Tromsø Rock City, 31.mars-1.april 2017 (Bastard & Driv)


Foto: Zoe Bazilchuk

Når man en gang har valgt å bosette seg i et fiskevær ytterst på Senja, der hvitfiskproduksjon og oppdrettsnæring er det folk sysler med, blir det viktig å komme seg vekk en gang i blant for kulturelt påfyll. I så måte har Tromsø mye å by på i disse dager, spesielt om rock’n’roll er det fineste man vet om. Byens band blir flere og flere, og ikke minst bedre og bedre, så jeg blir ikke lengre overrasket om jeg kan få med meg fem strøkne artister og band på ei helg. Det var nettopp det som skjedde i løpet av to hektiske dager sist helg, og jeg koste meg gløgg ihjel.

Turen startet som vanlig fra yttersia, med et mellomspill på Finnsnes der jeg avslutta et tolv uker langt kurs jeg har kjørt der, passende nok på Pinne. Det ble ikke en “pinne” der, men pizza og brus, som seg hør og bør midt på dagen. I Tromsø sjekket jeg inn på hotell, styrte ned på Blårock for burger og et par halvlitere, før senga på hotellet virket så fristende at den måtte testes ut. Der tilbragte jeg et par timer før gluggene ble slått opp kl.2100, og jeg kjente at jeg var mer enn klar for byens kuleste kjeller, Bastard, og det jeg visste ville bli noen fine konsertopplevelser.

Fortsatt i småørska, det er jeg alltid etter en cowboystrekk, bestilte jeg meg en halvliter, betalte inngangsbilletten (kr.120,- er virkelig gitt for pengene, når to trubadurer og et band skal underholde i timesvis), og så meg om i det lille og intime lokalet. Det hadde ikke kommet mer enn en håndfull gjester, ingen jeg kjente, så jeg fikk tid til å gå gjennom e-postene (det er sprøtt hvor mange The Wilhelmsens mottar daglig, men det får jeg komme tilbake til ved en annen anledning). Etter kort tid kom ei dame ruslende bort med det som kunne minne stygt om en whiskey i hver lanke, og satte seg ned ved siden av meg. Det var ingen ringere enn Lori Ledger, sjefen for dette herlige etablissementet, som ville spandere en dram på meg, “because of the nice writings you’ve done lately”, som hun sa på plettfri engelsk. Lori er opprinnelig fra Romania, og snakker egentlig ok norsk, men i dagens internasjonale Tromsø funker britisk helt utmerket. Whiskeyen var utmerket, det var vel en bourbon, og etter en liten prat begynte det å sige på med kjenninger. Nå skal jeg ikke ramse opp alle jeg møtte denne kvelden, men bare konstatere at det begynner å bli mange trofaste konsertgjengere i 9000-byen.

Egon kom så og rigget seg til ved et bord ved siden av baren, og gjorde seg klar til å selge 7-tommeren til kveldens hovedattraksjon, Sinnerman, en lekker vinylsak han har finansiert av egen lomme, og presset i hundre eksemplarer på labelen Feedbilly. Som seg hør og bør dro han en liten anekdote om singelens nummerering, som da var 025 denne gangen. Han har riktignok sørget for at en rekke singler har blitt gitt ut i løpet av de siste 20-25 årene, men ikke så mange som 25. Selvsagt hopper han over noen nummer innimellom, og selvsagt plager dette singelfantastene der ute, noe som morer ham veldig. Det har resultert i passe paniske samlere som har lurt på hvilke singler de mangler, og hva som er singel 013 og 021. Uansett, jeg kjøpte tre stykk, en til meg, en til junior og en til brodern, og regner med at de fleste gikk i løpet av kvelden.

Foto: Johnny Wilhelmsen

Kl.2230 kom så kveldens første artist luskende ut på scena. Erlend J. Jensen, aka Erlend Julian, ble tidligere i vinter omtalt her hos oss etter at han slapp noen alvorlig nydelige singler, så dette hadde jeg sett fram til. Og, for å gjøre kort prosess; mannen fra Andenes overbeviste stort, og gjorde meg til en enda større fan enn jeg allerede var. Alle låtene satt som et skudd, og har Tromsø noensinne hatt sin egen Townes Van Zandt så er det Erlend. Makan! Av alt snopet som ble servert må jeg trekke fram “Belong” som et mesterverk, mens “Wither Or Thrive” framstod hakket bedre enn studioversjonen. Ikke dårlig, når vi snakker om en låt jeg digger. Minuset var at jeg og min gode konsertkompis Rune måtte flytte oss fra baren helt fram til en sofa ved siden av scena, ene og alene fordi vi etterhvert knapt nok hørte hva han spilte pga kaklingen bak oss. Jeg skjønner at folk er snakkesalige etter ei arbeidsuke og med øl #5 innabords, men klarer allikevel ikke forstå at en konsert er stedet å stå og rope til hverandre. Men, nok om det, sånn er det bare. Det som er sikrere enn banken er at jeg gleder meg til neste konsert med Erlend Julian, og krysser fingre for at det blir en fullengder om ikke altfor lenge.

Foto: Johnny Wilhelmsen

Etter en kjapp røykepause var det bare å plante ræva i sofaen rett ved scenekanten, og gjøre seg klar for kveldens mest sporty musiker; Espen Jenssen, som stilte opp på kort varsel for Bad County Officials. Espen er verdens triveligste bartender, ofte å se på Blårock, serviceinnstilt og med meninger om rock’n’roll. Jeg visste at han er en talentfull singer/songwriter, men hadde altså aldri hatt anledning til å høre ham. Før nå. Og snakk om å levere! Om vi i Erlend har vår egen Townes, så har vi sannelig vår egen Jason Molina i Espen. En utrolig vakker stemme, kombinert med delikat gitarspill, maskerte det jeg ante var en viss nervøsitet på en utmerket måte. Etter et par-tre låter var han så varm i trøya som han skulle være, og ropte selveste Ottar Tøllefsen opp på scena. Vi snakker om trommisen til bl.a. The Late Great og The Fat Rats, som i fjor kjøpte seg keyboard, et knallrødt Nord Electro. Dette ble brukt til å skape lekre kulisser for de siste tre-fire låtene til Jenssen, og gjorde seg virkelig. Nå er det bare for Espen å få ut noen låter, for det materialet han allerede har må definitivt ut i de tusen hjem. Og det, folkens, bør sørge for at han får sitt publikum. Jeg er sånn cirka 100% sikker på at det blir knall!

Ny røykepause, og en smått absurd samtale med på kjøpet. Mens jeg koser meg med min sigg kommer en tass bort og spør hva slags tjyvbone jeg er. Tjyvbone er et mye brukt tromsøuttrykk om folk som ikke er tredje- eller fjerdegenerasjons tromsøværing, fra feil side av ei av broene, og generelt om knalliser. Det er ikke noe jeg bruker å bli kalt for, og når spørsmålet kommer fra en som høres ut som om han er fra Storfjord eller ytterst på Kvaløya, så var det feil mann han stilte det til. Epsen, svett og god etter settet sitt, har kommet ut for å puste velfortjent ut, og sier at han kjenner til karen, og at han nok ender opp med å ta tidlig kveld. Av en eller annen grunn så skal han ta meg i hånda før jeg går inn, og når han gir meg lanken sin så har han pinadø mindre hender enn dattera mi, noe jeg bare må kommentere. Men, motet hans var det ikke noe å utsette på, selv om han kan prise seg lykkelig for at han traff en fredelig og rolig tromsøværing, og ikke en banditt fra Hansjordnesbukta eller Håpet.


Foto: Johnny Wilhelmsen

Så var det duket for kveldens høydepunkt; Sinnerman. Igjen er Ottar Tøllefsen med på scena bak keyboardet sitt, mens Erlend J. Jensen har bass- og vokalansvar. Bandets frontmann er derimot Kristian Skog, broren til Feedbacks Helge, og en rocker langt inn i beinmargen. De i bandet er trommisene Esko Pedersen fra Mount Washington og Isak Harbitz fra The Modern Times, som deler broderlig på hamringa, og gitarist Asgil Hansen-Krone, nok en musikalsk fyr fra Nordreisa, som også har spilt i Cazadores og Fingerprince. De blir presentert av Egon, som minner oss om at kveldens konserter er til minne om, og ei hedring av, Henry Johnsen, som forlot denne verden så tragisk før jul. Han spiller på singelen jeg nylig har kjøpt, en singel Egon håpet skulle komme fram til byen så Henry kunne få høre den. Tysker og musikere ble kontaktet for å haste singelen forbi køer da han skjønte hvor dårlig det stod til med Henry, men den kom dessverre fram noen uker for sent. Releasekonserten fikk noen og enhver av oss til å minnes denne fabelaktige fyren og musikeren.

Og, Sinnerman gjorde virkelig ære på sin gode venn og bandkollega den neste timen. I fotballens verden snakker man ofte om spillere som spiller med hjertet utenpå drakten, som f.eks. den fin-fine scouseren Jamie Carragher gjorde for Liverpool i en årrekke. Kristian Skog ble for meg rockens svar på Carra etter denne kvelden, for makan til innsats, innlevelse og guts skal man lete lenge etter. Nå spilte han riktignok med hjertet utenpå svartskjorta, men det funket vel så godt. Han riffet som besatt, sang som ei stjerne og var i storform. Erlend kompet som stødigheten sjøl, sang på et par av låtene, og koret på herligste vis. Denne Asgil, som jeg ikke kjente spesielt godt til fra før, siden Cazadores er et band jeg nok ikke har hørt veldig mye på, fylte inn med det lekreste gitarsnadder, mens Ottar satt i bakgrunnen og koste seg. Breaket med å bytte trommis mellom låtene funket forøvrig alldeles utmerket, og for Isak var det hele å regne som ei grei oppvarming til det som skulle skje neste aften. Alt i alt ble det en direkte knall time med Sinnerman, og om ryktene stemmer så kommer de altså ut med et flunke nytt album om ikke altfor lenge, om jeg skal tro Rune. Og Rune skal man jo tro på. Siden jeg er godt over middagshøyden så klarte jeg altså kunststykket å bli sliten og trøtt i småøynene da de var ferdige kl.0100, så jeg ruslet kokfornøyd de hundre meterne til hotellet, og sov som en baby kl.0105. Ikke rare rockeren, altså.

Men, tidlig i seng betyr tidlig oppe, så kl.0900 var jeg klar for en fin-fin spasertur i det lette snøværet, før jeg smatt inn på ei frokostsjappe og fikk meg en voksen frokost, kaffe og juice innabords, godt flankert av lørdagsavisene. Så bar til til Virkelig sine lokaler, og dagens gode gjerning: suppeservering sammen med fabelaktige Kristian Aagard, som i tre år har kokt suppe hver helg til byens mest slitne sjeler. Redaktør Alf var som vanlig til stede, og fikk om ikke annet kose seg med en nydelig Liverpool-seier. Vi banket surkenaboene våre, Everton, 3-1, i en maktdemonstrasjon. De bitre blå er og blir den rare lillebroren i byen.

Etter å ha hooket opp med min gode venn Tom, ble det nok en gang burger og øl på Blårock. Er det rart man ligger ørlite grann over den perfekte BMI? To-tre halvlitere senere vandret vi bort til Driv, klare for gladrock. Fernets skulle altså spille sin første konsert på år og dag, som oppvarmere for byens artigste og kuleste band, The Modern Times. Dette var en konsert mange gledet seg storveis til, men selv har jeg aldri hatt rare forholdet til dem. Så, det var med passe åpent sinn jeg stod og ventet på dem da klokka nærmet seg ti på kvelden.


Foto: Zoe Bazilchuk

Det kule bildet fotograf Zoe Bazilchuk har tatt av Fernets sier egentlig mer enn et par tusen ord. Vi snakker om et band med masse energi, og som var kommet til Driv denne kvelden for å underholde. Egentlig ei veldig fin oppkjøring til kveldens høydepunkt, og et fint valg av oppvarmere. Den straighte og noe poppa rocken gikk rett hjem til de ivrigste blant fansen, og de var det forholdvis mange av. Som sagt, det var mange som gledet seg til å se allsidige Ariel Joshua, med gitar for anledningen, den stødige og kule bassisten Rudi Nikolaisen, og resten av bandet, som en gang ble sett på som de neste store i norsk rock. Hypen var stor, mytene er mange, men for meg ble det nærmest bakgrunnslyder for kaklingen som omga meg på alle kanter. Det var mange som hadde betalt seg inn for å prate seg varme her óg. Interessant nok så satt Ottar Tøllefsen og spilte på sine tangenter også for Fernets. Haha!

Så var det klart for The Modern Times, en konsert jeg hadde gledet meg til i månedsvis. Årets album, This Is The Modern Times, er allerede en schläger her på Senja, og live vet jeg at de er en fryd for øyet og ørene. De som sitter og surker etter en konsert med denne livate kvintetten bør sjekke skallen sin grundig. Isak hadde nevnt at det ville bli en rekke gjester i løpet av konserten, og han overdrev ikke. Da de rundet av etter midnatt tror jeg de var tretten menn og damer på scena, inkludert en dansende og øldrikkende Erik Nilsson, noe jeg skal komme tilbake til.

Video: Tom Berg Jensen

Midtveis i settet entret Erik Nilsson scena, satte seg bak keyboardet, og spilte fletta av det. At Magnus Vold Jensen sang som en forbanna helt, til bandets hit “You Look Like An Elf”, gjorde øyeblikket magisk, og var kveldens høydepunkt. At noen damer fikk seg til å prate under låten, som dere hører under Toms fine filming av seansen, er ubegripelig. Og litt frekt. Men, igjen, dette lar jeg ligge. Og, som Magnus sa da låten var ferdig: der drepte vi den låten. Underforstått at det bare er tull å prøve å spille den flere ganger. Jeg beklager forøvrig at ikke hele låten ble med. Men, her var det egentlig en hel rekke høydepunkter, noe som ikke er det spor snålt i og med at årets album er kruttsterkt. Skal jeg trekke fram noen låter så blir det “Misery”, Keyholes And Birds” og “Motörhead”. Ja, og så “I’ve Got Too Many Friends”. For ikke å glemme “Boredom”. Ja, og.. Dere skjønner tegninga. Gjester var en dansende Erik Nilsson, som serverte alle på scena øl, danset rundt, spilte keyboards, eller koste seg på den hjemmehyggelige scena, som forøvrig var et mesterverk. Ei lita blåserrekke var der, et nydelig kor, og selvfølgelig Ottar Tøllefsen.


Foto: Zoe Bazilchuk

Magnus er en frontmann som med sin underfundige og subtile humor klarer å få fram smilet og latteren i de fleste i løpet av en kveld. Godt hjulpet av trommis Isak Harbitz og gitarist Jon Breines Høiland kjører de på med smått absurde meldinger som “Er det mange som gleder seg til feriepengene kommer?”, og utlegg om at Isak endelig har fått seg dame. Og ryddet i leiligheta. I det hele tatt, gjør deg en tjeneste: gå å sjekk ut The Modern Times om de spiller et sted nær deg. Med nær deg mener jeg en radius på 250 kilometer, som er distansen jeg kjører for å komme meg på konsert.

Så var det bare å rusle opp til hotellet for den gamle, slitne mannen. Ingen øl på Blårock, ingen festing til sola kom opp, men klar for å kjøre hjem til Senja kl.0900 søndagsmorgenen. Snakk om fornuftig, kjedelig gubbe. Men, neste helg er det nye muligheter. There Will Be Blood og The Devil And The Almighty Blues på Driv kommer til å bli så innihelvete stilig, og med kona mi med kan jeg kanskje klare å gå ut på byen etterpå? Hvem vet, større undre har skjedd..

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert