The Molochs - America's Velvet Glory (Innovative Leisure)

Med sitt andre album, det første på labelen Innovative Leisure, klasker Los Angeles-kvintetten til med et album som tar oss med på en rundreise i rockens historie, primært perioden 1965-1980. Nå er det ikke snakk om et coveralbum, men tematikk, melodier og stil på låtene som like gjerne kunne ha vært produsert av Bob Dylan, The Kinks, Rolling Stones, Velvet Underground, The Only Ones, The Verlaines, Modern Lovers eller The Clean. America's Velvet Glory har blitt et riktig så fint og interessant album. Alle låtene er skrevet av frontmann og vokalist Lukas Fitzsimons, og det er mye som tyder på at dette er en kar jeg kommer til å følge tett i årene som kommer.

I følge Wikipedia er Moloch det bibelske navnet på en gud fra Kanaan som man ofret barn til, samt hovedpersonen, monsteret og villbassen i Allen Ginsberg sitt smått absurde dikt Howl. Fitzsimons visste at han måtte ofre litt av hvert for å oppnå det han ønsket med musikken sin, samt at han brukte Ginsberg sin karakter for å få bukt med egne demoner. Bandnavnet ga seg selv, med andre ord. Debuten, Forgetter Blues (2013), ble spilt inn hjemme hos Lukas, sammen med gitarist, organist og kompis Ryan Foster, men endte opp med å bli ei skive de aldri ble fornøyd med. De studerte sine helter og spilte ihjel favorittalbumene av Velvet Underground og Modern Lovers, men følte at innspillingene, soundet og resultatet ble altfor mye styrt av idéene til Lou Reed og Jonathan Richman. DIY-skiva ble mer eller mindre skrotet, så Lukas bestemte seg for å bruke mer tid på å skrive gode låter, gå i studio uten å tenke for mye på hvordan han ville ha ting gjort, men rett og slett bare gjøre det.

Turen gikk til JazzCats Studio i Long Beach, de rasket med seg produsenten Jonny Bell, og innspillingene gikk som en lek. Sånn låter det, om ikke annet, og resultatet er elleve låter som for alt i verden ikke skal høres ut som om de er øvd ihjel. Her er det fem unge karer som har spilt herligheten rett inn, og ferdig med det. Sånn blir det ofte legendariske skiver av.

https://www.youtube.com/watch?v=XolDdCFsqSg

"No More Cryin'" var bandets første singel fra America's Velvet Glory, og hvilken singel er ikke det! Låten kunne like gjerne vært hentet fra den første Nuggets-boksen, eventuelt vært en tidlig demo av Yardbirds. Lydbildet er så 1966 at det er vilt, og låten, som på mange måter drives fram av munnspillet til Fitzsimons, er av den intense og allikevel melodiøse sorten. Det er ikke fritt for at begge føttene begynner å røre på seg, og hadde jeg vært ei danseløve så skulle pinadø parketten ha fått kjørt seg. En annen lykkepille av en låt som har samme effekten på meg er "No Control". Her er de litt mer i veldig tidlig Rolling Stones-modus, men tricksene til gutta er grovt sett de samme. Enstrengers melodilinje, et kjapt og lekent komp, samt enkle gitarsoloer. Fett.

Låten jeg først falt for var "Charlie's Lips", en låt som rett og slett kunne ha vært på The Kinks sitt mesterverk The Village Green Preservation Society. Slentrende og übercool vokal, et Hammond B3 som durer deilig i bakgrunnen, og ei småfunky takt er mer enn nok til å få min oppmerksomhet. Låten er rett og slett genial, med et parti midtveis der de stopper opp for så å komme i gang i et ørlite roligere tempo. Akkurat dette kan minne om mye av det Small Faces gjorde på Ogdens' Nut Gone Flake, og det er aldri dumt. Ikke i nærheten, faktisk. Av å være dumt, altså.

https://www.youtube.com/watch?v=6MTZBUXwTUI

Den andre singelen The Molochs slapp var "You And Me", og her utforsker de en noe annen side av rocken. Karene er blodfans av Lou Reed, og her snakker vi om høy Velvet Underground-faktor, spesielt det de gjorde på den selvtitulerte skiva si. Fitzsimons har noe med stemmen sin som sender tankene mine i retning Lloyd Cole, spesielt på denne låten, og det slår meg samtidig at han har en heftig spennvidde i vokalbruken sin. På åpningssporet "Ten Thousand", f.eks., er det en mer småpunka vokalist som presenterer seg, og selv om han ikke er veldig lik Joe Strummer, så synger han på mange vis i samme leie. Låten er veldig UK anno 1978, og veldig tøff. Mer VU-inspirerte saker får vi med "That's The Trouble With You", en neddempet og ettertenksom låt som i tillegg får meg til å tenke at dette er en låt vi kunne ha forventet fra Stones i '67.

Så, enda et av de virkelige høydepunktene på skiva, "I Don't Love". Tenk The Only Ones møter Dream Syndicate, og spiller inn en låt om et jævlig kvinnfolk, og du er i nærheten. Halvveis dronete, med ei deilig basslinje, og en intens og semi-skummel vokal type Peter Perrett; hva er det å ikke like? Absolutt ingenting, skal jeg si dere. Kombinert med lystige "The One I Love" ender jeg opp med en passe schizofren feeling. Her er det ren sol, sommer og lykke som presses ut av høytalerne, og igjen tenker jeg The Only Ones. Såpass mye at jeg gleder meg til å ta en runde med London-gjengen i nær framtid.

Resten av låtene? De er dritfete alle som én. Og det er albumets virkelige styrke. Her er det ikke spor av et eneste hvileskjær, det er ingen "fillers", men tvert imot elleve låter som alle har sin viktige funksjon på skiva. Jeg tror sannelig at dette er et album som vil ende høyt på lista mi når 2017 skal oppsummeres. Hvis ikke har vi akkurat gått inn i tidenes musikkår.

Vurdering: The Molochs var ukjente for meg helt til junior tipset om dem, og det var seriøst et tips som havnet i den beste jorda her ytterst på Senja. Skiva fikk seg umiddelbart tre runder før det ble natt, og når det første som skjer om morgenen er at jeg setter skiva på igjen, kjenner at jeg bare må skrive om den, og ender opp med å lese det jeg kommer over om bandet, ja, da vet jeg at dette er en instant classic. Som det heter på yttersida. Gjør deg selv en tjeneste. Sjekk ut America's Velvet Glory i dag. Liker du rock lagd i perioden 1965-1985 så er det stor fare for at du finner dette bandet veldig interessant.

https://open.spotify.com/album/0oxwXqEmlbng5C0pFDscL7