Ukas Album: Saturday City – Through This Reality

Saturday City – Through This Reality (Pisco Records)

Rock’n’roll-brødrene fra Moss, Magnus og Stian Gulbrandsen, startet allerede i 2012 et duoprosjekt de kalte Saturday City. Stian var da en viktig ingrediens i Death By Unga Bunga, som gitarist i det fenomenale garasjerockbandet, mens Magnus har vært en viktig del av Elvira Nikolaisens fine band som har turnert hardt de siste årene. EP er sluppet, men albumdebuten har latt vente på seg. Det er med andre ord ti svært så gjennomarbeidede låter de kommer med nå, og et band som har hatt god tid til å finne sitt eget sound. Saturday City høres på ingen måter ut som ferskinger i gamet, men som et fullblods og rutinert americana-band. Med oppvarmingsjobber for store band som El Cuero, Sweden og Oslo Ess har de allerede blitt lagt merke til, men her snakker vi om en kvintett som bør oppdages av lang flere. Ukas utvalgte album er ren kos å ha med seg i høstmørket.

Anngunn Sørli fra Big Day Records kunne fortelle at en serie med uheldige omstendigheter førte til at vinylen ville bli svært forsinket med tanke på releasedatoen som var bestemt, og at albumet kun ville bli sluppet digitalt i første omgang. Men, som ved et mirakel klarte vinylpresserne å levere skiva allikevel, og band, plateselskap og management kunne plutselig puste med magene. Pisco Records, som står for utgivelsen, er en underlabel av BDR, og kan nå tilby en fysisk utgivelse fra og med i dag, til stor glede for alle oss som elsker LP’er. Innholdet på Through This Reality, altså låtene, er i all hovedsak skrevet og komponert av Magnus, og han har i tillegg produsert skiva. Han stod dessuten for innspillingen i Jeløy Sound i Moss, mens trommene ble innspilt i Oslo av Kenneth Ishak i Observatoriet Lydstudio. Miksen ble gjort i Petty Sound i Nashville av Mark Petaccia, en jobb han har gjort for musikere som Kacey Musgraves og Seasick Steve, og til slutt mastret Chris Sansom (Jonas Fjeld, Ida Jenshus, The Cumshots, Jaga Jazzist m.fl.) herligheten hos Propeller Mastering i Oslo. Coverarten er gjort av Jacob Lysgaard, og han har bl.a. fått plass til foto av Sigbjørn Borud.

Foruten brødrene som styrer med gitarene og tar seg av sang og kor, består bandet av trommis Kristian Frøland, bassist Jan-Erik Hoel, og Håkon Oftung som spiller orgel, piano, mellotron og synth. I tillegg så får vi en gjesteopptreden på fine “Carry What I Can” av herlige Elvira Nikolaisen. Tre av de ti låtene på Through This Reality har blitt sluppet som singler tidligere i år, samt at de har gitt ut en låt, “Stay One More Round”, som Stian synger på og som ikke er å finne på albumet. Den bør selvsagt óg sjekkes ut. 

Saturday City ble aldri fanget opp før jeg satte meg ned med ei tilsendt Soundcloud-fil og spilte gjennom skiva for en måneds tid siden. Jeg ble øyeblikkelig bergtatt av det jeg hørte, og kom i hu fine popband som Teenage Fanclub og Pernice Brothers, samtidig som det ante meg at dette er musikk lagd av en kar som har hørt på mye av den samme musikken som jeg har vært hekta på de siste par tiårene. Akkurat det gjorde meg ekstra nysgjerrig på hvem Magnus Gulbrandsen og Saturday City er. Jeg måtte rett og slett slå av en prat med mannen som lager disse fine låtene med de vakreste arrangementer.

God aften, Magnus. Først det viktigste; hva er historien bak Saturday City?

Vel. Det startet med broren min, Stian, og meg. Første gang vi spilte sammen var i et lokalt Tom Petty tribute band – før det hadde 5-årsforskjellen vært for stor til at vi gadd involvere oss med hverandre. Men, vi fant fort ut at vi spilte bra sammen og ville fortsette med det. Vi ga ut en EP som duo i 2012 og fikk en del oppmerksomhet rundt den, men så ble vi liksom opptatt med andre ting de neste årene. Men nå er vi tilbake med fullt band og skal ingensteder.

Jeg regner med at du og din bror har vært særdeles opptatt av musikk i oppveksten, litt som min bror og jeg. Er det noen band som har fulgt deg hele veien fra barndommen?

Alt forandret seg for meg da jeg fikk “What’s the story(morning glory)” av Oasis som 12-åring. Etter det var det ingen vei tilbake. De så liksom ut som meg, hadde attitude og låt drittøft. Musikalsk er ikke Oasis og Saturday City så like. Våre musikalske referanser kom senere, men de var et godt utgangspunkt for å grave bakover i musikkhistorien. Tror nok Stian lyttet gjennom døren min da han var mindre og ble påvirket av hva jeg hørte på.

Ante meg det. Selv var jeg på tampen av lærerutdanningen da Oasis slo gjennom, og selv om de låt friskt og sendte tankene i retning Stones, Beatles og Kinks så var det saker som skjedde i USA som var mer interessante.

Den amerikanske innflytelsen har sneket seg på meg gradvis. Jeg prøvde iherdig å være anglofil, men det finnes for mye bra soul og country.

Amen! I presseskrivet vi fikk i anledning utgivelsen står det noe om at låtene på Through This Reality har blitt til over flere år, og at du har spilt noen av dem lenge nå. Er det et slags oppvekstalbum vi får servert, eller hendelser som har preget livet ditt i voksen alder?

Det er ikke et oppvekstalbum, men en eller to av disse låtene ble skrevet 10 år tilbake og representerer hvor jeg var da, på en måte. “Through This Reality” og “Carry What I Can” er de eldste låtene på plata. Grunnen til at de ikke har blitt gitt ut tidligere er fordi jeg hele tiden har visst at vi må være bandet vi er nå for å yte de rettferdighet. Derfor passet Through This Reality som en tittel.

Ja, nettopp. Makes sense. Hvordan har innspillingsprosessen vært? Ble det vært en kjapp jobb i studio, eller har det blitt mye flikking og en rekke forsøk?

Haha. Ikke kjapt! Vi har spilt inn denne skiva to ganger.

Da vi først gikk i studio var Saturday City kun Stian og meg. Sammen med Kenneth Ishak bygde vi opp arrangementene i studio og hentet inn kompiser til å legge trommer, bass og tangenter etter at vi hadde lagt ned våres takes. Det var rundt den tiden vi utvidet til fullt band live, og raskt fant vi ut at hva vi gjorde live låt bedre enn hva vi hadde spilt inn. Vi hadde rett og slett begynt i feil ende, så vi bestemte oss for å skrote innspillingene, utvide besetningen med Jan-Erik, Kristian og Håkon og begynne på nytt. Vi spilte inn trommene hos Kenneth, og tok med disse opptakene til hjemmestudioet vårt i Moss. Den første runden vi hadde i studio fungerte som en god pre-prod så vi hadde en god ide om hvordan arrangementene skulle være. Denne plata ble så viktig for oss personlig at vi hadde lyst til å ha hele ansvaret rundt innspillingene og produksjonen selv. Dette har ført til at ting har tatt tid, men samtidig klarte vi å lage akkurat det vi hadde lyst til å lage.

Neste gang skal vi være raskere…

Med din bror opptatt i et av de mest lovende og fete bandene her i landet, Death By Unga Bunga, vil jeg anta at Saturday City for ham blir et slags sideprosjekt. Er dette noe du anser som problematisk i forhold til egne ambisjoner?

Stian? Han har tid til å spille i to band;) Det er naturlig at dbub prioriteres i mange tilfeller og at jeg tar mest ansvar i Sat City, men et sideprosjekt er det ikke. Når han er med dbub, er jeg med familien min. Det er heeelt ok. Ambisjonene mine er primært musikalsk uansett, og vi tjener alle på de erfaringene vi gjør oss i andre musikalske prosjekter.

Tøft! Jeg ble litt bekymret på Saturday Citys vegne, skjønner du. Hva tenker du om veien videre nå? Blir det en lengre turné, eller kun spillejobber sørpå? Spørsmålet kan ses på som en dårlig skjult bønn om at dere må ta turen nordover.

No need to worry! I november skal vi ut på veien med El Cuero. Mest på sørlandet pluss en rask tur vestover. Frem til nå har vi fokusert på selve albumslippet og releaseturneen vi gjør nå, men vi har begynt å se på hva vi kan få til på nyåret og våren. Håper det vi gjør nå bidrar til at folk legger merke til oss – slik at vi kan fortsette å spille og gi ut musikk! Og vi har veldig lyst til å komme oss nordover også.

Jeg vil tro at de fine folka i The North Country Fair vil vurdere om ikke dere er akkurat det tromsøværinger trenger. Til slutt. Det er alltid interessant å spørre musikere om musikk andre har lagd, og liste-nerder som vi er lurer vi på hva du mener er tidenes tre beste album? Gjerne tre album du ikke kan leve uten. Ønsker du å si noe om hvorfor så er det topp.

Blood on the Tracks – Bob Dylan
What’s Going On – Marvin Gaye
Revolver – The Beatles

Jeg ser at det er litt gæmlis-liste. Men de er perfekte alle tre.

Tre skiver som hører hjemme i enhver platesamling. Og, faen, de ER perfekte, alle tre.

Jeg hadde lyst til å få med noe punk og power pop i den lista der, men som helstøpte album er det ingen som når helt opp. Selv ikke Big Star.

Siden du bringer det på bane; hva med ei punk- og ei powerpop-skive? Hva blir det da?

Raw Power – Iggy and the Stooges
#1 Record – Big Star

Blander du de to får du Definitely Maybe av Oasis;)

Hehe.. Nuvel.

…og der var vi tilbake til start.

En aldri så liten trommevirvel, et orgel, brødrene kommer inn Gulblandsen med gitarene sine, og vi er i gang med “Land of Hearts”. Fra første møte med Saturday City skjønte jeg at Through This Reality ville bli et album med mye spilletid denne senhøsten, ene og alene pga åpningslåten, som er en lykkepille av en poplåt. Låten plasserer seg trygt midt imellom amerikanske Pernice Brothers og skotske Teenage Fanclub, og minner meg om at det tross alt kom veldig mye fin musikk ut av 90-tallet. Harmoniene er strøkne her, Magnus synger nesten som en tenor, mens Stian ligger enda høyere med andrestemmen. En veldig fin, men samtidig tøff start på skiva.

So come along if you please
Do whatever you feel
But dear, we both know what it means to be a burden
I know you need him to forget
But I ain’t done with you yet
Does your promise only count when you’re strong?

“Carry What I Can” representerer et aldri så lite stilskifte, og låter dessuten veldig annerledes. Noe av forklaringen er nok at Elvira Nikolaisen synger sammen med Magnus, og at Elviras bror Emil (dere husker han fra Serena Maneesh og Silver?) har spilt inn hennes part i Malabar Studio. Låten er ikke bare en fin ballade, men muligens den fineste norske duetten jeg har hørt i år. Jeg elsker stemmen til Elvira, noe jeg har gjort siden jeg hørte henne for første gang under by:Larm i Tromsø for 10-12 år siden. Stemmen står veldig godt til Magnus sin, noe som ikke er overraskende med tanke på at han er en del av bandet hennes. Et lekkert og semi-dystert piano bidrar til alvoret, mens kompet er så seigt og samtidig tandert at man bare må spisse ører når dette kjærlighetsdramaet utspiller seg.

Med “Best I’ve Been” er vi tilbake på åpningssporet, med en lystig popmelodi som fester seg umiddelbart. Stian spiller ufortrødent den fin-fine melodilinja, rytmen tas hånd om av Magnus, og Oflung pynter igjen med sine keyboards. Vi snakker her om en låt det er umulig å ikke bli i godstemning av. Men, det mollstemte er ikke for langt unna, og en av albumets sterkeste låter, “Losing My Mind” står for den semi-mørke avløsningen. Her må jeg bare trekke fram den vanvittig fine produksjonen, med en rekke lyder som alle har funnet sin perfekte plass i låten. Kompet bankes behagelig og behersket ut av Hoel og Frøland, og Oflung har heltidsjobb med ymse tangenter. Allikevel er det twangen til Stian som sender meg i retning himmelrike, med en djevelsk fet gitarlyd. Eller, gitarlyder, for her skjer det mye. Magnus synger som en helt her, og sammen med sin yngre bror framstår de som en norsk utgave av Simon & Garfunkel, eller Everly Brothers om du vil. Intet mindre enn en nydelig låt.

A-siden rundes av med “Outside World”, en låt som like gjerne kunne ha vært å finne på Ryan Adams sin solodebut Heartbreaker. Magnus har en stemme som tidvis kan minne om Ryans, og når Saturday City er i americana-modus er likheten slående. Åpningen av låten, med et akustisk fingerspill pyntet med el-gitar og B3, er albumets mest sakrale øyeblikk, og er ikke lite avhengighetsdannende. Eller, herlig, som det óg heter. Vi snur vinylen og finner tittelsporet først på B-siden. “Through This Reality” åpner med kassegitar, og låten får etter få sekunder liv med Hoels semi-funky bassgang, og en nesten dansbar låt åpenbarer seg. Stian driver og krydrer underveis med stilige gitarinnspill, småplukking og kor der det hører hjemme, og sørger for jeg skjønner hva Magnus mente med at bandet måtte sette seg skikkelig før låtene kunne gis ut. Realitetene er at Saturday City er et skikkelig bunnsolid band, og trenger du et bevis på det er det bare å sette på denne rakkeren av en låt, som i tillegg er den lengste låten på skiva med sine 5:49.

“Till the Morning Light” sender tankene i retning Tom Petty (RIP) og hans Heartbreakers. En straight og fet rocker uten noe tullball, et band som spiller ut hele sitt rock’n’roll-register, med kul bassisering, en trommis som kjører på med symbaler, og et stilig riff. Fra den streite rocken går ferden videre med countryrocker’n “On a Night Like This”. Honky tonk-gitar, ei monoton takt, et orgel som ligger kledelig i bakgrunnen, og en Magnus som kjører på med cowboy-stemme. Igjen kores det fabelaktig av Stian, og jeg tar meg i å være med å kore på refrenget. Vi snakker med andre ord om en umiddelbar låt av sorten som bør få fram antydninger til allsang på konsertene de spiller sammen med El Cuero i Oslo, Halden, Moss og Bergen nå i november. Er du i disse byene vil det være litt dumt å ikke ta turen, om du liker rock, vel og merke.

The echoes of your footsteps 
They are welcomed night and day
When it’s here you’re never far away

Vi nærmer oss slutten av albumet, og det roes ned med “The Way I Walk”, en låt jeg først ikke fikk helt taket på, men som nå er min favoritt fra skiva. Lyrikken er helt strålende her, og den framføres på ypperste vis. Såpass at en tåre kan lure seg fram. Etter tre passe skjøre minutter gir bandet litt gass, og den lille soloen Stian lirer av seg er av sorten man bare bør ha fått med seg. Tempoet dras enda mer ned til finalen, “Finish Line”. Magnus med kassegitar, igjen i det som lett kan kalles Ryan Adams-modus. Litt hjelp får han av sin bror, som koster på seg noen akkorder som blir hengende i lufta, og fingerspill fylt med ekko og vreng. En alldeles vakker avslutning på et debutalbum Magnus og hans Saturday City virkelig kan være stolte over.

Nå er det bare å glede seg til fortsettelsen, for en fortsettelse må det bare bli. Alt annet vil være tullete. Gratulerer med et knallsterkt album, karer..!

Om forfatter

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert