The Drones – Feelin Kinda Free

DRONES_FEELIN-KINDA-FREE_COVER

De australske dronerockerne (neida, joda) som har vært et tøft orkester siden de ble grunnlagt i 1997, i Perth, av Gareth Liddiard, er i dag ute med sitt sjuende studioalbum – Feelin Kinda Free. Gareth er eneste medlem som har vært med siden starten, og bandet har hatt opp til flere konstellasjoner. Dette har selvsagt resultert i at de forskjellige utgivelsene, har vært… eh, ja, forskjellige. Deres andre album Wait Long by the River and the Bodies of Your Enemies Will Float By, åpner med en av de tøffeste låtene jeg vet om, “Shark Fin Blues”, og det albumet ble vel kåret til årets album i Australia, eller de vant The Australian Music Prize i 2005 med det. Men det var for 11 år siden.
Årets album er litt av en utfordring til lytteren som har tid og lyst til å fordype seg i herlige lyder, svære musikalske landskaper, og ellers Mr. Liddiards genialitet. For den mannen har mer på hjertet enn bare det å lage en jævla hit. Fyren har faktisk nok på hjertet for å holde et helt fotball lag flytende når indre dybder skal gjøres opp for her på kula.
Her finnes lange dystre passasjer der du blir trekt ut på dypt vann, og her finnes hjernevridere som får håret til å ry av skallen på litt mindre enn et øyeblikk. På tross av disse greiene, er det en sann fryd å ta turen gjennom denne skiva. Jeg for min del fant den svært så tilfredsstillende, og jeg vet med sikkerhet at jeg vil vende tilbake til den når sommeren blir for happy, og feriebildene på Facebook begynner å tikke inn. Det er mesterlig dette.
Australia kan rock i mange former. Utvilsomt. Og Gareth Liddiard er et geni. Enkelt og greit. Mannens stemme trenger gjennom tykke betongvegger uten å miste sin oppriktighet, sin kraft og/eller sin dyriske lidenskap. De smakfulle innslagene av electrtonsike ulyder, lyder, eller hva jeg skal kalle det, er bare med på å understreke hvor gjengen vil med sin rock, og hvordan de vil bruke alt for å uttrykke det.
Det er en sterk fornemmelse av industri og revolusjon (i mangel på et bedre ord) over dette albumet, det er progressivt på en jævla strøken og skitten måte, og det bør glede folk som allerede er fan av The Drones. Det gleder i alle fall meg.
Bassist og sanger, Fiona Kitschin, bør også nevnes her. Hun gjør et sterkt inntrykk når hun åpner kjeften på “Sometimes”, som likegodt kunne vært et spor på Tom Waits’s The Black Rider. Dette er mat for oss som ikke bare trenger kjente melodilinjer i “ørevennlig” drakt. Dette vil jeg ha på grammofonplate.
Her hører jeg “gitarhelvete” som jeg liker det best, og her minnes jeg faen tute meg at Bowies, Blackstar, ikke må glemmes på listen over album som skal være med når 2016 skal gjøres opp.
Og hvorfor minnes jeg det?
Jo. På grunn av smerten som ligger der inne i infernoet et sted. Ikke nødvendigvis Bowies. Bare den musikalske smerten. Den som en sjelden gang kan være like sterk som den virkelige, om du lar den. Den hyler og skriker akkurat som Blackstar til tider gjør det. Dessuten. All musikk med respekt for seg selv, vil måtte ha litt av smerten over Bowies tap ved seg i tiden som kommer. Det kan være jeg innbiller meg dette, men det lever jeg fint med. Unnskyld språket, men SATAN dette er mektige saker. Det begynner mektig, og det fortsetter dit en rockefanatiker bare kan ønske seg at det skal fortsette. Dette tar pusten fra meg.

 

5

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert