Tor Ærlig & Detektivene - Columbo (Oransj Musikk)

Jeg ble kjent med Tor Erling Naas sin eksistens da jeg fikk solodebuten til Carsten "Cesh" Holt i hus rett før jula 2014. Han stod for det svært så spesielle og dekorative albumcoveret, som til alt overmål var av gatefoldsorten. Ei lekker tusjtegning med en rekke detaljer gjorde meg såpass nysgjerrig at jeg gjorde litt research rundt karen. Jeg fant da ut at han er en av ildsjelene bak kulturhuset Oransj i Brevik sør for Skien. Utenfor Brevik ligger Sandøya, ei øy med fergeforbindelse, og der bor altså tegneren og musikeren Naas. For, selv om hans tegninger fortjener all verdens oppmerksomhet, så er det hans ferdigheter og talent som låtskriver, poet og sanger som sørger for The Wilhelmsens sin oppmerksomhet.

Tor Erling er altså Tor Ærlig, og Detektivene er litt av en bande. Bassist er ingen ringere enn Cesh, og fy fanden for en bassist den mannen er. I tillegg korer han, og er tungt inne i bildet når låtene skal arrangeres. På trommer herjer Kim Wild, som sammen med Cesh utgjør en duo som virkelig kan kalles kompkompiser. De gjør en fabelaktig jobb på Columbo. Gitarist er for meg ukjente Gjermund Ulvang Hagen, en kar jeg regner med at jeg ikke har hørt det siste fra. Den karen lirer av seg noen alldeles heftige riff på de seks låtene som utgjør dette mini-albumet. I tillegg til Detektivene så bidrar Kid Andersen med de lekreste tangentlyder i alle fasonger. Den mannen er en mester om instrumentet heter Wurlitzer, Hammond eller Farfisa, og har nærmest selvsagt også vært involvert som produsent sammen med bandet, samt mikset herligheten på utsøkt vis. Skiva er nemlig delvis innspilt i hans Greaseland Studio i San José, og delvis i Klyve Lydstudio i Skien. Dermed har det blitt lagt på en rekke mesterlige lyder i form av blåsere og de nevnte tangenter.

Coveret er av det lekre slaget, fra omslag til hefte. Bildene er tatt av en Sigurd Håkon Øyvang, som på bandbildene har klart å lure inn det jeg tror er kona som modell. Designet står Tor Erling selv for, med litt bistand fra Ketil Hardy, mannen som tar de kuleste rock'n'roll-fotografier sør for Trondheim. Morten Lund står for mastring i sitt Lunds Lyd, og låtene han har mastret er alle som en skrevet av Naas, både tekst og melodi.

Skiva innholder altså seks låter, og siden den klokker inn på rundt 25 minutter så rekker jeg å spille den to ganger på ferden mot mitt arbeidssted. Og, logisk nok, to ganger til på returen. Det blir mange runder i bilstereoen, så cd'en har allerede rukket å bli varm en rekke ganger. Columbo er ikke sluppet på vinyl, men det går hardnakkede rykter rundt om i landet om at bandet er godt i gang med en EP #2, og at denne vil bli presset opp i et begrenset opplag på vinyl. Det tror jeg vil gjøre seg veldig, for her er det mye albumkunst som blir i minste laget for mine aldrende øyne, ikke minst de lekre håndskrevne tekstene. Lytting til musikk i bil gir meg alltid en annen opplevelse enn det å sitte plantet i sofaen foran stereoen, eller med hodetelefonene klistret fast på skallen. Alene i mørket, susende i 110 km/t mens den vakre Senja-naturen penetreres, er en fin setting til rock'n'roll på full guffe. Ikke bare blir det en veldig intens opplevelse, det er dessuten kun da jeg synger av full hals og lett driter i at det høres falskt og jævlig ut. Det føles derimot veldig passende og er ofte morsomt nok, såpass morsomt at jeg rett som det er flirer av meg selv. Og, de siste ukene har jeg brølt "TIDLØS!" av full hals, og messet ut om løver som løper larmende forbi, mens jeg sitter og studerer angstens alkymi. Akkurat det må Tor Erling ta på seg skylden for. Ja, og så har den yngste sønnen min funnet ut at han liker denne skiva. Det er ikke dårlig, for han er ikke av de mest musikkinteresserte i familien.

Nå har jeg falt ifra himmelen
Jeg fikk ti tusen timer i Paradis

Skiva åpner med en gladsak av en poplåt, "Ti Tusen Timer". Jeg får øyeblikkelig Madness-vibber, og tenker litt The Specials, når låten sparker i gang. Dette er en særdeles lystig melodi, av typen som nok får de danseglade til å sprette opp på beina. Jeg har tatt meg selv i å servere noen spastiske, semi-teatralske hodebevegelser alene i Volvoen, og det er egentlig å gå ganske langt i rytmiske bevegelser til meg å være. Låten oppstod i forbindelse med at Naas for noen år siden leverte sitt bidrag til tegneserien Rutetid, et blad han leverer sine faste fire sider til annenhver måned. Han skulle lage noen striper rundt temaet "sjekking", på rim, og resultatet ble en tekst og tegninger som han døpte Singel i Noahs Ark. I et lyst øyeblikk lagde han en melodi til teksten, og kom etterhvert opp med verselinjene over her. 10.000 timer er altså ett år, en måned og tjueen dager. Så lenge var vår mann i Paradis. La deg allikevel ikke lure her, for dette er ikke en lystig tekst. Karen kastes tilbake til jorda, bades i lut, og ender opp i elendighet.

https://www.youtube.com/watch?v=jeguJhqBuk0

Tittelsporet hørte jeg første gang i en råversjon på forsommeren, og likte den umiddelbart. Når så den endelige versjonen er bortimot uendelig mye bedre så sier det ikke lite. Kim går Wild med hi-haten, Cesh tryller ut ei dødssterk basslinje, og Gjermund plukker elegant på gitaren sin. Når jeg innimellom får noen sjuke, sjuke The Auteurs-vibber, så ender jeg opp med å kose meg stort. Det er spesielt de start/stopp-partiene som gjør at jeg tenker på Luke Haines, og litt Kims trommerier. Tor Erling synger kraftfullt når det trengs, hviskende når han må, og hele veien med en herlig innlevelse. For oss gamlinger som husker Peter Falk sin rollefigur, er dette en skikkelig Husker Du-sak, nostalgisk som fy, og som sender ihvertfall meg rett tilbake til fredagskveldene på 70-tallet. Tor Ærlig & Detektivene har lyktes med å minne meg på hvor irriterende jeg syntes Columbo var. Denne sigarrøykende detektiven som kom kjørende med sitt vrak til et drapssted, og alltid hadde "bare et spørsmål til". Ikke så han tøff ut, som f.eks. McCloud, han så ut som en slask i klesveien, og han framstod som en forvirret fyr. Jeg endte ofte opp med å heie på skurkene bare pga av ham. Men, han var smartere enn alle, og han ga seg aldri, så når Tor Erling forteller om karen som har drept kjerringa si, malt henne opp til kjøttedeig, og elsker med sekretæren sin på kjøkkenbordet, så skjønner vi at han kommer til å bli avslørt. "Columbo" er en kjapp liten rocker som er årets nostalgiske låt for undertegnede.

For jo lenger jeg står her og ikke faller
Og lyden blir fjern fra alt det farlige som kaller
Jo lenger unna synes paradiset
Og jeg kjenner at jeg ønsker meg en bitteliten krise
Hvis ikke er jeg redd for at alt det fryktelige
Aldri vil skje

"Angstens Alkymi" åpner med et riff som bør bli like kjent for musikkinteresserte nordmenn som deLillos "Kokken Tor", for det Gjermund gjør her er stilige saker. Og så er det Cesh, da, og Kim. Cesh er faensteike en helt ellevilt solid bassist, mens Kim hamrer stødig som et fjell på sine trommer. Men, selv om melodien er fengende og flott, av sorten jeg tar meg i å nynne på til stadighet, så er det vokalarrangementene, koringene og Naas sin varierte bruk av stemmen som gjør låten for meg. Hvis du ikke blir revet med av koringen, som jeg Gjermund står for, eller ikke synes at Naas fyller inn sine meldinger på kuleste vis, ja, da skal du bare gi opp Tor Ærlig & Detektivene. Naas har beskrevet seg selv som en ganske rolig og behersket fyr, som ikke gjør forsøk på å ta et rom med storm, men det han gjør her skaper ihvertfall furore på bilturene mine. Det er ikke ofte at jeg slenger rundt meg med adjektiv som spennende om vokale prestasjoner, men det må jeg jaggu gjøre her. Låten tar for seg angst på et så fint vis at "alle" vil skjønne greia, om det finnes folk som sliter med å skjønne hva dette gjør med folk. Her møter vi fyren som bare må møte verden med en worst case scenario-tilnærming, som sitter i sin lille boble, vettaskremt, mens alt det farlige smyger seg forbi uten å gjøre skade, og som ender opp med å frykte at frykten ikke skal resultere i noe fryktelig. Det er noe til angst.

Tor Erling tar fram munnspillet når introen til "Noe Eter Av Evigheten" åpenbarer seg. Låten hører muligens hjemme i den intetsigende sjangeren singer/songwriter, og har sine countrypartier som skaper bilder av en lystig gjeng rundt et bål i fjæra. Mørket har fallt på, stemningen er på topp, og så flyter liket av ei ung jente opp. Igjen bruker Cesh hele halsen på bassen, mens Kim finner god nytte i sin hi-hat. En fin liten historie som Naas slet med, skrev om to-tre ganger, for så å ende opp med utgangspunktet. Det trenger han ikke angre på.

"Hevn" byr på akkurat det den lover. En ond kar nærmest krever at venninnen hans skal drepe karen sin, og det gjør han på et ekkelt, manipulerende vis. Kjæresten er bare en verdiløs kar som bør økses ned, som må slås der han blør, og om ikke dama gjør som han sier så er hun ikke verdt en dritt. Hun er kun en tiger i undulatforkledning. Naas liker tydeligvis sine figurer når de er grusomme.

Hun roper på en taxi, og spyr litt på sjåføren
For fyren som du så etter, han gikk hjem før det stengte
Men det gir du vel faen i, han va'kke den du trengte
Og det veit jo alle jævlig godt, at du aldri igjen blir
Tidløs

Columbo rundes av med "Tidløs", det som er min favoritt på skiva, om jeg må velge. Her snakker vi om en låt Kid Andersen virkelig har pyntet på, og med ei herlig koring av Signe Salvesen. Dette er norsk soul som treffer sjela mi så det synger etter, og som er gjort så bra at landets radiostasjoner bør kjenne sin besøkelsestid. Det er funky og tight, Cesh & Kim spiller så bra sammen at man kan finne på å mistenke dem for å være et gammelt ektepar, og gitarene til Gjermund er kvasse som faen. Tor Erling har skrevet en tekst som er lengre og heftigere enn noveller jeg har lest, om det som for meg framstår som en hyllest til alle damene som en gang var "nattens dronning". Livet kom for vår dame, men har passert til gagns. Hun er på en evig jakt etter den rette, etter mannen som kan bli pålen i livet hennes, som ikke stikker nå hun gråter, og som ikke bare er der for å knulle. Samfunnsrealisme av ypperste merke, om ei dame vi alle kjenner. Eller handler låten rett og slett om Kim Wild? Det er visstnok en teori Cesh har lansert, og hvem vet, kanskje er han inne på noe? "Tidløs" er lyden av den egentlige northern soul.

Vurdering: Grenland-rocken har tidligere i år kommet opp med knakende sterke skiver fra Carsten Cesh Holt, Neperud og Paal Flaata, og når så Tor Ærlig & Detektivene føyer seg inn i den rekken så skjønner alle at vi snakker om en fest av ei skive. Nå finnes ikke Columbo på Spotify/TIDAL ennå, så her er det bare å bestille cd-en. Det blir du ikke å angre på.

https://open.spotify.com/album/37z7goeQMhGddPbTrEWVdE