The Band – Music From Big Pink

big pink

The Band er et av de fineste bandene jeg vet om. Den utrolige samlingen av individuelle karakterer, og den unike lyden av dem, sammen. Hver minste lyd og bevegelse er som et pust fra noe hinsides alt som er kunstig, der sangen først oppstod, og musikken ble til.
Så er det alt de ikke spiller. Poesien i lufta. Det som nesten kommer aller best frem.
Lufta mellom hver tone som vibrerer og gir lytteren en sjanse til å føle noe som er sterkere enn den konkrete noten. Dette magiske rommet i musikken.
I tillegg har vi disse vidunderlige stemmene. Richard Manuel, Rick Danko og Levon Helm. Hver enkelt stemme som ligger der borte utenfor et sted. Hver enkelt røst er som de forskjellige tidene i løpet av et døgn, en uke, en måned… Et år. En tidlig morgen, en vakker torsdag, i april, nå og da.
Og instrumenteringen. Robbie’s gitar som kjærtegner hvert eneste vers, hver eneste sving i musikken. Tonen som skjærer igjennom og henter frem den nødvendige smerten, eller det vakre øyeblikket. Rick’s bass som er så jævla uforutsigbar og samtidig akkurat der den må være. Så full av personlighet, umulige vendinger og spontan kjærlighet. Levon’s rytmer som kommer fra et sted i dypet, og som er selve pulsen til vår moder jord. Garth’s orgel som finner opp nye farger og nyanser hele veien. Mannen som limer alle elementene sammen, og røsker de fra hverandre når det må skje. Som en gud. Som en svak bris, eller som en voldsom storm. Og Richard. Richard’s hjertefølte piano er som det stille regnet, eller de første solstrålene som treffer oss etter en kald natt.
Hva skal man si til musikk som dette? Hva skal man si om låter som – dette..? Hva sier man om et band som The band?
Enestående, er et ord som automatisk kommer til overflaten.

Første gangen jeg gikk inn på en platesjappe for å spørre om noe av The Band, ble mannen bak disken blank i blikket. Han ble borte et par øyeblikk, så kom han smilende tilbake med en dobbel CD… The Band – To Kingdom Come. En rosa sak. Han mente det var en god begynnelse, og jeg sa at jeg hadde sett The Last Waltz på kino cirka ti år tidligere, og at jeg hadde et hull i min sparsomme platesamling. Jeg hadde mange hull, men dette føltes som det største, der og da. Jeg hadde rett i det. Dette var høsten 1989, og hullet ble tettet. Ikke bare i samlingen, men også i brystet. Jeg vet det høres klamt, pompøst og nesten litt vulgært ut, men sånn er det likevel. Den direkte grunnen til at jeg følte dette hullet, var at jeg hadde hørt meg “lei” på Robbie Robertsen solodebut fra 1987 som jeg og en kompis hadde parkert i bilens kassettspiller, og kjente på at det var på tide at jeg gikk til kjernen av denne mannen.
Da jeg kom hjem og forelsket meg i denne CD-en, To Kingdom Come, viste jeg lite om at jeg 3-4 år senere skulle sitte å drikke hele tre halvlitere Mack-øl, sammen med Rick Danko i en times tid. Han kom bare opp trappa i det folketomme lokalet og spurte om han kunne slå seg ned, etter en lydsjekk, som jeg og kompisen som hadde den nevnte kassetten i bilen sin, bare måtte ha med oss. Det var klart han kunne det. Jeg skulle ønske han kunne satt seg ned her og nå ved min side.
Jeg kunne se og føle alle nyansene i mannens stemme, i hans varme og høyst tilstedeværende blikk. Jeg kunne nesten kjenne den evige musikken som strålte av hans vesen der han satt i lag med oss å småpratet som om vi skulle ha kjent hverandre hele livet. Eller siden tidenes morgen, for den saks skyld. Nå i ettertid tenker jeg: Hva om vi hadde tatt oss et slag biljard? Det sto jo et bord der i lokalet. Vi husker jo alle Rick ved biljardbordet i The Last Waltz. Tenk om jeg hadde fått oppleve å spille biljard sammen med Rick Danko. Det er en besnærende tanke, men en tanke som forsvinner sakte når jeg innser at vi satt der å drakk øl sammen i min egen lille hjemby. Rick Danko, min kompis, og jeg.
Det siste jeg så til han før han dukket opp på scenen senere på kvelden, og ga alt han hadde, og mer til, var da han forsvant bort langs Storgata i Tromsø på tur mot polet som jeg hadde gitt han en kjapp veibeskrivelse til.

Men nå sitter jeg her med en helt nydelig grammofonplate mellom fingrene. Music From Big Pink, The Bands studiodebut fra 1968, året da min eneste bror kom til verden.
Det er min første grammofonplate med The Band. Jeg kjøpte den i Gøteborg for et halvt års tid siden – for jeg kom nesten på gråten da jeg så den stod der og sang til meg. Jeg har hatt den på CD å mange, mange år, og jeg har elsket den siden den kom inn i mitt liv.
Men så, da jeg slapp nåla forsiktig ned i den første rilla, og “Tears of Rage” kom ut av omstendighetene, var det likevel som om jeg hørte The Band spille for aller første gang.

We carried you in our arms on Independence Day
And now you’d throw us all aside and put us all away

En helt ubeskrivelig følelse veltet frem i meg da Richard begynte å synge. Det var en følelse som kunne minne om første gangen jeg hørte Paul McCartney synge, “I’m Looking Through You”, da jeg var bare fem år gammel. Den følelsen som ikke bygger på erfaring, men på en ren urkraft.

the band

Jeg får fortsatt frysninger av det berømte ståpelsslaget når jeg denne morgenen atter senker stiften og den graver seg ned i Music From Big Pink. Herregud, folkens. Jeg tror jaggu dette er det fineste albumet jeg vet om. I dag er det definitivt det.
Jeg kunne kanskje avsluttet hele denne ukas klassiker-omtale her og nå, for den siste setningen over her sier jo alt. Men jeg klarer det ikke. Akkurat som jeg ikke klarer å stå over den første kaffekoppen når en ny dag gryr, klarer jeg heller ikke å stoppe her med disse små ordene.

Så da får jeg bare fortsette.

big_pink

Pick-up nåla har som sagt funnet seg godt til rette i debutskiva til The Band, og jeg, henrykt som jeg er, kan ikke annet enn å forvsinne. Forsvinne inn i denne musikken som ble til i huset gjengen kalte “Big Pink”, og som er lokalisert i West Saugerties, New York. I kjelleren her, ble også Bob Dylan og The Bands, The Basement Tapes til. Sistenevnte ble både komponert og innspilt i dette husets kjeller, som etter alt jeg kan forstå, bare må ose av musikalsk historie. Music From Big Pink, ble dog “bare” komponert og jammet fram her, for så å bli spilt inn i studioer i henholdsvis, New York og Los Angeles. Komponert og jammet fram etter at gutta hadde vært på turne som Bob Dylans backingband, under navnet, The Hawks.
Dette var i det knallfine året, 1966. Et år jeg ikke ville vært foruten.
Albumets cover, er et bilde malt av Bob Dylan. Jeg synes det forteller mye, selv om Bob ikke er så alt for figurativ av seg. Når jeg tenker meg om, er det vel nettopp derfor det sier meg så meget. Det var her musikken kom til. Det var her gjengen bodde sammen og hadde et liv (etter at Danko fikk leie det når akkurat var ferdigbygget), fra 1967 og utover, en stund.

OK. Så da er altså “Tears of Rage” i gang. Hvilken fantastisk låt å åpne et album med. For her snakker vi ikke akkurat om en sånn typisk åpningslåt. Hør den fantastiske sorgen i Robbies gitar som er koplet til orgelet. Richards stemme som trenger rett inn helt uten videre når han synger om en datter som tar avstand fra sin far. Kanskje King Lear og hans datter, Cordelia. Noen mener Dylan hadde Shakespeare i pennen her. Jeg elsker denne sangen der Manuel bærer hele verdens sorger på sine skuldre.

Måten kunstneriske Richard Manuel angriper Robertsons tekst på her, er egentlig helt syk. “To Kingdome Come” er nok et stykke magi. Jeg mener falsettene er faen så hudløse, og når de står i harmoni med Robbies utfyllende røst, høres det ut det kommer fra en annen tid. Også lenge før den tiden da de sang dette. Det er nesten nifst å lytte til The Band når de virker å bære hele kulturarven fra tidenes morgen med seg inn i sine sanger. Både Manuel og Robertson matcher Dylan som låtskrivere på Music From Big Pink. Richards “In a Station” er rett og slett bare en helt udødelig og nydelig låt. Bare de nakne falsettene han lever her, er verdt hele verden. Fy fanden for en innlevelse.

Sang generelt, blir aldri mer følsomt fremført enn når Rick Danko synger “Caledonia Mission”. Det er nesten bare når han selv synger andre låter. Herregud og faderen for en låt.
Og så kommer “The Weight” med Levons sørstatsrøst over oss. Jeg tror alltid at dette er tidenes låt når jeg hører den, og det er godt mulig det er nettopp det. I alle fall når man sitter midt i den.

I pulled into Nazareth, was feeling ’bout half past dead
I just need some place where I can lay my head
Hey, mister, can you tell me, where a man might find a bed?
He just grinned and shook my hand, “No” was all he said.

Take a load off Fanny, take a load for free
Take a load off Fanny, and you put the load right on me

Det er ingen tvil om at Robbie Robertsen med denne låta blir en av våre aller fineste låtsmeder. Låten er rett og slett et lite kunstverk. Nazareth, Pennsylvania, er jo stedet der CF Martin & Co har (hadde) sin fantastiske gitarfabrikk. Jeg liker ikke å bruke ordet fabrikk, men gjør det i mangel på et annet ord. Jeg ser for meg dette legendariske stedet av ren gitarinteresse når jeg hører denne låta. Det, og en hel bråte med andre bilder, dukker opp på netthinna, og i mitt værslitte hjerte. Om låten har Robbie sagt at han bare hadde et par ord da han skrev denne første låten til Music From Big Pink, og at da han begynte å skrive, kom bare ordene rekende på en fjøl, nesten helt av seg selv. Det bibelske og mystiske preget kom genialt nok som en bonus. Jeg vet ikke om jeg tror helt på det, men jeg elsker låta uansett hva den handler om. Robbie selv vet ikke hva den handler om. Det ene ordet ledet til det andre. Sånt liker jeg. Jeg foretrekker mystikken og måten alle ordene faller sammen på. Det kanadisk/amerikanske preget i denne låta, oppsummerer egentlig hva The Band var. En sammensmelting av helt forskjellige karakterer som verden var så heldig å få servert. Småbymannen, og kunstneren i skjønn forening. Motsetningene som genererer stor musikk, f.eks.
Da denne musikken kom ut, skilte den seg ut fra alt som var hipt på den tiden. All psykedeliaen og hele den heftige rocken som preget datiden. Jeg er sikker på at vi hadde fått oss en aldri så liten aha-opplevelse om denne musikken hadde kommet i dag også. For den er one of a kind, for å si det på godt norsk.

Det er rart hva musikk kan gjøre med folk, og hvilke inntrykk den kan etterlate. Nå som side 1 er ferdig, er det lett å bare bli sittende her å se tomt ut i lufta, totalt bortdrømt mens stiften bare står der å stanger inn mot evighetens sentrum som hviler langt hinsides dette albumet. Men jeg tror jeg skal reise meg, puske meg bort til platespilleren, og for å snu dette mesterverket som ikke har et bortkasta sekund i sine riller. “We Can Talk”, “Long Black Veil”, Chest Fever”, “Lonesome Suzie”, “This Wheels On Fire” og “I Shall Be Released”… Ord blir overflødige.

…og Garth er Beethoven, Ray Charles, Bach og Jon Lord i en og samme kropp.
Jeg elsker Music From Big Pink.
Jeg elsker The Band.
Men nå får dere ha meg unnskyldt. Jeg tror det ringte på døra nettopp, og det er ikke ofte sånt skjer her inne i de dype skogene.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert