The Modern Times - This Is The Modern Times (Drabant Music)

Tromsø-bandet The Modern Times er endelig klare med debutalbumet sitt, This Is The Modern Times. Dette har jeg ventet på i godt og vel et halvt år, som er tiden som har gått siden Red Headed Sluts fortalte at de hadde vært i studio og startet jobben med ny skive. Siden den gang har det blitt et nødvendig navneskifte, en rekke fabelaktige konserter rundt om i landet, og masse skryt fra alle hold for singlene som er sluppet. Jeg digget debutskiva People With Faces (2014), men med This Is The Modern Times har de tatt musikken sin til et nytt nivå.

The Modern Times er som tidligere nevnt her hos The Wilhelmsens en kvintett vi forventer oss alvorlig mye av. Gjengen som nesten bar må slå gjennom tungt her i landet er: Magnus Vold Jensen (vokal), Terje Arntsen (bass), Isak Harbitz (trommer), Jørgen Frydstad (gitar) og Jon Breines Høiland (gitar). Indierock er en forslitt, upresis og småkjip merkelapp, men bandet ender ofte opp med den. Mer presist blir det når det presiseres at de er tungt ispirert av Pixies, og det er alt annet enn kjipt å bli sammenlignet med band som Television og The Libertines. Jeg mener jo dessuten at soundet tidvis kan minne om det Art Brut gjorde på 00-tallet og Supergrass på 90-tallet. 
 
Albumet er spilt inn i tre deler: "Keyholes & Birds", "Jesus Christ..", "Depression" og "We Are So In Love" er spilt inn i gamle Mellomveien Studios, noe som betyr Ariel Joshua sitt private studio. Resten av låtene er spilt inn på hytta til Terje Arntsen i Målselv. Og så er herligheten gjort ferdig i etterkant, med vokal spilt inn i Tromsø (Kysten Studio). I tillegg til de tretten låtene på skiva spilte de inn sju låter som ikke er med. Disse blir det forhåpentligvis en B-side utgivelse av en vakker dag. Skiva er produsert av Rudi Nicholaisen og Ariel Joshua, to karer som virkelig begynner å få dreisen på denne delen av jobben. Magnus har laga albumcoveret, glad som han er i å male og tegne. Når vi vet at videoene lages av Terje, så kan vi trygt snakke om et band som gjør det aller meste selv.
 

Åpningssporet, "Misery", får oss rett i rock'n'roll-modus. De åpner med et punka riff og et intenst komp, mens Magnus serverer et passe manisk hyl. Så er det tut og kjør, full fart, og en artig og leken enstrengerssolo før de er i mål. Et kult, kjent og kjært tjyvtriks de benytter på tampen er å bygge låten opp på nytt rundt den nevnte soloen. Fra det spinkle til et samlet band som banker løs så det holder. Får du ikke lyst til å rusle bort til kjøleskapet og jekke en øl så er du ikke særlig til øl-drikker, og ihvertfall ikke ei festløve. Knakende kul åpning, og tøffere blir det. Singelen "Keyholes & Birds" er avløseren som vi har skrevet om tidligere her hos The Wilhelmsens. Låten var den første singelen fra skiva, og det var ikke tilfeldig. En deilig popperle av en rakker, som inkluderer stilig koring, små og effektfulle pauser, og Vold Jensens mest intense vokaldrakt. Og, The Modern Times sitt varemerke finner vi nok av her óg. Kjappe, kule og lekre gitarlicks som pynter og krydrer låtene. Det er så fett og effektfullt at herrene Frydstad og Breines Høiland sitt fingerarbeid alene er verdt skiva.
 
Karene har drukket sine øl, og ikke minst spist sine burgere på Blårock i Tromsø. Min gamle arbeidsplass i krysset Strandgata/Fiskegata serverte pizza back in the days, men valgte rundt år 2000 å konvertere til burgere. Det var en meget god og smakfull idé som har vært med på å gjøre Blårock til den institusjonen puben er i dag. Og, valget førte altså etterhvert til at The Modern Times måtte lage en låt om burgermenyen, og ikke minst den knakende gode "Motörhead", en av favorittene fra menyen. Låten er óg en av mine favoritter fra skiva, men de dritstilige tekstlinjene "Give me a Motörhead, Edd. No, I'll have a Pixies instead". Uten preferanser gir det ikke mye mening, eller i beste fall smeller noen smått absurde tanker inn i skallen, men vi snakker altså om at karene bestiller sin vante burger av Edd Sivertsen, bartender på Blårock og vokalist i knalltøffe Rumblin' Retards, for så å ombestemme seg og gå for en annen burger, den langt mer eksperimentelle Pixies. Sjekk for all del ut den snaisne videoen der Atle Antonsen gafler i seg en burger på Blårock. Om du ikke blir sulten akkurat, så kan videoen være en slags veiviser til hvordan man ikke spiser en burger. Og, selvsagt har Terje Arntsen en finger med i spillet her óg.
 

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=ETLy8gl-47Q[/embed]

De kjører ufortrødent videre med "Depression", en låt som sender tankene i ulike retninger. Magnus har sekken full av vokaltricks, med "Ooooh"'-er "Ahhh"-er og "Yeah"-er på nøyaktig rette steder, og på denne litt tilbakelente sangen som kan minne om en mix av Pixies, Pavement og Art Brut så låter de smått atonale i enkelte partier, der spesielt gitaristene spiller et parti som er skakt og bevisst "umelodisk". Stilig er det, åkke som. Og enda stiligere blir det når de kjører i gang med "I Can't Say Hi". De må ha hørt sine doser med engelsk rock utgitt etter tusenårsskiftet, masse Pixies, alt Pavement har gitt ut, og post-punk nok. Kvintetten er lekne og holder på med dette fordi det er morsomt å spille i band, kult å lage sine egne låter, og eksperimentere seg fram til sitt eget lydbilde og sin egen stil. Det har de lyktes med, og når de i tillegg er verdens festligste liveband nord for Polarsirkelen så ender de opp med å bli et Kinderegg av et band for alle oss som liker musikken lystig og kul. Lekne, tøffe og dyktige. En grei kombo, skulle jeg mene.

"No Chemistry" er låten som avslutter side A, og som skiller seg litt ut fra øvrigheta. Øvrigheta er selvsagt låtene, og denne rakkeren er litt i et slags poppa americana-terreng, Vokalen er lagt i et langt lavere leie, koringen er mer standard og "voksen", litt som vi kunne høre Dream Syndicate gjøre til tider. Magnus høres tidvis ut som Steve Wynn her, så det er mulig jeg hører det jeg ønsker, men det får så være. Tøft er det, noe ekko på gitaren alltid fikser. Tøffhet, altså. "Happiness" er ikke med på vinylen, som består av tolv låter, men jeg ser og hører at det er en låt som har kommet med på Spotify-versjonen av This Is The Modern Times. Låten er kul den, og kunne lett ha gått for å være en Stephen Malkmus-låt skviset inn på Face The Truth.

"I've Got Too Many Friends" kommer ut av høyttalerne når skiva vippes rundt, og vi fores med mer enstrengers melodilinjer, et elegant lite riff, og energiske overganger styrt av Arntsen/Harbitz. Vold er på sitt argeste her, noe jeg tror noen og enhver ville ha vært med dette problemet. Kompiser kan være et mas til tider, særlig når vi har for mange av dem. Når skal vi få tid til å sløve og være egoister, liksom? "Whatever" er et av albumets mest straighte øyeblikk, uten at det er ment negativt. En enkel og grei poplåt, med et nynnbart refreng over en lystig melodi har aldri vært feil. Heller ikke her. "Jesus Christ..." tar det hele ned, og er for meg et bevis på at de vet hvem The Stooges og Iggy Pop er. Passe monotont, en energi som kommer og går, og en vanedannende banditt av en låt er det vi får. Her er det bare å la seg rive med når Vold Jensen tar i, for den fyren er kul når han virkelig tar i.

Så er det tilbake til UK og tiden rett etter at 1900-tallet ble til 2000-tallet. "We Are So In Love" kunne ha gått for å være en Libertines-låt, mye fordi Magnus har noe "Pete Doherty-aktig" i stemmen, og mye fordi dette er en sang med energiske og ganske enkle gitarer. Liker du nevnte Libertines, Art Brut, Arctic Monkeys, Babyshambles eller Franz Ferdinand så er det stor fare for at dette er låten du bør sette på i kveld. Høyt, og med en kald pils i lanken. Eventuelt løpe på platesjappa di, handle inn This Is The Modern Times, og ta skive med deg på festen du skal på. Et av albumets absolutte høydepunkt er "Superficiality", en låt der de virkelig treffer spikeren på hodet når det kommer til overfladiskhet og pengejag. I ei slags oppramsing av det mange av oss så definitivt er opptatte av, tonesatt av en melodi Pavement verdig, ender de opp med en låt jeg lett hører vil bli en aldri så liten publikumsfavoritt. Jeg gleder meg allerede til å høre denne live.

Meetings, work, eating, making money
Training, sleeping, getting in shape
..
How much money do you make?
Do you stay in shape?
How many friends have you got?

Siste låt ut er "Boredom", og igjen er vi ved et av albumets høydepunkt. Øystein Bolstad spiller piano her, noe som gir låten en ekstra dybde, sammen med mannskoret som klasker til. Her har karene tatt fram bassrøstene sine, noe som kler låten helt nydelig. I tillegg er de vel her ved noe av kjernen til at unge karer, og damer, samles i en kjeller eller en garasje for å spille sammen. Livet kan være kjedelig, og skal vel være det i flekkene, og dette kan være tøft nok å takle for en ungdom. Særlig når dette kombineres med alskens press fra venner, familie og omverden generelt. "Boredom" er det nærmeste bandet kommer en klassisk rock'n'roll-låt, og jeg drister meg til å namedroppe The Hold Steady her, eller The Replacements hvis jeg skal være helt crazy. Tøft er det alltid å avslutte med en rocka sak som dette, og etter å ha levd med de tolv (nå tretten) låtene i en liten måned så er det deilig å kjenne at jeg vet at jeg lett kan sette den på i morgen. Og i overimorgen. Og neste helg. Du skjønner tegninga.

Vurdering: The Modern Times debuterer med nytt bandnavn, og gjør det med et festlig, morsomt, rocka og poppa brak. Dette er musikk som bør nå ut til massene. Heldigvis sitter jeg med en godfølelse når det kommer til akkurat det, fordi jeg vet at de er så kule live at alle som går på en konsert med dem vil la seg rive med, kjøpe skiva og skryte av dem til alle vennene sine. Da er det godt at noen har for mange venner, og dette er oppskriften på veien å gå om man vil bli oppdaget. Så, sjekk ut This Is The Modern Times og la deg imponere, for det tror jeg vil skje om du liker rock. Og det gjør du jo.

https://open.spotify.com/album/1o48ATalywUOolKrkfjB9J