The Dogs - Thee Mono Sapiens - For The Love Of Ivy, Blårock, 22.april 2016

Egon og Blårock byr jevnlig på de fineste fester du kan tenke deg. De booker tre-fire artister og band som de vet vil skape godstemning og framkalle øltørst, og så kaller de det for det det er; en fest. I 2008 var det Rockfest med mening, og ei av de beste helgene jeg noensinne har hatt i Tromsø. På den lille, intime scena på byens rock'n'roll-sted nr.1 stod de lokale bandene Considerate Lovers (med hyperaktuelle Northern Lies sin vokalist Henry Johnsen i front) og Vishnu (med like hyperaktuelle Tor Thomassen fra The Late Great som sjef). Første kveld ble rundet av med Pierced Arrows, og da skjønner de fleste at det skulle mye til å toppe dette den neste kvelden. Men, med Lillehammer-duoen The Mormones, garasjerockens svar på Tom Waits, Dave Cloud, Per Ivar Jensens fabelaktige punkere i The Replaceable Heads, og en av de heftigste trioer jeg noensinne har sett, engelske The Bishops, på programmet, ble det en av de mest absurd bra musikkaftener jeg har opplevd.

Sånn for å beskrive bredden med det de får til på Blårock, så ble det året etter arrangert en countryfest, og den var sånn bortimot like sterk for oss som elsker country og singer/songwriter-sjangeren. Verdens tøffeste ektepar, The Handsome Family, engelskmannen og Townes-tolkeren Michael Weston King, Erlend Jensen (Taliban Airways) i cowboymodus, og ikke minst, Stein Torleif Bjella, serverte gull i timesvis. Snakk om kveld med mening!

Garasjerockerne har selvsagt fått sitt opp gjennom årene, med fantastiske artister som Harlan T Bobo og Jack Oblivian, samt våre egne Death By Unga Bunga, og det er mer av denne sorten som trekker meg til hjembyen denne gang. Thee Mono Sapiens har blitt en godt bevart, lokal hemmelighet, men er et band som er heftigere enn det meste vi kan by på her i landet. Bandet er verdt å sjekke ut om du liker The Sonics eller The Seeds, og er verdt et konsertbesøk kun for å sjekke ut primalhylene til Johannes Nilssen. Den karen må ha stemmebånd belagt av diamanter. For The Love Of Ivy er et band jeg ikke kjenner spesielt til, annet enn at jeg vet at de spilte under Gutterball i fjor, en brillefin festival jeg strengt tatt skulle ha vært på, og at de liker The Cramps. Veldig mye. Trommisen spiller ofte på kun ei tromme og en cymbal, og det gjør han med ei skinnmaske som dekker ansiktet. Intense og heftige liveshow er trioens varemerke.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=NTxg5RSUSww[/embed]

Men, hovedmotivasjonen for Blårock-besøk denne gang er utvilsomt The Dogs. Kristopher Schau og hans kumpaner ga tidlig i januar ut sin fjerde fullengder, Swamp Gospel Promises, og leverte nok en gang ei samling fantastiske og energiske låter. Jeg klasket til med terningkast seks, og det er akkurat det de fortjener. Med Schau som frontmann vet du aldri hva som kommer, annet enn at det blir djevelsk tøft, masse energi, og den fineste garasjerock som er der ute. Sånn cirka. For et band vi har i The Dogs!

Fredagen startet som vanlig med en kjøretur til Tromsø. 250 km etter jobb, gjennom sju kommuner, og så innsjekking på The Edge. Etter kroppslig pleie var det bare å svinge innom Langnes for å hente verdens sprekeste kone, som dagen før hadde vært gjennom en ganske så heftig operasjon. Men, sånne kirurgiske krumspring biter ikke på henne, så hun var frisk og rask, klar for mat, og syntes det var en god idè at jeg inviterte mine gode venn og slektning Jørgen på noen øl på hotelrommet. Seks øl senere spaserte vi de 275 skrittene bort til Blårock, og rakk å tømme nedpå et par av de utmerkede Nordlys-halviterne fra Mack, som Blårock selvsagt har på fat. I tillegg til en Bayer, selvsagt.

Så begynte folk å strømme på, og i løpet av kort tid var the usual suspects på plass, de smarte typene i Tromsø som vet å ta en tur ut på byen når det er fintfolk med instrumenter på besøk. Det ble fort klart at vi var savnet på Verdensteateret tidligere på kvelden, der filmen om Lorenzo Woodrose hadde blitt vist. Jeg kunne bare unnskylde meg med at jeg som "tjyvbone" hadde fått med meg at filmen skulle vises, men at det var for over en måned siden, og at det, sammen med alt det andre som hadde skjedd i mellomtiden, var gått inn i den berømte glemmeboka. Sånn var det med den saken, men om ikke annet så hadde vi jo husket konsertene denne kvelden, OG funnet veien fram til Blårock. Vi hadde til og med husket å lade lommene med penger til øl.

Kl.2145 kommer så to karer labbende opp på scena. Han ene iført en skinnunderbukse og ei ansiktsmaske av lær, den andre med en gitar hengende rundt halsen. De setter i gang med hamring og riffing, og etter kort tid kommer en lang og tynn kar traskende forbi meg, der jeg står helt fremme ved scena. Det er selvsagt For The Love Of Ivy som skal starte kveldens underholdning, og det gjør de med coverlåter av The Cramps og Gun Club. Det er alltid trivelig, men Jørgen synes det er litt tamt, og går ut for å for å dampe på noen sigaretter. Hva som var tamt med en fyr som ligger på scena og slurper i seg halvliteren han sølte, mens han vræler i mikken, skjønner jeg ikke, men han om det. Når Jørgen kommer opp to låter senere, og ser vokalisten henge og turne i takbjelkene sa han ganske så presist "Hva faen foregår her?". Det var en høyenergisk og heftig time vi fikk servert, og selv om vi snakker 50% show og rock'n'roll-komikk, så var det en mer enn stilig start på kvelden.

Liker du utagerende frontmenn, mystiske trommiser, og gitarister som kan halvpartene av riffene som er lagd opp gjennom historien, så vil du like For The Love Of Ivy, og er du der at The Cramps, Gun Club og The Stooges er noe av det fineste rocken har å by på, ja, da bør du ta deg en tur ut på byen neste gang denne gjengen spiller et sted nær deg. Er du redd for nærkontakt med musikerne, synes tatoveringer er teit, mener at det bør være mer enn en gitar og ei tromme i et band, og tenker at de som skal underholde bør ha minst en egen låt i slå i bordet med, ja, da kan du like greit bare holde deg hjemme.

I det de gir seg er det bare å gå ned trappene for å få i seg et par doser nikotin. Inngangspartiet er alltid stappa av sunne menn i sin nestbeste alder når det er konsert på Blårock, og her debatteres nivået på konserten vi nettopp har overvært. Vi blir straks enige om at For The Love Of Ivy var et småtøft band, med et artig uttrykk, og at de primært holder på med greia si for å underholde folk. Det var en rimelig høy posørfaktor, og det er jo festlig i passe doser. Det festligste som ble sagt i løpet av røykepausen var Helge Skog sine betraktninger rundt kapasiteten på Blårock. De slipper inn 200 mennesker når det er konsert, og sånn har det vært i mange år nå. Det er nok i massevis i dette forholdsvis lille lokalet, om det ikke er en trubadur som sitter på en krakk. Nå er det stort sett de samme typene og damene som stiller opp på konserter i Strandgata i dag som for 10-15 år siden, og de aller fleste har vokst temmelig heftig i volum. Såpass at det må vurderes om kapasiteten kanskje bør senkes noe, for det begynner å bli godt stappa når konsertene er utsolgt, som det nok var sist fredag. I forlengelsen av denne problemstillingen så kan man jo undres på om kapasiteten om 10-15 år er halvert, og om det finnes en nedre grense. F.eks. 25 tilskuere, om vi bare blir feite nok.

Vel, nok om flesk og matlyst, og mer om rock'n'roll. Neste band ut var våre egne Thee Mono Sapiens. Det er lenge siden jeg så og hørte dem sist, men ryktene vil ha det til at vi snakker om et supertight og dødsdyktig band som er motivert som fy for kveldens happening. Bassist Jørn Yngve Eriksen, som ble en slags lokal rockehelt etter at han turnerte med The Cynics for 5-6 år siden, er i hvertfall mer enn klar der han tar plass smilende på scena sånn cirka 40 centimeter unna meg, mens Henrik Gustavsen forbereder seg som en bokser i det han setter seg bak trommesettet. Til slutt er alle mann på plass, minus vokalisten, men de starter allikevel opp i et heidundrende tempo. Så kommer Johannes Nilssen smygende opp til resten av kompisene, til stor applaus, og sekunder etter får vi servert kveldens første seriøse primalskrik. En rekke av de som står rundt meg tar av, gulvet på Blårock begynner seriøst å svaie, og enkelte unge damer skaper noe i nærheten av Beatles-tilstander, med smått frenetisk hyling, risting på hår, og tomme, lengtende blikk. Våre egne har kommet hjem.

I løpet av en hektisk liten time får vi høre stort sett alle godlåtene, som "Werewolf", "Out Of Time" og "Going Out", og stemmebåndene mine får kjørt seg litt. Ikke like mye som de stakkarene som sitter montert i Nilssen sin hals, men allikevel, det nærmer seg det punktet at jeg må spare litt på mine egne, om det skal være lyd i meg til The Dogs entrer scena. Om For The Love Of Ivy var posører, så er Thee Mono Sapiens det motsatte. De er riktignok korrekt antrukket i svarte dresser og slips, men de har så definitivt fokus på musikken. Med to gitarister mangler det ikke på fete riff og plukking på strenger, og med et så djevelsk tight komp som det Eriksen og Gustavsen banker ut, så er det bare å konstatere at dette er det beste jeg har sett av bandet noensinne. Det hjalp sikkert på at de var oppriktig motiverte for kveldens konsert, og det å skulle dele scene med The Dogs. Vi snakker om fem karer som overhode ikke er blaserte, selv om de har varmet opp for helter som Reigning Sound, The Cynics og Dead Moon. De elsker bare rock'n'roll, rett og slett. Og dæven som de leverte.

Jørgen, som ikke hadde spesielt god peiling på bandet, noe som er litt snodig i og med at han kjenner til en rekke obskure garasjerockband fra Italia, Tyskland, Australia, Frankrike, Finland og Hellas, ser fryktelig fornøyd ut, og gliser godt når vi tar turen ut for den obligatoriske siggen. Jeg rekker å servere velfortjent skryt til Nilssen, Eriksen og Gustavsen personlig, noe de takker pent for, og ser at sistnevnte har det travelt med å komme seg backstage, som er i nabobygget, festlig nok. Glisende og dryppende svett haster han inn, sikkert for å tøye ut og skifte fokus, for trommeslageren er ikke ferdig for kvelden. Han er, som sikkert mange vet, også The Dogs sin utmerkede hamrer. Og jeg vet jo at han trenger all hvilen han kan få, for han står foran ei skikkelig blodtung arbeidsøkt på halvannen time.

Så, kl.2400, midnatt, som seg hør og bør, kommer seks karer marsjerende opp på det vesle podiet inne i kroken i 2.etasje på Blårock. Det første som slår meg er at disse karene faensteike utstråler en vill pondus allerede før de har rørt instrumentene, det er noe "voksent" og rutinert over dem, en følelse kun legendariske band gir meg. Og det er noe med akkurat det; The Dogs er pinadø et legendarisk band. De er noe av det tøffeste som rører seg i garasjerocksjangeren på denne kula. Og de har en viss mistanke om akkurat det selv. Derfor er de så selvsikre. Derfor spiller med en nonchalanse få norske band kan vise til. Og derfor går folk bananas når de setter i gang. Det er midnatt, og hundene slippes løs.

De sparer ikke på konfekten, og kjører i gang med "You Never Loved Me At All" og "Are You With Him Now" fra nyskiva, den absurd stilige Swamp Gospel Promises. Og det gjør de så coolt, tight og presist at det gjør godt i sjela. Orkestersjefen sjøl, Kristopher Schau, er i lekent humør, kjører noen Prince-vitser, snakker om bjerkvikingen Kenneth Simonsen (perkusjon og annet) sitt talent for å spre kjønnssykdommer, og hyller tre langveisfarende blodfans som har tatt oppstilling rett foran scena. De får skryt for engasjementet sitt, og Schau oppfordrer oss til å spandere øl og kos på dem. Det så ut som om de hadde fått greit nok med øl, og kos ble det nok av etterhvert.

De kjører på videre med det meste av godsaker fra de fire albumene de har på samvittigheten, og alt sitter som et skudd. Schau poengterer at de nå har en så stor katalog at det er skikkelig lett å plukke ut låter de selv er fornøyde med til å fylle en konsert, men at de om ikke lenge blir nødt til å utelate noen. Det vil bli tøft, men denne kvelden spiller de nøyaktig de låtene de ønsker, og det fine med det var at de spilte nøyaktig det jeg ønsket. Personlig synes jeg at "G.U.I.L.T.Y." fra Black Chameleon Prayer og "Dead Moon Is My Heavy Metal" fra Set Yourself On Fire And Follow The Smoke var kveldens absolutte høydepunkt, sammen med allerede nevnte "Are You With Him Now" fra sisteskiva. Når det er sagt så var det absolutt ingenting som ikke funket, og konserten fortonte seg som en parademarsj i halvannen time.

Jeg har lært meg å avslutte alkoholinntaket i tide, og kjørte en tørrlagt siste del av kvelden, noe de unge, håpefulle blant publikum ikke gjorde. Det er sånn bortimot sånn det skal være, men fredagskvelder er en tøff aften for menn i min alder, med ei hard arbeidsuke unnagjort. Så, passe sliten etter mer enn tre timer med høyenergisk rock'n'roll ender jeg opp med å kose meg mens jeg betrakter ungdommen som finner ut at det er en god idé å løfte Schau opp under taket. 10-15 av de sprekeste karene bærer han over hodene sine rundt i lokalet, med ungdommelig pågangsmot. De som har sett mannen live vet at han ikke er en liten tass. På langt nær. Schau er bortimot to meter lang, ikke noen pingle, og veier sikkert 120 kilo. Om jeg skal tippe vilt. De blir selvsagt slitne etter et lite minutt, og idet de skal styre ham tilbake til scena tar kreftene slutt, og hele gjengen nærmest kaster vokalisten tilbake på plass, og han lander på ryggen med et lite brak. Jeg vil tro han kjente møte med scenegulvet greit, om ikke da, så ihvertfall dagen etter, men han fortsatte bare å synge liggende mellom bassisten og gitaristen.

Kl.0115 er gutta slitne, og spesielt trommis Gustavsen har hatt en heftig kveld på jobben. Lysene kommer på, musikken til den amerikanske serien Cheers dundrer plutselig over anlegget, og gutta i bandet kommer rundt og klemmer oss publikummere. Jeg får en god bamseklem av samtlige i bandet, akkompagnert av et "tusen takk for at du kom", og det innbiller jeg meg at alle de rundt 200 frammøtte fikk. Kosestemningen sprenger gjennom taket, alle går rundt og gliser og nynner "where everybody knows your name", og jeg tenker at det er en fortreffelig beskrivelse av Blårock. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet hva alle som var på Blårock denne nydelige kvelden heter, men det er ikke fryktelig langt unna. Menigheten som frekventerer disse konsertene er lojale, og det er de fordi man gang på gang koser seg glugg ihjel der. Det er et fryktelig godt utgangspunkt for gode konsertopplevelser, og de håper jeg Blårock og Egon vil fortsette å by på. Til jeg er 80 år gammel. Eller 200 kilo tung.