Terry Lee Hale – Frontier Model

Terry Lee Hale Frontier Model

Terry Lee Hale er texaneren som burde være en verdensstjerne og kjent for alle, en singer/songwriter jeg lett plasserer blant de fineste som har gitt ut skiver de siste 20-30 årene. Jeg holder ham like høyt som Steve Earle, John Hiatt, Peter Case, Elliott Smith, Vic Chesnutt og Jason Molina, så med andre ord er han blant mine favorittmusikanter som fortsatt tråkker på denne jord. 

Terry ble født i San Marcos, Texas i 1953, og bevegde seg etterhvert til Seattle, Washington, hvor han platedebuterte i 1988 med et album jeg aldri har hørt, Fools Like Me. Album er vel heller ikke en korrekt beskrivelse, i og med at denne utgivelsen kun var å finne på kassett, gitt ut av han selv og kun solgt på konserter. De to neste utgivelsene, Little Wood Guitar (1989) og My Confession (1992), fikk samme behandling, og er ikke noe jeg har hørt. Men, i 1993 ga han ut Oh What A World, et album jeg kjøpte av Terry Lee Hale etter å ha vært på min første konsert med ham, på Blårock i november 1994. Jeg hadde allerede Ukas Klassiker da, som jeg kjøpte tidligere på året, og siden har jeg kjøpt alt av mannen.

Frontier Model var det første albumet på labelen Glitterhouse, og her ble han i seks album til. I 1995 kom Tornado Alley, og senere på året slapp han samleren The Wilderness Years, sånn at jeg og flere med meg fikk høre utvalgte låter fra kassett-perioden. Leaving West kom i ’96, og jeg skjønte allerede da at jeg hadde fått en ny, stor favoritt. Og da tok han selvsagt en lang pause, før han i 1999 kom med nytt album og et nytt band i ryggen, The Blind Doctors. Old Hand het den skammelig oversette skiva, og da han året etter kom med nytt materiale, The Blue Room, var det som soloartist. Det siste han gjorde for Glitterhouse var å slippe liveskiva Frozen: A Selection Of Live/Solo Performances 1993-2000, og kontrakten var fullbyrdet. Dette var i 2004, og samme år kom han med nok et knakende fint album, Celebration What For, nå på Blue Rose Records.

Det ble med den ene utgivelsen på den franske labelen, og det gikk hele tre år før det kom ei ny skive fra Terry. Men, når den først kom så serverte han et av sine fineste album, Shotgun Pillowcase (2007), ei skive jeg kjøpte av ham da han spilte på Cirka i Tromsø samme år. At den kun var mulig å kjøpe på konsertene hans, og i noen mindre utvalgte platesjapper, samt kom med en svært så hyggelig hilsen skrevet sirlig på coveret, gjør bare forholdet mitt til skiva sterkere. Han ga ut et album til på samme vis, Proof Of Promise, i 2010, før han returnerte til tyske Glitterhouse. Han er fortsatt med dem i dag, og har så langt gitt ut to knakende flotte album, The Long Draw (2013) og årets Bound, Chained, Fettered, et album brodern gikk i spagaten av. 

Men, tilbake til mesterverket hans, Frontier Model. Skiva ble som sagt gitt ut i 1994 på Glitterhouse, og strøkent produsert av Chris Eckman fra The Walkabouts. Eckman bidrar óg med litt gitarsnadder, mens hans partner fra The Walkabouts, Carla Torgerson, synger vakrere enn de vakreste engler på låten “Control”. På bass har han med seg Alan Waggoner, mens Johnny Rubato og Chris Adams deler på tromme- og perkusjonjobben. Andre som er med å spille er Andrew Hare (The Walkabouts, Tom Russell) på pedal steel, Glen Slater (The Walkabouts, Chris & Carla) på tangenter, Michael Shuler (The Minus 5) på el-gitar, Bruce Wirth (The Walkabouts, Chris & Carla) spiller fiolin på “Time Bomb”, Nova Devonie (Neko Case) spiller trekkspill på “All For You”, og til slutt, Eric Richards, som spiller banjo på “Backroads”. Alle nevnt, ingen glemt.

Just grab a horse
I’ll go get mine
Not much that’s left to do
But just get on and ride
And somebody’s coming
And we haven’t much time

Skiva begynner beintøft, med Terry som harver over strengene, passe vilt, men samtidig veldig behersket, før trommene kommer inn i ei lettere galopperende takt. Så slipper han løs sin tøffeste stemme, og vi skjønner at det ikke er noen søndagsskolegutter som portretteres. “Ride Hard” er og blir min absolutte favorittlåt med mannen, og jeg plasserer den lett på ei Topp 10-liste over de beste låtene fra 90-tallet. Lee Hale spiller kult som fy på sin tolvstrenger, mens Hare får stålstrengene sine til å hyle dystert og malerisk i bakgrunnen. Vi havner tvert i Statene, på midten av 1800-tallet, og sammen med en fyr som er såpass skummel at det finnes plakater med hans bilde og dollartegn på. Her er fyren som gjør alt for dama, som han tok fra kompisen sin samtidig som han tok hans liv, og som sprer død alle steder han planter beina. Låten ble forøvrig spilt inn allerede i 1991, og er å finne som åpningssporet på kassetten My Confession, da i en ren akustisk versjon. Denne utgaven finner du altså óg på The Wilderness Years.

Alle elleve låtene på Frontier Model er djevelsk solide, men noen av låtene har jeg med årene blitt ekstra glad i. “Control”, låten Carla synger på, trommes igang på psycho-stilig vis av Rubato, mens Wirth lar fiolinen ligge kledelig i bakgrunnen, jamrende og klagende på et absurd deilig vis. Terry synger som alltid med pasjon og kraft når det er en uptempo-låt, så også her. Men, det som virkelig gjør låten for meg, og som er et av mine favorittpartier uansett låt, er når Carla synger med fra tredje refrenglinje. Det er americanaporno, og så deilig at hårene reiser seg hver eneste gang jeg hører det.

OK I guess, it’s time for the leaving
I know just hurry quick before I change my mind
Oh well I tried, But it’s not a problem
Just run out of road here
And run out of time

Låten handler om en mindre handlekraftig fyr, som pga ei dame (selvsagt) ikke klarer å komme seg vekk fra en kjip tilværelse. Men, nabolaget, kompiser, festing, og denne dama, hindrer karen å komme seg videre i livet. Terry sine betraktninger rundt dette har blitt til stor kunst. Punktum.

Den elleville stompen “Slow Train” er alt annet enn treg. Terry pynter melodien lekkert med småplukk på gitaren, mens Adams kjører ei takt like stødig som et lokomotiv, og akkurat idet låten skal ta helt av, går den rett over i texmex-festen “All For You”. Disse to låtene har alltid vært som en lang vorspiellåt for meg, og har du bare antydninger til danse-gen i deg så garanterer jeg at du ikke klarer å sitte rolig og lytte. Her er det bare å komme seg på beina og bevege seg for den som kan.

Som om ikke dette er nok herlighet for ei hel skive, så følger så nok en av mine absolutte favoritter fra skiva, “Who’s Fooling Who?”. Et rytmekollasj en 80-talls Tom Waits verdig, med både Rubato og Adams involvert. Terry selv har tatt keyboardet fatt, og ligger passe dramatisk langt bak i lydbildet, mens Chris Eckman har gitaransvaret, noe han løser som om han er Marc Ribot. Den gitarsoloen han vrenger av seg etter to og et halvt minutt er verdt prisen for skiva alene. Innlevelsen til høvdingen er her mer heftig enn på resten av skiva, og det er tydelig at låten betyr mye for ham.

So over I go and it was easy
I remember the exact way to her door
And it surprised me how good she looked
But I was cool pretending to know the score
A dangerous thing this regret and yet
I was still trying to see under her clothes

But I don’t think she noticed, no
And now it’s late
I think I better go

Låten handler om en kar og ei dame som ikke er bra for hverandre. Hovedpersonen starter offensivt ut med at han er fullstendig klar over fellene dama legger for ham. Etter å ha bli ringt opp av henne, med lovnad om at dette er siste gangen hun skal plage ham, tar han turen over til henne, hellig overbevist om at det blir en liten prat før han drar rett hjem. Sisteverset mer enn antyder at det ikke blir å gå helt etter planen. En låt som bør treffe de som har vært belastet med stormfulle forhold, for den treffer kjedelige meg med mitt nittenårige ekteskap og still counting midt i hjertet.

Andresporet på skiva, “Time Bomb”, er nesten en tangentstyrt låt, med både Lee Hale og Slater på keyboards. Rubato trommer ut en rytme ikke ulik det Stephen Morris drev på med i Joy Division. Sånn skapes det deilig, mørk rock av, og viser på utmerket vis mannen sin bredde når det kommer til låtskriving. At låten avløses av countryballaden “Sad Flower”, som kun er Terry og kassegitaren, er liksom akkurat så eklektisk nydelig som det skal være.

“Useless” er en av låtene på skiva med mest driv i. Terry herjer nærmest ut rytmen, alltid med full kontroll, mens Shuler tar seg av melodilinja med stilig slidegitar-spill. Bassist Waggoner må jobbe for lønna her, og sammen med Rubato styrer de låten med et energisk komp. Terry Lee Hale har komponert albumet på strålende vis, og låtrekkefølgen er alt annet enn tilfeldig. Etter en heftig låt roer han ned, og med “Strange Love” får vi skivas vakreste øyeblikk. Adams visper med jazz-stikker, og kakker borti det som må være flasker og xylofon. Stemningen settes, og jeg aner at Terry hadde hodet sitt i Paris allerede i 1994, for denne låten ville kledd en røykfull kjellerbar i den franske hovedstaden perfekt. 

Skiva avsluttes kruttsterkt, med “Backroads”, en låt som får fram historiefortelleren i Terry. Vi møter tenåringsparet som i desperasjon finner ut at de skal ta en lettvint løsning for å komme seg vekk fra småbyen de bor i. De er begge sparket ut av skolen, har ikke utsikter til arbeid, og de finner da ut at de bør rane ei sjappe. Ingen skal skades, de skal bare skremme gamlingen som eier butikken, men det hele ender selvsagt med at jenta, Ginny, blir skutt og drept, mens vår mann havner i kasjotten. Låten bygges rolig opp, med kun Terry som synger og spiller et lekkert fingerspill på kassegitaren, mens Hare koser med sitt “gitarbrett”. Seks vers går i denne tralten, før el-gitar, bass, trommer, banjo og keyboard setter inn for fulle mugger når dramaet er i gang. Dramaet går over to vers, før det hele roes ned med to vers som tar for seg øyeblikket Ginny dør. Sa jeg at dette er kruttsterke saker?

Well the last thing I remember
Was hearing Ginny sigh
As I held her close
I felt her breath
On my lips when she died
Why, don’t know why

“Land Of Plenty” runder av Frontier Model så vakkert at jeg alltid brukte å trykke på “play” igjen i gamle dager. Dette er en låt han fortsatt spiller på sine konserter, alene på scena med kassegitaren. Med sin fineste stemme, og forsiktige touch på strengene, får jeg en aldri så liten lullaby-feeling når jeg hører låten. Uten å bli trøtt, vel og merke.

Terry Lee Hale lagde virkelig et mesterverk med Frontier Model, og dette er en klassiker flere burde få opp øynene for. Jeg er bombesikker på at de som er kjent med albumet har et litt rikere liv. De har ihvertfall noen lekre, vakre og tøffe låter ekstra med seg i bagasjen.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert