The Beatles – Slik jeg husker det (Fjerde Kapittel)

Et stikk i hjertet

De trange gatene i Kroken ga meg kjærligheten til selve bandet. For det var jo der livet ble så stort da vi vandret gatelangs mellom ’70-tallets funksjonelle rekkehus med drømmer om å en dag eie våre egne instrumenter. Starte band. Bli like populære som The Fab Four. Stjele de fineste jentenes hjerter, og imponere de tøffeste gutta. Erobre verden. Men først alle i klassen. Vi skulle hete The Star Snickers. Det var i alle fall mitt snodige forslag.

I ettertid har jeg hatt mang en latterkule til disse minnene, og ikke minst til det bandnavnet. The Star Snickers. Hvor kommer sånne navn fra, har jeg tenkt..? I et ungt guttesinn er det nok bare selve lyden av det som gjelder. Jeg mente det var et tøft navn da jeg kom på det i 1980, et år etter at vi hadde flyttet fra Kroken. For våren 1979 flyttet vi fra den lille drabantbyen i Krokelvdalen. Vi flyttet inn i en enebolig også jeg var med på å bygge, gjennom å blande sement, kjøre tunge trillebårlass, og stable isoporelementer som ble fylt opp med betong, og som til slutt ble selve grunnmuren til vårt nye hjem. Og den eneboligen var plassert helt sør på Tromsøya. På Sorgenfri, ikke langt fra Telegrafbukta. Der Buktafestivalen 25 år senere skulle etablere seg.
Hm… Gudene skal vite at vi hadde våre festivaler der – lenge før tanken om en skikkelig musikkfestival hadde streifet noens sinn. Det var der vi drakk oss fulle for første gang. Snek oss ut av foreldrenes åsyn. Der vi sang for full hals uten at noen stirret rart på oss. For vi var stort sett alene der, en liten gjeng med kompiser. Noen ganger bare to, andre ganger, 
tre eller fire. Og vi drakk våre første Mack-øl der i bukta. Vi drakk også Canadien Club der, blandet med pæregøy. Gøy-saft med pæresmak. Vi visste ikke bedre, og tok ikke nevneverdig skade av det, såvidt jeg kan begripe.

Men la oss gå tilbake til Kroken i ’79-’80 et lite øyeblikk. Årene etter at vi, min bror og jeg, hadde flyttet fra alle klassekameratene våre. I alle fall jeg, om jeg skal snakke for egen del. Jeg husker jeg som trettenåring og sjetteklassing, fjortenåring og sjuendeklassing, fant denne distanseringen litt vanskelig, men så hadde det seg slik, at min far tilfeldigvis var bussjåfør. Og det betydde at vi hadde gratis buss. Vi bare flasha et kort med et lite foto av oss selv på når vi steg inn på en hvilken som helst “Tromsbuss”, og vi kunne busse så mye vi ville dagen lang. Og det gjorde vi. Vi bussa. Dagen lang. Jeg har sett mye foregå gjennom skitne bussvinduer. Jeg har sett folk styre med sitt, fra et slitent bussete. Sett Tromsø og alt som var byen dengang, gjennom de støvete vinduene på Rute 21 og Rute 30. Ofte med en Beatlessang under hyssingen, og en pågående guttedrøm om å bli popstjerne. Jeg har sett avskjedsklemmer og festglade folk fra en buss i forbifarten. Og på mange måter er det jo det som er selve hjertet i enhver by, og i enhver drøm om å bli et eller annet en vakker dag. Livet sett fra en buss på tur gjennom mange liv langs kronglete gater – rundt neste sving, inn i neste kryss og over bakketoppen.
For det var Rute 21 jeg tok til Tromsø sentrum, og Rute 30 videre til Kroken. Dette gjorde jeg i et par år, helt til jeg skjønte at det aldri ble noe band, eller noen slags ordning der i den elendige drabantbyen jeg elsket. Helt til jeg skjønte at de gamle klassekameratene hadde nok med sitt. Nok med sine nye bestevenner som fortsatt bodde rett over gata, eller akkurat hadde flyttet dit, og ikke over Tromsøysundet, via Tromsøbrua, over Tromsøya, og inn mellom trær og nye eneboliger i Vesterlia/Sorgenfri-området.
Jeg følte til slutt at “Krokengjengen” som levde sine liv blant store blokker og funksjonelle rekkehus, var historie, og at mitt nye grunnnlag for kamerater og bestevenner nå befant seg helt sør på Tromsøya. Og sånn ble det heldigvis etterhvert.

Årene 1979 og 1980 skulle vise seg å bli store år for meg, musikalsk sett. Sommeren og høsten i ’79 skaffet vi oss kassetter med Ramones, med Kiss og med Nazareth. Det var den sensommeren jeg syklet over øya til Swing-In Disco Pub, platesjappa i Grønnegata, og kom hjem med Queens dobbeltalbum  – Live Killers. Et skjellsettende øyeblikk, for min del, og et som førte til at jeg ble helt opphengt i Freddie Mercury og Roger Taylor. Frem til det tidspunktet hadde vi “bare” Thin Lizzy – Jailbreak, på kassett, Van Halens debut, på kassett, og en hel liten bunke med opptakskassetter der Beatles og Simon & Garfunkel, Elvis og diverse andre figurerte. I 1979 fikk vi også Van Halen II, og Gasolin’ – Killin’ Time. To kassetter med stilig bandlogo på coveret. Det var en tid som eksploderte i mitt lille guttehjerte og som sendte blodet rundt i en helvetes fart. Å huske tilbake til denne perioden er som å kaste innpå et par shots med Gammel Dansk en fin morgen før noe stort skal skje sammen med favorittgjengen. Deilig svimle minner jeg bruker ofte. Ikke først og fremst på grunn av nostalgia eller lengsel. Nei, dette er minner jeg bruker for at jeg ikke kan la det være. Denne tiden da atomtrusselen hang så tungt over oss hver jævla dag, og da jeg for min del fant flukt gjennom nyoppdaget og gammel, kjær musikk. For det var jo faktisk en reell redsel vi kjente på da ’70-tallet ble til ’80-tallet. Det er ikke til å komme unna.

Så fortsatte vi inn i 1980, og folk som Ian Hunter, Graham Parker, Elvis Costello, David Bowie og Van Morrison, dukket opp i våre platesamlinger. Band som The Clash, AC/DC, Dire Straits, Black Sabbath, The Police, Jethro Tull, Grand Funk, Pink Floyd, Kinks og mange flere, dukket også opp i våre relativt beskjedne platebunker. Og uansett hvor mye ny musikk jeg enn omringet meg med, uansett hvor bortreist jeg var i Van Halen, Queen og i Pink Floyds The Wall, blant mange andre, var det ingen av disse som kunne skygge over mitt kjære Beatles. Deres sanger var tatovert på tvers av, og i mitt hjerte, og var alltid en del av hvem jeg var – og åpenbart, hvem jeg fortsatt er. For Beatles var mer enn musikk. Beatles var en del av nervesystemet. Av blodomløpet og sjelen. Jeg trengte egentlig ikke å ha Beatlesplater, for sangene deres befant seg allerede på min interne harddisk. Ingenting kan noensinne sette The Beatles i skyggen, og har heller aldri gjort det, uansett hvor tøft og altoppslukende det bandet eller den nye artisten er eller har vært i en gitt periode. For det bandet er en del av DNA-et mitt. En av byggestenene i Ole Morten Wilhelmsen – halvgammel tullkuk.

Javel, så de første jeg la merke til tidlig på ’70-tallet da Rubber Soul erobret meg, var Paul McCartney og George Harrison, men det varte ikke lenge. Etter kort tid var de fire likestilt i mitt hjerte og sinn. Et Beatles uten alle fire likestilt, er utenkelig for meg. Mine første personfascinasjoner var dessuten bare tuftet på et par sort/hvitt bilder. Nei, det var Paul, John, George og Ringo. Et hardtabeidene band som av uvitende tullinger har blitt kalt tidenes første boyband. Fire unge menn som slet ræva av seg og ble fantastiske musikere gjennom et hundretalls opptredner både hjemme og i Hamburg. Fire unge soldater klemt inn i et hjørne med sine instrumenter, i små, svette og røykfylte kneiper. The Beatles er så inn i helvete langt unna et boyband det er mulig å komme. The Beatles er selve manifisteringen av et band. Et skikkelig og ekte band. Med udødelige låter og en arv vi aldri blir å oppleve maken til.

1979 og 1980 var som sagt store musikalske år for min del, og for min bror, vet jeg, men lite kommer opp mot det øyeblikket da jeg en desember dag helt på tampen av denne perioden kom sent hjem fra skolen, og min mor som var alene hjemme akkurat da, fortalte meg at noen hadde skutt John. Jeg husker jeg slo på radioen etterhvert, og at det ikke rakk lenge før det ble gjentatt der. En drøy måned før jeg ble 15, hadde en sinnsforvirret galning skutt John Lennon rett ned utenfor hans hjem i New York. Det føltes som et stikk i hjertet, og ble derfor fort fortrengt. Neglisjert for sikkerhets skyld. Ingen jævla hestkuk skulle få ta John Lennon fra oss. Fra meg. John Lennon var for faen ikke død. Dette var nok sikkert det samme idiotiet som pågikk da det ble påstått at Paul var død. Men det var ikke det. John Lennon var død. I alle fall skutt og drept. Det helt ubegripelige skulle likevel ikke få ødelegge Beatles. Ikke i meg. Ikke for meg. Selv om bandet hadde vært ødelagt i drøye 10 år allerede, skulle de fortsette å være verdens beste band i mitt hjerte, og den bestemmelsen fungerer ennå perfekt, den dag i dag, om dere skjønner. 

Dagene langs Krokens uskyldige drømmegater virket nok fjerne da jeg krøp til køys den kvelden.

8. desember i 1980 var en meningsløs og trist dag. En svart jævla møkkadag.

To be continued

 

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert