The Fat Rats – Built For Speed (Sado Polaris Productions)

Tromsø-bandet The Fat Rats slapp i romjula singelen “Built For Speed”, en rockabillykiller som er en forsmak på debutalbumet som jeg har ventet på i spenning i lang tid nå. Nord-norsk rockabilly er ikke akkurat noe vi er bortskjemte med, og med en så grisedyktig og rutinert gjeng som dette måtte det liksom bare bli knakende stilig. Bandet har turnert ganske heftig i 2016, og ifølge dem som har sett The Fat Rats live så er de akkurat så kule, festlige og solide som jeg forventet. Singelen gjør meg ikke akkurat mindre spent, for å si det mildt.

The Fat Rats består av frontfiguren og vokalisten Per Ivar Jensen, Nordreisas store sønn og sjefen i band som Diddy Wah Diddy, Per Ivars Orkester og The Replaceable Heads. Han har styrt mye med film, ei retning han har tatt utdanning innen, men har alltid hatt tid til det han virkelig brenner for; rock’n’roll. Med seg har han trommis Ottar Tøllefsen, Sommarøyas store sønn, og karen som banker takta for The Late Great. En utmerket trommeslager som virkelig briljerer når han får spille smågrisete rockabilly. Bassist er Øyvind Nilsen, Nordreisas neststørste sønn som storkoser seg med sin kontrabass, og har drevet på med denne kosingen i fire tiår. En djevelsk stødig kar å ha med seg på et prosjekt som dette. Som om ikke det er nok så er det Tore Morten Andreassen som spiller gitar i bandet, en gitarist alle i Tromsø & omegn vet er et unikum med seks strenger. Fyren kan spille absolutt alt på sin gitar, og ifølge Per Ivar er det å spille for The Fat Rats noe han kan gjøre i søvne, med begge armene på ryggen. Eller noe sånn.

I ain’t built for comfort
I’m built for speed
I’ve got all the little things a bad girl needs

Jeg er ikke bygd for komfort, men for fart (og spenning), synger Per Ivar, og om det er noe som stemmer for ham så er det vel akkurat dette utsagnet. Full fart, rock’n’roll, fest og damer. Eller, som bandet skriver på sin Facebook-side – interesser er rockabilly, øl og flotte damer med brede glis. To sider av samme sak, vil jeg si. Jeg har hørt at damene ofte kaster seg rundt og tar dansegulvet fatt under konsertene, og det er vel ikke akkurat mystisk om denne låten er representativ for bandet? En passe funky og dansbar melodi, samtidig som jeg lett tenker The Cramps når jeg hører låten, er oppskriften på å inspirere folk i lakksko til å røre på seg. Rockabilly er rett og slett dritstilig.

Og nå, djävlar, nå er det bare å vente på albumet, for de låtene jeg har hørt (3-4 av dem) står ikke tilbake for “Built For Speed”. Vi er ikke akkurat bortskjemt med band her i landet som blander elementer fra The Cramps, Jon Spencer Blues Explosion og Eddie Cochran, men det er nøyaktig det disse karene gjør. Så er det bare å krysse fingre og tær i håp om at de tar turen til et sted nær deg i løpet av året. Selv håper jeg at Buktafestivalen finner ut at rockabilly sannsynligvis vil sette fyr på festivalpublikumet, og booker dem til sommerens fineste eventyr.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert