Bilde

Topp 10 årets album 2016 - Simen

Desember er muligens den triveligste måneden i året. Ikke bare kan desember by på ribbe, pinnekjøtt, gaver og julefred, men man kan også lene seg tilbake og nitidig gå gjennom musikkåret som har vært. 2016 endte opp som et mer enn habilt musikkår, og prosessen med å skrelle vekk nok album til å sitte igjen med en topp 10-liste har vært komplisert. Og veldig trivelig, selvsagt.

1.Kyle Craft – Dolls of Highland (Sub Pop Records)

Årets ubestridte førsteplass, til tross for nivået musikkåret 2016 la seg på. Stjeler ukritisk fra helter som Bowie, Iggy og Bolan, danser, leker og manøvrerer seg elegant frem og tilbake mellom soul, pop, country, straight rock’n’roll, og akustiske lekkerbiskner, og alt dette levert med en garanti om gåsehud fra ankler til hårfeste. Fantastisk, og fortsettelsen blir meget, meget interessant. Vel blåst, Mr. Craft. 

2. Iggy Pop – Post Pop Depression (Loma Vista Recordings)

Ikke bare leverte Iggy over enhver forventning (som hos mange ikke var spesielt høy), men Post Pop Depression ble etter hvert selvskreven høyt oppe på min liste. Samarbeidet med Joshua Homme hadde begge to godt av, for det er lenge siden det har kommet noe like fett fra de to kantene. Inneholder noen helt enorme låter, hvor «Sunday» kanskje står igjen som den aller gjeveste. En verdig avskjed fra en av rockens aller viktigste skapninger, og å få sett noen av disse låtene live under Buktafestivalen var ikke annet enn en stor opplevelse.

3. Daniel Romano – Mosey (New West Records)

Jeg trodde det skulle ta den godeste Daniel mer enn ett forsøk for å overgå fjorårets countrylekkerbisken, If I’ve Only One Time Askin’, men der tok jeg altså feil. Mosey byr på mer av det forgjengeren ikke bydde på, nemlig forvrengte gitarer og en Romano med rocke-støvlene på. Country-vibbene er definitivt til stede, men variasjonen og kvaliteten på låtene gjør at jeg lett slenger ut påstanden om at dette er hans gjeveste utgivelse så langt. Kanskje en drøy påstand, men det resulterer også i en tredjeplass på min liste.   

4. The Alloy Six – Turn Out the Lights (CopaseDisques)

The Alloy Six var et nytt bekjentskap for meg da de ble oppdaget tidligere I høst, men ai, ai, AI for et bekjentskap. Det har ikke skortet på heseblesende garasje-album i 2016, men disse svenskene sto for det aller mest heseblesende. “Turn Out the Lights” har skummelt mange topper, hvor jeg muligens holder “Each Night”, “Like It Or Not”, “Perfect Setting” og “Nothing To Say” aller høyest. Jonas Lindholms messing er rett og slett en 37-minutters instruksjon i hvordan man lager ordentlig god garasje-rock. 

5. There Will Be Blood – Horns (Blues For the Red Sun)

Ikke bare har disse italienerne kommet med et enormt album, men konserten jeg overvar på Little Henrik under Buktafestivalen i juli hadde vært årets konsertopplevelse om ikke en viss Iggy Pop hadde levert varene kvelden før. Et album du både kan danse og headbange til, og Undertow er rett og slett en av årets kuleste låter, uavhengig av sjanger. Fysj så catchy den faktisk er.  

6. Nick Waterhouse – Never Twice (Innovative Leisure)

Det første møtet mitt med Nick Waterhouse var 2014-utgivelsen Holly, men det er nå på tredje forsøk at han virkelig har truffet spikeren på hodet. Fra den lekne singelen “It’s Time”, via den skammelig Sonics-inspirerte popperla “The Old Place”, til det hele på vakkert vis blir rundet av med “LA Turnaround”, platas kanskje sterkeste spor. Det blir aldri kjedelig eller slitsomt iløpet av de 38 minuttene plata tikker inn på, og det er bare marginer som gjør at den ikke havner høyere på lista. 

7. Stein Torleif Bjella – Gode Liv (Heime Med Hund Records)

Årets norske alibi på denne lista, men ble etter hvert ganske så selvskreven. Det tok lenger tid før dette albumet satt, sammenlignet med de tre forgående, men det vokste i et voldsomt tempo. Virker ikke som Stein Torleif har det iboende i seg å levere middelmådigheter. Skjørt og vakkert, mektig og storslått. Det er mange måter man kan omtale Gode Liv, men vi er vel alle enige om at det fortjener en plass på en slik liste. Ikke sant?

8. The Urges – Time Will Pass (Mersol Music)

Etter mye om og men fikk endelig disse Irene lirket ut et nytt album, og ventetiden fra deres forrige Psych Ward (2008) har vært lang og tung. Derfor var det med stor glede at man kunne konstatere at ventingen ikke har vært forgjeves. Mer poppa enn i 2008, men minst like kult. Singelen Echoes Softly er grunn nok til å gjøre plass i platesamlinga.

9. The Mystery Lights – Mystery Lights (Wick Records)

Et band og et album som går igjen hos flere når lignende lister publiseres, noe som ikke er spesielt rart. Superlativene etter konserten på Revolver i høst har florert, og om den var halvveis så gjennomført som deres selvtittulerte (nesten hvert fall) debut, må det ha vært ganske heftige forhold i tigerstaden.

10. Hooton Tennis Club – Big Box of Chocolates (Heavenly Recordings)

Nok et nytt bekjentskap, men disse karene fra verdens kuleste og viktigste by danket ut karer som The Late Great, The Men, Ty Segall, Twin Peaks og Paul Westerberg (The I Don’t Cares) når denne lista skulle komponeres. Og det sier jo ikke så rent lite. Flommer over av assosiasjoner til Teenage Fanclub, Pavement og ikke minst Supergrass, bare med hakket mer fuzz. “Statue of the Greatest Woman I Know” forsvarer nesten en tiendeplass alene. 

Kategorier