T Bone Burnett – The Criminal Under My Own Hat

t bone

Det er som jeg har sagt mange ganger før ikke hver dag det kommer ut et album som skal vise seg å følge deg tett gjennom resten av livet, fra dag én av. Men i 1992 gjorde det nettopp det. T Bone Burnett’s The Criminal Under My Own Hat traff meg som et lynnedslag da det kom. Det var nesten så jeg ikke kunne tro det, så tøft var det. Kunne jeg tro at det gikk an å lage så ufattelig flott og tøff musikk som samtidig bar en så delikat og hårfin nerve? Så enormt stilig orkestrert og fremført, og så djevelsk “enkelt” og så nærgående i uttrykket? Nei, jeg kunne egentlig ikke det.
Det var som om musikken la seg direkte inn under huden, fant sin plass, som selvsagt hadde vært der – reservert i mange år uten at noen hadde tenkt noe mer over det, eller i det hele tatt visst om det. Men det var nøyaktig sånn, og The Criminal Under My Own Hat ble en umiddelbar klassiker i mitt lille musikalske rike. Helt momentant. Dette var musikken jeg hadde håpet ville finnes der ute et sted. Jeg hadde håpet, og jeg fant.

Fra før hadde jeg bare ett album med denne merkelige fyren, og det var The Talking Animals fra 1987, som jeg hadde hørt en god del på etter anbefalingene jeg fikk da jeg (nettopp på grunn av disse) kjøpte skiva et par år før jeg kjøpte vår venn “The Criminal”. Jeg likte Burnett sitt univers på The Talking Animals, men albumet bleknet litt og forsvant nesten da oppfølgeren dukket opp og ble en vesentlig del av inventaret i mitt hjem. Så annerledes i forhold til den forrige. Jeg måtte til og med lære meg sangene på gitar, og synge dem ut i rommet med jevne mellomrom. Jeg var rett og slett hekta.

Nå skal det ikke bli noen vane at 1992-utgivelser automatisk skal ende opp som klassikere her på bruket, men forrige ukes klassiker, Tom Waits’s Bone Machine, som også kom i `92, ble faktisk slått på målsterken av The Criminal Under My Own Hat det året. På undertegnedes årsliste i et vakkert øyeblikk. Om jeg skulle satt sammen lista i dag, ville nok Bone Machine og ukas klassiker byttet plass, bare for å ha det på det rene. Tom og hans utgivelser stiller for seg i mitt liv.
Jeg kåret også T Bone’s mesterverk til årets album det året i en konkurranse på Studentradioen, en nærradio i Tromsø. Vinneren av denne konkurransen skulle bli den som hadde flest av de utgivelsene, som igjen hadde fleste stemmer blant lytterne, samlet sett, på sin topp-10 liste. Jeg vant altså “konkurransen”, og kjørte så spent til radioens lokaler for å hente den gjeve premien som var lovet den heldige seierherren. Da jeg kom dit og fikk den fantastiske premien i hånden, kjente jeg øyeblikkelig at jeg burde fått dekket bensinutgiftene, kompensert tiden, samt at jeg burde fått en unnskyldning offentliggjort i beste sendetid. Det fikk jeg ikke, og jeg ba heller ikke om det. Jeg bare tuslet sluknakket ut av fasilitetene, og slapp VHS’en med Billy Ray Cyrus, diskré, i radioens søppelbøtte som stod nydelig plassert ved utgangsdøra. Jeg deltok aldri i disse konkurransene igjen.

t bone b

T Bone, eller Joseph Henry Burnett som han i sin tid ble døpt, kom til verden 14. Januar i 1948. Han ble født i St. Louis, Missouri, men vokste opp i Fort Worth, Texas. Den allsidige og meget kreative musikeren er mer enn “bare” en musikant og en låtskriver. Han komponerer også filmmusikk så det synger etter, og han er en svært ettertraktet produsent. Det er alt for mange filmer han har skapt soundtrack til, og det er alt for mange store artister han har produsert, til at jeg orker å ramse de opp her. Med litt enkel research finner du det lett ut selv, om du vil. Vi lever jo i en tid der det bare er å forsyne seg.

Mr. Burnett har sågar vært på veien med Bob Dylan og hans band som gitarist (Rolling Thunder Revue).
Etter den turnéen gikk vår mann og to andre skruer fra Dylan sitt backingband videre og startet The Alpha Band. De to skruene var ingen ringere enn Steven Soles og David Mansfield. David Kemper og sjølvaste Ringo Starr var også innom bandet, som rakk å gi ut tre album i årene 1976-1978.
I 1979 gikk bandet i oppløsning. Ingenting varer evig, som vi alle vet.
I 1980 slapp T Bone sitt andre soloalbum, Truth Decay. Sitt første album, solodebuten, ga han ut allerede i 1972, under navnet J. Henry Burnett, og han kalte det: The B-52 Band & the Fabulous Skylarks.

“Banditten under min egen hatt” er som sagt en sånn skive jeg stadig kommer tilbake til. Etter 24 år fremstår den fremdeles som fresh og hyperaktuell. Disse låtene, alle 12, har en virilitet og en slags brodd inn i et hvert øyeblikk, som også savner sidestykke, over seg. Hver gang jeg lytter til disse låtene er det nesten som å høre dem for første gang igjen. Noe av forklaringen på dette er den langt forut for sin tid (etter min mening) superbe pruduksjonen, i perfekt kombinasjon med den helt formidable instrumenteringen som hele tiden ligger der perfekt porsjonert. Her er det gjort enorme hensyn til helheten fra starten av, og jeg er sikker på at T Bone har tegnet ned et kart over de enkelte musikernes vante terreng, for så å perfeksjonere alle mulige forhold.
Herr Burnett var dog ikke alene bak spakene. Produksjonen er også panorert, justert og vurdert sammen med den utmerkede musikeren og produsenten Bob Neuwirth. Resultatet er intet mindre enn at denne utgivelsen fortsatt er min all-time fav på produksjons- og besetningsfronten. Albumet er etter min mening perfekt. Jeg snakker om perfekt med alle aspekter tatt i betraktning, også de som skurrer og gir den umiddelbare ektheten.

I tillegg til all denne nevnte genialiteten, så er kanskje den viktigste delen av albumet, nemlig alle enkeltlåtene, selve musikken og håndverket, av den aller ypperste kvalitet (om det går an å bruke et så fattig ord om sånt som låtskriverkunst).
Både melodimessig, strukturelt i alle variasjoner og passasjer, og rent lyrisk, er dette et mesterverk. Tekstene er ikke bare ord for ordenes skyld. Her ligger det en spesiell tanke og nydelig poesi bak hver eneste setning og ordlyd, og budskapene, de er det mange av.
Alle disse tekstene har jeg lest på ufattelig mange forskjellige måter gjennom de 24 årene jeg har kjent skiva. Dette i den grad det er mulig å kjenne denne totalt vidunderlige skatten av et album.
Nå er ikke låtene, eller komposisjonene, spesielt avanserte eller veldig komplekse i sin prakt, men gudene skal vite at de er gjennomsiktige, utfordrende og interessante, på mer enn bare ett plan. De er konstruert slik at lytteren kan oppleve dem helt inn til beinet og bortenfor, i sin åpne nakenhet. T Bone Burnett og hans mannskap har gjort det beste ut av hvert minste sekund på denne skiva. Arrangementene er også (big surprise) i en klasse for seg. Både rockerne og de mer akustiske låtene stiller i et landskap, og i en drakt, bare en fyr som Burnett kunne finne på å persentere dem. La oss bare kalle denne drakten for “Adams drakt”. Landskapet kan vi kalle, musicana.

Albumet åpner med en enkel kassegitar som danser rundt i typiske akkordrekker, mens Burnett bedyrer at det er en hårfin grense mellom hat og kjærlighet. T Bone er en såkalt kristen mann, og hans tekster bærer preg av de store eksistensielle spørsmålene. Hans stemme er like skarp som hans observasjonsevne, og landskapet han tar oss med inn i, blir i så måte aldri kjedelig. Førstelåten “Over You” er en enkel sang om det å flyte inn i et ingenmannsland, slik jeg oppfatter den for tiden.

There’s a fine line between love and hate
That we erased – that we erased
What started as a mask became a face
The pain untraced – the pain untraced

Grensen mellom hat og kjærlighet viskes ut, maska blir ansiktet, og ingenting er ekte lengre. Det opprinnelige er umulig å spore, og alt er i virkeligheten tapt.

Så slår T Bone på forsterkeren. Eller, Marc Ribot gjør det. Lydbildet forandrer seg fullstendig, samtidig som den gjennomgående nerven ligger der og ulmer i bakgrunnen. Og da snakker jeg om den musikalske nerven. Jim Keltner banker ut veggene og Jerry Scheff støtter opp om riveprosessen med en tung og buldrende bass. Det åpne landskapet lukker seg og den store byen åpenbarer seg en stund før gutta sprenger den til helvetes med dynamitt og stor overbevisning – om de hadde fått det som de ville. “Tear This Building Down” er en steintøff låt. Jeg elsker den. For et samspill. Marc og Jim, ass…

Så trer vi inn i et nytt landskap der mystikk og dommedag henger over oss som et tykt truende skydekke. Den musikalske arkitekturen lister seg avsted med de lyriske vendingene dansende hakk i hel. Stemningen er til å ta og føle på. Sjelden har ord og atmosfære passet bedre sammen. “It’s Not Too Late” er mesterlig konstruert, og alt henger sammen som i et voldsomt svært bilde malt for å fortelle den hele og fulle sannheten om en menneskehet som står med én fot inn i mørket. Men så står solen atter opp, og det er ennå ikke for sent. Stemningen i låta forsterkes og skapes gjennom Van Dyke Parks dragspel, Jerry Douglas’s dobro og ikke minst Mark O’Connor’s eminente fiolin.

Så kommer et aldri så lite mesterverk humpende mot oss med all sin nølende fremdrift. Nølende, men samtidig ustoppelig. “Humans From Earth” får alltid pelsen til å reise seg i stram giv akt. En av mine absolutte favorittgitarister, Dean Parks, skaper et truende verdensrom med sin kjølige slide, der mennesket, etter å ha fortært sin egen planet, er på jakt etter en ny en å sluke uten noen form for hensyn. I hvert fall ikke andre enn de som handler om å realisere sine behov, uansett om prisen nok en gang tilsier undergang.

I know we may look pretty strange to you
But we got know how, and the golden rule
We’re here to see manifest destiny through
And there ain’t nothing we can’t get used to
We’re humans from earth
We’re humans from earth

Det lukter Tchad Blake lang vei her. Han står for opptak og miks, og setter dermed sin kjente signatur på hele greia. Og Keltner gjør det bare Keltner kan gjøre. Han skaper et rytmisk mønster, eller monster, om du vil, som ingen normal mann med vanlige hjerteslag noensinne kan kopiere. Den fyren der altså. Han er verdens tøffeste rytmikker. Og fytti hælvete for en låt “Humans From Earth” er. Bare hør på den.

Ikke før har det forrige mesterverket ebbet ut, så overtar det neste. Et mesterverk jeg en hvilken som helst dag vil kalle min favorittlåt fra The Criminal Under My Own Hat. “Primitives” slo nesten pusten av meg da jeg hørte den første gang, og jeg måtte finne fram en B-flat på min egen gitar. Da snakker vi om akkordstrukturen, som er så enkel og genial at den slår en skrue som bare er middels interessert i sånt helt ut. I kombinasjonen med de varierende melodilinjene, som så nydelig bare dukker opp, blir “Primitives” totalt uimotståelig. Så kommer faen tute meg lyrikken inn i tillegg til alt dette som er bortimot perfekt fra før mannen åpner kjeften.

Primitives dress in feathers and masks
To scare away their enemies
The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living
Scientists guess which is worse we will ask
The medicine or the disease
The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living

There’s an old man living on the edge of town, edge of town
With a skull in his window and the shades pulled down, shades pulled down
And he laughs at fortune and he laughs at fame, he laughs at fame
And he laughs at scandal and he laughs at shame, he laughs at shame

Primitives dress in feathers and masks
To scare away their enemies
The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living
Scientists guess which is worse we will ask
The medicine or the disease
The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living

There’s a young girl living on the edge of town, edge of town
With a light in her window and her hair falls down, hair falls down
And she loves me crazy and she loves me wild, loves me wild
And she loves me tender like a lonely child, lonely child

Det er “umulig” å si hva denne låten egentlig handler om, men for meg så kan det være det samme så lenge ordene står der hugget i stein. Det er poesi. Stor poesi. Denne teksten ville det vært en ære å få risset inn på min gravsten (etter at jeg er under torva, ikke nå), med en gammel knivspiss, spiss som T Bone’s stemme, som eneste hjelpemiddel. Risset inn med blod og slit i den hardeste granitt.
For dette er for meg den sterkeste av alle kjærlighetshistorier. I en verden der naturen går sin brutale gang er det ingenting som kan stoppe kjærligheten og omsorgen mellom to sjeler som har funnet hverandre. Punktum, folkens. Punktum. Og hva faen er det vår godeste venn Edgar Meyer gjør med sin ståbass der inne. Når han legge buen på strengene dør alt, og fødes på ny. Tonene trenger gjennom marg og bein i en orgie av velbehag og ærefrykt. Herregud, mann! Finn frem nødklunken!
Og jeg rystes av T Bone sin enkle kassegitar, som i realiteten bærer hele denne kolossen på sine feminine skuldre (gitaren sine, that is). Når Mr. Douglas atter tryller frem magi med sin eminente dobro, står faktisk ikke verden til påske. Sann mine ord. Dette er et kunstverk som vil overleve alt som eventuelt måtte dukke opp bak neste sving, eller som lurer der borte i tussmørket fra neste skygge.

I tillegg til mesteren selv, setter herrene Ribot og Blake sitt preg på “Criminals”. Det gjør selvsagt også Jim. Rytmekongen Jim. Denne saken kommer dansende langs fortauet, sidelengs som en krabbe eller en hvilken som helst tvilsom banditt. Gitarspillet og lydene rundt, atmosfæren og i det hele tatt alt som kan merkes eller føles her, er på mange måter essensen av hele dette unike albumet, oppsummert i et håndslag.
Tekstmessig belyser Mr. Burnett det stereotype synet samfunnet som institusjon har på den kriminelle. Den ubrukelige, enfoldige stakkaren som er en pest og en plage for alle de andre som virkelig har skjønt alt som er å skjønne, og som har forstått hva som gjelder. Dit legger jeg min tolkning. Jeg er urokkelig her. Akkurat nå.

There is no other I can blame
No other I can judge
No other I can cast in shame
Then require blood

Så er vi tilbake i det mer vennlige landskapet, låtstrukturelt sett. Her danser Mr. O’Connors fiolin i direkte, nydelig samspill med Andrea Zonn’s bratsj, og Jerry Douglas trekker oss ytterligere inn i teksturen med sin fantastiske dobro. Edgar Meyer og T Bone Burnett står for låtens fundamentale livsvilje i noe som her og nå i skrivende stund sender en tåre ned langs mitt skjeggete fjes. Det er så vakkert og så trist, så yndig og brutalt på samme tid, at jeg bare overveldes av følelser som ubønnhørlig kommer seilende inn fra alle kanter. Ja, jeg er forsvarsløs her jeg sitter i min musikalske lykke, og jeg kommer i hu hvor høyt jeg elsker dette albumet, og denne sangen, “Every Little Thing”, beveger bokstavelig talt hver minste ting i mitt hjerte og i min sjel. Minner jeg trodde jeg hadde glemt dukker opp, og forsterkes av musikken som nå omringer meg på alle kanter. Og disse utdragene..

Measuring the angle of the pain
Taking all the pleasure that remains
Shadows that follow you into this solitude

Swallowing the bitter and the vain
Seeing madness following in train
Shadows that threaten when dancing like skeletons

…de er sterke. Med ett husker jeg hva disse ordene gjorde for meg en gang da jeg var en helt annen plass i livet. Plutselig kjenner jeg den følelsen som gjorde at jeg trengte denne poesien som en slags trøst som var umulig å finne andre steder. Musikken, ass… Den kan være så viktig.

Geniet Van Dyke Parks spiller djelvelens piano, Ribot og Keltner drar oss videre inn og ned i et felt som minner mer om død og fordervelse, enn om liv og røre. Men vent, det gjør ingenting. Sånn må det være. Jeg kan forklare.
“I Can Explain Everything” handler om politikere, løgn og bedrag, så… Spot on, Joseph Henry. Lydbildet er perfekt.
La oss dessuten avskaffe denne håpløse makteliten. Bare ta fra dem mikrofonen. 

“Any Time At All” er Roy Huskey Jr. og Jerry Douglas i kjent driv. Det blir så genuint som det kan bli når sånne folk hjelper til med å skaffe denne ytterst enkle perlen av en sang et ansikt. Dette er en kjærlighetssang som spikrer den selektive oppofrelsen fast i sjelen min…

No sorrow is to big
No feeling is to small
I pledge to you my love
Forever isn’t any time at all

Jeg bedyrer min kjærleik, men for alltid er ikke når som helst. Hvem kunne sagt det bedre..? Gud?

Politikerforakten fortsetter når “I Can Explain Everything” atter manifesterer seg. Men nå i en mer frustrert utgave, der instrumenteringen er like lurvete som en politikers samvittighet – eller mangelen på en.

How can a man stand straight-faced with tears in his eyes
And plead for millions when his motives are a blur?

The genius of France can be seen at a glance
And it’s not their fabled fashion scene
It’s not that they’re mean or their wine or cuisine
I refer of course to the guillotine

(The French knew how to lynch)
(How to lynch)

Jeg mener å huske et sted i min historietimehukommelse at “froskene” henrettet en hel bråte med adelsmenn og maktmennesker, som et svar på deres udugelige grådighet. Jeg er usikker, og orker ikke noe googling her og nå. Det viktigeste er uansett at T Bone gjør et genialt grep på den lyriske fronten her, og jeg er “hevnlysten” nok til å sitte her og glise… Atter en gang.

Vi beveger oss definitivt mot slutten av dette mesterverket. “The Long Time Now” er vakker og balsamerende. Som et spøkelse fra fortiden, eller som en venn du har mistet for alltid, men aldri vil slutte vente på.
Denne låten burde ha vært en hit, men sånn fungerer ikke kreftene som avgjør sånt. Like greit. Hvem trenger en hit… Sånn egentlig.

“Kill Switch” tar pusten fra meg:

We killed them at the palace, Babe
And we murdered them in Rome
We knocked them all dead, Babe
Then we brought it all back home

The big heat is coming down
Like hail from the sky
Don’t look for me in the morning, Babe
Only kiss me goodbye

There are those who play for money, Babe
There are those who play for fame
There are still those who only play
For the love of the game

AMEN.

Dette albumet.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert