The Handsome Family – Unseen (Loose Music)

the-handsome-family-unseen

Er The Handsome Family det tøffeste ekteparet i musikkbusinessen? Ja, sier jeg, i og med at jeg har vært så heldig at jeg har sett dem live to ganger, begge gangene på Blårock i Tromsø. Jeg har fulgt duoen i mange år, og har bestandig vært fascinert av samspillet mellom Brett og Rennie Sparks. Bestandig betyr i denne sammenhengen helt siden jeg oppdaget dem tidlig på 2000-tallet. Av en eller annen grunn har musikken de lager alltid tiltalt mange her i landet, så vi har vært så heldige at det har blitt endel norgesbesøk. Siden debuten i 1995, Odessa, har de sakte men sikkert etablert en bra tilhengerskare i Tromsø, uten at de har vært superstjerner akkurat. Men, etter at “Far Away From Any Road” ble valgt ut som introlåten til den fabelaktige HBO-serien true Detective, endret dette seg radikalt. Ikke det at de nå fyller Wembley eller Valle Hovin, men de selger flere album, får flere jobber, og har i løpet av et par år gått fra å ha 4.000 følgere på Facebook til 35.000.

Nå er de altså ute med sitt ellevte studioalbum, Unseen, og da er vi i The Wilhelmsens programforpliktet til å servere en omtale. Det er tre år siden den festlige Wilderness kom ut, et album som handlet om innsekter, kryp, fugler og andre skapninger, i en svært så overført betydning. Og, la det bare være sagt med en gang; Brett og Rennie skriver alltid festlige låter, med en alvorlig undertone. Rennie var en up and coming forfatter fra Long Island da Brett sprang på henne og etterhvert overtalte henne til å begynne og skrive lyrikk for ham. Brett har aldri lagt skjul på at han sliter med sine demoner og mentale lidelser, og selv om dette er alvorlige problemer, så har Rennie alltid spøkt med dette, og tidvis trukket det såpass langt at hjertet mitt har hoppet over et slag eller tre. Ta deg en tur på konsert med dem, og du skjønner hva jeg mener. Brett sine mislykkede selvmordsforsøk, elendige leger som ikke klarer å medisinere ham hardt nok, og hans utilstrekkeligheter i senga, er noe av det hun kan komme opp med mellom låtene, og Brett kan reagere med alt fra humring til storskratting. Et elskelig ektepar, og musikalske toppfolk.

the-handsome-family-portrett

Åpningssporet “Gold” ble til etter at Brett så en virvelvind utenfor den lokale matsjappa, en vind som tok med seg gamle kvitteringer og annet skrot som var lett i kroppen. Han så det dystre i denne forsøplingen, så da han kom hjem til Rennie fortalte han henne om synet. Det resulterte i at hun skrev denne hysteriske teksten, der vi møter bankraneren med slangetatovering og finlandshette som ligger i ei grøft, skutt i magen, og ser på dollarsedlene som forsvinner i en spiral opp mot himmelen. Selvsagt skapte Rennie en såpass mørk og tragisk historie, og framgangsmåten er litt typisk The Handsome Family; de ser mørke fortellinger der vi dødelige ser det dagligdagse. Melodien er av skyhøyt Sparks-kaliber, med en kul baryton-gitar som klemmer ut den smått dystre melodien, som Brett synger med sin barytonrøst. Selvsagt får vi med noe lekker steelgitar, samt et dønn stødig komp på kjøpet.

There is no day or night in the forest of slot machines
Flashing Lights and cigarettes
Free refills on your drink
But if the golden deer of luck never leaps the black hack felt
Past old men with their oxygen feeding quarter to the slots
Will you see the silver light?
Can you see the silver light?
Can you see it hiding there in your empty hands?

Turen går videre til kasinoet, til de eldres eldorado, der de i skrøpelig forfatning subber videre til maskinen de kan kaste bort pensjonen sin på, mens de kaster blikk på armbåndsuret så de ikke misser den neste fettbaserte buffeten. “The Silver Light” er selvsagt en honky tonk-melodi, med pedal steel, ompa-komp, og alle de mørke stemmene til Brett som korer dystert i refrengene. Legg til deilige mandolin-plukkinger av Rennie, samt marsjtrommer her og der, og The Handsome Family treffer meg hjemme så det synger. “Back In My Day” er låten som minner meg om Tom Waits sin “Back In the Crowd” på mange måter. Her er det nostalgien som får seg en runde, et ikke ukjent triks, men når de har pakket fortellingen inn i en halvskrudd “klinelåt” som tatt ut av katalogen til Procol Harum, så nærmer de seg virkelig Waits sin låt fra Bad As Me. Og, når innholdet i denne deilige låten havner under lupen, så åpenbarer det seg ei fortelling Far verdig. Rennie Sparks, altså, hun åpner med å mimre om tiden da man kunne drikke rett fra elva og dørene ikke hadde låser, men kjører på med å huske tiden da sommeren varte hele vinteren, månen kom opp sammen med sola, og musikken ble spilt inn på ringer av is, som førte til elver av tårer da de smeltet. Det er waitsisk, det.

Og, Tom Waits kan igjen stå som en referanse når singelen fra albumet, “Tiny Tina”, snurrer igang. Et klokkespill der kun de høyeste tonene er involvert, en banjo og et pumpeorgel setter tonen, og her dukker pinadø Rennie opp og bidrar med andrestemmen. En skrudd vals som kunne ha vært med på f.eks. Franks Wild Years følger fortellingen om verdens minste hest, Tiny Tina, som fortelleren i årevis skulle ha vært og sett på det omreisende sirkuset. Dit kommer han seg selvsagt aldri, og etter at det lille nurket er død og begravet kommer angeren. Mini-ponnien er nok et bilde på mennesker som aldri griper sjansen, men heller sitter på ræva og ser livet passere. “Underneath the Falls” runder av side A, og det på skummel måte. Fingerplukking over et seigt komp, messingen om “don’t listen to the call, turn away from the whisper of the fall” forteller oss at “noe” nifst lurer der ute, f.eks. jegere i hekken, ei sulten hengemyr, og hviskere ute på enga. Da er det bare å holde seg inne.

Side B åpner på maritimt vis, og med Rennie som synger første vers. “The Sea Rose” er et aldri så lite høydepunkt, up-tempo og en av de vakreste låtene på Unseen. Mye flott fingerspill, og litt jazzvisping på skarpen skaper ei lystig stemning. Men, jeg innbiller meg at vi her snakker om en god, gammel murder-ballad, eller om ei ung dame som tar livet sitt. Denne havets rose, som kun kommer fram ved fjæra sjø, og som forsøkte å finne sin kjæreste matros langt der nede, er på vei ned mot havets bunn i det låten fader ut. Dystert og herlig.

You appeared upon the white shore
On a dark and moonless eve
I led you through the stone gate
torches spitting in the breeze
All around our palace glistened
Splashed with waves up from the sea
But you shone bright as a thousand suns
In your gown of ivory

“The Red Door” begynner ubegripelig vakkert og tandert, men i tradisjonens tro skjer et taktskifte og temaskifte. Igjen har Brett lagd en melodi som kunne ha vært komponert på 60-tallet, en låt som inneholder en hel haug av de ingrediensene som skal til for å få meg i godstemning. Dama dukket opp på fortellerens vakre, hvite strand, og er så fortryllende at hun skinner opp i den mørke natta. Etterhvert viser det seg at han kun har en regel for henne, og det er å ikke åpne den røde døra under trappa. Men, skjønner hun at rød er farefarge nummer én, og at dette rådet er absolutt? Nei, selvsagt ikke, og vi mer enn aner at det hun så i rommet bak den røde døra fører til at det hele ender dårlig.

Ferden fortsetter i en slags middelaldersk melodi, med et tema som vel snart må regner for å tilhøre en svunnen tid: “Gentlemen”. Nå driver Sparks sine gentlemen med okkulte saker, og er selvsagt ikke gentlemen i ordets rette forstand, men typer som ønsker å oppnå kontakt med de døde i et forsøk på å hindre at verden blir enda mørkere. Litt av en skrudd, liten fortelling. “King Of Dust” åpner med en slags tåkelur, og Brett som synger som en barytontenor, med en andrestemme som finner de høye tonene. Mørkt og deilig, med et stakkato piano som sender tankene til Nick Cave og hans traktering av instrumentet. Med andre ord så skal vi inn i den vakre og melodiøse delen av ekteparet Sparks sitt musikalske univers, et sted jeg virkelig trives. En skrudd og bortimot uhørlig lyd durer langt, langt bak i lydbildet, som en mobiltelefon ingen vil svare. Her møter vi fyren som er på jakt etter den gyldne by, men som ender opp i ørkenen, opp/ned i pick-upen sin mens han venter på å dø. Trøsten hans er at ingenting ruster i den tørre lufta, ei luft som er full av spøkelser, og moralen er vel at noen drømmer skal man bare la ligge.

Like the moon pulls on the water
And the water pulls the sand
Like starlights drifts a billion years
To flicker once above your head
The cicadas in the oak trees are singing to the sky
And I am calling out to you across this silent night

Unseen takker for seg på vakreste vis, og det som kan virke som en banal tekst er alt annet enn det. Og akkurat dette er Rennie Sparks sin virkelige styrke som tekstforfatter; alt hun skriver virker mer enn relevant. Med Brett som tonesetter og formidler av disse små fortellingene har de en formel som er uslitelig sterk, og aldri slår feil. Hammond-orgelet som durer i bakgrunnen skaper igjen denne 60-tallsstemningen, som vel egentlig er ei stemning av noe tidløst. Her er det kjærlighetssorg som står i fokus, og en låt som vel er åpen for tolkning? Er det snakk om ei dame som har forlatt ham, eller møter vi rett og slett en fyr som har kverket dama si? Jeg heller mot det siste, og tror at han har begravd dama si i denne dalen han synger om. Han lover om ikke annet at han skal fjerne ugress og annet som måtte vokse på grava, som han selvsagt skal vanne og stelle med. “Green Willow Valley” er en utmerket avslutning på denne knakende flotte skiva.

Anbefales på det varmeste, spesielt for de av dere som liker mørke skiver for årstiden vi nå har kommet inn i.

Vurdering: 9.0/10

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert