The Replacements – Tim

Replacements tim

The Replacements er verdens beste band. Jeg har sagt det til det kjedsommelige, og skrevet det en rekke ganger. Stort sett møtes jeg med skuldertrekninger, men av og til ser folk på meg som om jeg er psykisk sjuk. Det kan det forsåvidt være muligheter for, men påstanden min står seg like forbandet. Men hva med The Beatles? Stones? The Who? Zeppelin? Hva med The Clash og Ramones?, spør folk. Ja, hva med dem? Gode band, strålende band, hele gjengen, men ingen av dem er The Mats. Ingen av dem har Paul Westerberg, selveste St. Paul, som låtskriver. Og ingen av dem har den oppkjeftige snørrvalpen Tommy Stinson som bassist. Det er heller ingen andre som har hans storebror, den mildt sagt ustabile Bob Stinson, som sjefsgitarist. Og det er heller ingen andre som har den snåle Chris Mars som trommis. Samlet var denne kvartetten selve definisjonen på rock’n’roll, fra de startet opp som Dogbreath i 1978, og fram til de la inn årene for godt i 1991, med Slim Dunlap som gitarist, etter at Bob forsvant ut med høye kneløft rett etter utgivelsen av ukas klassiker, og Steve Foley som erstattet Mars bak trommesettet sommeren 1990.

Nå vil jeg før eller senere ta for meg dette deilige, deilige bandet i Katalogen her hos The Wilhelmsens, så jeg skal ikke gå bananas i historikk her, bare nøye meg med å nevne at alle musikkinteresserte på denne planeten bør ha kjennskap til bandets utgivelser. Fra den pønka og oppkjeftige debuten Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash, som kom ut i august 1981, til den svært så underkjente, og fryktelig fine svanesangen som ble sluppet i september 1990, All Shook Down.

The MatsThe Replacements hadde tre bunnsolide fullengdere bak seg, og en minst like solid EP, da mesterverket Tim ble sluppet i oktober 1985. Den absurd sterke rekke med skiver på den forholdsvis lille Twin/Tone-labelen i Minneapolis, gjorde at de store selskapene begynte å få opp øynene for bandet for alvor. At dette i det hele tatt kunne skje var et stort mysterium, i og med at The Mats med vilje spilte så ræva dårlig som det lot seg gjøre hver gang en representant fra et stort plateselskap var til stede under konserter. Og hvis det var noe Paul Westerberg & co kunne så var det å spille håpløse konserter. Livealbumet The Shit Hits The Fans er et strålende eksempel på nettopp dette fenomenet. Gigantiske Warner Bros. Records, med underlabelen Sire Records, endte til slutt opp med signaturene til Paul, Bob, Tommy og Chris, og Sire-sjef og tidligere Ramones-manager, Seymour Stein, hentet inn Tommy Ramone (Erdelyi) for å produsere dem. Tommy hadde vært sterkt delaktig i å produsere de tre første Ramones-albumene, så en novise var han på ingen som helst måte, selv om mange i dag mener at det høres sånn ut når man lytter til Tim. Det er ene og alene fordi folk ikke vet bedre.

Det ble en ny hverdag for bandet, som ikke hadde blitt kakser av platesalget, men knapt nok fikk endene til å møtes. Konsertinntektene gikk utelukkende med til å betale studioutgiftene, hotell, reiser og instrumentreparasjoner, så gutta hadde vært avhengige av strøjobber og mer eller mindre faste dagjobber. Så, endelig, befant de seg i en situasjon hvor det ble drevet markedsføring av bandet, og skiva ble reklamert og promotert. Dette førte igjen til at folk flest fikk sitt første møte med bandet gjennom dette albumet, og mange har derfor dette som si favorittskive. Jeg er ikke en av dem, i og med at jeg veksler mellom alle åtte utgivelsene som favorittskiva mi, men jeg skjønner veldig godt at folk flest setter denne høyest.

Det triste med denne skiva, for det er noe dypt tragisk i kjølvannet av utgivelsen, er at det skulle vise seg å bli Bobs svanesang. Bob var ikke spesielt hypp på å spille så mye annet enn punk og hardcore, og hans drikkevaner var rimelig heftige. Westerberg har sagt at Bob var uvillig til å spille de lite rocka låtene, og for full til å forsøke. Sannheten var vel mer at St. Paul ønsket å eksperimentere og lefle med rolige, balladeaktige melodier, samtidig som han hadde et markeringsbehov og var vanskelig å samarbeide med. Dette fikk mannen som oppdaget dem og ga dem en sjanse, Peter Jesperson, også erfare, da han fikk sparken etter utgivelsen. Han har i ettertid sagt at det føltes som å bli kastet ut av baren han selv hadde åpnet, og at mye av det skyldtes at gutta drakk og dopet seg mer enn de strengt tatt trengte. Med andre ord markerte Tim slutten og begynnelsen på en hel masse for The Replacements.

Oooo well, well, well
I bought it
Down on all fours
Let me crawl
If I want I
Could die
Oh by
My hand

Den steintøffe åpningen på “Hold My Life”, en popperle av en annen verden, hopper rett i fanget vårt. Tommy gjør en steike fin og småkomplisert jobb med bassen sin, Chris er plassert noe lenger bak i lydbildet enn vi er vant til, noe som er merksnodig med tanke på hvem som står for produksjonen. Paul synger som ei popstjerne, og serverer på mange måter den stemmen som skal følge ham i mange år framover. Fint, tøft og energisk på en gang, noe ingen matcher. Låten er som sagt veldig popete, og er, om vi skal tro på Westerberg (noe vi ikke bør), en stor del av problemet til Bob. At Bob leverer litt rølpegitar på tampen kler låten særdeles godt, og er muligens hans måte å si “Fuck off” på. En knall åpningslåt er det uansett hvordan vi snur og vender på det.

Anything you want, dear, is fine, fine, fine, fine, fine
Everything you say, dear, I’ll buy, buy, buy, buy, buy, buy, buy

Et refreng som ikke overlater noe som helst til fantasien, og vi kan trygt si at Paul har et aldri så lite problem med damene sitt fokus.. I tillegg serverer han tekstlinjer som “Movies are for retards like me and Maybelline”, og da kan man jo ikke være annet enn fornøyd med “I’ll Buy”. Det han kjøper er muligens ro og fred fra ei masende og krevende dame.. Det er mer lystig pop, men nå med langt mer snert, eller i rockabilly-gata, om du vil. Bob serverer et dønn solid rytmegitarspill, av sorten som gjør at du bare vil ha mer. Han var en hypotiserende kar med gitaren i lankene, den godeste Bob Stinson.

“Kiss Me On The Bus” er, tro det eller ei, enda lettere pop. Og tror dere faen steike ikke gutta behersker dette ut til tåneglene..? De har gått fra den mest rølpete punk og ren støy, til dette, en transformasjon som gjør det lettere å akseptere at ikke alle fire ville være med på den videre reisen. Men, sjela er fortsatt der, tekstene er av det pubertale slaget om å rekke å kysse kjæresten før de er framme ved busstoppet som vil skille dem. Vært borti noe sånn selv? Ja, tenkte jeg meg ikke det. De har rett og slett blitt bunnsolide musikere, og har dristet seg til å vise fansen det. Trommingen til Chris er som nevnt ikke spesielt framtredende i lydbildet, men fy faen så stødig og bra han spiller her. Tommy gidder jeg ikke nevne mer, for han gjør jobben så bra som den kan gjøres, mens St. Paul er popstjerne, i nok en låt med snev av rockabilly.

Neste spor, “Dose Of Thunder”, er en skikkelig rocker, og her får endelig Bob herje litt med gitaren sin. Feedback og forvrengning er gode og presise stikkord her, og dette svinger godt. Et heftig komp, samt en småhissig Westy, gjør dette til en låt som er nært beslektet med datidens puddelrock, og igjen, på best mulige vis. Låten er forøvrig den eneste som ikke er Paul sitt produkt ene og alene, men snekret sammen av Paul, Tommy og Chris. Hvis Bobby hadde fått spille låter som dette hele tiden hadde han kanskje vært med videre, men Paul ville videre med musikken sin. Heldigvis, sier jeg, siden man ikke kan få i pose og sekk.

“Waitress In The Sky” telles i gang av Paul i kjent stil, og melodien bygger røflig over tematikken i «landeplagen» Spirit In The Sky. De har plassert seg midt i rockabillysjangeren med denne låten, og gjør en forholdsvis snill versjon av låten, selvsagt med egen vri. Spesielt er jo teksten sprek, da, om promiskuøse flyvertinner.

She don’t wear no pants and she don’t wear no tie
Always on the ball, she’s always on strike
Struttin’ up the aisle, big deal you get to fly
You ain’t nothing but a waitress in the sky
You ain’t nothing but a waitress in the sky

Side A rundes av på lekreste vis med “Swingin’ Party”, og Westy byr nå på nye sider av seg selv. Vi snakker om en jazza ballade, og en tekst som er så åndsvakt sterk, smart og utleverende at han skulle hatt Nobels litteraturpris for lenge siden bare på bakgrunn av lyrikken her. Dette er vakkert, samtidig som det er sterkere kost enn bacon og bønner med chilli. Her kommer sjefens usikkerhet fram med et brak, og hva er da mer naturlig enn å plassere seg selv midt i en orgie? Ingenting, om du heter Paul Westerberg, som arrangerer møljekalaset, men ikke våger å være med på “moroa” selv. Lorde, popdama fra New Zealand, har forøvrig lagd en mer enn anstendig versjon av låten, ene og alene fordi hun er blodfan. Jeg liker alle som er blodfan av The Replacements.

If being wrong’s a crime, I’m serving forever
If being strong’s your kind, then I need help here with this feather
If being afraid is a crime, we hang side by side
At the swingin’ party down the line

Side B åpner så bra som ei side kan. “Bastards Of Young” er definitivt en av mine favorittlåter uansett tid og artist. Da jeg fikk med meg to av konsertene på gjenforeningsfesten i fjor, var dette låten som virkelig satte fyr på et publikum som allerede var fullt antent. Alle halvgamlingene og samtlige av de fornuftige ungdommene som fylte lokalene var med hele veien, og brølte ut tekstlinjene av full hals. Hvis noen som ikke kjenner til The Mats lurer på om dette kan være noe deg, så er det bare å sette på denne låten. Liker du ikke fete riff, masse energi, en av verdens smarteste rocketekster, eller tight rock’n’roll så er det ikke håp. Da er det bare å gå tilbake til Guns’N’Roses- og Sting-skivene dine og kose deg med dem i den villfarelsen at det er rock’n’roll. Bare partiet som varer det siste halve minuttet er verdt skiva alene, der de plutselig viser baller av en helt annen karakter enn på side A. Jeg våger påstanden at side B er ei av de sterkeste sidene musikk som noensinne er lagd, om ikke den sterkeste.

God, what a mess, on the ladder of success
Where you take one step and miss the whole first rung
Dreams unfulfilled, graduate unskilled
It beats pickin’ cotton and waitin’ to be forgotten

“Lay It Down Clown” er skitten garasjebilly 100% etter mitt hjerte, med Jerry Lee Lewis-piano og slidegitar. Det er så innihelvete bra at jeg vurderer å melde meg opp til et swingkurs, og derfor spiller jeg den aldri mer enn en gang i slengen. Spilleglede, gitarøs og et strøkent komp er greia her. EN klok fyr skrev en gang at dette er lyden av nachspielet etter nachspielet, og det er en utmerket beskrivelse av det som foregår her.

“Left Of The Dial” byr på gitarer , masse gitarer, og bare av den deilige sorten. Og som om ikke det er nok så har de fått en av sine største helter, Alex Chilton, med i studio, og han bidrar med vokal og har hjulpet til med produksjonen. Dette er en hyllest til Big Star, og låten følger i 70-tallsheltenes fotspor. Pop skal låte som dette. Left of the dial er en referanse til collegeradio, som virkelig var svære greier i USA på 80-tallet, og låten handler om ei dame Paul møtte og kun kan kommunisere med gjennom radioen. Dama har tydeligvis låter med sitt band som får spilletid, mens det er verre med hans band, som da åpenbart blir utelatt. Nå skal Paul ha sagt i et intervju at dama er R.E.M., og da gir jo låten mening.

Weary voice that’s laughin’, on the radio once
We sounded drunk, never made it on
Passin’ through and it’s late, the station started to fade
Picked another one up in the very next state

Gutta byr opp til mer lett rock, og beveger seg dessuten inn i en ny tematikk i “Little Mascara”; ei forsmådd dame som har tatt og for alltid vil ta de «feile» valgene. Hun liker kun mannfolk som mora blir skremt av, og som hun blir deppa og trist av. Da renner mascaraen fort.. Gitarsoloen er Topp 3, og den må høres av alle som vil lære å spille gitar. Klarer man denne så kult, så er man der man skal være, og du kan starte opp ditt eget punkpop-band.

Avslutningssporet, “Here Comes A Regular”, er 5:06 med himmelsk popballade. Dette er en låt som bare må inn på lista over tidenes låter i sjangeren, med Paul i sin sarteste form, pur poesi og fandenivoldskhet som lurer bak det hele. Paul alene med gitar er et frampek og et forvarsel på hva vi skal få fra mannen senere, med The Mats og ikke minst på soloskivene hans. Pianoet leverer akkurat det det skal, mens synthen som fader ut låten er strøken. Tema er fyll, barer, ensomhet og et liv som ikke er bare kjekt.

You’re like a picture on the fridge that’s never stocked with food
I used to live at home, now I stay at the house
Well a drinkin’ buddy that’s bound to another town
Once the police made you go away
And even if you’re in the arms of someone’s baby now
I’ll take a great big whiskey to ya anyway

Tim var inngangsporten til mange Mats-fans, selvsagt mye pga at de nå var på et stort selskap, men vel så mye pga det skyhøye nivået på låtene. Dette er langt mer popete enn forgjengerne, og gutta beviser ettertrykkelig at de behersker dette vel så bra som punk og rølp, som de var ukronede verdensmestere i. Veien fra Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash til Tim tok fire år. Vi snakker om en vei som var brolagt med blod, svette, dop, fyll og krangling. At det kunne kulminere i noe så vakkert og tøft som dette sier veldig mye om Paul Westerberg, som virker å vokse som artist jo mer dritt, motstand og jævelskap han møter.

Herrejesus for et band. Herrefred for ei skive.

6 Kommentarer

  1. Robert Moses

    Jeg er helt enig med deg – the Replacements er den beste bandet ever. Jeg møter ikke så mange nordmenn som er kjent med dem dessverre. Jeg også tror at the Replacements er ikke for alle. Enten de treffer deg hardt eller gjør det ikke.

    Jeg antar at du har hørt om bøken Trouble Boys av Bob Mehr? Hvis ikke, prøv å fa takk i den. Jeg har leste den og det er veldig omfattende.

    Svar
    • Johnny Wilhelmsen

      Hei, Robert!
      Ja, The Mats er så definitivt ikke for alle, og det kjenner jeg er litt godt. Det er kjekt å ha en liten brukbart bevart hemmelighet.
      Men, jeg var i London sist sommer, og der var det to utsolgte konserter på The Roundhouse i Camden, et lokale som vel tar 3-4000 mennesker. Da kom de rett fra utsolgt konsert i Amsterdam, og dro videre til Spania og var headlinere på en ganske så svær festival. I tillegg til det så spilte de på en rekke store arenaer i USA før de kom over dammen. Så, samlet har de vel en ganske så heftig rating blant rockfans.

      Jeg har chattet litt med Bob Mehr om den boka, en veldig trivelig fyr forøvrig, og det er bare sløvskap som har gjort at boka ikke er bestilt. Jeg forsøkte riktignok å finne den i London for en måneds tid siden, uten hell. Men, nå er den bestilt. ELler, når jeg er ferdig å trykke på tastene. Og så betalte jeg Gorman Bechard noen hundringser til filmen “Color Me Obsessed”, en film du vel har sett? Det ble en morsom dokumentar, riktignok uten musikk, som sier litt om statusen Westerberg & Co har blant andre musikere.

      Er du forresten Robert Moses som henger med The Harmony Crusaders? I såfall, det djevelsk kjekt band du har der. Hørte en del på “Self-Developing Country” da den kom. Er det noe nytt på gang fra dere?

      Svar
      • Robert Moses

        Ja, det er meg. Fint du liker den platen! Vi spiller inn neste plate nå med Anders Møller og Torgeir Waldemar som co-produsenter på Subsonic Society/Crystal Canyon Studios. Platen kommer ut neste vår og jeg kan sende deg en kopi. Vi også spiller 4. juni på Musikkfest på Spikkersuppa Scenen 17:30.

        Du er heldig til å se dem live! Det har jeg ikke gjort. Og jeg angrer at jeg har ikke provde å reise til et sted i europa hvor de har spilt. Jeg kjøpte Color Me Obsessesed og jeg liker den godt. Every once in a while jeg har perioder hvor all jeg hører på er Replacements og finner gamle konserter fra youtube. Jeg antar at du har sett nesten alle. Jeg kjøpte Trouble Boys på Tronsmo is Oslo for et par uker siden og de hadde mer eksempler på hylle. Jeg har også sett den i Platekompaniet i Byporten. Kanskje du kan få en de stedene når du er i nærheten av de stedene.

        De er veldig godt å høre om en nordmann som virkelig liker the Replacements! Ofte får jeg ‘a blank stare’ når jeg spiller musikken til folk. Og jeg kan huske veldig godt de første gangene en venn spilt dem for meg og hvordan det traff meg.

      • Johnny Wilhelmsen

        Ahh.. Herlig! Det er alltid godt å “møte” noen som virkelig er blodfan av The Replacements. Vi er ikke altfor mange, og jeg må bare si at ‘a blank stare’ er en meget god beskrivelse av reaksjonene til mange når jeg spiller f.eks. “Tim”, “Sorry Ma” eller “”Don’t Tell A Soul”. At jeg tok turen til London sist sommer er den klokeste musikk-avgjørelsen jeg noensinne har tatt. Det var en ubeskrivelig opplevelse.
        Send gjerne en kopi, for den skiva dere kommer ut med er akkurat sånne skiver jeg og brodern er ute etter å omtale. At Waldemar er involvert garanterer det ekstra fine krydderet, så det var kjekt å høre at han er med på prosjektet.

  2. Robert Moses

    Hvis du har Spotify, jeg har laget denne playlist som er basert på alle de sangene/albumene som er nevnte i boken Trouble Boys som var inspirasjon i en eller annen form for the Replacements, pluss noen andre ting. Det var interesant for meg å høre musikken i boken. En god del var jeg ikke så god kjent med og jeg kunne lett høre røttene til hva de gjorde i noen av de låtene.

    https://open.spotify.com/user/robertgm/playlist/6tO8SdqXdAMGmurI2Caozj

    Svar
    • Johnny Wilhelmsen

      Nydelig, og jeg følger lista.

      Jeg har studert Westerberg & co såpass nøye at jeg var klar over at alle disse bandene og skivene på et eller annet vis var viktige for dem. Det eneste som overrasker her er vel Joni Mitchell. Det er nytt for meg at “Blue” var ei viktig skive for dem..

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert