The Voice

Paal Flaata – Love and Rain: The Athletic Sessions (Grappa Musikkforlag)

OK, The Wilhelmsens elsker Paal Flaata, og ikke bare på bakgrunn av det han gjorde som frontmann og vokalist i fabelaktige Midnight Choir, men vel så mye for den katalogen har har bak seg som soloartist. Han har vært på sin signingsferd med gamle bandmedlemmer de siste to somrene, og selv om jeg kun fikk med meg konserten under årets Buktafestival så var det mer enn nok til å kategorisk konstatere at Midnight Choir er et av tidenes beste norske band. Men, nå handler det om hans åttende soloalbum siden “debuten” i 2002, In Demand. Og igjen leverer Skiens store sønn.

Som vanlig når turen legges over Oslofjorden til Halden og Athletic Sound så ender det opp med en fabelaktig produksjon. Og, med sin faste våpendrager, Gøran Grini, vet jeg og alle som har fulgt Flaata de siste årene at det instrumentelle er i verdens tryggeste hender. At han i tillegg har med seg noe av det fineste Halden har å by på av musikere, som trommis Glenn-Vidar Solheim (Ricochets), gitarist Omar Østli (Onkel Tuka) og sangstrupen Hege Brynildsen, samt bassisten og vesterålingen Terje Støldal (Halden Electric, Robert Moses & The Harmony Crusaders) og gitarist Jørn Raknes (The Beat Tornados, og har spilt med halve Norge), gjør at hver eneste låt blir framført til laud og litt til.

I fjor fullførte Paal sin Songs of-trilogi, med magiske Come Tomorrow – Songs of Townes Van Zandt, og da han tidligere i år igjen la turen til Halden var idéen å spille inn låter som skulle være bonusspor på boksen Songs – The Trilogy Collection, en nydelig sak som slippes i november. Slik gikk det altså ikke, selv om Love and Rain inneholder en nydelig Mickey Newbury-cover, samt tittelsporet som er en nyskrevet Chip Taylor. Som alle vet var de to første skivene i trilogien hyllester til Chip Taylor og Mickey Newbury. Årets album inneholder som de tre foregående ti låter, noe som betyr at Flaata har brukt seks år på dette prosjektet, et prosjekt som har resultert i førti nydelige låter. Vi snakker altså nok en gang om et coveralbum, men denne gangen har Flaata plukket grådig fra en rekke eminente artister, så trilogien ble ikke en kvadruppel.

 

“Love and Rain”, tittelsporet skrevet av Chip Taylor , er en rolig og nedpå låt, med jazz-stikker, anslag på bassen hvert femte sekund, og Flaatas mest dramatiske stemme. Jeg får litt Scott Walker-vibber av låten, og liker den uten at det er den som får meg i spagaten. Newbury-låten derimot, “Hand Me Another of Those”, er et av de absolutte høydepunkt denne gang. Mickey skrev den sammen med Lee Fry, og den er å finne på Rusty Tracks (1977). Mickey spilte den hakket kjappere, og strykere var en viktig del av arrangementet. Nå er originalen nydelig, men jeg våger påstanden at Flaata her overgår selveste Mickey. Det føles litt som å banne i kirka, men det får bare våge seg. Dette er en nydelig melodi, og Flaata er en av ytterst få vokalister som bærer enhver melodi kun med sin stemmeprakt. Her overgår han nesten seg selv, og jeg sitter med ståpels og føler at det rett og slett er Elvis Presley-takter over det han driver med. Dessuten er jobben musikerne har gjort i studio så praktfullt utført at jeg blir stolt på vegne av Grini & co.

Originalt nok så har Flaata brukt høsten til å slippe en singel med A- og B-side på Spotify hver fredag. Dette ble bl.a. annonsert på Facebook, og den første singelen var tittelsporet og låten som slo meg rett i bakken, “The Comedians”. Jeg har vært så hekta på Elvis Costellos låt fra Goodbye Cruel World (1984) i Flaata-innpakning at det har vært bortimot usunt. Originalen er passe up-tempo, litt funky, og fra hans “amerikanske” periode, men det Paal gjør er langt unna. Han har lagt seg tettere opp mot Roy Orbisons utgave av låten, men selv Orbison kommer til kort mot det vi får høre av vår mann. Bannet jeg i kirka tidligere så er vel dette å røske ned prekestolen, blåse ut kirkevinduene med ei avsagd hagle, og pælme presten og kateketen på hue ut av gudshuset. Men, faen, lytt til det bandet gjør, Grinis eminente gitarspill, kompet som vandrer fra den mest tandre marsj til intens rock noir, og alt det andre krydderet vi får servert. For ikke å snakke om Stemmen. På tampen brister den neste, men bare nesten, og til og med det er så jævla perfekt som det kan få blitt.

Den andre låten som banker meg rett i gølvet er “For the Good Times”. Kris Kristoffersons perle fra debuten Kristofferson (1970) er tolket av helter som Johnny Cash, Elvis Presley og Willie Nelson, og det skulle man tro var nok. Men, nei, verden må ha Paal Flaatas tolkning óg, og verden ble straks et bedre sted etter at jeg hørte den. Vakkert er ikke dekkende, og igjen er bandet så tandert og strøkent at det er skummelt. For. En. Gjeng. “We Had It All” (Donnie Fritts/Troy Seals) er óg helt der oppe, og fikk meg nesten i knestående. Jeg hadde kun hørt Waylon Jennings nydelige versjon, samt The Rolling Stones herlige utgave fra Some Girls-sesjonen i 1978,  og igjen driver Flaata & co og ypper seg med noen av tidenes beste låt-tolkere. Munnspillet i introen, det utsøkte pedal steel-partiet, intensiteten i refrenget – alt er utsøkt. Herlighet, for en nydelig låt.

“The Moon Is a Harsh Mistress” er Jimmy Webb-låten “alle” har spilt inn. Mest kjent her hjemme er nok Radka Toneffs versjon, men Joe Cocker, Linda Ronstadt, Glen Campbell og Albert Lee har alle gjort anstendige innspillinger av låten. I tillegg har muligens alle norske sangfugler sunget denne. Flaata synger den selvsagt vakkert, men jeg har alltid ment at låten er litt kjedelig. Kjedelig er ikke “First Time I Ever Saw Your Face”, men vi snakker her om en av de mest innspilte låtene gjennom tidene. Jeg vet ikke hvor mange versjoner jeg har hørt, men Ewan MacColls sang er spilt inn hundrevis av ganger. Bert Jansch, Johnny Cash, Elvis Presley, Diana Ross, The Flaming Lips, Engelbert Humperdinck, Harry Belafonte og George Michael, for å nevne noen, og begynner jeg å tenke meg om blir den lista stygglang. Nå skal det sies at Flaatas utgave av låten om ikke annet er blant de bedre. Skiva avrundes med “Feel Like Going Home”, en låt jeg har levd med og elsket siden jeg hørte The Notting Hillbillies versjon i 1990. Låten er skrevet av Charlie Rich, og ble senere spilt inn av Walkabout på det umåtelig stilige coveralbumet Satisfied Minds (1993). Igjen gjør Flaata og band låten på utsøkt vis, og av låtene på Love and Rain som er tolket veldig mange ganger er det denne som gjør seg best. 

De øvrige låtene på skiva er Conway Twittys (du vet, han Family Guy bruker titt og ofte når Peter sliter) “It’s Only Make Believe”. Jeg har hørt låten med Glen Campbell, og det tror jeg Flaata óg har gjort. Fet låt, fet versjon. Flaata har til slutt funnet plass til Don McLeans “And I Love You So”, en låt han skrev til debutalbumet sitt Tapestry (1970). Igjen en låt Elvis Presley har gjort flere innspillinger av, og igjen en låt som kler Stemmen veldig bra. Akustisk gitarplukking leder an, et orgel anes såvidt i bakgrunnen, og Flaata går fra varsom stemmebruk til å virkelig ta i. Nydelig, vakkert og en låt for mørke høstkvelder.

Igjen et knakende flott album signert Paal Flaata, uten at det er overraskende. Jeg er sikker på at han kunne sunget telefonkatalogen fra A til Å og fått det til å høres vakkert og stilig ut. Love and Rain: The Athletic Sessions inneholder kjente og kjære låter fra Den Store Amerikanske Sangboka, samt et par lagd av engelskmennene Costello og MacColl, og han klarer å gjøre tre-fire sjokkerende bra versjoner av låter vi alle har hørt mange ganger. Det er intet mindre enn en prestasjon. Coverskiver er vanskelig å gjøre, i og med at det alltid blir tatt med låter som ikke treffer alle, samt at de nødvendigvis vil bli målt opp mot originalene og, som tilfellet er her; målt opp mot noen av tidenes beste artister. Allikevel kommer Paal Flaata ut av det på strålende vis. Nå er det bare å glede seg til albumet slippes på vinyl i november. At godteposen Songs – The Trilogy Collection slippes samme dag betyr at julaften kommer tidlig i år.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert