The Higher State – Volume 27 (13 O’Clock Records)

 

 

The Higher State 2

“Hey Johnny,
Thanks for ordering the Higher State LP, it went out to you today. Super sorry about the shipping rates man. For some reason, Bandcamp don’t include Norway in the Europe rates?? There is nothing I can personally do about that, however I feel, Norwegian people need to contact Bandcamp and tell them, they have the price set wrong for Norway. Thanks, look forward to the review.”
Paul, The Higher State

Karene i The Higher State sender tydeligvis ut en hilsen til alle som kjøper skiver av dem, og det er åpenbart at de leser hilsener de får og gjør tilbakemeldingene mer personlige enn de fleste artister som responderer på dette viset. Og, Paul har selvsagt helt rett i det han skriver til meg. Når det koster like mye å få sendt ei skive til Norge som det skiva koster, så blir det litt småteit. Ja, jeg kunne ha kjøpt ti skiver, og frakten hadde blitt rimelig liten pr skive, men da hadde det endt opp med toll og annen faenskap. Og, ja, jeg kunne ha bedt pent om at de skrev ned verdien på denne pakken med ti skiver, sånn at Tollvesenet hadde blitt lurt til å gi faen i å legge på prisen. Men det å lure systemet burde være unødvendig, særlig når vi snakker om et system som ikke har justert de tollfri prisene nevneverdig på 6000 år. Det burde være mulig å kjøpe musikk som er vanskelig å få tak i her i landet fra det store utland uten at det skal koste skjorta og mer til. Sånn apropos meldingen fra The Higer State.

The Higher State er nå ute med sin femte skive, og engelskmennene fra Folkestone, Kent som gir ut sine skiver på den texanske labelen 13 O’Clock fortsetter å imponere. De må fortsatt kategoriseres som et garasjerockband, men med sitt femte album siden debuten From ‘Round Here i 2007 har de finkalibrert det meste og er nå ute med ei så raffinert og gjennomført skive at de automatisk har rykket opp i toppdivisjonen av 60s garage-band. De har virkelig plantet beina på den amerikanske vestkysten som den framstod musikalsk på midten av 60-tallet, spesielt når vi snakker om melodiene og lydbildet. Tekstmessig er det en helt annen skål, for denne gjengen refser og kjefter i alle retninger, og da spesielt mot dagens politikere og uærlige folk, som vel ofte er to sider av samme sak. Hovedårsaken til at det låter så tight og ferskt denne gangen er nok at Paul Messis og Martin Ratcliffe gjør alt selv. De kjører på med gitarer, bass, keyboards og ikke minst vokal, og har kun brukt en trommekompis som taktmester. Bandet er med andre ord skrelt ned til essensen, herrene Ratcliffe og Messis, og det har fungert perfekt i studio. Så får vi krysse fingre og tær i håp om at de klarer å samle sammen et kult liveband, og at de tar turen over Nordsjøen i løpet av høsten.

Paul Messis fotoI og med at det er fryktelig lite informasjon å hente om bandet på internett, så henvendte jeg meg til Paul Messis, i håp om å bli litt klokere. Mannen responderte umiddelbart, og var ikke snauere enn at han hadde videresendt spørsmålene mine til sin makker, Marty, sånn for at svarene skulle bli så presise som mulig. Dermed ville jeg bli langt klokere, og fryktelig fornøyd med svarene. Trodde jeg, helt til Paul skrev at Marty er 100% motstander av alt som minner om ny teknologi, ikke eier en datamaskin, og kun sjekker e-posten sin hvert skuddår, når han er innom biblioteket. Så, da ble et med Messis sine svar..
Redigert en times tid etter at omtalen ble publisert (noe som førte til at deler av teksten under ble fucka opp): Marty Ratcliffe did find a computer the same minute I shared the review with the band, so here’s the interview with both guys..

I read somewhere that Higher State is like a new band these days. Is that correct, and if so, who’s playing on this album?

PAUL: Yeah, half our band jumped ship a couple of years ago, so the group is now essentially just Marty and Me, with help on drums from our friend Scarlett.
MARTY: We’ve actually been around since 2005 ! but it originally started as a recording project in early 2004.

I just discovered your band, and even though I’m a garage band fanatic I’m amazed when it comes to your sound and songwriting. It’s really original stuff, but still I hear a lot of inspirations. What kind of music do you guys listen to, and are there any particular favorites?
PAUL: I mainly listen to US 60s garage 45s, but I also listen to a lot of punk, post-punk and C86 styled indie, we also both like soul, folk, exotica and jazz too.
MARTY: Both Paul and i are record collectors and have been since we were kids. We both collect 60’s garage, punk, soul, jazz, exotica, folk, 80’s garage and indie.

When I heard your new record and told about it to a friend of mine, he said that I should check out your solo album, “The Problem With Me”. I did, and I loved it. Will we be hearing some new solo material from you soon?
PAUL: As for my own solo music, yeah I am beginning work on a new LP, but it’ll likely be out in 2017, it will take pretty much the rest of 2016 to finish it, this is due to the fact I pretty much am playing all the instruments and also the fact that my weekend schedules are too damn full, but yeah, a new LP is on its way and should all being well be out this time in 2017.

After hearing “Pretending I’m Dead”, I thought long and hard to find out what it reminded me about. My wife said “If I Were A Carpenter”, and that was it. Did you get the idea to that song from Tim Hardin’s great tune?

MARTY: Haha…i hadn’t actually thought of that…but now you come to mention it
And, one last question; I’ve seen on your Facebook page that you’re not to impressed with the system. I guess that’s about politics in some way. Any particular issues that engage you?
PAUL: Marty and Myself are disgusted with the “system” and how it operates but mainly how it indulges the lives of people, we’re not very impressed with how technology is making people so shallow, so vapid and so self-indulgent.
MARTY: Although our sound is purist 60’s garage our songs have always been social comment and lyrically very subversive! The term ’60’s punk’ or  ‘garage punk’ is often used these days but although there’s ’60’s’ and ‘garage’ i never get a sense of real ‘punk’? I think both Paul and i are both very disillusioned with the world we live in….surrounded by mediocrity with no real sense of individualism left…
OK, da vet vi det. Karene er mindre happy med dagens “stirre på mobilen”-generasjon, og er mindre fornøyd med at teknologien mer eller mindre styrer livene til store deler av befolkningen. Men, tilbake til dagens omtale. Alle de tolv låtene på Volume 27, som da ikke er bandets tjuesjuende album, varer mellom to og tre minutter, en lengde som var tilpasset radio-dj’s på 60-tallet og jukeboxene som en gang i tiden var å finne på alle kaféer, barer, restauranter og gatekjøkken, og er på mange måter den perfekte låtlengde i mitt hode. Og for å gjøre kort prosess med referansene; i løpet av de tjueåtte minuttene skiva varer så vandrer tankene mine mellom The Byrds, 13th Floor Elevators, Bob Dylan, The Sadies (!), The Kinks, tidlig Stones, The Seeds, The Electric Prunes og The Byrds igjen. Med andre ord, utrolig mye snadder som du finner på de suverene Nuggets-boksene, og spesielt våre helter i The Byrds, har inspirert The Higher State, og da spesielt den musikken som ble skapt på vestsiden av det amerikanske kontinentet.

Storkjeftet farfisa, småsinte og “fuzza” pedaler, energiske og melodiøse komp, og vreng på vokalen er dosert i så passende mengder at jeg mistenker at bandet har funnet den perfekte miksen mellom alle ingrediensene jeg elsker med rock’n’roll. De tolv kruttsterke låtene, som ved første lytt kan virke temmelig ensporede og like, inneholder faktisk alle smakene i krydderkorga. Åpningssporet “Long Someways To Go” er midt i The Byrds-land, og et av de absolutte høydepunkt på albumet. Bassgangen er så melodiøst deilig at det er til å få fnatt av, mens gitarlyden er til å bli forelsket i. Legg til en vokalist og ei koring som ikke står tilbake for mye fra The Swinging 60s, og dere skjønner at her er det lett å bli helfrelst. Andresporet, “The Worst Of Their Treason”, er akkurat så streng som den hører ut, og med et sound som hentet fra f.eks. The Seeds, så parkeres vi rett i garasjen. Farfisaen eier låten, mens det energiske og kjappe kompet jager låten videre. Igjen en vokal og ei koring som er elskelig, en vokal som endrer helt karakter og går fra energisk til helt nedpå når “When We Say” kommer ut av høyttalerne, en akustisk og beatlesk sak som kun pyntes av Paul Messis sin nydelige bassisering. Alle bør forøvrig sjekke ut hans soloalbum The Problem With Me fra 2011. Det er nydelige saker, ass..

“I Suppose You Like That Now?” og “Forest Through The Trees” er to glade lakser av noen uptempolåter, der den første følges av en skeiv gitar, mens den andre er fylt med vrengte gitarer og ei heftig basslinje. “Pretending I’m Dead” avslutter side A, og er nok et absolutt høydepunkt. Med en slags balladetilnærming og en deilig melodi i sentrum, har The Higher State lagd en låt som kommer til å være på alle sommerlistene mine i fremtiden. De er som sagt klart inspirert av The Byrds anno 1965, og her legger de til en rekke ingredienser jeg tidligere har hørt fra powerpopband på 90-tallet, og den kule rockescena som herjet i Australia på 80-tallet. I tillegg til det så har bandet utført et elegant lite tyveri fra låten “If I Were A Carpenter”, og det er stilig, det.

“Break The News” byr på skikkelig Beatles-koring i refrenget, Farfisa-himmel og disse deilige, vrengte gitarene. Men, det slår meg hvor viktig bassen er i dette bandet, for her snakker vi om en kar som har studert instrumentets fortreffeligheter. Messis herjer opp og ned langs halsen, og viser for en forskjell en bassist som virkelig spiller på de fire strengene kan utgjøre. På “Reason For Today” minner de oss om at de er et engelsk band, og selv om bandet spiller originale og egenproduserte låter, som virkelig står støtt på egne bein, så kan jeg ikke fri meg fra å slenge ut at dette sender meg inn i The Kinks-tåka. Og der trives jeg utmerket. Innimellom kan det høres ut som om det er en ung og viril Ray Davies som synger. “Killing Me Inside” er en skikkelig killer av en låt, med ei småsint, galopperende takt og sangtekniske valg som får meg til å tenke på Iggy Pop og The Stooges, for så å finne ut at dette kunne ha vært John Lennon. Sprø greier, men faen så bra.

Låtene som går unna er skikkelig kule, og får rockfoten i gang, men her snakker vi om et band som virkelig fungerer optimalt når de roer litt ned, lar melodien innta førersetet, og bare koser ut låtene for oss. “Tomorrow You’ll Find Today” er en sånn låt, selvsagt pakket inn i psykedeliske lyder og kul koring. “Never Be That Man” byr på twang, og er muligens min favoritt fra skiva, om jeg må velge bare en låt. Litt neddempet, stilig fingerspill, en lett og fin gitarsolo, bassen som danser gjennom hele låten, og det som fort kan bli en favorittstemme. Mr. Ratcliffe vet definitivt hva coolness er. Det er utrolig hvor mye stilig det er mulig å få gjort på 2:07. Albumets siste låt, “Smoke And Mirrors”, er en småskitten og grom sak, med skeive gitarer og skakk vokal, og fungerer knall som punktum, på det viset at jeg blir sittende for å hente meg inn igjen og trekke pusten. Før jeg snur herligheten og igjen plasserer stiften på de første rillene av “Long Someways To Go”, og festen er igang på nytt.

Av og til hører jeg ei skive som jeg øyeblikkelig skjønner er av sorten som kommer til å følge meg resten av livet. Volume 27 er ei sånn. Etter første gjennomlytting går jeg da rett til bandets side for å kjøpe herligheten, etter andre gjennomlytting konstaterer jeg at jeg er fryktelig fornøyd med kjøpet, etter tredje runde begynner melodiene virkelig å sette seg, og etter fjerde lytting er jeg totalt hekta, og vet at denne skiva, den blir å ligge godt plantet på tallerkenen lenge.

6

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert