vi får her. Musikken er fullpakka av arrangementer.

Så kommer “Oh Sarah” seilende. Det er en meget vakker skute av en sang.
Jeg skulle nok sikkert trukket frem tekstene på denne skiva, men jeg føler ikke at jeg kan gjøre det på rettferdig vis, før jeg har noe essensielt å komme med. Det er lett å høre at mannen er beveget og at han har mye på hjertet når han (muligens) guider sin sønn gjennom ting livet kan by på.

Sistelåta, “Call to Arms”, har en viss snert i seg, og er i så måte en rakker som utvilsomt vil lokke de sprekeste sprellemennene ut på dansegulvet. Men la det være klinkende klart. Du må være i forholdsvis god form om du skal ha noe der utpå å bestille, for her går det unna. La meg bare kalle avslutningen et dansespetakkel uten like.

Om jeg skal oppsummere mine inntrykk litt kjapt her på tampen av denne omtalen, må jeg si at jeg liker det meste her, men av og til kan det bli for heseblesende etter min smak. Av og til kunne mannen å sendt et par strykere og en og annen sax på dør. “Gå å kjøp dere en burger, gutter”, kunne han bare sagt. Men for all del. Dette er en bra oppfølger, bare ikke helt på nivå med forgjengeren.
Men den var til gjengjeld prikkfri.
Det er andre historier som skal fortelles her, så “hamskiftet” er nok nødvendig. Uansett så er A Sailors Guide to Earth et interessant album fullpakket med meget snedig instrumentering (særlig på seks strenger), og ikke minst sterke vokalprestasjoner. Godt levert, Sturgill. Dette er selvsagt godkjent. Det er en flott produksjon, men til tider finner jeg den litt for hard i kantene.

4

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert