The Devil And The Almighty Blues – II (Blues For The Red Sun)

The Devil and the Almighty Blues. Her snakker vi virkelig om et norsk superband, om vi har et her i landet, for hver eneste fyr i dette bandet har vært med i minst et kult band tidligere. Vokalist Arnt O. Andersen var frontmann i det steintøffe garasjerockbandet The Goo Men, Oslo-bandet som slapp noen heftige skiver i årtusenets første tiår. Andersen synger, vræler og hyler med en stemme som er en god blanding av Ozzy og Rob Tyner. Petter Svee var gitarist i samme band, og har dessuten gledet oss med stilige riff og brillefine soloer med The Indikation. Torgeir Waldemar Engen spilte bass i The Goo Men, men har gitaristoppdrag i TDATAB. Nå trenger Torgeir ingen nærmere introduksjon for våre lesere, men jeg bare nevner at singer/songwriteren Waldemar serverte et av årets album med solodebuten sin i 2014, og rett og slett toppet dét albumet med årets skive No Offending Borders. Fyren er brutalt dyktig. Men, et superband har selvsagt mer å by på, og i Kim Skaug har de altså en bassist av det kuleste slaget. Mest kjent er han for bassiseringen i The Good The Bad & The Zugly, og da skjønner alle at vi snakker om en type som vet å kompe tungt, sløyt, heftig og stilfullt, alt etter behov. Femtemann i bandet er trommis Kenneth Simonsen. Han er lett en av landets kuleste med trommestikker, en status han har opparbeidet seg etter å ha spilt for såpass ulike artister/band som Vidar Vang, Shit City og ikke minst The Dogs. 

Det har gått to år siden sist de var i studio, og det var ikke fritt for at jeg var spent på om de har endret mye på suksessformelen fra debuten. Akkurat det trengte jeg ikke bekymre meg for, siden de fortsatt samarbeider med tromsølabelen Blues For The Red Sun, noe som alene er et bevis for at det er kvalitet som venter oss. De seks låtene som utgjør II er spilt inn i Ocean Sound Recordings i Ålesund og Lortpels Studio i Oslo, og mastret og mixet sistnevnte sted. Petter Svee har ikke bare spilt fett på seksstrengeren sin, men produsert herligheten óg. Vinylen er utstyrt med utbrettscover, med kult foto tatt av Orsolya Haarberg, og den skiva jeg er den lykkelige eier av er kritthvit i fargen. Direkte lekre greier visuelt sett fra Robert Dyrnes og Kari Westergaard denne gang!

Jeg digget debuten, som sendte tankene i retning MC5 og Blue Öyster Cult rett som det var, og det er bare å konstatere en gang for alle at oppfølgeren er to-tre hakk kvassere, kulere og bedre. Gitarøset er heftigere, Mr. Andersen synger hakket mer frenetisk og vilt, og kompene er så tighte og fete at jeg har vært euforisk mer enn en gang på min ferd over Senja, med II i bilstereoen. Når så vinylen kom i hus, jeg fikk vrengt opp volumet, sank ned i sofaen, og virkelig fant kosemodusen, ja, da fant jeg ikke bare ut at albumet er knallsterkt. Det er beint ut glimrende, og jeg har fått en ny favorittlåt av året. Akkurat det jeg straks komme tilbake til. Skiva er stappet med lyder som gnir seg fast i hjernebarken, med spor av blues, rock, metall og punk, og Gibson-gitarene til Svee og Waldemar låter så fett at det kan få en gammelrocker i knestående og vel så det. Låtene er lange og seige, det er kølsvarte øyeblikk, beinharde riff, himmelske melodilinjer og en Mr. Simonsen og Mr. Skaug som koser seg glugg ihjel mens de følger etter gitaristene og imponerer med de kuleste overganger. Det skjer så mye kult her til lands på hardrockfronten at det nesten ikke er til å tro. Orango, Spidergawd, Woodland og nå The Devil And The Almighty Blues, har alle levert album til og med svenskene kan misunne oss.

De 47 minuttene med kos og dritlekker rock åpner med “These Are Old Hands”. Et knakende stilig riff med et intenst komp er alltid et sikker stikk, og når så Arnt vrenger seg gjennom låten med en desperasjon i stemmen som kun de store 70-tallsmesterne kan matche, så skjønner man tegninga. Låten varer i bortimot ti minutter, men her snakker vi om taktskifter som gjør låten så levende og interessant at den like gjerne kunne ha vart i en time. Etter fire minutter roer de ned, kjører på med et enkelt riff og en ledegitar som kiler oss ømt i ørekanalene, maler på med taktfulle trommer og bass, og framstår som et bluesband som ikke kan kunsten å kjede meg. Etter sju minutter strammer de skikkelig til, øser på med riff som om de er Thin Lizzy på steroider, med feedback i den ene kanalen, og to tette gitarer i den andre. Denne formelen bruker de klokelig på “North Road” óg, men med en roligere åpning og et tettere parti etter om lag fire minutter. Her minner de mer om Iron Maiden enn de noensinne har gjort, og det funker pinadø helt utmerket. Genistreken karene har gjort på sitt andre album er at låtene føles som om de flyter inn i hverandre. Denne helhetsfølelsen gjør dette til et album med verdens største A. Etter herjinger, monoton villskap, melodiøse krumspring og Arnt som synger som om han er en rock’n’roll-pioner (tenk en blanding av Jagger og Ozzy) på “North Road”, glir låten mer eller mindre rett inn i den neddempede og bluesa “When The Light Dies”. Etter nærmere tjue minutter med fullt øs er det nesten behagelig med en pust i bakken.

Skiva vendes på tallerkenen og et virkelig mesterverk åpenbarer seg. Jeg har hørt ubegripelig mye kul norsk rock det siste året, men det som har skjedd med meg 15-20 ganger på rappen når jeg har hørt “Low” er nytt for meg. Hver jævla gang låten har vart i 4:09 reiser hårene seg på armene, og jeg lager gitarlyder med kjeften som en skrulling. Låten åpner med et urgammelt riff, spilt en million ganger før, og distortion på vokalen til Arnt som er så kledelig og tøft at det bare er å ta av seg hatten fort som faen. Tung og seig tromming, en bass som brummer godt fra seg, og litt gitarplukking som bakgrunnskryder bygger opp mot den melodilinja jeg har lagt min totale elsk på. I bortimot fem minutter gjør de alt som er mulig med disse tonene, og mer til. Tostemte gitarer, harde variasjoner og ømme touch på strengene over samme tema, og flere takter satt til dette enn jeg ante var mulig. Det verste av alt er at dette bare blir bedre og bedre for sjela mi, og jeg vet med sikkerhet at jeg aldri kommer til å bli lei av dette. Det er balsam for skallen, hjertet og ballene. Herrefred, for en låt.

Jeg blir satt ut av “Low” hver gang, så for å få med meg de to siste sangene, “How Strange The Silence” og “Neptune Brothers”, som er to knallfete låter, så må jeg begynne med dem. Den førstnevnte, andre låten på side B, er seig i oppstarten, men samtidig sprek som en fole i andre partier. The Devil And The Almighty Blues behersker til fulle denne kunsten band som Zeppelin, Sabbath og Deep Purple var så djevelsk dyktige til, med å variere mellom melodiøse, behagelige partier, og rå, riffbaserte øyeblikk. At Andersen synger som om det står om liv og med baller store som vannmeloner bidrar til at jeg rett og slett driter i hva han synger om. Det skjer ikke ofte at jeg ikke forsøker å få med meg hva de forsøker å formidle, men denne gjengen klarer pinadø å få meg til å glemme lyrikken. Han kunne ha sunget de kjedeligste partiene fra Koranen eller den siste Elkjøp-katalogen, og det hadde blitt stilig. “Neptune Brothers” er den perfekte avslutning på II, selv om jeg altså har begynt med femtesporet når jeg har hørt skiva i bilen. Kakking med trommestikkene, et anslag på bassen i det samme tusendelssekundet som stortromma kommer inn, mer deilig riffing i kombinasjon med en gitar som spiller melodilinja, og ei takt som beviser at Simonsen er en svær jævla taktmester. Låten skiller seg en anelse ut fra de øvrige, som sistesporet på A-siden,  blueslåten”When The Light Dies”. Brødrene Neptun er boogierock med et snev av sørstatsrock, og mat for folk som digger band Lynyrd Skynyrd og Rose Tattoo. 

Vurdering: The Devil And The Almighty Blues har med sitt andre album gitt klar beskjed til alle som liker rocken hard, tung og full av gitarer om at de har kommet for å bli. Med seks kruttsterke låter vil de spille seg inn i langt flere hjerter enn de allerede har truffet, og markerer seg nå som et av landets absolutt beste band. Er du i Oslo 6.april så er det bare å innfinne seg på Parkteateret, der de spiller sammen med italienske There Will Be Blood. Dagen etter bør tromsøværinger kjenne sin besøkelsestid å storme til Driv, for da blir det samme happening der. Herrefred som jeg gleder meg. Vi kaster ikke terninger, men jeg tror alle skjønner at II er et album jeg mener enhver rocker bør sjekke ut.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert