The Beatles – Slik jeg husker det (Første Kapittel)

Det Var Rubber Soul

Tar jeg ikke mye feil bodde vi på Håpet, en drabantby 2-3 kilometer øst for Tromsø Lufthavn (som vi da bare kalte “Langnes”), fra sommeren 1971 til i Januar 1975. Og det var her det skjedde noe essensielt, for ikke å si eksistensielt, med meg, eller inni meg. I denne perioden av livet mitt, fra jeg var 5 år og til jeg ble 9, var det en blokkleilighet i tredje etasje til venstre som var min hele verden, og det var her jeg bodde da jeg forstod at musikk hadde noe som var større enn alt annet ved seg.

Jeg husker det stod et gammelt hus oppe i skogkanten der berget lå åpent mot veien som antagelig var ganske så ny da. Tøffe menn hadde sprengt seg gjennom en stor bergknaus for å kunne legge veien ned til Håpets sørside hvor vi bodde, akkurat der de ville den skulle komme ned, og når jeg satt inne på soverommet jeg delte med min nesten tre år yngere bror, kunne jeg se konturene av dette gamle huset og tretoppene som omga det mot Tromsøs alltid svære himmel. Når jeg satt der å tittet ut av vinduet, følte jeg alltid en viss frykt, for det var noe skummelt med det gamle huset der oppe i skogkanten.
Men det var altså her, på sengekanten, i dette soverommet, med det skumle huset gjennom vinduet som scenario, jeg begynte å synge Beatles-sanger for min bror.

Ja, jeg vet det. Hukommelsen er en snodig kamerat, selektiv og lite økonomisk som den er. Men enkelte ting – skjellsettende øyeblikk, disse små pirrende hendelsene som merker en sjel for livet, stoler jeg hundre prosent på. Sånt som er brent fast på innsiden.
Jeg er ikke helt sikker på når i løpet av Håpet-perioden det var at jeg oppdaget musikkens altoppslukende krefter, men jeg tipper det var året før jeg begynte på barneskolen, altså i 1972. I stua langs veggen som skilte den fra kjøkkenet, hadde vi en sånn typisk veggseksjon i teak stående, og i denne seksjonen stod det et stereoanlegg, og noen få, kanskje 25, grammofonplater. Det var et helt nytt sølvfarga Philips-anlegg stilig pyntet med teak vi hadde på den tiden, og at det var pyntet med teak vil si at høytalerne var i teakkasser med et sort perforert metaldeksel foran de to små elementene. Forsterkeren var kledd med teak langs kortsidene, og platespilleren var kledd helt rundt.
Som den mårrafuglen jeg var og alltid har vært brukte jeg å tørne ut for så å puske meg ut på stua mens de andre i huset fortsatt sov. Det var jo jævlig kjedelig å bare ligge der i sengen å stirre i taket helt lysvåken, så, fornuftig som jeg mest sannsynlig var, vandret jeg ut på stua i morgenens dirrende stillhet. Jeg husker skyggene i halvmørket så godt her jeg sitter, at det av og til føles som de var der rundt meg i går, og jeg kan fortsatt kjenne det kalde betonggulvet mot huden i det jeg satte meg ned foran disse LP-platene som stod pent plassert ved den flotte hi-fien.

Vi hadde den amerikanske utgaven av albumet

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg blafret frem og tilbake gjennom disse platene, men det må ha vært veldig mange, for jeg husker fortsatt covrene, og lukta av dem, og jeg kan kjenne det lille luftpustet mot panneluggen hver gang jeg bladde meg videre i den lille bunken. Det var James Last, det var Beach Boys – Pet Sounds, Gilbert O’Sullivan, Trini Lopez, Neil Sedaka, Connie Francis, Hank Snow, The Monkees, 60’s Hits, og andre plater og samleplater. Men det var altså en av disse grammofonplatene som virkelig stakk seg ut. Tre menn som stirret barskt ut i rommet rundt meg, og en som tittet direkte ned på meg med en slags mystisk tristhet i blikket. Jeg tenkte kanskje at han var lei seg – noe tenkte jeg eller følte jeg i alle fall, men først og fremst syntes jeg bare at disse gutta så helt utrolig kjempetøffe ut, med sine spesielle hårsveiser og brune semskaskinnjakker (jeg kjøpte meg til og med en lignende jakke første gangen jeg fikk sjansen). Jeg kunne sitte der å bare holde i Rubber Soul. Studere bildene med lidenskap og fyr i blikket, kan jeg tenke meg, og da særlig de på baksiden. Disse gutta var jo så utrolig tøffe, og de trollbandt meg fullstendig. Én kar med bena godt plantet i gresset, og med en tommel hengende i lomma, og en annen med en rykende sigarett i kjeften. Det var disse to jeg likte best fra børjan av. George Harrison og Paul McCartney viste det seg etterhvert at de het. Han som tittet ned på meg på frontcoveret, som så både trist og litt mystisk, kanskje ond ut, var jeg nok litt redd for. Dette var altså John Lennon. Og Ringo Starr, han så litt rar ut med sine tettsittende øyne. Men de var alle steintøffe.
På dette tidspunktet visste jeg selvsagt ingenting om hvem som var hvem av disse fire, og jeg visste heller ikke hvordan jeg skulle tolke bokstavene som stod trykket på coveret. Men… Jeg var solgt lenge før jeg hørte en eneste lyd fra Rubber Soul

Etterhvert som motet steg i meg (det var litt strengere i norske hjem på denne tiden), og trangen til å prøve meg på noe jeg egentlig ikke fikk lov til, ble umulig å motstå, våget jeg meg til å ta ut selve plata, legge den forsiktig på platespilleren, og så trykke på start. Det var en sånn automatisk platespiller som selv løftet tonearmen og senket nåla ned mot startfeltet, om jeg ikke husker helt feil, men, det er ikke så viktig her. Det som derimot er viktig, er at i betongblokkas totale morgenstillhet, kunne jeg fint høre musikken som tok til, uten at jeg trengte slå på forsterkeren. Jeg la øret nesten helt bort mot stiften, og der kom sangene mot meg med en enorm styrke uten sjanse for å vekke de andre som lå å sov.

Her skal det se ut som jeg husker tilbake

Jeg kan ikke ikke sverge på det, men jeg er ganske sikker på at den første Beatles-låta jeg hørte var “It’s Only Love”, noe som betyr at det var Side Two (som det heter på Rubber Soul) jeg først spilte denne tidlige morgenen i 1972, eller muligens var det i ’73. Poteto/potato. Jeg husker denne opplevelsen som noe meget hemmelig og svært, noe mellom meg og et eller annet hellig der ute et sted i den store verden. Og stemmen som traff meg, med en sikkert jævla spinkel pinglelyd, var sterk, tøff og helvetes stilig, og den tilhørte John Lennon. Men det visste som sagt ikke jeg da, og det betydde selvsagt heller ikke en dritt.

I get high when I see you go by, (my oh my)
When you sigh my my inside just flies, (butterflies)
Why am I so shy when I’m beside you

Det jeg visste, var at jeg gjorde noe jeg egentlig ikke skulle gjøre, og som jeg følte på så vanvittig voldsomt da musikken traff meg som et lokomotiv av ærefrykt. Opplevelsen fikk hårene til å reise seg på kroppen. Hvordan kunne noe være så tøft? Hvordan kunne disse spinkle lydene (tenker jeg nå) være så fullstendig altoppslukende og absolutte? Hva var dette nye, skumle, spennende, vakre, uimotståelige egentlig? Det er hva jeg må ha tenkt.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg spilte Rubber Soul på denne måten, det kan hende det bare var 2-3 ganger, men etterhvert ble plata også spilt over høytalerne (sikkert etter en del mas), noe som førte til at jeg lærte meg så godt som alle melodiene. Og inne på soverommet, med den litt småskumle utsikten, satt jeg omsider på sengekanten å sang “It’s Only Love”, “Girl”, “Michelle”, “Norwegian Wood” og “In My Life” – på bambus-engelsk til min lillebror. Det er fortsatt slik i dag, at jeg ser konturene av det skumle huset og trærne rundt det, når jeg spiller Rubber Soul. Og plata minner meg veldig om min bror. Han var tross alt mitt eneste publikum da jeg satt der å sang disse fantastiske sangene jeg akkurat hadde oppdaget kraften av og følelsen i. Om jeg skal prøve meg på en definert beskrivelse av denne følelsen, så dukker ordet “Uovervinnelig” opp under min nå 52 år gamle hyssing. Det er litt av et ord.

Hm… Du snakker om hallelujah. Den amerikanske utgaven av Rubber Soul tok meg rett inn i musikkens univers (hvor jeg ble værende), og den gjorde meg uovervinnelig. Uovervinnelig. Eller sånn var i alle fall følelsen jeg hadde.
Jepp! Det var Rubber Soul...

To be continued…

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert