Ukas klassiker

The Rolling Stones - Sticky Fingers

johnny.wilhelmsen@outlook.com — Tue, 19 Mar 2024 06:22:00 +0000

The Rolling Stones - Sticky Fingers

Ukas album kommer fra rockens virkelige vetaraner, og et av tidenes mest legendariske band - The Rolling Stones. De startet opp opp i 1962, og slapp et av sine beste album ni år senere, "Sticky Fingers". At bandet fortsatt holder på er ulogisk, spesielt med tanke på at The Glimmer Twins er de to gjenværende originalmedlemmene, som sammen med unggutten Ron Wood fortsatt gir ut musikk.

johnny.wilhelm… tir 19/03/2024 - 07:22

1971. The Rolling Stones har ennå ikke sluppet noe studioalbum siden the 60s ble til the 70s, og med den ekstremt bedritne avslutningen på 60-tallet så hadde de såpass mye å stri med at det var det naturligste i verden. En av grunnleggerne av bandet, gitarist og låtskriver Brian Jones, døde sommeren '69, og Altamont - den verste dagen i rockens historie - skjedde i desember. I tillegg så følte bandet seg rævkjørt av Allen Klein, manageren som satt med rettighetene til alle bandets låter, fra singelen "Come On" (1963) til albumet Get Yer Ya-Ya's Out! The Rolling Stones In Concert (1970). Klein og hans ABKCO er en studie i hvor sleipe management, plateselskap og distributører i musikkindustrien kan være. Kontrakten med Decca (London Records i USA) ble avsluttet, og bandet var mer enn klare for å gi ut neste album på sin egen, nystiftede label, Rolling Stones.

Veien mot utgivelsen av Sticky Fingers skulle vise seg å bli lang og kronglete. De første innspillingene fant sted i Muscle Shoals Sound Studio i Alabama rett i forkant av den beryktede Alamont-festivalen, og låten de påbegynte i det nylig oppstartede studioet, grunnlagt av FAME-bandet The Swampers (sjekk for all del ut dokumentaren "Muscle Shoals" (2013), som bl.a. ligger på Netflix), var "Sister Morphine". Ellers ble store deler av albumet spilt inn i det mobile studioet til Stones, som sommeren og høsten 1970 stod parkert utenfor sommerhuset til Mick Jagger i Stargroves, Hampshire. Huset, som vel burde være kategorisert som gods, ble senere hyppig brukt av andre musikere, og de mest kjente låtene som fikk liv der er "Won't Get Fooled Again" av The Who og Led Zeppelins "No Quarter". Ja, og så handler selvsagt "Smoke On the Water" om da Deep Purple hadde leid studioet, flyttet det til Montreux i Sveits, og det nesten tok fyr under en Frank Zappa-konsert i casinoet de hadde parkert ved siden av. Selve studioet har blitt brukt til å spille inn en rekke albummastodonter, som Zeppelins III (1970), IV (1971), Houses of the Holy (1973) og Physical Graffiti (1975), videre Machine Head (1972), som nevnte "Smoke On the Water" er på, og Burn (1974)med Deep Purple, og selvsagt Rolling Stones sitt Exile On Main St. (1972).

Coveret er verdt et lite avsnitt i seg selv. Det er opplest og vedtatt at Andy Warhol er mannen bak det, mens det er færre som vet at designet ble presentert av Craig Braun, mens bildet ble tatt av Billy Name. Hvem den mannlige modellen vi ser hoftene til er, er òg et lite mysterium. Noen påstår at det er Warhol sin kjæreste, Jed Johnson, noe han benekter, mens andre igjen sier at det er hans tvillingbror Jay. Yndlingsmodellen til Warhol, Joe Dallesandro, på står på sin side at det er han. Uansett, det mest kjente med coveret er den virkelige glidelåsen som kom med førstepressingen, en glidelås som måtte flyttes fra høyre side av coveret til sentrum, fordi selve vinylen ble skadet under frakt med originalcoveret. Det er dessuten Sticky Fingers som har æren av å være det første albumet den berømte "tongue & lips"-logoen er trykt på. Til slutt må det jo nevnes at karen med det solide utstyret ble for sterk kost i en rekke land, og bl.a. i Spania ble coveret bannlyst og erstattet med det smått famøse "Can of Fingers"-coveret.

Albumet består av åtte originale Jagger/Richards-komposisjoner, samt "Sister Morphine" som er kreditert Jagger/Richards og Marianne Faithfull, som forøvrig spilte inn låten som b-siden til singelen "Something Better" i 1969. Den versjonen er sprek i massevis, noe som ikke er merkelig all den tid Jagger spiller akustisk gitar, Ry Cooder herjer med slidegitar, Jack Nitzsche spiller piano, og takta holdes av Charlie Watts. Som på alle skivene siden "Beggars Banquet" spilte de også nå inn en gammel blueslåt som de var hekta på, og til Sticky Fingers ble trad.låten "You Gotta Move" valgt. De ti årsakene til at dette albumet er en massiv klassiker her hos The Wilhelmsens er følgende:

Keith starter hele sulamitten med et av rockens feteste riff, med , Bill Wyman og Charlie Watts kaster seg på med kirurgisk presisjon, før Mick kommer inn med et lite politisk vers, og påfølgende legendariske refreng.

Gold Coast slave ship bound for cotton fields
Sold in the market down in New Orleans
Skydog slaver knows he's doin' all right
Hear him whip the women just around midnight

Brown sugar, how come you taste so good
Brown sugar, just how a black girl should

Her byr de på kule blåsere (Bobby Keys!), en korinnsats som er deilig, og som sagt, en kryptisk og noe spesiell tekst. Keith har senere sagt at "Brown Sugar" er et mexikansk slanguttrykk for heroin, og det er godt mulig det. Men i 2016 hadde de neppe kommet unna med den forklaringen. Brian Jones har som nevnt dratt til de evige jaktmarker, og han ble erstattet av Mick Taylor. Den godeste Taylor presenterer seg fra første akkord her, og fyller ut Keef på fetest mulig vis. Her snakker vi altså om en undervurdert kar, og samtidig en som var instrumental for bandet i forbindelse med albumrekka Get Yer Ya-Ya's Out, Sticky Fingers, Exile On Main St., Goats Head Soup og It's Only Rock'N'Roll. Det er liksom en helt grei cv.

"Sway" regnes av "alle" for å være et av skivas lavpunkt, noe jeg egentlig aldri har skjønt. De kommer ramlende inn i låta på cooleste vis, og havner på forunderlig vis i ei swampy og funky takt som for meg er så rollingstonesk som en takt kan være. Når Mick i tillegg synger om at de har havnet i djevelens klør, og de slipper en referanse til Brian Jones sin død, så er låten i seg selv verdt en million dollar i rock'n'roll-historisk sammenheng. Taylor herjer vilt her, Ian Stewart gjør noen Jerry Lee Lewis-tricks på pianoet, og Charlie Watts gjør saker her som for alltid gjør at han er på min Topp 5-liste over trommiser.

Så tar det helt av, med en av bandets virkelig store låter, "Wild Horses". Egentlig en ren countryballade, men Stones putter inn så mange rockepoeng her at det endelige resultatet blir rent rockegull. Keef var allerede på denne tiden på godfot med Gram Parsons, og at han ble tungt påvirket av countryrockeren og adelssønnen som jo egentlig het Cecil Ingram Connor, har Richards selv poengtert ved en rekke anledninger. Richards og Taylor plukker på strengene på fineste vis, kompet kjører låten stødig og ufortrødent framover, og Mick synger som en jævla helt, godt hjulpet av koringen til Keefern. Et artig lite poeng: The Flying Burrito Brothers, Parsons band da Sticky Fingers ble sluppet, spilte inn låten før Stones.

"Can't You Hear Me Knocking" er Mick Taylor opp og i mente, med blodfet slidegitarsnadder på menyen. I tillegg knaller han til med en solo som Eric Clapton nok skulle ønske at det var han som dro. En skitten og skakk bluesmelodi, med Richards på heftig riffing og strøken koring, og Jagger som jager gjennom låten, passe frenetisk. En typisk Jagger/Richards-komposisjon av typen de jobbet fram rundt midten av 60-tallet. Av den grunn trekkes den ofte ikke fram av de som mener mye om musikk. Men, med den jobben tiden har gjort for oss, så føles låten veldig tidløs og frisk. Bobby Keys blåser for harde livet, Charlie henter fram gamle jazzferdigheter, og Ian Stewart koser seg med tangentene. Halvveis inn i "Can't You Hear Me Knocking" så føles det som om vi er med på en jam i øvingslokalet, eller at gutta har vært mye sammen med Grateful Dead, men etterhvert blir det så funky at jeg mistenker dem for å ha frekventert de samme festene som Sly & the Family Stone. Og det gir mening.

Side B rundes av med coverlåten, "You Gotta Move", en sylskarp bluesmelodi som Stones gjør tett opp mot versjonen Mississippi Fred McDowell gjorde. Keef spiller fuingerspillet i introen, men så er det Mick Taylor som kjører på. Fyren var Guds gave til rock'n'roll, og det er vanskelig å skrive om dette albumet uten å trekke fram mannen som stod for så mye av godsakene. I tillegg elsker jeg den minimale trommingen til Watts. Den fyren hadde en fingerspissfølelse med takter som få andre var i nærheten av.

Vinylen snus, og åpningssporet på side B, "Bitch", må sies å være en av mine absolutte Stones-favoritter. Igjen byr Keef på et riff fra riffehimmelen, og kompet kommer smygende inn fra første akkord. "Bitch" er Rolling Stones, og ikke minst Mick jagger, på sitt mest funky og coole. Blåserrekka er som bestilt fra Motown, og typer som Tony Joe White ble heftig inspirert og imponert av det Jagger/Richards gjorde her. I tillegg har jeg alltid følt at akkurat denne låten bar bud om hva som skulle komme året etter, med et av mine all time-favorittalbum, Exile On Main St..

"I Got the Blues" er en klassisk rockeballade, av typen som i ettertid er forsøkt etterapet og lagd over samme lest av tusenvis av band, men som stort sett ender med ei buklanding som fjerner alt understell. Jagger berger mye her, mens Billy Preston herjer veldig på orgelet. Jeg får litt Badfinger-vibber av låten, samtidig som Stax-linken er tydelig. Og så funker låten utmerket som en slags overgang til "Sister Morphine". Stones gjør den tett opp mot nevnte Faithfull sin versjon. Den store forskjellen er at Ry Cooder er byttet ut med Mick Taylor, og med all respekt å melde; det gjør ikke fryktelig mye i mine ører. Teksten er skrevet av Faithfull, og er en kruttsterk sak om et narkovrak som bare venter på neste skudd. Som fort kan bli det siste. Det er et usaklig driv i låten, og partiet som starter rundt 2:30, er nok et høydepunkt i Stones sin karriere. Watts er en helt med basstromma, og slidegitaren til Taylor er deiligere enn snus.

Selveste Townes Van Zandt gjorde honnør på Rolling Stones da han covret "Dead Flowers", noe som sier det aller meste. Verden beste låtskriver spilte ikke inn hva som helst, og det var svært sjelden at han valgte å gjøre andre artisters låter. Jeg innbiller meg at han ikke klarte å la den spretne countryrockern ligge, mest av alt pga lyrikken. Den Bakersfield-infiserte melodien er tett opp mot det Eagles skulle starte opp med, samt en tydelig Gram Parsons-inspirert låt. Townes tente garantert da han hørte Jaggers intense hat mot ex-en, og kjente nok igjen de følelsene han formidlet. Steelgitaren gir "Dead Flowers" det honky tonk-preget som gjør at annenhver amerikaner elsker låten, og var med på å sementere bandets høye status i USA.

And you can send me dead flowers every morning
Send me dead flowers by the mail
Send me dead flowers to my wedding
And I won't forget to put roses on your grave

Så avrundes herligheten med "Moonlight Mile", en fantastisk sak som i ettertid har blitt kjent som en av få låter uten spor av Keef. Det var Richards som skrev de stilige riffene, og komponerte fingerspillet som Jagger spiller strøkent i introen. Men resten gitarene som er lagt på det endelige resultatet er det Mick Taylor som står for, og det er pinadø kraftkost. Mannen spilte med en innlevelse som er få forunt, og det er kriminelt lite kred som er sendt hans vei. Sånn er rocken. Låten får ekstra liv gjennom orkesteret til Paul Buckmaster, som byr på fioliner og celloer som stryker låten medhårs på fineste vis, og skaper en himmelsk stemning. Jagger har skrevet inn de sedvanlige knarkreferansene, men i tillegg slipper han oss innpå sitt private vesen, og mer enn antyder at det er mer ved ham og bandet enn sex, drugs og rock'n'roll. Uten å framstå som sutrete på noe som helst vis.

Sticky Fingers, ass. For et mesterverk!

Ukas Klassiker: Tom Waits - Bone Machine

johnny.wilhelmsen@outlook.com — Sun, 03 Mar 2024 08:15:00 +0000

Ukas Klassiker: Tom Waits - Bone Machine

Vi tenker børste støvet av den gamle, faste spalten "Ukas Klassiker", og starter med å poste denne som ble skrevet 18.februar 2016. Tiden flyr, og en åtte år gammel sak er nok enten glemt av gamle lesere, eller så gammel at enkelte lesere ikke var født den gang. Tom Waits sitt fjortende album, "Bone Machine", er dessuten et av tidenes beste album, og kan aldri bli nevnt ofte nok.

johnny.wilhelm… søn 03/03/2024 - 09:15

Sensommeren 1992. Jeg venter på at mitt tredje år som student ved Tromsø Lærerhøyskole skal ta til, men mest av alt venter jeg på at Tom Waits skal slippe sitt fjortende album, og ventetiden har vært lang og beinhard. Riktignok slapp han musikken til den brillefine filmen Night On Earth tidligere på året, samt det strøkne livealbumet Big Time i 1988. Men et skikkelig studioalbum med nye låter har jeg ventet på i fire år. Denne elleville helten ble oppdaget i 1988, samme år som han slapp nevnte Big Time, et sjukt bra og sært album som regnes som den endelige avslutningen på hans 80-tallstrilogi, som består av Franks Wild Years, samt Swordfishtrombones og mesterverket og tidenes beste album, Rain Dogs.

Jeg hadde altså nok musikk å boltre meg i, siden hans katalog allerede var stor, og mannen var fortsatt et mysterium for en blodfan i Tromsø. Dette var altså før internett, før den store flyten av informasjon var kommet skikkelig i gang, så det var ikke den enkleste sak i verden å granske artister. Så komplisert var det at da jeg et par år senere hadde en temakveld om Waits på Blårock, så brukte jeg tre-fire uker på å lese meg opp og spørre og grave for å ha noe å si om mannen mellom låtene som ble snurret. I dag er det knapt den ting vi ikke vet om alle musikere på planeten, så en nærmere beskrivelse av hovedpersonen er så godt som bortkastet energi her.

Bone Machine er objektivt sett, i den grad man kan snakke om objektivitet når vi snakker om musikk, så solid at til og med Grammy-komiteen ikke kunne overse albumet. Skiva ble nominert i klassen "Best Alternative Album", og vant like greit hele greia. Tom gjorde mesteparten av perkusjonjobben, hamret løs på en rekke gjenstander, det aller mest av jern og metall, og skapte et genuinit lydbilde. Produksjonen stod Waits for selv, sammen med kona Kathleen Brennan. Andre deltakere i det tekniske studioarbeidet var Tchad Blake, Biff Dawes, Joe Marquez og Bob Ludwig, mens Frances Thumm opererte som "musikalsk sikkerhetsvakt".

Det er veldig viktig å ha en kassettspiller og et pyttelite piano. Såpass har Tom skjønt.

Rudy's on the midway
And Jacob's in the hole
The monkey's on the ladder
The Devil shovels coal
With crows as big as airplanes
The lion has three heads
And someone will eat the skin that he shed
And the earth dies screaming

Det braker løs med "The Earth Died Screaming", og hvilken åpning er ikke denne skumle og brutale djevelen av en låt!? Skramleorkesteret når nye høyder, det hamres løs på alskens instrumenter og metalliske gjenstander, og Tom varierer mellom en dyp og nifs fortellerstemme og frenetisk predikantgauling. Og det funker som fy, og sender meg i en sakral rockestemning som ingen andre album kan matche. Denne stemningen klarer han å holde på i samfulle 53 minutter, med små, skumle justeringer. Som når han sparker i gang "Dirt In the Ground", en låt jeg alltid regner som en av hans fem beste. Her nærmest sliter Tom seg gjennom låten, med dystre blåsere, et klangfullt piano i beste The Bad Seeds-stil, og en semi-hysterisk vokal. Er det mulig å synge så gjennomført og absurd bra, og samtidig ligge så nærme den falskeste vokalen i rockehistorien? Jo, men da må du hete Tom Waits.

Så kjører det nykomponerte bandet på med det som best beskrives som ur-rock. "Such a Scream" og "All Stripped Down" går over i hverandre, og det er ikke lett å si når den ene låten slutter og den andre begynner. Disse to rakkerne av noen låter er uansett viktige deler av den sprøeste kvadruppelen av en albumsåpning jeg vet om. Trommis Brain, kjent fra Primus, gjør så mye stilig på rytmesiden at jeg lett utroper fyren til et geni, Les Claypool har transformert bassiseringen fra Primus som har gjort ham til en av klodens mest anerkjente bassister, og tilpasset seg Waits og hans låter på absurd lekkert vis, og Joe Gore fyller pinadø Marc Ribot sine sko på en elegant og overbevisende måte. Men, det som gjør Bone Machine til den klassikeren skiva er, er naturligvis Tom sine komposisjoner, hans poetiske og sterke tekster om det dystreste i våre liv, og ikke minst hans vokalprestasjoner. Ingen andre i musikkverden kombinerer brøling, gauling, vræling, roping og skriking med de mest tandre og vakre sanglinjer på samme vis som Mr. Waits. Absolutt ingen.

How do your pistol and your Bible
and your sleeping pills go?
Are you still jumping out of windows
in expensive clothes?

Bone Machine består av en salig blanding av sjangre, der rocken og det teatralske er den røde tråden på den melodiske fronten, mens det absurde og tankevekkende løfter poesien opp i eliteklassen. "Who Are You" er en klassisk Tom Waits-ballade om vanskelige damer, som i dette tilfellet grenser greit til den psykopatiske sorten. I tillegg byr han på de lekre pianodrevne låtene "A Little Rain" og "Whistle Down the Wind", samt de stilfulle lydkollasjene "The Ocean" og "Let Me Get Up On It". Dette gir albumet den variasjonen ei Waits-skive nærmest krever, og gir meg som lytter de pusterommene jeg trenger så jeg får senket skuldrene mellom slagene. For det er virkelig slag vi snakker om her.

"Goin' Out West" har den beatleske egenskapen som Tom ofte lurer inn i låtene sine. Låten handler om en kar som ikke har selvinnsikt som sin sterkeste side, og vi får servert det legendariske refrenget "I know karate, and voodoo too, I'm gonna make myself available to you. I don't need no make up, I got real scars. I got hair on my chest, I look good without a shirt". Dette er nok den melodien som fenger elevene jeg har brukt som test-dummies på skolen aller mest. Fra de små førsteklassingene til de bråmodne avgangselevene; alle spisser ører, hører noe som vekker interessen, og skjønner at dette er tøft. Luftgitarene kommer fram, små føtter begynner å gå, og pedagogen i meg skjønner at her er låten som kan være inngangsporten til et langt og fint liv med Waits som en del av soundtracket.

Andre beintøffe låter er lespelåten "Jesus Gonna Be Here", nok en av disse ur-låtene som virker å ha vært her siden tidenes morgen, den sinna pønkeren "I Don't Wanna Grow Up", som Ramones selvsagt har covret, og "In The Colosseum", der han igjen tematiserer de noe vanskelige damene, samtidig som han trekker paralleller mellom romernes sans for blod og drama og dagens sensasjonshungrige samfunn. Jeg har lest en rekke steder at Tom Waits ikke er en politisk musiker, men de som påstår noe så feil bør lete bedre, for Tom har tunge meninger om veldig mye, og er en svært så slagferdig observatør.

"Murder In the Red Barn" er akkurat så skummel som den høres ut til å være, og er en suggerende og herlig skeiv blueslåt, med noen bibelske referanser som seg hør og bør. Allikevel er den ikke helt i samme liga som "Black Wings", den skumleste låten jeg vet om, og den andre låten fra albumet som plasserer seg blant mine Topp 5-låter av Waits.

Take an eye for an eye,
a tooth for a tooth,
just like they say in the Bible
Never leave a trace,
or forget a face,
of any man at the table

En sak er teksten, nok en gang med bibelske referanser, om en mann som kan skremme enhver tøffing på flat mark og høylys dag, en annen sak er melodien, som jeg lett tenker på som Leonard Cohen på steroider. Hviskingen til Far på tampen er stilig som fy, og er en naturlig følge av at han har lagt vokalen i verdens laveste stemmeleie. Gitarspillet til Joe Gore er så vanvittig utstudert og passende at det får det meste til å virke simpelt. Kompet, som grenser til å være jazza, gjør denne rock noir-perla til et mesterverk, og når jeg tenker på at den er spilt inn i en passe våt og mørk kjeller så kjenner jeg hårene reise seg fra nakken til anklene.

Alle skivene til Tom Waits har blitt avsluttet med rolige låter. Det er nok å nevne "Ruby's Arms", "Innocent When You Dream", "Anywhere I Lay My Head" og "Come On Up To the House". Bone Machine runder av med det som kanskje er det beste av alle hans punktum. "That Feel" er for meg en rekke tekstlinjer som anses som selvfølgeligheter, men som samtidig ikke er det. All verdens gull er ikke verdt en dritt om du ikke lever livet som du ønsker, om du velger å gi faen i å være ærlig, med deg selv og med dine omgivelser. Da er du bare en bein-maskin.

Bone Machine regnes av mange Waits-folk rundt om på kloden som det mest gjennomførte av alle hans album, og selv om jeg holder Rain Dogs for å være det beste som er gitt ut av lyder gjennom tidene, så stiller jeg meg glatt i den samme køa; for et mesterverk, og for et groteskt deilig album!

Ukas Klassiker: Magnolia Electric Co

johnny.wilhelmsen@outlook.com — Thu, 11 Apr 2019 12:27:18 +0000

Ukas Klassiker: Magnolia Electric Co

Jason Andrew Molina døde 39 år gammel 16.mars 2013, etter å ha slitt i mange år med alkoholisme. Indre organer kollapset rett og slett pga misbruket, og verden mistet en av sine fineste musikere. Men, musikken lever videre, og blant mange mesterverk står "Magnolia Electric Co." og skinner klarest.

johnny.wilhelm… tor 11/04/2019 - 14:27

Jason ble født i Lorain, Ohio, og er en halvstudert røver fra Oberlin College i samme delstat. Han ble tidlig fanget av den musikalske verden, og var i tenårene bassist i forskjellige heavy metal-band i Cleveland-traktene, før han tidlig på 90-tallet bestemte seg for å bli soloartist og skrive sitt eget materiale. Han var produktiv som fy, turnerte heftig rundt om i Ohio, og solgte hjemmelagde album under forskjellige navn. Songs: Albian, Songs: Radix, og Songs: Unitas var de bandnavnene han først ble kjent under, før han endte opp med Song: Ohia midt på 90-tallet. Molina er noe vrien å plassere i bås, men skal man prøve seg på det så ville jeg sagt at dette er en fin blanding av lo-fi, alt. country og rock. Bandnavnet er et sammensatt ord basert på hjemstaten og det hawaiiske treet Ohi’a lehua, sånn bare for å få det ut av verden.

Bandet har egentlig aldri vært enn band, men en stamme av musikkvenner og ymse musikere som har rullert i en avansert form for turnusordning. Debuten kom med Songs: Ohia - s/t i 1997, et album som blant entusiaster, fusentaster og annet godtfolk går under navnet ”The Black Album”, noe som hentyder at tematikken ikke er av det lyckliga slaget. Og så er coveret kølsvart, da. I ’98 kom Impala, året etter Axxess & Ace og The Ghost, et album han kun solgte på konsertene sine. I 2000 slapp han først den fantastiske skiva The Lioness, nok et album som bare ble solgt på hans konserter, Protection Spells, og skiva mange har som sin favoritt, Ghost Tropic. I 2001 turnerte han heftig, slapp live-skiva Mi Sei Apparso Come Un Fantasma, mens han det påfølgende år kom med det vakre og dystre bluegrass-gospelalbumet Didn’t It Rain.

Magnolia Electric Co. ble servert folket i det Herrens år 2003, og ble på mange måter et markant skifte for Molina. Han hentet inn Steve Albini som produsent, låtene ble langt mer tilgjengelige for oss halvveis normale folk, og låtene ble spilt inn live i studio med fullt band. Skiva fikk umiddelbart merkelappen "heartland rock", i og for seg en fin merkelapp med tanke på de artistene som ”går under” denne sjangeren. Vi snakker om folk som Bruce Springsteen, Tom Petty, John Mellencamp, Southside Johnny, Joe Ely og Steve Earle, alle artister Molina tåler sammenligning med. Samtidig er det tidvis et rått og gitarpreget album, noe Molina selv har forklart med at hans überfavorittband, Black Sabbath, hele tiden har ligget i bakhodet hans under innspillingen. Så, der er noe av forklaringen på de seige låtene, det tunge trommeriet, og ikke minst gitarangrepene vi blir utsatt for.

Hvis noen skulle finne på å tro at Molina kaster alle prinsipper og tidligere idèer over bord, så kan jeg berolige med at så ikke er tilfelle. Det er fortsatt plenty av tristesse og mørke undertoner her, noe annet ville jo vært galematias. Bak trommesettet sitter Jeff Panall, bassisten heter Rob Sullivan, hans bror Dan står for en del av gitarlydene, sammen med Dan Macadam og selvsagt Jason Selv. Mike Brenner står for utsøkt lap steel, mens ”Three Nickel” Jim Grabowski serverer tangentlyder. Til slutt bidrar Jennie Benford med koring og litt snasent mandolinspill her og der. Jennie er for øvrig en anerkjent bluegrass-artist, kjent fra bandet Jim & Jenny and the Pinetops. Men nok om det, og mer om årsakene til at Magnolia Electric Co. for evig og alltid vil være en sann klassiker for The Wilhelmsens.

En klagende gitar, en nydelig melodilinje som forfølges av en stortromme og en hihat, og så: et fett og heftig riff kommer inn med full kraft samtidig som trommisen våkner skikkelig til liv. Er det rart man liker rock’n’roll? Den energien jeg får pumpet inn i skrotten av å høre starten på "Farewell Transmission" er helt drøy, og jeg føler at jeg glatt kunne ha klart å løpe en maraton på halvannen time med denne på øret.

The whole park is dark
Every light on this side of the town
Suddenly it all went down
Now we’ll all be brothers of the fossil fire of the sun
Now we’ll all be sisters of the fossil blood of the moon

Hva er mer riktig enn at Molina begynner skiva med å beskrive et totalt fysisk mørke, sånn bare for å få oss i rette stemninga? Det mørke som beskrives er dystert og vakkert på samme tid, men er selvsagt ikke noe bra greie for oss mennesker. Kjipe arbeidsplasser langt faen nedi fjellet eller med heit damp rundt ørene, det antydes noe om et tuskete kjærlighetsforhold bak noens rygg, og virkeligheten og sannheten er noe ingen vet noe om. Dystert, og mindre dystert blir det ikke når han roper ut til sin mor at midnatt nærmer seg, med den døde månen i kjevene sine. Han er faktisk overbevist om at det er Den Store Stjerna som holder på å dø ut. Snakk om pessimist! Det allerede omtalte gitarangrepet på ørene våre er og forblir noe jeg ikke klarer å få ut av hodet, og er som sagt lyder som er balsam for denne skallen og dette hjertet. I tillegg til dette er avslutningen en av de ypperste som er servert på et album. Den dype bassen som durer behagelig når Molina er på repeat er musikkorgasme, rett og slett. "Long dark blues. Will-o’-the-wisp. The big star is falling. Through the static and distance a farewell transmission. LISTEN!"

Er du allerede euforisk av åpningssporet, så er det fare på ferde, for "I’ve Been Riding With the Ghost" tar i hvert fall meg enda et hakk videre. Og hva som kommer etter eufori har jeg ikke ord for, men har altså vært der. Stemmen til Molina messer ut noen kraftsalver til smålekker gitarplukking og et orgel som så vidt touches, før verdens vakreste kvinnestemme kommer inn med et nydelig ”Wuuuu-huuu-huuu-hu-hu-huuu”. Når du sitter og tenker at ”Dæven dette var pent og pyntelig!”, så braker det løs med orkans styrke. Bass, gitar, orgel og trommer trykker til i samme tusendels sekund, og spiller du så høyt som du bør, så er det umulig å ikke gå bananas. Hvis ikke er du kjedeligere enn Vidar Theisen og Drillo til sammen. Hva handler så denne vakre låten egentlig om? For meg er dette poesi om et av verdens eldste temaer; hvordan mangel på selvtillit kombinert med mistro fører til god, gammeldags svartsjuka. Dette eposet er sannsynligvis selvbiografisk, og karen som beskrives er en typisk ”worst case scenario”-dude. Han kommer hjem etter å ha vært på en slags reise for å bli en bedre mann, bare for å finne ut at kjerringa har fylt opp kåken med saker som hun umulig kan ha betalt for selv (hvordan har hun fått råd til det?), og beskylder henne får å ikke ha andre egenskaper enn å gråte og klage på alle hans feil. Og livet går i loop, ingen endring skjer, frustrasjonen bygger seg opp, og alt blir håpløst. Er ikke dette en høstlåt så vet ikke jeg.

See I ain’t getting better
I am only getting behind
I am standing on a crossroad
Trying to make up my mind
I’m trying to remember how it got so late
Why every night pain comes from a different place
Now something’s got to change

Etter en hesblesende start på skiva skal vi endelig få pusten tilbake med "Just Be Simple". En nydelig steelgitar og et deilig orgel spiller en vakker melodi, og selv om bandet kommer inn rock’n’roll-style, så er dette en mer neddempet og countryfisert utgave av bandet. Jennie Benford er Jason sin følgesvenn gjennom hele låten, og fy faen som den dama kan kore! Tematikken kan derimot få deg til å gå inn i en tung depresjon, skulle du ha anlegg for sånt noe. Her vrenger han sjela si, forteller hele verden at han er en tusker og løgner, men at han aldri har blitt avslørt. Sånn kan slite på den mentale helsa, hvis man bare har et snev av samvittighet, og det har Molina så mye av at det tyter ut av låten. Jeg skal ikke påberope meg å ha forstått hele tekstens innhold og mening, men jeg mer enn aner at hovedpersonen har gått bak ryggen på sin beste kompis og rappa dama. Om det har skjedd ”naturlig” gjennom et dødsfall, eller om det ligger noe mer bak skal være usagt, men den ødelegger uansett mannens følelsesliv, og er så lite behagelig at låten avslutter såpass dramatisk at det ikke er godt å si om dette går bra.

But I’m not looking for an easy way out
This whole life it’s been about
Try and try and try
And try and try and try
To be simple again

"Almost Was Good Enough" pøser på fra start med alt bandet har å by på. Tre gitarer, orgel, bass og trommer kjører på i mid-tempo, og Molina sin vibratostemme ligger usaklig vakkert på toppen av dette. Stemmen til Molina er alt annet enn kraftig, men på skive, og ikke minst på konserter, så kommer alltid stemmen vanvittig godt fram, og ligger så klart og tydelig i lydbildet at jeg egentlig ikke har hørt andre som fikser dette ”bedre”. Orgelet ligger som et fin-fint bakteppe gjennom hele låten, og gitaristene kjører på med egne greier som til sammen skaper et tett og tøft driv gjennom låten. Igjen korer Jennie med englestemmen, og budskapet er heller ikke nå av det lystige slaget. Karen vår venter stort sett bare på neste årstid, for at smerten forbundet med nåtida skal forsvinne og erstattes med en ny. Samtidig er han på et slags skrudd vis såpass offensiv at han aner at de fleste andre òg sliter, men dette utlignes glatt med at han tar til takke med at ”nesten er godt nok”. Fin poesi får vi selvsagt servert i denne låten òg..

A tall shadow dressed how secrets always dress
When they want everyone to know that they’re around
Leaning in whispering ”My friend over there don’t know what he’s talking about”

Jason Molina rakk å gi ut 16 album med Songs: Ohia, Magnolia Electric Co. og under eget navn. "Magnolia Electric Co." er den åpenbare klassikeren.

Hva gjør så Molina når han skal få et rotekte og troverdig countrysound? Jo, han leier inn en av de fineste countrystemmene i distriktet, Lawrence Peters. Lawrence hvem? Ikke vet jeg mer om karen enn at han synger på "The Old Black Hen", men det er faen steike nok til å bli en helt i mi bok. For en stemme, og for en låt! Dette er skikkelig fet country, med steelgitar, gitarplukking, ei søt lita fele i bakgrunnen, enda søtere Jennie på koring, og en så barsk coutrystemme at man kan få mindreverdighetskomplekser av langt mindre. At bandet behersker country like bra som de tyngre rockelåta tar jeg som et kvalitetsstempel av de sjeldne. Låten handler ikke om den dama som engang var, som country ofte gjør, eller om barske menn som gråter. Nei, når Molina går maks country så handler det om Djevelen, om å lage ”The Black Album”. Vi snakker om Djevelens Lullaby!

All of my pain found a partner in that room
and the devil’s tail swayed with the tune

Hva Molina gjør når han har lagd en låt som bare må ha en kvinnestemme er nok innlysende nå. Han henter inn Scout Niblett, selvfølgelig. Scout hvem, tenker du? Ikke vet jeg mer om dama enn at hun er engelsk, driver på i singer/songwriter-sjangeren, og har en Helvetes vakker stemme. "Peoria Lunch Box Blues" er en sløy og suggerende sak som det rett og slett er vanskelig å ikke la seg fascinere av. Mye på grunn av stemmen til dama, men minst like mye fordi bandet spiller så jævla dystert og magisk, krydret med et herlig orgel, heftig cymbalbruk, og de der deilige gitarene, da. Jeg innbiller meg at Scout er hentet inn fordi sogaen er fortalt av ei mor, ei mor som muligens ikke var så bevisst på oppdragerrollen. Voksne glemmer ofte at barn husker alt. "Vår" mor tok seg åpenbart ikke godt nok av sønnen da han ble plaget i oppveksten, men var fornøyd med at sønnen i det minste hadde en venn. Vi møter henne når hun betrakter de to vennene i voksen alder når de møtes etter mange år, og som da endelig innser at ting ikke var så bra som hun lurte seg selv til å tro. Og så blir det opp til oss å spekulere i hva som kommer til å skje.

Two old friends in the night
Who always knew they would if they could
Meet one last time in the old neighborhood
Hey, wait a minute, things ain’t looking that good
Its getting quiet and the light’s getting dim
This ain’t like no place I’ve ever been

Så er endelig Jason tilbake med vokalansvaret på "John Henry Split My Heart", og nå buldrer bandet i gang i beste Uncle Tupelo-stil. Brutale gitarer og heftig tromming er introen, før et neddempet piano annonserer Jason, som igjen annonserer at han står på Highway 66, før bandet rett og slett raser i gang med mer buldring. Støygitarer, tungt komp, og en energisk vokalist forteller oss at her blir det ikke hvile. Tvert imot, ørekanalene teppebombes av riff, hylende vokal og alle cymbaler i verden. Det foregår rett og slett en indre krig i hovedpersonen, og årsaken er selvsagt at John Henry splittet hjertet hans. Og krig er det vi får, en skikkelig heftig, tøff og brutal krig utført av instrumenter. Hør bare det drøye taktskiftet etter 4:45, og den påfølgende dystre koringen. Dette er pinadø som Black Sabbath burde låte i 2003!

Heldigvis roes det ned med sistesporet, "Hold On Magnolia". Det roes såpass ned at hovedpersonen tilsynelatende er fornøyd med det han har utrettet på denne planeten. Han har i hvert fall gjort opp med folk, og han oppfordrer dama på det sterkeste om å holde ut. Det eneste lille skjæret i sjøen, for det er det selvsagt i en låt av Molina, er at han selv anser seg som ferdig med sitt virke, og tror at det er på tide å ta den store reisen. Melodien er igjen lett å plassere i countryland, ikke minst pga fela og steelgitaren, men i tillegg er det en twang i et par av gitarene som hyler ut seriøs country, takta er i godt, gammelt cowboyland, og viktigst av alt; jeg ser for meg at Jason har hatt på seg, en revolver på hofta og møkkete boots når han synger:

Hold on Magnolia to that great highway moon
No one has to be that strong
But if you’re stubborn as me
I know what you’re trying to be

Songs: Ohia - Magnolia Electric Co. er lett blant de fem fineste albumene som har kommet ut etter tusenårsskiftet. Jeg er rett og slett avhengig av denne skiva, og må finne den fram med jevne mellomrom. Det kom en utrolig lekker utgave av albumet i 2013, attpåtil en dobbel LP, og denne bør du sørge for å få tak i fort som fy. Så fryktelig mange finere tips klarer jeg ikke komme opp med.

Takk for musikken, Jason Molina.

En Umiddelbar Klassiker

johnny.wilhelmsen@outlook.com — Mon, 09 Oct 2017 16:22:19 +0000

En Umiddelbar Klassiker johnny.wilhelm… man 09/10/2017 - 18:22

Beck - Guero (Interscope/Geffen Records)

omwcash — Sun, 22 Jan 2017 12:21:44 +0000

Beck - Guero (Interscope/Geffen Records) omwcash søn 22/01/2017 - 13:21

Thåström - Beväpna Dig Med Vingar (Razzia Records)

omwcash — Sat, 14 Jan 2017 10:33:43 +0000

Thåström - Beväpna Dig Med Vingar (Razzia Records) omwcash lør 14/01/2017 - 11:33

The Bishops - The Bishops (1234 Records)

johnny.wilhelmsen@outlook.com — Fri, 06 Jan 2017 08:38:55 +0000

The Bishops - The Bishops (1234 Records) johnny.wilhelm… fre 06/01/2017 - 09:38

Camaros - Romantique (Black Balloon Records)

omwcash — Mon, 07 Nov 2016 14:13:56 +0000

Camaros - Romantique (Black Balloon Records) omwcash man 07/11/2016 - 15:13

Captain Beefheart And His Magic Band - Safe As Milk (Buddah Records)

johnny.wilhelmsen@outlook.com — Sun, 09 Oct 2016 10:25:14 +0000

Captain Beefheart And His Magic Band - Safe As Milk (Buddah Records) johnny.wilhelm… søn 09/10/2016 - 12:25

The Beasts of Bourbon - The Axeman's Jazz

johnny.wilhelmsen@outlook.com — Sat, 03 Sep 2016 11:00:58 +0000

The Beasts of Bourbon - The Axeman's Jazz johnny.wilhelm… lør 03/09/2016 - 13:00

Ukas klassiker

The Rolling Stones - Sticky Fingers

Gold Coast slave ship bound for cotton fields
Sold in the market down in New Orleans
Skydog slaver knows he's doin' all right
Hear him whip the women just around midnight

Brown sugar, how come you taste so good
Brown sugar, just how a black girl should

And you can send me dead flowers every morning
Send me dead flowers by the mail
Send me dead flowers to my wedding
And I won't forget to put roses on your grave

Ukas Klassiker: Tom Waits - Bone Machine

Rudy's on the midway
And Jacob's in the hole
The monkey's on the ladder
The Devil shovels coal
With crows as big as airplanes
The lion has three heads
And someone will eat the skin that he shed
And the earth dies screaming

How do your pistol and your Bible
and your sleeping pills go?
Are you still jumping out of windows
in expensive clothes?

Take an eye for an eye,
a tooth for a tooth,
just like they say in the Bible
Never leave a trace,
or forget a face,
of any man at the table

Ukas Klassiker: Magnolia Electric Co

En Umiddelbar Klassiker

Beck - Guero (Interscope/Geffen Records)

Thåström - Beväpna Dig Med Vingar (Razzia Records)

The Bishops - The Bishops (1234 Records)

Camaros - Romantique (Black Balloon Records)

Captain Beefheart And His Magic Band - Safe As Milk (Buddah Records)

The Beasts of Bourbon - The Axeman's Jazz

Ukas klassiker

The Rolling Stones - Sticky Fingers

Gold Coast slave ship bound for cotton fields Sold in the market down in New Orleans Skydog slaver knows he's doin' all right Hear him whip the women just around midnight

Brown sugar, how come you taste so good Brown sugar, just how a black girl should

And you can send me dead flowers every morning Send me dead flowers by the mail Send me dead flowers to my wedding And I won't forget to put roses on your grave

Ukas Klassiker: Tom Waits - Bone Machine

Rudy's on the midway And Jacob's in the hole The monkey's on the ladder The Devil shovels coal With crows as big as airplanes The lion has three heads And someone will eat the skin that he shed And the earth dies screaming

How do your pistol and your Bible and your sleeping pills go? Are you still jumping out of windows in expensive clothes?

Take an eye for an eye, a tooth for a tooth, just like they say in the Bible Never leave a trace, or forget a face, of any man at the table

Ukas Klassiker: Magnolia Electric Co

En Umiddelbar Klassiker

Beck - Guero (Interscope/Geffen Records)

Thåström - Beväpna Dig Med Vingar (Razzia Records)

The Bishops - The Bishops (1234 Records)

Camaros - Romantique (Black Balloon Records)

Captain Beefheart And His Magic Band - Safe As Milk (Buddah Records)

The Beasts of Bourbon - The Axeman's Jazz

Gold Coast slave ship bound for cotton fields
Sold in the market down in New Orleans
Skydog slaver knows he's doin' all right
Hear him whip the women just around midnight

Brown sugar, how come you taste so good
Brown sugar, just how a black girl should

And you can send me dead flowers every morning
Send me dead flowers by the mail
Send me dead flowers to my wedding
And I won't forget to put roses on your grave

Rudy's on the midway
And Jacob's in the hole
The monkey's on the ladder
The Devil shovels coal
With crows as big as airplanes
The lion has three heads
And someone will eat the skin that he shed
And the earth dies screaming

How do your pistol and your Bible
and your sleeping pills go?
Are you still jumping out of windows
in expensive clothes?

Take an eye for an eye,
a tooth for a tooth,
just like they say in the Bible
Never leave a trace,
or forget a face,
of any man at the table