Trond Andreassen – Ingen Ting Hele Tiden (Kong Tiki Records)

Trond Andreassen Ingen Ting Hele Tiden

Trond Andreassen er ute med sin solodebut. Trond Andreassen er pinadø ute med sin solodebut! Herrejesus så deilig overraskende, og gud bedre meg vel så herlig det er med comeback når vi snakker om en av de store favorittstemmene. Vi snakker selvsagt om frontmannen og vokalisten i verdens beste norske band, Ricochets. Vi snakker om mannen som ledet Navigators, og fikk en aldri så liten nasjonal monsterhit med låten “Wall Of Stone”. Vi snakker om karen med den gudbenådede stemmen som over natta forsvant fra radaren. Vi snakker om en av mine favorittvokalister uansett sjanger og nasjonalitet. Trond Andreassen er ute med ny skive. Hallelujah!

Egon Holstad skrev i går en aldri så liten hyllest til mannen, og gikk i samme runde gjennom diskografien til Ricochets, så om du er ute etter informasjon og nydelig lektyre om Trond, så anbefaler jeg våre lesere å sjekke ut iTromsø, og da Feedback-sidene som han og Helge Skog styrer med. Jeg hadde dessuten avtalt et intervju med Fredrikstads store sønn, men siden samme Egon hadde en prat med Andreassen i samme avis, så lot jeg det være. Han hadde stilt de spørsmålene som jeg ønsket svar på, og vel så det.

Ricochets 2002Den eneste lille korrigeringen jeg vil komme med i forhold til gjennomgangen av Ricochets-skivene, er at jeg lett oppjusterer karakteren på Slo-Mo Suicide til en 6’er, veldig subjektivt sett, altså. Det er ikke det at jeg ikke skjønner at det kan differensieres mellom skivene, eller at jeg så fryktelig uenig i at debuten til Ricochets nok er det lille kneppet “svakere” enn de to oppfølgerne. Det handler mer om at debuten er så innihelvete sterk at alt annet enn toppkarakter rimer dårlig med mitt syn på mesterverket. Det blir umulig å ikke se på skiva som en av de sterkeste debutene noensinne her på berget. Og, det var mitt første møte med bandet, og det er alltid noe spesielt med sånne møter. 

Jeg bor ytterst på Senja, og da Slo-Mo ble sluppet i år 2000 fikk den være med på en kjøretur over øya, en vakker vårdag. Vi er ikke plaget med veldig gode veier her på Eventyrøya, og denne vårdagen hadde altså Statens Vegvesen funnet ut at de skulle gjøre noe med det. Det betyr total stans av trafikken, og en rekke folk i kjeledresser som ser ut som om de er på ferie. Ventetiden virker som den aldri blir over, og svært ofte kan jeg finne på å irritere meg over det. Men, ikke denne vårdagen i år 2000. Den dagen vil for alltid være dagen jeg ble alvorlig forelsket i Ricochets, og i særdeleshet i Trond Andreassen. Eller, i stemmen hans, for å være litt mindre homo-erotisk og ganske så mye mer presis. Da jeg ankom Finnsnes var jeg blodfan av et Fredrikstad-band. Og siden har jeg vært det, og klarer med letthet å påstå at de er tidenes beste norske band. Det er kjempelett.

Som sagt, les Feedback sin omtale av bandet, og kos deg. Ricochets ble dessverre kortlivet, og Trond Andreassen gikk videre og startet Navigators. Et kjekt band, tuftet på straight rock’n’roll og såkalt americana, og var et veldig bra band. Live var de morsomme, selv om de ikke rakk Ricochets høyere enn til hofta på en god dag, og ga ut ei god og ei bra skive. Men så forsvant hovedpersonen. Helt. Det var ikke spor av ham, ihvertfall ikke spor jeg kunne tyde her oppe i nord. Og jeg ble litt trist, og savnet stemmen hans veldig. Derfor ble jeg så absurd fornøyd da en venn av meg sendte ei melding på Facebook der han påstod at mannen var klar med ei soloskive. Det kom helt ut av det blå, og var med på å skape ei euforisk stemning som bare en CL-seier til Liverpool og knallskiver av Tom Waits kan skape. At han skulle synge på norsk gjorde det bare mer spennende, så spennende at jeg knapt kunne vente. Nå slapp jeg å vente så veldig lenge, for guttene bak skiva var så kjekke at de slapp singelen “Nedfallsfrukt” ikke lenge etter at jeg ble klar over at skiva var på gang, og for en uke siden kom singel nummer to, “Når Det Stenger”. At jeg fikk tilsendt skiva i posten gjorde at jeg kunne kutte ventetiden enda mer ned, og jeg følte meg passe privilegert.

Alle melodiene er skrevet av Andreassen, mens tekstforfatter er Christian Bloom, en kar som har kjent Andreassen siden ungdomsårene, og som har hjulpet til med tekstene til både Ricochets og Navigators tidligere. Nå står han for strålende, norsk lyrikk alene, sannsynligvis med tunge innspill fra sjefen, noe som fungerer mer enn utmerket. Skiva er innspilt i Kleiva Studio av Freddy Holm, og den godeste Holm står dessuten for arrangementer og en rekke instrumenter. Mannen spiller på alle verdens strengeinstrumenter, samt trommer og bass på “Når Det Stenger”. Ellers klasker Johan Edvardsson på trommeskinn og symbaler, mens Espen Holtan står for bassisering, begge kjent med å samarbeide med Andreassen fra Navigators-tiden. Magnus Abelsen står for stilfull koring og bakgrunnsvokal, Malin Pettersen synger som en gudinne i duett med Andreassen på “Det Er Mer Igjen”, og Christopher Schou kjører på med en trommeloop i samme låt.

Andreassen har de siste årene jobbet som kokk hjemme i Fredrikstad, og har sannsynligvis stålkontroll på hvilke ingredienser som passer sammen i ymse matretter. Her har han samlet de fineste musikalske ingredienser, og sørget for en miks som går rett hjem her i gården. Han hadde lyst å slippe unna banddemokratiet, men har samtidig lenet seg veldig på Bloom og hans tekster, og multiinstrumentalisten Holm. Det fungerer tydeligvis meget bra, og jeg innbiller meg at Andreassen er en veldig kjempesnill diktator. At han hadde levert Bloom noen “engelske skisser” som et utgangspunkt, og fikk tilbake norske tekster, sier alt om akkurat det. Og snille diktatorer er en bra ting.

Ikke stikk hull på et vepsebol
Ikke se rett på en formørka sol

Ikke forvent en utstrakt hånd
Ikke terg en hund i bånd
Forsiktig med penger og kolesterol
Ikke balanser på en trebeint stol

Som en slags personlig jantelov, med antydninger om at vi møter en kar som har gjort alt dette før, opptil flere ganger, smeller Trond Andreassen til. En kassegitar følger stilig på gjennom første vers, før en steelgitar, trommer og bass kommer inn i andreverset og gjør dette til en umiddelbar klassiker. Det føles så godt å høre Stemmen igjen, og det føles så riktig at dette formidles på norsk. Nå har jeg jo lest at hovedpersonen har slitt med sine demoner, og jeg mer enn aner at Bloom vet det meste om det faktum. Som far og familiemann er det nok derfor særdeles viktig å ikke ta faenskapen med seg hjem, og selv om han synger at det alltid er dagen derpå, så aner jeg allerede på åpningssporet at det er en langt mer lystig undertone enn på for eksempel The Ghost Of Our Love. Jeg sitter egentlig med følelsen av en mer voksen hovedperson, en hovedperson som har lagt mye av det bekmørke bak seg.

Om åpningssporet fikk meg i rett modus, så står “Når Det Stenger” for den fineste finkalibrering. Musikk blir ikke mye vakrere enn dette, og Holm skal ha all mulig honnør og kjempeklapp på skuldrene for orkestreringen. Bloom har skrevet en tekst som går rett i sjela, og som for meg fungerer som en slags forklaring på den femårige pausen Trond Andreassen har vært gjennom. Her sitter vår mann igjen etter stengetid, lysene er slått på, og veien hjem føles altfor lang. Er det ikke mer å gi, så er det ikke mer å gi, og da er moroa borte. “Det er mer enn nok av altfor lite” sier egentlig mer enn et par tusen ord. Men, hovedingrediensen her er Andreassen sine vokale prestasjoner. Den stemmen, ass. Ømt og intenst til å begynne med, før han tar fram kraftstemmen som går gjennom marg og bein, på verdens deiligste måte. Jeg ser at låten er avspilt mindre enn tusen ganger i Spotify, og det skjønner jeg lite av. Først og fremst fordi jeg personlig har spilt den så mange ganger at jeg har kommet ut av tellingen, men også fordi den burde ha vært spilt av hundre ganger mer. Folk er rare.

En liten ripe i lakken, så kommer rusten fram
Et imponerende håndtrykk, men hånda er klam
Vimpelen er heist opp og brisen flau
Velkomstdrinken drukket og stemninga dau

En lett og smålystig melodi, med spansk gitar og strøkent strykerarrangement, pakker inn en liten fortelling om et levd liv som har ført til en større forståelse. Igjen får jeg følelsen av langt mer voksne og edruelige betraktninger, og selv om han synger at sola aldri går ned for livets glade gutter, så tenker jeg at det refereres til tidligere tider. Nå konstaterer han bare at det er et faktum, noe han har lært. I tillegg til strykerne, så gjør det monotone pianopartiet seg veldig godt.

De første lydene jeg hørte fra Ingen Ting Hele Tiden var et lite parti fra “Alt Går Opp I Flammer”, og jeg innbilte meg da at Andreassen ville komme med et voldsomt rocka album. Jeg ble gira som fy, og tenkte at dette blir skummelt tøft. Nå vet jeg at jeg tok feil, med tanke på terrenget melodiene hører hjemme i, og at dette er albumets desidert heftigste øyeblikk. Holm har lagt på noen feite gitarer, kompet sitter tight og småheftig, og Trond tar i så det holder i refrengene. Referansene er egentlig mange, men jeg tenker jeg nøyer meg med å si at dette er skivas Ricochets-låt. Ricochets på norsk. Et soleklart høydepunkt på skiva, og låten jeg tar meg i å nynne på.

A-siden, for de som har vinylen, avsluttes med “I Hvert Fall Her, I Hvert Fall Nå”, en låt om at livet går sin gang. Kattene vil stikke av, hundene vil bjeffe, og vi har mer enn nok med oss selv. En cello fotfølger Andreassen og det lekre fingerspillet. Det hele roes altså veldig ned før skiva skal vendes, og det er nesten så vi får en god, gammel norsk vise fra Fredrikstad. Andreassen tar skikkelig i når refrenget kommer for andre gang, og han beviser nok en gang at få følger ham når han ligger i de høye toneleier. At han sparer på denne konfekten på solodebuten sin synes jeg er både økonomisk og tøft.

Trond Andreassen

Gamle nervebaner er den raskeste veien
Fra sofakroken og ut på galeien
Det æ’kke noe mer enn et øyeblikk som skal til
Så handler det ikke lenger om å gjøre hva du vil

Her skjer det ingen ting hele tiden
Her skjer det ingen verdens ting

B-siden åpner med tittelsporet, “Ingen Ting Hele Tiden”, og her snakker vi om et band som tar en overraskende vending. Tenk deg en absurd miks av Kraftwerk, The Auteurs og Knutsen & Ludviksen, og vi er der. Og tanken er plutselig konkretisert når låten snurrer i gang. Lydbildet, med synthvokaler og en iskald syntherseizer, sender tankene til Tyskland på 70-tallet, celloen er noe Luke Haines vil elske og tilfører den varmen som skal til for at ikke låten skal fryse helt til, og sangen messes fram på skikkelig trøndsk vis, som ei slags barneregle. Og det funker som faen. Det aner meg at Bloom og Andreassen ønsker å formidle at tiden med utsvevende rock’n’roll-liv er forbi og borte, sammen med de parasittene og dårlige vennene som følger med på kjøpet, og at alt som ønskes er fred og ro, og en tanke komfort. Hostingen midtveis i låten er strøken, og minner meg om Tom Waits. Hosting i studio skal være med på det endelige produktet, når det klaffer som her.

Og mer Tom Waits blir det når albumets første singel slippes løs. “Nedfallsfrukt” er rett og slett en deilig, deilig låt som jeg skrev noen velvalgte ord om for noen uker siden. Stilig fingerplukking på strenger, ei heftig takt, og en fot her på Senja som begynner å trampe takta tvert. Men så, etter 12 sekunder, minner dette meg kun om Trond Andreassen. Når stemmen hans har vært selve signaturen til hans tidligere band, så blir det gjerne sånn, selv om jeg får noen vage assosiasjoner til sambygdingen Tommy Tokyo og hans Starving For My Gravy. Det er noe med produksjonen og lydbildet som får meg til å tenke på det fabelaktige albumet Smear Your Smiles Back On (2008). Vi møter idioten som står midt i Universet og klør seg i hodet når det butter imot, eplene råtner og ugresset gror, og fasaden sprekker. Da glor naboen, og det blir tydelig at låten handler om en fyr som opplever at verden faller sammen rundt ham. Årets dugnad blir da mindre viktig.

Og jeg er kanskje en slitsom fyr
Men jeg er ihvertfall ikke kjedelig
Ihvertfall ikke når jeg drikker
Ihvertfall ikke når jeg er full
Jeg kunne elsket deg for alltid
Ihvertfall så lenge det går

“Jeg Kommer Ingen Vei Med Deg” er platas store poplåt. Pop gjort som om Jokke har stått opp fra graven og skrevet låten for Trond. Låten er så strøkent orkestrert, med så mange stilige detaljer, at den krever sitt volum. Her er det bare å vrenge opp, lytte til strykerne, gitarene av alle slag, og ikke minst intensiteten i stemmen til Andreassen. Hadde det vært et snev av fornuft i gjengen som driver og a-lister låter for radiokanaler, så hadde vi fått servert denne låten hver time i månedsvis framover. Låten handler om ei av disse vanskelige damene, ei som bare tenker på seg selv, mens vår mann jobber beinhardt for å få det til å funke. At han konstaterer at det er noe mellom dem, en uoverkommelig distanse, burde vel få noen klokker til å ringe. Et aldri så lite selvbedrag, med andre ord.

En rekke strykere kommer til liv når den stomp-aktige åpningen av “Kan Det Bli Noe Bedre Nå” er over og banjoen har gjort sin entrè, og en herlig poplåt åpenbarer seg. Igjen føler jeg at referansene i teksten går i retning Trond Andreassen og han tidligere band. Seiersmålet er allerede puttet, pokalen er arkivert under “all motstand knust”, noe nettopp Ricochets gjorde gang på gang. Bedre liveband har ikke Gamle Noreg sett, og det kunne liksom ikke bli noe bedre.

Så er vi ved veis ende. De trettito minuttene med spillerny norsk musikkhistorie er over, og den siste lille ferden blir unnagjort i selskap med Malin Pettersen, ei dame jeg dessverre ikke kjenner til fra før av. Duetten hun gjør sammen med Andreassen, “Det Er Mer Igjen”, er uansett strålende, og stemmene står meget bra til hverandre. Den programmerte trommeloopen, Hawaii-gitaren, og den sukkersøte formidlingen, sender oss rett på cruise. Nå er jeg svært lite hypp på å dra på cruise i Karibien eller andre solfylte strøk, men dette cruiset blir jeg lett med på. At det er mer igjen gjør meg varm om muskelen midt i brystet, og gir meg et berettiget håp om at det vil komme mer fra Trond Andreassen. Det er tøft, det.

Nå står pinsen for tur, nasjonaldagen er rett rundt hjørnet, og jeg tenker at lite kan sette en musikkinteressert nordmann i bedre stemning enn Ingen Ting Hele Tiden. Her er det bare å gå med bestemte skritt til nærmeste platesjappe og handle inn herligheten. Om det blir en for komplisert affære, så er det bare å spille skiva i Spotify, der den har ligget siden i går. Trond Andreassen og hans venner har nemlig lagd ei skive som fortjener å bli spilt i de tusen hjem. 

6

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert