The Late Great – Songs From The 21st Century (Safe & Sound Recordings)

The Late Great cover

The Late Great debuterer med albumet Songs From The 21st Century, men Tromsø-bandet er alt annet enn noviser i bransjen. Låtskriver, vokalist og gitarist Tor Thomassen er kjent for folk flest som frontmannen i Vishnu, og har hatt med seg en rutinert og knakende dyktig gjeng i studio. Denne dyktige gjengen består av Erik Nilsson på tangenter, bassist Ariel Joshua, Stian Grønbech med gitar i nevene, trommis Ottar Tøllefsen og John Lupton på perkusjon. I tillegg til å traktere sine instrumenter på fineste vis, så korer de vent og vakkert, og tøft der det passer seg. Adam Nordin spiller fele på et par låter, og så er Einar Stenseng (Oslo Ess) med å kore på «Heartland Queen».

Tromsøværinger, og folket i nærområdet, vet at Thomassen har spilt ymse konserter alene under navnet The Late Great, men etter at han møtte og begynte å samarbeide med produsenten og altmuligmannen Ariel Joshua, vokste idéen om å få et band inn i studio. Det klaffet så innihelvete bra at disse musikerne i dag utgjør bandet The Late Great. Det må dessuten nevnes at skiva er spilt inn i Golden Hill Studio, og at den gis ut på den suverene labelen Safe & Sound Recordings.

Resultatet denne fine gjengen sitter igjen med er altså Songs From The 21st Century, et album bestående av ti låter, låter som stort sett befinner seg i området folk, country og rock. Med andre ord akkurat der vi forventer oss at et bandprosjekt der Tor Thomassen er åndelig leder skal være.

The Late Great bandfoto

Åpningssporet, «A Young Lover’s Dream», har vi allerede levd med i et halvt års tid, og med godt over 100.000 avspillinger i Spotify må jeg bare konstatere at The Late Great fort kan bli det neste store bandet fra Tromsø, og det er dæven døtte fantastisk morsomt. Vi snakker her om en låt som klokker inn under to minutter, en behagelig sak som umiddelbart plasserer Thomassen i klassen sammen med de beste singer/songwriterne her i landet. Jeg har lest omtaler fra det store utland som konkluderer med at vi her har å gjøre med en nordisk Bob Dylan, og det er ikke så vanskelig å skjønne den sammenligningen. Kassegitaren og munnspillet er sentrale i låten, fotfulgt av nydelig håndarbeid av Nilsson på piano, samt et behagelig og stødig komp. En strøken åpningslåt, og spørsmålet jeg stilte meg etter at jeg hørte låten første gang er om Thomassen og hans menn kan leve opp til den, og levere et album som holder samme høye klasse. Forventningene ble skrudd i været, og da jeg fikk tak i lydfilene til skiva en tid tilbake, stupte jeg umiddelbart inn i låtene for å sjekke ut om jeg hadde gledet meg uten grunn.

A young lover’s dream, once lost in a stream
In a blood stained gutter, where the moon light swims
For all of those moments, that your mind couldn’t keep
For all of those days that was washed to the sea
Remember them all, like it was yesterday
But it’s time to move on, you’ve got nothing to gain
Are you waiting for love?
Are you waiting for life to unfold?
What’s you waiting for?

Albumets andre singel, «Seven Bright Seas», følger så, og her kan vi trygt si at plata endrer karakter. En lystig pop-rakker, styrt stødig av tangentene til Nilsson, gjør at tempoet øker betraktelig. Safe & Sound og Tor Thomassen har gjort mye riktig i forkant av denne utgivelsen. Hyppige drypp av smakebiter fra albumet, påminnelser i sosiale medier om hva som er på gang, og ikke minst Terje Arntsen sine stilige videoer, har gjort at også denne låten er spilt av rekke ganger. Nesten 24.000 ganger i skrivende stund. Mao er det mange som kjenner de to første sporene godt allerede. «Seven Bright Seas» er sommerlåten fra Songs From The 21st Century, og jeg gleder meg allerede til å jekke en øl eller to til denne. Melodien stepper ufortrødent lett på tå i de 2:50 herligheten varer, og gutta som komper er både stødige og småsprelske her, noe som er med på å gi låten en dur som gjør at det er klin umulig å sitte og sture. Videoen, filmet på Sommarøya, Brensholmen, og i Ersfjorden på Kvaløya, vil nok provosere fram mye hjemlengsel i utflytta tromsøværinger. Og, igjen er det kjærleiken som har motivert Tor til å skrive låten.

On the seven bright seas
Yeah, I’ve travelled ’em all
Just to get to the keys
I’m acclaiming your soul
You can do what you want, honey
Love’s gonna make you blind

Nilsson står for introen på «Heartland Queen», sammen med Thomassen, og hvilken intro er det ikke? Etterhvert kommer resten av gjengen med, og jeg får en anelse Kevin Rowland-vibber av denne svingende rakkeren, samt en stor porsjon Springsteen-feeling. Ei passe monoton og kjapp takt fylles ut av dette lekre pianospillet til Nilsson, mens gitaristene deler på å servere snadder. Her snakker vi virkelig om en låt det er umulig å sitte å surke til, noe som understrekes av Stensengs svært så tøffe koring.  Raise your glass for the wild open dream!

You belong to another man
You’re his girl now
And I’m stuck on the border line

«Jinx» er nok en låt som sender tankene i retning Bob Dylan. Kassegitar og munnspill er hovedingrediensene, og selvsagt stemmen til Tor, som igjen tar for seg damer og lengsel. Terje Arntsen har lagd en kul video til låten, der hovedmannen tydeligvis sliter med skrivesperre pga denne dama. Det klippes heftig mellom scener der Thomassen sitter og river seg i håret foran en ur-gammel skrivemaskin, og øyeblikk der han ligger og nærmest ruller seg på gulvet blant legendariske album. Der, mellom skiver av Dylan, Simon & Garfunkel, Cohen og Neil Young, sliter han med å komme opp med de gode idèene, og er tydeligvis jinxa, som ungdommene sier. Låten er av det gode og behagelige slaget, og er nok et bevis på at vi i Thomassen har fått en skikkelig god låtskriver fra 9000-byen.

«Gold On Our Minds» er en uptempo-låt som med høy sannsynlighet vil få mye spilletid på norske radiokanaler denne sommeren. Igjen tenker jeg Dexys Midnight Runners, nå paret med The Waterboys. Med andre ord bys det opp til fest, og dette er en fest jeg vil være med på. Fela til Nordin er her, takta Tøllefsen og Joshua maler ut er utsøkt, og orgelet som lurer i bakgrunnen passer låten som hånd i hanske. Thomassen tar skikkelig i her, men fortsatt med det såre og intense i behold. Tonene holdes litt lengre, noe som gjelder gitaren til Grønbech òg. Side A er ferdig, og når jeg får følelsen av at det klokeste vil være å flytte stiften tilbake til start igjen, så vet jeg at jeg har å gjøre med ei skive som vil ende opp som en klassiker ytterst på Senja. 

‘Cause when the demons crawl out of the shadows
Girl I have to be around you

Vinylen vendes, og «Our Empire» er første låt ut. Merkelig nok tenker jeg et annet imperium, The National sitt «Fake Empire», på denne pianodrevne melodien, og det er ikke dumt i og med at jeg elsker den låten. Jeg er i nærheten av å elske dette imperiumet òg, kjenner jeg, etter et par måneder med skiva på øret. Nilssons tangentspill minner meg veldig om det Conway Savage gjør på Nick Cave’s mesterverk Let Love In, og da bør referansene fortelle at dette er et av albumets klokkeklare høydepunkt. Jeg hørte låten første gang da The Late Great varmet opp for Luke Elliott på Blårock i fjor høst, og det var nettopp denne låten som sa meg at vi her snakker om et band med et alvorlig stort potensiale. Nå var jeg veldig spent på om de ville klare å få låten like spenstig og fet i studio som de gjorde live, og det kan man trygt si at de har lyktes med. Vi snakker rett og slett om en av årets beste låter her, og superlativene bør sitte alvorlig løst når låten skal omtales. Bare mannskoret på slutten er alene verdt en million. Mitt beste tips for helga er å løpe til nærmeste platesjappe, svinge innom Vinmonopolet, ta med deg din favorittwhiskey, finne godstolen, plassere stiften på starten av side B, vri volumet så høyt du tåler, lene deg godt tilbake, og så kose deg glugg ihjel. Velbekomme!

It’s peace in the valley
Cool cat’s in the alley

Så, litt ut av det blå, kjører bandet i gang med en blodfet og knakende tøff rockabilly. Hele gjengen gyver nærmest løs på instrumentene sine, det hamres på slaginstrumenter, bassen durer avgårde, orgelet hviner jevnt og trutt, og Thomassen vræler ut meldingene sine. “Cool Cat Blues” er den småfrekke lillebroren på skiva, tassen som ypper seg og vil vise at han er tøffest i gata/på plata, og det funker som fy. Her er det bare å finne fram danseskoene.

Albumets mest rocka øyeblikk er “New Morning New Moon”. Igjen er det noe springsteensk som lurer i kulissene her, om du tenker deg Bruce på sitt mest rocka og en Roy Bittan som tar helt av. Vokalmessig kan Thomassen minne om vår egen Sivert Høyem, men mest av alt tenker jeg at han minner om seg selv. Stemmen hans bør bli en kjent stemme i hele landet i løpet av kort tid, og en referanse for vokalister i ettertiden, for den har virkelig blitt mektig med årene. Gitarist Grønbech får herje skikkelig på låten, og beviser virkelig at han behersker instrumentet sitt så til de grader.

All the wait is over
Now the time’s come
I will spill no wine
I will raise and run
Where the wind will blow me
I don’t care at all
For I’ll set sail for victory
On this bitter course

Når plata nærmer seg slutten finner Tor ut at det er på tide å ta på seg Nick Cave-kappa på skikkelig vis. Han crooner seg gjennom “The Wait” på utsøkt vis, godt hjulpet av det fintfølende taktfolket Tøllefsen og Lupton, og Nilssons forsiktige behandling av keyboardet. Låten har et mørkt bakteppe, det er igjen en søken etter noe annet, ei anna dame, et annet liv, som er tema, og selv om vi snakker om et tema som er sunget om til alle tider og ikke akkurat er nytt og ukjent terreng, så lykkes Tor å gjøre problemet til sitt eget. Det er en hel kunst, ofte det som skiller klinten fra hveten, og jeg tar av meg hatten for låtskriveren Thomassen.

“Nighttime Diamonds” avrunder debutskiva til The Late Great, og det gjør den så fortreffelig som den skal. Vi snakker her om en låt som er nedpå, en låt som er full av denne berømte nerven, en låt hvor musikerne får pynte herligheten med snacks, og en låt som står igjen som et heftig utropstegn som konstaterer at Tor Thomassen og bandet hans har kommet for og bli. Låten er ikke helt ulik åpningssporet “A Young Lover’s Dream”, og det føles på mange måter som om den berømte ringen er sluttet. Og jeg kan trekke pusten. 

Songs From The 21st Century består av ti låter som hver for seg står fjellstøtt, og som sammen har blitt til et heidundrende solid debutalbum. Det er en sann glede å sette seg ned med skiva og spille den fra første til siste rille. Det har blitt et album av den tidløse sorten, uansett hva platetittelen antyder, og Tor Thomassen bør med sitt The Late Great bli allemannseie, for her er det snadder nok for alle slags musikkelskere. Alt annet enn full score føles meningsløst. Jeg krysser fingre og tær og håper at vinyl og cd’er rives vekk, og at kalenderen til The Late Great blir så fullbooket at de ikke får tid til annet enn å være det de er; et av landets beste band.

6

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert