The Pretenders – Alone (BMG)

the-pretenders_900-x-900_cover

Pretenders slipper altså sitt nye album Alone i dag den 21.oktober. Albumet som med dette blir bandets første på åtte år, skulle opprinnelig være nok et soloprosjekt for Chrissie Hynde, med andre ord en oppfølger til Stockholm fra 2014. Men slik ble det ikke, for det ble raskt på det rene at både gitarene, arrangementene og tekstene, hadde noe over seg som utvilsomt lå å vaket i Pretenders-landskapet. Alone er studioalbum nummer 11 fra dama og hennes medsammensvorne, som grovt regnet egentlig bare er Chrissie Hynde.

Haha… Sikkert teit å si, men jeg sa det.
Så, hele 36 år etter debutalbumet, kommer nå Alone. Den godeste Hynde er selvsagt både eldre, klokere og ganske mye tøffere enn før. Dette bedømt ut fra hva jeg hører her nå rocken fyller rommet. Det er sånn det ofte fungerer, etter min aller ydmykeste mening.

Albumet er spilt inn i Nashville med Dan Auerbach (i hans studio, Easy Eye) fra blant andre, The Black Keys som kaptein, produsent og multiinstrumentalist.
Bandet på albumet inkluderer dessuten Dave Roe, tidligere bassist for Johnny Cash, countryrockeren Kenny Vaughan, på gitar, og flere av medlemmene fra Dan Auerbachs sideprosjekt The Arcs… Vi snakker om Richard Swift på trommer, Leon Michels på keyboard og Russ Pahl på pedal steel.
Albumet er mikset av den geniale Tchad Blake (Richard Thompson, Randy Newman, Arctic Monkeys, Peter Gabriel, Elvis Costello og et busslast med andre brillefine artister). I tillegg medvirker “twang-maestro” Duane Eddy på låta “Never be together”.

Skiva starter med tittelsporet, “Alone”. Dette er Chrissie Hynde som snakkersynger seg gjennom en temmelig rocka og smådirty bluesaktig låt. Og det er faen tute meg en utmerket åpningslåt dette. En som setter skapet nøyaktig der det skal stå når en av rockens få uavhengige rockedamer kommer på banen igjen (ja, det er ikke så mange av dem). Jeg merker tydelig at Chrissie har opparbeidet seg en sterk pondus i meg gjennom årenes løp, her jeg sitter. Det er en viss tyngde i stemmen jeg hørte for første gang da hun rundt omkring i 1980 sang The Kinks-låta “Stop Your Sobbing”. Det var en utmerket låt for Hynde og Pretenders, og den kom som singel før det selvtitulerte debutalbumet dukket opp – der den selvsagt også var å finne.

Pretenders ble etter min mening aldri bedre enn hva de var da de debuterte i 1980, men de har såvisst sluppet et lite knippe praktalbum etter debuten. Både Pretenders II, Learning to Crawl og deres forrige, Break Up the Concrete, er strålende utgivelser. Tildels også Get Close. Dene er med i dette selskapet.

Chrissie and The Arcs 11-11-15

Selv om Dannyboy muligens har et rykte på seg som går på at han kommer inn å revitaliserer gamle storheter, så føler jeg ikke at det er det han gjør her. Han setter selvsagt sitt tydelige preg på denne utgivelsen (skulle nesten tro han alltid har spilt i bandet), og det skulle da fanden bare mangle med tanke på alle rollene han har fått her. Tchad setter også sitt kledelig tørre/kontante og nakne preg på skiva, men det er mor selv som drar lasset, og det er hun som gjør produktet til en temmelig sterk Pretendersutgivelse. Det er hun som kommer opp med låtene, og det er Chrissie som synger dem med sin stadig bedre og tøffere røst. Det er Chrisse Hynde som setter sitt preg på dette. Hun er SJEFEN på alle måter.

Det forrige studioalbumet, Break Up the Concrete, var som nevnt blant bandets beste, og Alone som er dagens album, ligger der å vaker sånn cirka i det samme terrenget når det kommer til kvalitet og gode låter.
Fersk som disse låtene er, er det alltid litt vanskelig å si noe om hvor de ligger, sammenlignet med tidligere bravader. Et poeng fra min side er at Pretenders var der de hører hjemme på sitt forrige album, så de trengte på ingen måter hjelp fra andre. Men det har heller ikke skadet med nytt blod. På ingen måte.

Pretenders er egentlig det samme som Chrissie Hynde. Altså synonymt med “dama aleina”.
Hovedgitaristen, James Honeyman-Scott, og bassisten Pete Farndon, har begge gått bort (rip), og trommis Martin Chambers, har vært inn og ut, ute og inne igjen – hele tiden. Men Hynde er der. Jeg kjenner at jeg har en temmelig stor respekt for denne dama som er temmelig trofast mot det hun startet opp for å holde på med. Det hender jeg får de samme følelsene rundt hele hennes vesen, som det jeg får når jeg tenker på mannen som ble 66 år i går, nemlig Tom Petty. Disse to eksponentene for det jeg bruker å kalle for “vanlig rock”. Rock uten en masse tilleggsbenevnelser. Rock som i ROCK. 

Jeg må bare helt sånn avslutningsvis hevde min beundring for Hynde som låtskriver og formidler, og ikke minst som en slags tydelig signatur på det å drive med rock. Det som slår meg, og det jeg liker kanskje aller best, er det gjevne og knallbra nivået. Alle låtene holder en jævla godkjent og fet standard. Og dama høres bare så jævla dritfet ut. Hennes rockestemme hører hjemme på enhver liten kneipe, og i enhver liten rockeklubb.
Jeg tar dessuten av meg hatten for Dan Auerbach. Den mannen er genuin. Han er i likhet med vår kvinne, ekte vare. Eller hel ved om du vil.

Alone er en tøff Pretendersskive. Helheten holder absolutt mål, og jeg kjenner at materialet bare blir bedre og bedre i takt med min nærkontakt. Dette trengte jeg. Rett og slett. Og produksjonen… Helt jævla overlegen. Det er akkurat sånn det skal gjøres. Dan og Tchad, ass… Jeg sier ingenting om tekstene, men de er bare helt knall. Bare sjekk selv.


Vurdering: Pretenders = kvalitet. Pretenders er vanlig rock, og vanlig rock er tøft.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert