Terje Nicolaisen – 1974 (Safe & Sound Recordings)

unnamed (2)

Det er ikke lenge siden jeg først hørte om Terje Nicolaisen. Det var så sent som i vår en gang. Når det er sagt, så er nok kanskje Herr Nicolaisen best kjent som billedkunstner, så jeg føler meg ikke veldig skyldig her jeg sitter. Skyldig over å sove i timen, that is. Men hør. Denne herren er utvilsomt en meget fin låtskriver, og undertegnede synes dessuten at mannen har en sjelden og meget sterk stemme. Det kan av og til føles som om jeg har kjent mannen hele mitt liv. Uttrykket er sterkt, klart og definitivt, på mange måter, og denne nye musikken hans har i det siste beveget meg i retninger som minner meg om musikken som i all hovedsak ble til på ’70-tallet, og det liker jeg (har dette noe med tittelen å gjøre?). Det er dessuten også noe nytt og unikt med denne låtskriveren og kunstneren. Noe jeg kanskje aldri har hørt før… Og da, vil jeg atter trekke frem uttrykket i hans stemme, og måten han bygger opp sine melodier på. Det er noe glam-aktig over den følelsen jeg får her, men samtidig også noe tidløst og evig, noe ukysset og noe dypt alvorlig på en kledelig og helt jævla naturlig måte. Dette er rock med masse soul, selv om vi ikke snakker om den typiske soulmusikken vi alle tenker på når det ordet dukker opp. Men dette er utvilsomt rock. Med mye i bagasjen.

Uansett.

Med skarpt vidd, humor og en litt sånn slentrende holdning til det etablerte óg til den ærbødige kunsten, har han i 25 år gjort seg bemerket her på bjerget. Mannen har parallellt med sin billedkunst spilt i en hel rekke band opp gjennom årene, og jeg kan jo fort i denne sammenheng nevne orkestere som Sister Rain og Dekadanse.
Men akkurat nå er mannen altså klar med et nytt album. Et som i all hovedsak tar tak i det hverdagslige, ting som virkelig betyr noe. Dette i kontrast til hans tidligere utgivelser (dette er hans andre langspiller) der en mer ironisk undertone har vært mer fremtredende (or so i’m told). Denne gangen har låtene de hverdagslige tingene som et godt utgangspunkt, noe jeg skal prøve å komme tilbake til. Neida, jeg skal ikke det.
Denne utgivelsen har fått tittelen, 1974, og jeg har vært så heldig å ha denne i mitt eie i en hel måned nå.
Jeg tenker ikke å dra på med Terjes livshistorie (som om jeg kan den) her jeg sitter midt i musikken hans, for jeg har rett og slett bare tenkt å si noen ord om albumet som slippes mandag 8 august, altså i morgen.

Albumet er produsert av sjølvaste Petter Pogo (Hjertesvikt A/S, Jokke & Valentinerne, Jokke med Tourettes, Bøyen Beng, Sister Rain, Senjahopen og Valentourettes), og la meg bare slå det fast med én eneste steiking. Her snakker vi om en stilfull og meget sterk produksjon. Det låter jo så bra når alle elementene er plassert perfekt i det orkestrale landskapet, og sånn fungerer det altså her. Så ja. Produksjonen er mesterlig utført på 1974. Mesterlig.

Petter Pogo er også med i det eminente bandet der han tar seg av både bassinga og det meste av gitararbeidet. Bak trommene sitter Alexander Lindbäck, og den mannen vet virkelig hva det vil si å spille trommer. Her er det ikke bare snakk om å holde takten, her er det snakk om å tilføre musikken både dybde og perspektiv (og noen små rytmiske abstraksjoner her og der). På tangenter og messing har vi Ketil Kielland Lund som i aller høyeste grad er med på å gi musikken sitt etter min mening, helt jævla nydelige uttrykk. Mannen er en aldri så liten tryllekunstner – som legger til sine farver og sine små utmerkede mønstre. Terje selv spiller en del finfin gitar i tillegg til å synge med hele sin store sjel. Suzanne Sumbundu – aka Sisi, står for en usedvanlig flott koring der det er på sin plass, og der det bør skje. Albumet er spilt inn i Silence Studio i Koppom, i Sverige.

Terje Nicolaisen

1974 (jeg er ikke sikker på hva denne tittelen skal fortelle meg, og jeg føler meg ikke særlig skarp i denne sammenhengen, men 1974 var et fint musikalsk år) starter med et spark til markedsliberalismen og dens stadige hint om at vi er frie mennesker her vi vandrer rundt med mer penger enn vi har godt av å ha. Jeg tenker at “vi” i vår streben etter lykke på de mest absurde steder, ender opp som den gråtende arbeidshesten på coveret (gjort av billedkunstneren Bjørn Bjarre i “Tegneklubben”), altså fullstendig oppløst i tårer. Kanskje aller helst de som ingen andre ser. “Caputalism” er en jævla sterk låt i min bok, og den åpner altså dette albumet på helt utmerket vis. Dette ordet, kaputtalisime, sier det meste om vår livsstil.

Caputalism changed the world
Something grounded, check it out (and remember)
People used to stick together
We had substance, we had real

“Moving Hell” er neste ut, og jeg føler at den sier noen om å være innestengt i sin egen kropp, eller rett og slett bare bundet til skrekken det er å lengte etter en slags frihet uten å våge den. Jeg vet ikke, men regner med at Terje her serverer lytteren noe å tygge litt på selv. Låten er sjelefull og vakker, og egnet til å bevege selv de mest “stive” av oss. Den sitter som et skudd, rett og slett.

Jeg har selv bodd i Oslo i tre og et halvt år, og jeg har sett hvordan reklame, eller hva faen jeg skal kalle det Clearchannel holder på med for. Disse spøkelsene som dekorerer alle samlingspunkter med forsøplende vissvass i form av hva som kommer på TV snart, eller hvilken boxer vi skal velge når brunstripa er umulig å fjerne fra den du hadde på deg sist (ja, jeg vet det er lurt å ha mange sånne i kleskapet). “Total Station Domination” tar for seg disse svære LCD-skjermene som er å finne på stadig flere av de plassene hvor vi beveger oss. Disse animerte vederstyggelighetene forstyrrer vår tankegang, og kunne lett vært erstattet med langt mer utfordrende og inspirerende greier, om noe. Kanskje tomhet hadde vært det beste, for det er der det meste oppstår. Det er uansett en helt strålende låt dette:

Stemmebruken til Mister Nicolaisen er helt framifra når “Karlla” tar form. Den er forsåvidt, og ikke bare forsåvidt, sterk gjennom hele dette albumet, men her ligger det likevel noe ekstra i selve stemmeuttrykket. Noe ekte og veldig genuint. Rent lyrisk er det her snakk om en sånn typisk, eller atypisk, lynforelskelse. I dette tilfellet i kassadama på Bunnpris. Hehe… En bunnsolid låt.

Then you flash your thousand million trillion-rupee smile
From the deepest darkest well – I am called

Siste låt på side 1, er en lengsel. Her lengter Terje etter å ta et glass eller to sammen med en gammel nyveiv-venn i drammen, og selv om det kanskje er en lykkelig tanke, stråler selve nostalgien og lengselen meget sterkt gjennom den musikalske topografien her. Den trompeten (eller kornetten) der inne tegner såpass mye vemod og savn, at jeg får en følelse av at dette besøket kan være vanskelig å få til. Det er både litt trist, og også litt vakkert.

“I Want Your Band” er nok en perle der Terje demonstrerer en utmerket innlevesle, og en jævla fin stemmebruk. Her vil han kuppe vokalistrollen i bandet han spiller i, og det er jo ganske festlig i seg selv. Skikkelig friskt.
Denne låta er herlig tung og seig med fete arrangementer, og masse fet gitar. Dette er helt klart en favoritt i en hel gjeng med favoritter. For et tøft lite band dette i all sannhet er. De spiller alle det de må og bør spille, til enhver tid. Sånt kaller jeg kvalitet og musikkforståelse.

Den herlige historien om den elleville jenta som endte opp som kulturbyråkrat er melodilagt så vakkert at jeg nesten blir forelsket i dette snodige vesenet – selv om jeg aldri har vært den største fanen av byråkrati. Igjen er det stemmen til Terje, og det er Petters gitarer. Helvete. Det er hver minste lyd. Hele guffen som tar form her er genial. Sånn er det med den saken. “(She Used to Be a) Sailor” ER bare nydelig.

But she was scared of a long gone ghost
She was afraid
She was oblivion
She was a fog

I den poetiske og atter nydelige sangen “Deep Waters of Cool” har Terje fritt oversatt et dikt skrevet av moren til en av hans favorittkunstnere, Bas Jan Ader. Diktet var basert på en drøm moren hadde under samme tid som sønnen omkom på havet. Det er rett og slett sterkt, vakkert og helt jævla nydelig. En slags drøm.

How big is the sea? And the sky?
Love
Springing from pain and death
Such a miracle
Such a lie

“When You’re Young” er unnfanget på en litt klein skoleavslutning der omsorgen for de skjøre men uskyldige ungdommene på faderlig vis forsøker å formidle at vi voksne, tross alle drømmer, lever ganske normale liv, og at det å bli sett, ikke nødvendigvis er så jævla fett. Hm! Dette er et mer eller mindre direkte sitat fra presseskrivet, og siden jeg hverken er far eller mor, skjønner jeg lite av sånt. Jeg skjønner litt. Har jo vært litt ung.
Låten er fabelaktig, og passer perfekt på dette helt utmerkede albumet.

When you’re young, when you’re strong
On the stage that you’re on
You want to drive a car
You want to drink
To be a part of what you think

When you grow, you get old
You see the strength vapors on
You want to go away, to disappear
To take a part with growing fear

Sånn er det ofte med den saken.

Så avsluttes denne skiva med den selvkritiske og litt Lennonske (særlig i mitt hode) – “Saturday Painter”, som jeg har omtalt som singel tidligere her i The Wilhelmsens. Den er fortsatt like sterk og vakker som første gangen jeg hørte den. Kanskje til og med litt mer av begge delene.

Jeg har som sagt hørt mye på dette albumet, og jeg må bare si at jeg elsker det tvers igjennom. For her er snakker vi utvilsomt om en helstøpt artist og låtskriver som fortjener et langt større navn enn det han allerede har – omså “bare” grunnet denne fabelaktige utgivelsen.
Det har seg nemlig sånn at folk som Terje Nicolaisen IKKE vokser på trær her hjemme. Skal vi finne noen der ute som ligner litt, må vi lete opp adressene til folk som Todd Rundgren (glem galskapen – husk kunstneren) og andre utmerkede menn i samme båt. Ja, jeg vet det ikke er så mange sånne, og jeg vet at den båten er jævla liten. The Wilhelmsens elsker Terje Nicolaisen – 1974

 

Vurdering: 9.0/10

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert