The Auteurs

The Auteurs bandbilde

The Auteurs var et engelsk band som opererte ut fra London på 90-tallet. De rakk å gi ut fire album i perioden 1993-1999, alle skiver som skattes høyt her ute i havgapet, ytterst på Senja. Nå oppdaget jeg riktignok bandet mens jeg fortsatt bodde i Tromsø, og de tre første skivene kom alle ut før jeg pakket pikkpakk og kjerring i kofferten, og satte kursen mot troll, fiskelandsbyer, dype fjorder og høye fjell. 

Bandet ble startet av primus motor, sjef, diktator og überkansler Luke Haines, en sofistikert, sint og genial musiker født i Portsmouth i Sør-England ifølge han selv (og ikke i Whalton-on-Thames, sørvest i London, som Wikipedia påstår), 7.oktober 1967. Haines flyttet til Brixton, London og begynte på kunstskole etter grunnskolen, et valg stort sett alle rebeller og framtidige musikere i UK tar, og der møtte han Glenn Collins, som etterhvert skulle bli trommis i bandet. Men før Luke kom så langt hadde han startet en rekke band som aldri satte spor, og vandret rundt i London og snakket med pubeiere i håp om å få spillejobber. Det ble det dårlig med, og sporene etter Luke ble ikke synlige før han møtte to år eldre David Westlake og ble med i hans band, The Servants.

The Servants ga i mars 1986 ut singelen “She’s Always Hiding”, en låt som ble med på NME sin C86-samler, noe som var stort for bandet. Haines kom inn i bandet på sensommeren, og var med på den svært så lite lønnsomme “reisen” fram til 1991. Da hadde de spilt inn en rekke singler, et album som i dag regnes som en klassiker, Disinterest (1989), og et album som ikke ble gitt ut for 21 år senere, Small Time/Hey Hey We’re the Manques (1991/2012). Luke Haines satte enorm pris på Westlake, og mener hans solodebut fra 1987, Westlake, er at av de beste album som er gitt ut.

Autobiografien Bad Vibes: Britpop and My Part in Its Downfall (2009) gir et solid innblikk i livet til mannen, og tegner et bilde av en fyr som ikke er redd for å tråkke folk på tærne, samtidig som han er veldig klar på hva han synes er bra og ræva musikk. Boka er skikkelig underholdende, og tar for seg perioden 1991-97, da den såkalte britpopen virkelig var i vinden. Ellers er det mange interessante intervjuer av karen som kan anbefales. Et er “The Luke Haines Story, interview by Matt Bristow”, et annet “The British Masters, chapter 3”. Sjekk ut om det er av interesse.

Nå nærmer vi oss hovedårsaken til dagens skriverier i “Katalogen”, The Auteurs. Som sagt, klassekompis Glen Collins ble trommis i The Auteurs, og Luke gikk ikke lengre enn til sin kjæreste på den tiden for å finne bassisten sin, Alice Readman, som òg tidvis var med i The Servants. Det fjerde medlemmet var noe overraskende cellisten James Banbury, noe som skulle gi bandet den siste, viktige ingrediensen med tanke på sound. Luke likte aldri Banbury, og ganske kjapt endret dette seg til en forakt. Ikke et spesielt gunstig utgangspunkt for et band, men heller ikke problematisk for Haines, som ikke så på Banbury som en venn, kun et bandmedlem som var et nødvendig onde for å få The Auteurs til å låte som han ønsket. Luke Haines omtalte alltid mannen som “cellisten” i intervjuer, og gjorde lite for å skjule hva han mente om fyren.

Haines har alltid tatt den vanskeligste og lengste veien for å nå ut til folk. Et gitarbasert band tidlig på 90-tallet var i utgangspunktet dødfødt, og det platekjøperne i Europa ville ha på den tiden var Pet Shop Boys, Depeche Mode, Cocteau Twins og massevis av synthersizere. The Auteurs spilte inn en rekke demotaper, og Luke sendte disse rundt til en rekke plateselskaper. Hut var et nyoppstartet datterselskap av Virgin Records, og dette hadde Haines sett ut som det ideelle selskap, siden han da kunne være med på å forme dem fra starten. Han sendte hele 26 demoer til dem, og en dag fikk han en telefon fra sekretæren der, som lurte på om han enten kunne komme dit for et møte med dem, eller gi dem en adresse så de kunne sende tilbake den store mengden kassetter. Det endte selvsagt med kontrakt, og Luke Haines var endelig i gang med sitt eget band.

Mange band kastet seg på bølgen The Auteurs startet, band som Suede, Pulp, Blur og Oasis, men der de andre bandene “faket” seg gjennom temaer, gjorde sitt beste for å provosere såpass at de ble lagt merke til, så var Luke Haines alltid ekte vare. En strøken observatør, en meget klarsynt fyr som så hva som skjedde rundt ham, og ikke minst en som var opptatt av det dagligdagse. Med det utgangspunktet så er det ikke det spor rart at han i dag hylles for å være nærmest “klarsynt” med tanke på hva han så ville komme i kjølvannet av det samfunnet han var en del av. Og, han hatet å bli utropt til “The Godfather of Britpop”

_______________________________________________________________________________________________________________________

New Wave (1993)

Auteurs new waveI 1992 gikk Luke Haines i studio, og med seg hadde han alle idèene han hadde gått og brygget på i årevis. I The Servants var som sagt Westlake låtskriveren, mens Haines var en tilnærmet hjelpegutt, som kom med forslag til melodilinjer, riff og licks. Nå var han sjef, og skulle stå inne for alle komposisjoner og tekster. Det var han mer enn godt forberedt på, skulle det vise seg. Resultatet ble overraskende nok tolv låter med en klar rød tråd, og med tydelige spor av band som The Kinks, The Beatles og Small Faces.

New Wave står for meg som en påle i den såkalte britpopen, og er et trist testamente for hva denne bølgen kunne ha blitt. Problemet var bare at Luke var sørgelig alene om å ha baller store nok til å gå sine egne veier, våge å si det han hadde på hjertet om verden, og ikke minst drite i å være posør. Åpningslinja på “Show Girl”, førstesporet på skiva, “I took a showgirl for my bride, thought my life would be bright, took her bowling, got her high” oppsummerer på utmerket vis det jeg mener. England på begynnelsen av 90-tallet var på mange måter rævkjørt av The Iron Lady, og UK post-Thatcher var preget av ekstrem arbeidsledighet (nærmere 3 millioner briter stod uten jobb), de høyeste krimratene noensinne, og en oppvoksende generasjon som ga faen. Haines skriver da en låt som handler om å tilpasse seg dette landskapet, sørge for at han kan suse gjennom livet uten rare innsatsen, og leve på sin kone som lever av å selge kroppen sin. Kan det bli stort mer kynisk?

Kunst er svært viktig for Haines, og da musikk spesielt, og i låten “American Guitars” viser han Nostradamus-siden sin. Han bokstavelig talt spår tunge tider for den engelske musikkscenen, og mer enn antyder et totalt feil fokus blant bandene som er mer opptatt av å passe inn og føye massene og bransjen. “I gave up singing, when I was told I couldn’t dance” sier vel langt mer enn tusen ord, og da er vi inne på tema for albumet; berømmelse og klasseskiller. England er, og har alltid vært, vanvittig opptatt av klasse og familie. “Familien” til Haines på New Wave består av en svært så brokete forsamling. I “Starstruck” synger han “always hide were you come from, mother got out of rehab, and I was born”, mens mora er syerske i “Junk Shop Clothes”. “Early Years” tar oss med gjennom en oppvekst på en campingplass sammen med en håpløs far, en far som ser etter syndebukker og ikke kan holde på en jobb, mens “Idiot Brother” taler for seg selv. Det Haines forsøker å få fram er at klasse og familie betyr alt om du ønsker å komme deg opp og fram i England, og det beste alternativet om du ikke skulle være født med ei sølvskje i munnen er å sikte mot berømmelse.

Berømmelse tar han for seg allerede i andresporet, “Bailed Out”, som handler om ei barnestjerne som er i ferd med å slukne, men som løper etter spotlightene for å bli sett, med ei mor som heier, og selvsagt ender opp som en lettkledd danser. “Starstruck” er den tragiske fortellingen om nok en barnestjerne som ikke vil annet enn å bli kjent, men ikke kan få tak i en agent, og ender opp med å bruke livet til å øve, for seg selv, mens “How Could I Be Wrong” kretser rundt det å ikke nå målene sine. Han ender opp som en betrakter av de priviligerte i “Valet Parking”, og framstår som en mental stalker. Han er møkka lei av jobben med å parkere bilene til de rike, og innbiller seg selv at han er en av bare to som er verdig å bade i bassenget og tråkke rundt i palasset til sin favorittkunde, ei upper class-dame som i hans hode er uheldig som ikke oppdager han. Så da knerter han henne selvsagt.

Melodiene The Auteurs tryller fram er som nevnt i nært slektskap med The Kinks, og da mest de låtene Ray Davies skrev før The Village Green Preservation Society. Tenk ellers The Beatles, spesielt de låtene George Harrison stod for, som “If I Needed Someone” og “Love You To” uten piano og sitarer. I tillegg får jeg sterke Small Faces-vibber, når de var på sitt mest poppete. Med andre ord, New Wave er et helstøpt album, og en begynnelse som sparker, klorer og spytter i alle retninger.

I coveret står James Banbury oppført som “additional musician”, og sier det meste om hva Haines mente om ham. I tillegg hentet han inne hele tre karer for å spille percussions, noe som kan ses på som et forvarsel om hva som skulle skje. En fotnote til albumet, og et typisk eksempel på at ting ikke har gått på skinner for Luke Haines; skiva var en stemme unna å vinne Mercury Music Prize, en pris som gikk til Suede.

Beste låter: Show Girl, Bailed Out, American Guitars, Junk Shop Clothes, How Could I Be Wrong

5

 

Now I’m a Cowboy (1994)

Auteurs now i'm a cowboyGlen Collins forsvant ut av bandet med høye kneløft, etter ønske fra plateselskapet, som mente at Collins rett og slett ikke holdt mål som trommis. Haines brånektet ikke for dette, og inn kom Barney Crockford, som produsent Phil Vinall headhuntet fra bandet Out Of My Hair. Denne gangen har cellisten blitt inkludert som bandmedlem, og spiller orgel i tillegg til cello. Videre bidrar ei lita blåserekke, bestående av Belinda Sykes på obo og Louise Elliot på sax, samt at Joe Beckett bidrar med noe perkusjon.

Misantropen Haines kommer nå for alvor til syne i tekstene. Det er mer av det samme som vi fikk på New Wave, altså mer om klasseskillene i England, berømte og de som ønsker berømmelse, samt en rekke kilevinker til de som styrer hele ballet. Han namedropper en hel rekke kjendiser, som Bob Dylan og de tre vise menn i “Chinese Bakery”, og i samme låt kommer han med linja “Toulouse Lautrec called up today, said it’s all rock’n’roll anyway”. Her refererer han selvsagt til Henry de Toulouse-Lautrec, den franske maleren og aristokraten som levde et bohemaktig og passe skrudd liv. Foreldrene var fetter og kusine, noe som var svært normalt blant grever og lorder, og Henri ble et svært sjukelig barn. Benskjør som fy brakk han begge beina et par ganger, tydeligvis i vekstssonene, for de vokste aldri normalt og han endte opp som en kortvokst. Han ble alltid sett på minst to ganger, og for å unngå mobbing begynte han å drikke tett for å kunne delta i nattelivet. Det medførte ei lever som ikke var verdt rare greiene, og han døde kun 36 år gammel. Han er forøvrig mest kjent for sine Moulin Rouge-plakater. Jeg nevner Toulouse-Lautrec, fordi han og beatforfatterne, spesielt William S Burroughs, var blant Haines store forbilder. Når Haines synger “so this is where he died, spent his life cutting up words” så er det en referanse til Burroughs, samtidig som vi snakker om en tilnærming til poesien som Luke selv benytter seg av.

“Brainchild” er nok en låt som handler om de med medfødte egenskaper, disse irriterende intellektuelle og begavede, som i Haines sine øyne er tyver, som alle kunstere. Han synger bl.a. “the poet is the only thief.. You’re a thief with style”, og jeg er sikker på at han peker like mye på seg selv som på f.eks. Truman Capote og hans Breakfast At Tiffany’s og To Kill a Mockingbird, som han nevner i “Daughter of a Child”. Alle disse berømthetene han nevner på Now I’m A Cowboy har erstattet hans heftige bruk av ordet “star” fra New Wave, og er med på å løfte lyrikken enda noen hakk.

Når det gjelder lyriske høydepunkt i hans karriere, så finner vi et av dem her. Albumets absolutte høydepunkt for min del er “The Upper Classes”, en låt der han innrømmer at hans levesett gjenspeiler at han står i ledetog med adelen, og egentlig er en synder som er med på å opprettholde klasseskillet. Han er nærmest besatt av tanken på at de rike alltid greier seg, uansett hva, siden rikdommene er bundet opp i fond, en “syssel” vi vanlige, dødelige har tatt etter. Følgende verselinjer sier ganske så greit hva han mener om adel og det ypperste borgerskap. Og så MÅ bare denne YouTube-snutten med:

There’s nothing wrong with inherited wealth
If you melt the silver – yourself

New Wave ble av passe vonde tunger kalt for kammermusikk og lett pop, mye pga av bruken av cellisten, men disse synspunktene endret seg raskt med Now I’m A Cowboy. Luke Haines har lagt lag på lag med gitarer, og selv om vi ikke snakker om bredbeint rock’n’roll, så tar hele bandet mye hardere i denne gangen. The Kinks duger fortsatt som referanse, men nå post-Preservation Society, og Beatles-referansene står seg, om du tenker The White Album

Det florerer av knakende flotte og tøffe låter her, så det å velge seg kun fem føles rart. I tillegg lager alltid Haines konseptalbum, det er alltid en grunntanke bak prosjektene, jeg føler at skivene må høres fra start til mål, og at låtene må ses i forhold til hverandre. Uansett, noen melodier er hakket sterkere enn andre, “Lenny Valentino” ble The Auteurs sin største hit, og det var ikke uten grunn, samt at han er kvassere i meldingene på enkelte spor. Anbefalingen min vil alltid være at du tar for deg hele herligheten, men jeg har selvsagt noen favoritter. Og de er beintøffe.

Beste låter: Lenny Valentino, Brainchild, New French Girlfriend, The Upper Classes, Underground Movies

6

 

After Murder Park (1996)

auteurs after murder parkNow I’m  Cowboy ga The Auteurs en rekke spillejobber, i Europa og over i USA. De var virkelig på vei opp og fram, da Luke fant ut at han skulle hoppe ned fra en fem meter høy murvegg i San Sebastian, Spania, rett ned på et sementgulv, for å slippe mer av turnèlivet. Det var iallefall det han sa den gang, i 1994, men i dag har han moderert seg noe, og sier at han ramlet ned i fylla. Han endte opp i rullestol, og var lenket til denne i nesten to år, pga kompliserte brudd i begge anklene. Null promotering og ingen spillejobber førte ikke akkurat til en lysende framtid for The Auteurs, men det ga Haines masse tid til å skrive låter og tenke ut nye, musikalske idèer. Resultatet ble bl.a. After Murder Park.

Luke tok med seg bandet sitt til Abbey Road Studios, og fikk med seg Steve Albini for å skru på knotter og justere det som måtte justeres. Albini, en av de heiteste i bransjen på denne tiden, kom fra samarbeid med PJ Harvey, Nirvana, Pixies og Fred Schneider (for å nevne en pytteliten brøkdel av artistene han jobbet med), og hadde en slags signatur som var langt hardere enn den “kammerpopen” The Auteurs var beskrevet som. Men, Luke visste selvsagt at han samtidig hadde jobbet med artister som Robbie Fulks og Palace Music, og at Albini hadde et langt større register å spille på. 

Albini gjorde After Murder Park til bandets mørkeste kapittel. Mørkt fordi tekstene Haines har skrevet med ræva plantet i rullestolen, er enda mer negative og tungsindige enn tidligere. Albumet er av mange regnet som et manifest mot britpop-bølgen, og han går så langt som å drømme om å bombe Columbia Hotel i London, “bula” som Oasis gjorde kjent gjennom låten “Columbia”, som en hyllest til (spesielt) baren der. Eller hva skal man si om følgende melding i “Tombstone”..?

Taking out the garbage at the Columbia Hotel
Nobody got a ticket out of cripple town
Better call suspension – bakelite and dial
We’ll take the fucking building out – Baader Meinhof style

Vi snakker altså om terrorisme her, om å hate trendene innen populærmusikken såpass at symbolene for denne elendigheten må fjernes fra jordas overflate. Baader Meinhof skal forøvrig få rikelig med oppmerksomhet fra Haines senere på året, når han slipper konseptalbumet Baader Meinhofet album så sterkt på alle mulige måter at jeg får gåsehud bare av å tenke på det. Sammen med sideprosjektet Black Box Recorder og albumet England Made Me (1998), utgjør disse skivene en kølsvart poptrilogi verden aldri har sett maken til. Vi snakker om simple og meningsløse drap, barnedrap, ond terrorisme, terror for fornøyelsens skyld, kidnapping, selvmord og angst. Masse angst, i alle former, og After Murder Park er stappet full av denne elendigheten.

I tillegg til den mørke lyrikken, så er melodiene langt dystrere, instrumenteringen er så svart som den kan få blitt i populærmusikken, og Haines bruker hele sitt register når det kommer til syngingen. Han minner om David Bowie i enkelte partier på “Buddha”, mens han for meg høres ut som popversjonen av Johnny Rotten når han spytter ut ordene i “New Brat In Town”. Ikke mye chamber pop, for å si det mildt. Og, endelig blir Haines ansett for å være en utmerket gitarist. Han har lagt på lag på lag med gitarer, med alle slags fete effekter, lekre melodilinjer, røffe riff og beint ut rock’n’roll-tendenser. Trommis Barney Rockford er dessuten flyttet lengre fram i lydbildet, han slår hardere, og skarpen høres djevelsk skarp ut. Men, frykt ikke, det er masse spor av The Kinks, av Ray Davis-aktige partier, og selv om det er kølsvart, så er det svart på en ettertenksom og smart måte. Som jeg antydet er det òg spor av 70-talls-Bowie, og Nick Lowe lurer i kulissene på de mest neddempa sporene.

When you cut your lover’s slack
You’ll get a fucking monster back

Åpningslåten, den kanskje mest sprelske låten The Auteurs noensinne lagde, “Light Aircraft On Fire”, gir oss allerede fra start en solid pekepinne på hvor vi skal. Light aircraft on fire er en strøken metafor på et forhold som er mer turbulent enn det som er sunt for helsa. Det fortsetter med “The Child Brides”, et tema som har blitt aktualisert lenge etter at Luke tok det opp, der barnebrudene tar livet av seg ved å hoppe på havet. “Everything You Say Will Destroy You” forteller historien om en militær veteran som møter foran krigsretten, mens “Unsolved Child Murder” virkelig høres ut som den beste låten The Beatles aldri skrev. En deilig melodi, men med fokus på alle de grusomme og meningsløse barnedrapene som herjet London, Birmingham og Liverpool på midten av 90-tallet.

Cellisten imponerer stort på bandets tredje utgivelse, og det blir mer og mer klart at James Banbury er bandets unsung hero. Hør f.eks. på det behagelige orgelet han tryller med på “Married To a Lazy Lover”, eller de heftige Procol Harum-akkordene på “Buddha”. Det er sterk kost. Eller hva med bassgangen til Alice Readman på avslutnings- og tittelsporet, “After Murder Park”? Dama kunne traktere bassen.

Avslutningsvis må jeg bare nevne at Luke og Albini hentet inn en strykerkvintett, samt Andy Bush for å spille valthorn. Det gir låtene en ekstra dybde, vakkert der noe lystig trengs, dramatisk der et djevelsk poeng skal styrkes. Totalt sett er nok After Murder Park det The Auteurs-albumet jeg setter høyest, selv om det er “skummelt” å utbasunere noe sånn, som virkelig kan bite meg i ræva og ta tak i panneluggen min når jeg hører på ei av de tre andre skivene. Men, vi snakker om nok et mesterverk, og beviset på at bandet skjemte oss fans bort noe så innihelvete på 90-tallet.

Beste låter: Light Aircraft On Fire, New Brat In Town, Unsolved Child Murder, Tombstone, After Murder Park

6

 

Baader Meinhof (1996)

auteurs baader meinhofJa, jeg bare måtte jukse, og ta med denne utgivelsen fra 1996, som ikke er å regne for en Auteurs-utgivelse, men som i stor grad ble skrevet parallelt med After Murder Park, og med tematikk som er overlappende så det synger etter. I tillegg er Kuljit Bhamra en meget viktig fyr her, med sine “taktinstrumenter”, og han spilte som kjent perkusjon på New Wave. Cellisten er igjen en viktig fyr, noe som bare sementerer at Haines så på ham som en ufattelig dyktig musiker. Phil Vinall er atter en gang med-produsent, og spiller dessuten keyboards, så helt på siden blir det uansett ikke å innlemme denne herlige, herlige skiva i katalogen til The Auteurs.

Haines var som sagt en årvåken observatør, og sosialt og politisk engasjert, noe han alltid har brukt i musikken sin. I tillegg var han veldig tidlig ute med å spå store sosiale og økonomiske skillelinjer i England, økning i barnedrap, pedofili og annen dritt, samt at innvandringspolitikken ville være med på å øke disse forskjellene dramatisk. I forlengelsen av denne kjipe utviklingen så han økt terrorisme, folk som ville være villig til å gå til ekstreme skritt for å oppnå det de måtte føle at de urettmessig ikke ble del i, og lagde et konseptalbum med dette i tankene. Baader Meinhof, denne ekstreme terrororganisasjonen på ytterste venstre fløy, ledet av Ulrikke Meinhof og Andreas Baader, og som stort sett gikk under navnet Rote Armè Fraktion, ble brukt som grunnlag for å få ut budskapet.

Tematikken er altså rimelig ekstrem her, men instrumenteringen var bortimot like ekstrem for oss som var blitt kjent med Haines gjennom The Auteurs. Bassistkjæresten Alice Readman er ikke involvert her, og er erstattet med synthbasser, noe standard trommeoppsett finner vi ikke spor av, mens det florerer med tabla trommer, noe som skaper nøyaktig den stemningen Haines har vært på jakt etter. Det smått snodige instrumentet klavikord blir òg heftig brukt, samt at Joe Meeks gamle Vox Univibe-pedal brukes flittig av Luke selv. Totalt skapes dermed den mest særegne produksjonen Luke Haines noensinne har stått bak, funky som fy, heftigere enn alt han gjorde før og har gjort senere, og ikke minst; mannens beste utgivelse til dags dato.

Jeg er såpass gammel at jeg husker RAF sine herjinger, og ser rett som det er på Baader Meinhof som en avansert nyhetskavalkade, når jeg ikke tenker på albumet som en musical. At ingen har funnet ut at dette er materiale for en slående West End-musical kjenner jeg at jeg er veldig glad for, om den ikke da til evig tid hadde vært stramt regissert og styrt av Haines selv. Her finner vi den dramatiske fortellingen om den gang palestinere kapret et Lufthans-fly og tvang det ned i Mogadishu, med krav om at tyske myndigheter slapp fri fengslede RAF-medlemmer. Låten “Mogadishu” forteller mer enn selve historien, fordi den påminner oss en tid da terrorister stod sammen, venstreradikale i Europa og muslimer i Midt-Østen, og fellesskapet var skummelt tett. Eller hva med historien om nittenårige Petra Schelm, som ble sett på som en martyr etter at hun raste gjennom en politisperring i BMW’en sin og ble skutt og drept, og som Haines portretterer i låten “There’s Gonna Be An Accident”? I samme låten synger Luke “I was lying in the back seat of the car, thinking this time we’ve gone too far”. Vanskelig å finne en mer aktuell melding i disse dager, og nok et bevis på at Haines alltid var tidlig ute med å sette fingeren på saker han så rundt seg, før de blir dagsaktuelle og på alles lepper.

“Kill Ramirez” er for meg et av flere høydepunkt på skiva, en låt som nesten kan defineres som glamrock. Teksten til låten er preget på et foto av den palestinske terroristen Leila Khaled, den palestinske skjønnheten som blir regnet som den første kvinnelige flykapreren, og som senere flyttet til Amman og ble politiker. I det hele tatt er coveret verdt en liten epistel i seg selv. På frontcoveret finner vi passfotoene av de mest kjente medlemmene i RAF, mens alle tekstene er skrevet på en bakgrunn som består av kjente terrorister. Og et bilde av Luke Haines selv. Tolk i vei, om du ønsker, men resultatet av denne fascinasjonen for Baader Meinhof og terrorisme var ikke det klokeste veivalget om ønsket var et stort platesalg. Nå har aldri The Auteurs eller noen av prosjektene hans handlet om annet enn å uttrykke seg uten noen tvangstrøyer, og kunsten i seg selv. Dette ble understreket av hans neste arbeid, Black Box Recorders “England Made Me”, et album som er et realt ballespark til enhver skinnhellig engelskmann, og der han ønsket å bruke bildet av det Three Lions, der de stilte med Hitler-hilsen under OL i Berlin i 1936. Han valgte å skrinlegge den tanken, noe som nok var klokt.

Albumet rammes inn av tittelsporet, som åpner og avslutter det hele, med verselinja “We made the cops look dumb, on the border line”, og innimellom disse versjonene av låten er det presset inn åtte fantastiske låter. Det er umulig å velge seg fem av dem som beste spor, noe jeg slipper fordi skiva ikke er å finne på Spotify. Der var den en gang, men er tydeligvis blitt fjernet, sannsynligvis fordi det er for sterk kost. Hva vet jeg?

6

 

How I Learned To Love The Bootboys (1999)

auteurs how i learned to love the bootboysEtter Baader Meinhof og Black Box Recorder, ville Haines gi ut et siste album med The Auteurs. Han satt på en rekke låter som han selv regnet som singler, men som samlet ville utgjøre ei helhetlig plate. Da bandet gikk i studio skulle skiva hete ESP Kids, men dette forlot han og endte opp med det albumet vi i dag kjenner som How I Learned To Love The Bootboys. Fra det opprinnelige prosjektet er det kun “Johnny & the Hurricanes” som overlevde, noe jeg er fryktelig fornøyd med, siden dette er et av albumets klare høydepunkt.

“The Rubettes” er første låt ut, og det aner oss som har fulgt bandet i alle år at dette er noe annet. Popen er mer poppa enn noensinne, klokkespillet konkurrerer med orgelet til Bansbury om å komme lengst fram, ved siden av gitarene til Haines, og de referer naturligvis til det engelske popbandet, både i tekst og melodi. “Sugar Baby Love” var bandets største hit, og det vet Haines å utnytte seg av. Vi sendes denne gangen til ’73, og det er alt annet enn tilfeldig. Haines har alltid hatt en bortimot ekstrem tiltrekning til dette tiåret. Baader Meinhof er nevnt, men solokarrieren hans inneholder album som New York In the 70s og Nine And a Half Psychedelic Meditations On British Wrestling Of the 1970s And Early 1980s, og da er liksom lista lagt. The Rubettes blir i låten et bilde på en aktivitet jeg husker godt fra egen barndom, nemlig å snike seg ut av senga, i håp om å kunne høre en stilig låt på radioen, eventuelt få sett noen bilder av detektimen på tv-skjermen.

“1967”, året Luke ble født, ses gjennom øynene til Haines sin far, og vi får være med på hans fødsel. En veldig nedpå låt, der Haines nærmest hvisker seg gjennom fortellingen (og korer like forsiktig), mens det kommer fram hvor lite coole foreldrene hans var, med ei kjip platesamling og en far som må reise til Yorkshire for å få jobb. En nydelig versjon av låten ble gjort av Haines og cellisten i forkant av utgivelsen.

Vi skal fortsatt oppholde oss på 70-tallet med tittelsporet. “How I Learned To Love the Bootboys” har nok en musikalsk referanse, en av 70-tallets største DJ’er og reaggae-stjerner i England, Manley Augustus Buchanan, aka Big Youth, en referanse som blir brukt for å skildre hans aversjon mot dansing, noe han må ha behersket svært dårlig i sin oppvekst. Låten åpner med ei sirene, som kommer tilbake jevnt og trutt for å skape den hesblesende stemningen, og er med på å konstatere at discoen påvirket alle som vokste opp på 70-tallet. “Your Gang, Our Gang” kan minne om det New York Dolls holdt på med back in the days, punka og livate, mens et av de fineste øyeblikkene på albumet, “Some Changes”, er mer David Bowie-inspirert pop av sorten The Thin White Duke drev med som Ziggy. Mer Bowie, nå fra Hunky Dory-perioden, blir det definitivt med tidligere nevnte “Johnny & the Hurricanes”. Dette 50- og 60-tallsbandet fra Toledo, Ohio som inspirerte mange unge, engelske gutter til å starte band, noe som av og til endte som i vår låt, med tragedie.

Den røde tråden er ikke like enkel å finne her, men bredden musikalsk er en (punk, glamrock, singer/songwriter, pop), med alt fra den bossanova-aktige celloen i “School”, en skole Haines absolutt ikke satte pris på, til den herlig arrangerte “Sick of Hare Krishna”, med en strykerkvintett som kunne vært hentet fra ei soloskive med Stephen Stills. Hare Krishna står enda lavere i kurs enn det engelske skolesystemet, forståelig nok, og jeg innbiller meg lett at Haines ofte støtte på disse oransjkledde munkene som ofte er mer enn innpåslitne.

The Auteurs runder av karrieren sin med å peke framover, mot det som skal komme, og det gjenspeiles i “Asti Spumante”, en låt som ikke lover fryktelig godt. Fyren her gjør ingenting uten at noen forteller han at det skal gjøres, også kalt det å være en i saueflokken. En slags spådom om at vi slutter å bry oss. Lystigere blir det ikke i “Lights Out”, der det begynner med en slags antydning om ei dame som kjører ut i skogen, slår av lysene, og tar livet av seg, og ender med at Haines proklamerer at “the nation turns the lights out”. Da er det ikke mye håp. Siste låt heter selvsagt “Future Generation”.

The next generation
will get it from the start
I don’t care what the old man says
He’s a jerk anyway

Skal verden fortsette utviklingen, skal vi få en bedre verden, så sier Haines rett ut at gammelt tankegods må kastes, og nye idèer og visjoner tenkes ut av de unge, håpefulle. Han innser at hans tid som punker, rocker og produsent av humbug er over. Det er en dønn ærlig Haines som runder av med å se innover.

And of course I love the old songs
From New Wave to Murder Park
I know I’m just a sham
I put a pox upon the seventies

Siste melding fra The Auteurs til verden sier mye om en kar som føler at han har fightet mot dårlig musikk og den jævla britpopen, med et håp om at de ikke går i samme fella som hans generasjon.

This is a song for the future generation
This music could destroy a generation

Så er det altså slutt, og et skammelig oversett band er ved veis ende. 90-tallets beste, engelske band ga ut fire (fem) album som står fjellstøtt, og som allerede har inspirert en rekke band. De hadde ikke noe som minnet om et feilskjær, fra New Wave til How I Learned To Love the Bootboys. Og, for spesielt interesserte; Luke Haines skulle fortsette å gi ut gode album, med Black Box Recorder og under eget navn. Kjenner du ikke til The Auteurs så er det bare å gjøre noe med det.

Beste låter: The Rubettes, 1967, Some Changes, Johnny & The Hurricanes, The South Will Rise Again

5

 

 

4 Kommentarer

  1. Eivind Rødahl Kvam

    Herlig lesning, J. Ikke forgubbet, ikke beskjegget, ikke garage heller. Men for et undervurdert “band” og for en herlig fæl fyr da! Baader er favoritten min.

    Svar
    • Eivind Rødahl Kvam

      P.S. Pulp startet i 1978 og ga ut sin første lp i ’83, Blur ble dannet i ’88, Suede i ’89 og Oasis i ’91. Sistnevnte samme år som the Auteurs. Så det er vel kanskje litt i overkant å hevde at disse bandene apet etter Haines & Co. Ellers knasende bra.

      Svar
      • Johnny Wilhelmsen

        Svarte deg likesågreit på Facebook, ass..

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert