Uncle Tupelo

uncle tupelo

Det var en gang et lite orkester som kalte seg Uncle Tupelo. De lagde fire studioalbum i sin levetid, og samtlige av disse er dokumenter eller vitnesbyrd over en epoke som var viktig for det som skulle bli fortsettelsen. Jeg vet ikke hva dette orkestert startet, men at det var noe, hersker det ingen tvil om. La meg bare kalle det et alt.rockcountry-dyr. En slags predator som slukte en hel bøtte med forskjellige genre i et jafs, og ble en vakker og livsfarlig skapning.

Uncle Tupelo ble dannet i 1987 av Jay Farrar, Jeff Tweedy og Mike Heidorn etter at sangeren i deres tidligere band, The Primitives, slutta for å begynne på en eller annen høyskole. Akkurat det er i alle fall jeg er glad for, for trioen som oppstod i dette kjølvannet, er utvilsomt den tøffeste i gata. Uncle Tupelo var et band bestående av tre meget sterke individer, og da særlig de to herrene Jay og Jeff. Etter at de tre første albumene ble gitt ut på beskjedne Rockville Records, fikk trioen tre nye medlemmer, Ken Coomer, Max Johnston og John Stirratt, samtidig som trommis Mike slutta.
Kvintetten signerte så med det meget mye større Sire Records, og slapp sitt (skulle det vise seg) siste album, Anodyne (’93). Men gleden med den nye besetningen varte altså ikke lenge. 1. Mai i 1994 hadde Mr. Farrar fått nok av hele greia. Han var lei av å krangle med låtskriverkollega Tweedy, og bestemte seg for å forlate skipet. Så da var det slutt på Uncle Tupelo. Finito.

Etter at gjengen splittet opp, dannet Jay sitt nydelige Son Volt i lag med Mike Heidorn og brødrene Jim og Dave Boquist, mens de resterende medlemmene bare skiftet navn til Wilco. Det var i alle fall cirka sånn det gikk for seg, og nå var det plutselig to band å følge. To temmelig tøffe band, hvor det ene av dem fort ble min favoritt. Det var naturlig for meg å favorisere Son Volt, siden jeg hele tiden hadde vært svakest for Jay, noe jeg fortsatt er. Jay er en meget undervurdert gitarist, han er en formidabel låtskriver, og hans røst er temmelig enestående.

Uncle Tupelo, ja. De fikk uansett klemt ut fire enorme album etter min og alle med vettet i behold sin målestokk:
No Depression (1990), Still Feel Gone (1991), March 16-20, 1992 (1992) og Anodyne (1993).
Det er ikke mange som kan skryte av å ha levert fire helt støkne album på rappen, og bare de fire totalt. Tror kanskje ikke det finnes noen. Ikke som jeg kommer på i farta i alle fall


 

No Depression (1990)

no depression

Uncle Tupelos debut. Denne skiva er som et begrep å regne i såkalte alt.country-kretser. En slags bibel for oss som tror på ekstremt tøff behandling av countrygenren, og for oss som tror at rock er mye mer enn primalskrik og puddelsveis.  Denne debuten er et utgangspunkt for alt som er tøft og som lar seg forene, og mer enn en inspirasjon til musikkblekka som oppstod i kjølvannet den, og som tok det samme fjonge navnet, No Depression. Denne blekka har i ettertid blitt offer for hva vi kan kalle en kraftig utvanning, men ikke nok til at undertegnede har sluttet å lese den. Det står fortsatt fine ting å lese i No Depression.
Uncle Tupelos debut derimot, står der like bunnsolid, ubesudlet og steintøff som den har gjort siden dag én. Nå når jeg sitter her og lytter til dette albumet, slår det meg at det ville vært en katastrofe ingen noen sinne vil få vite omfavnet av, om det aldri hadde kommet til verden. Hvordan ville verden sett ut uten Jay og Jeff i voldsomt og fruktbart driv? Hvem skulle gitt oss den fortvilte lyden av kontant, naken rock parret med steelgitarer og kjærleikskranke cowboyer under en tilsynelatende bredbremmet hatt? Billy Ray Cyrus? Det skulle tatt seg ut. Nei. Det skulle det ikke (men faen! Det er jo sånn verden ofte ser ut).
Jeg kommer akkurat her og nå ikke på noe album jeg liker bedre enn No Depression. Jeg prøver, men klarer det ikke. Ikke når jeg trenger Jay’s flerrende gitar, hans stemme og hans attityde. Den som tyter ut av høyttalerne her og nå. Man hører ikke bare Mr. Farrar. Man føler kisen. Ikke når jeg trenger Jeff’s finurlige meloditeft og sårbarhet. Hans lidende sjel, kanskje, og utvilsomt hans kontant lekende bass. Ikke når jeg trenger Mike’s ubønnhørlige rock’n’roll som til enhver tid hamres ut i løse lufta. Ikke når jeg trenger å høre åpninga: 

Hometown, same town blues
Same old walls closing in
Oh, what a life a mess can be
I’m sitting here thinking of you once again
Won’t you talk to me

“Graveyard Shift” er noe av det tøffeste og mest rafinerte jeg kan tenke meg. Faen for en åpning, og for et liv kaos kan være…
Så er det bare børjan. Begynnelsen på Uncle Tupelo og alt det som fortsetter å komme fra de samme kildene. Den verste (beste) energien har kanhende lagt seg litt, men herregud. Ingen bortsett fra noen ytterst få, har evnen til å sprudle over av djevelskap til siste åndedrag. Jeg kommer ikke på noen her og nå, men jeg trenger å tro at det finnes en og annen Duracelkanin der ute i rockens fotefar. Jeg forlanger det.

Det er jo så populært å påstå at man kan skrive en hel bok om et album man elsker, og jeg kunne nok sikkert ha skrevet (i alle fall) en novelle om hvert av Uncle Tupelos album, men det skal jeg selvsagt ikke gjøre. Jeg skal bare komme med noen velvalgte ord om dem. Jeg skal forsøke det. Om No Depression kan jeg bare si: Skiva er komplett. Den bobler over av energisk kreativitet, ensomhet og rabalder. Det har aldri slått meg at det finnes et svakt punkt på denne utgivelsen, og i skrivende stund har jeg funnet ut at det heller ikke gjør det. Om jeg skal driste meg til å trekke frem noen favoritter her, kan det fort bli; Graveyard Shift, That Year, Whiskey Bottle, Life Worth Livin’ og John Hardy. Så har vi jo alle de andre.

6

Still Feel Gone (1991)

still feel gone

Så var det Still Feel Gone. Dette albumet jeg stadig kommer tilbake til, og som jeg nok må innrømme er min favoritt… Eh, det vil si, det også. Det har muligens ikke alltid vært sånn, men her jeg sitter og skriver akkurat nå, kjenner jeg at dette nok er tilfelle.

Albumet starter rett og slett med min favorittlåt – “Gun”. Denne låten er så jævla dirty og tøff, samtidig som den er så ufattelig skjør på en typisk psyk og deilig måte. Jeg kan ikke komme på en tøffere låt å starte et album med, for låten har alt jeg leter etter i denne stilen.  Den er i min sjel litt schizofren. Både bråkjekk og tander, vakker og stygg. “Gun” er rett og slett en rockelåt, og en solid klassiker her hjemme på brakka. Den litt monotone gitarveggen som plutselig åpner seg i det sangen tar til… Det er ren medisin.

Så kommer den litt småsløve honky tonk greia der Jay i typisk stil bretter ut sin noe tunge, unge sjel. Tung i kraft av den unike stemmen. “Looking for a Way Out” åler seg avsted til rufsete gitarer, et tungt komp og helt nydelige harmonier. Den buldrer og braker med fantastisk deilige gitarer, og den messer om en tid som har vært. Den er rett og slett superfet.

“Fall Down Easy” er også en sånn typisk Jay Farrar sak. Det er noe med den mannen, eller skal vi si, store gutten i dette tilfellet. Det er få om noen i denne gata som har en tyngre pondus i sin røst. Når Jay synger, lytter jeg. Og ikke minst, føler jeg. Denne tredje låten på skiva er dessuten herlig brutal i partiene når trommer og bass raser som utfor et stup, og du faller lett med.

Nok en av mine Uncle Tupelo favoritter kommer som fjerdelåt. “Nothing” er en skikkelig dirty liten rockedjevel som setter pumpa i gang uansett hvor slapp og uopplagt jeg måtte føle meg før den dukker opp. Vi snakker vitaminer, endorfiner, dopamin óg din. Satan i urskogen det er tøft. Mer trenger jeg ikke si, så jeg holder kjeft.

“Still Be Around” er også en Tupelo-favoritt. Herregud for en vakker og svær låt. “When the bottle is our Bible” er en setning jeg stadig biter meg merke i, uten at jeg har flaska som bibel. Jeg har det ikke nå lengre, for å si det sånn. Men det er en helt annen sak. Den har kanskje vært det i perioder, så… Dette er låtskriverkunst. Stor låtskriverkunst, folk og fe.

Jeg kjenner lett på bom-chicka-bom følelsen i “Watch Me Fall”, og tenker fort på Johnny. Johnny Cash skulle absolutt ha blitt presentert for denne storherlige herligheten, men det ble han nok sikkert aldri. Jeg kan fint leve med det siden originalen er direkte genial. Men jeg fantaserer likevel…

Når “Punch Drunk” kommer stormende mot meg, er jeg bombesikker på at bare den er min favoritt. Er det mulig å klemme ut en så helvetes tøff rockelåt så full av sånne helt vare Uncle Tupelo-øyeblikk. Svaret er JA. Hør på Jay. Faen for en strålende vokalist. Hør på hans innlevelse. Mannen er fabelaktig. Og hør på det drivet. Uncle Tupelo er utvilsom noe av det tøffeste som noen gang har stått på en scene. For en jævla sinnsykt bra kvalitet. Hele veien. 

“Postcard” slår meg rett i trynet. Pang! Så ligger jeg der. Men så kommer Jay atter med sin magi. Med ett er vi i aller beste countryland. Dette er jo kunst. Det er biff og kjøttkaker, det er hei og hå og reis fluksens til helvedes. Jeg er ingen stor fan av postkort, men et postkort som dette skulle jeg gjerne funnet i postkassen hver bidige morgen. Dessuten er det vel trivelig å få et postkort. Jo. Det er det.
PS: Dette er også min favoritt.

Låt #9 er en utmerket hyllest (vil jeg tro) til gitarist og vokalist Dennes Dale Boon (`58 – `85) best kjent fra californiske Minutemen. Det er selvsagt en superb rocker med blodfett driv og masse rendyrket energi. Får du ikke fot av dette, er jeg stygt redd du nok dessverre er død. Det går neppe an å sitte rolig til “D. Boon” om hjertet fortsatt slår i brystet. FOR en LÅT!

Så får vi en ypperlig sak med flott munnspill i strøken americanaånd. Nok en gang er det Jay Farrar som setter sitt tydelige preg på greiene. “True to Life” føles som en sommerbris i en perfekt verden av galskap og generell overlevelse. Den henter meg rett inn i en varme der jeg vet jeg hører hjemme. Igjen må jeg berømme låtskriverkunsten som fremvises her. Det går nesten ikke å gjøre det bedre. Ikke nevneverdig i alle fall. Så… La oss ikke nevne det.

Vi havner helt ned på parketten. Under bordet, under teppet eller under og helt nede hvor og når som helst med denne litt sarte låten. Den puster her i all sin utstående introverte prakt, og den stryker meg så fint med hårene at jeg fort kunne malt alle veggene på Empire State Building om jeg var en katt. Men det er jeg ikke. Jeg er mer en hund. En hund etter Uncle Tupelo. Åh! Jeg elsker “Cold Shoulder”. Elsker den. It’s en fin låt.

Dette praktfulle kunstverket av et album avsluttes NESTEN med “Discarded” (som for ordens skyld betyr “forkastet”). Og denne låten ble heldigvis ikke forkastet. Den funger perfekt i dette universet av rock og country, himmel og helvete, fyll, spetakkel og dyp ettertenksomhet. Det er en progressiv energi på gang her, og den energien kan lett ta meg både til helvete og tilbake, óg til himmels og hjem igjen. Fytti katta!

Det er egentlig ikke alright, men “If That’s Alright” avslutter ballet. Jeg vil jo at dette albumet skal fortsette inn i evigheten, noe det forsåvidt har gjort de siste dagene, og kjenner jeg meg selv rett, vil Still Feel Gone få mange, mange runder før jeg setter den tilbake i hylla igjen. Denne siste låten er selvsagt også en perle, og i så måte en perfekt måte å avslutte albumet på. Helt akustisk, helt der nede, helt nydelig og helt Uncle Tupelo. Hva er det med denne skiva? Er det alt? Det må det være.
Sterke låter er f.eks: Gun, Nothing, Still Be Around, Postcard og Cold Shoulder.

6

March 16-20, 1992 (1992)

mach

March 16-20, 1992 var lenge en favoritt her hjemme. Eller der hjemme. Uansett hvor mitt hjem har vært. Vi må bare huske at alle Uncle Tupelos utgivelser er egenrådige barn med sine egne særegenheter og alt som følger i kjølvannet av sånt. Det er bare å huske det. Kanskje det er lett å huske, siden det er umulig å glemme. Bandets tredje album er først og fremst nesten helt akustisk, og først og fremst jævla flott. Det er nok et komplett album fra gjengen.

R.E.M.’s gitarist Peter Buck, hadde vært på konsert med trioen i Athens, Georgia på 40 Watt Club, og han ble skikkelig søkkimponert over bandets versjon av Louvin Brothers-låta “Atomic Power”. For å gjøre en lang historie kort, endte det opp med at mannen produserte albumet. Gjestemusikant og gitarist Brian Henneman (jepp – Bottlerocketsduden) lærte seg sågar å spille mandolin for dette albumet. Forøvrig den samme mandolinen Peter brukte på den kolossale R.E.M.-hiten “Losing My Religion”. Snakk om koselige greier! Det er nesten ikke til å tro, ass.

Selv om jeg selvsagt mener at Uncle Tupelo-katalogen henger nøye sammen, har jeg likevel en litt forskjellig tilnærming til hvert enkelt album, for de er som sagt helt forskjellige barn, men med samme foreldre. Og det gjør dem jo mer enn beslektet. Deres tredje utgivelse minner meg mest om sene nattetimer med gode og dårlige kompiser, whisky, vin og bare fanden vet. Den minner meg om nittitallets nesten sykelige hang til akustisk musikk med en viss attityde i bunn. Men selv om mange av disse minnene nok er av ymse kvalitet, så gjelder det såvisst ikke March 16-20, 1992. Den skiva vekker bare sterke og gode minner, og sikkert mest på grunn av at albumet er hva det er. Gjennomført og strøkent i sin form. Alle de 15 låtene krever hverandre, så det er alltid en dårlig idé å bare spille utdrag av denne perlen av et album. Hvis du ikke har tid til å lytte deg gjennom hele skiva, kan du like godt la det være. Ikke for at det ikke går fint an sånn rent teknisk, eller at låtene ikke står fjellstøtt på egne ben, men heller for at det vil være selvpining å stoppe skiva før siste tone har lagt seg pent til rette i din musikkelskende sjel.

Når jeg nå må plukke ut 5 låter som står litt ut fra resten, er det nesten så jeg angrer mitt selvpålagte lille “helvete”, for det er sannelig ikke en lett oppgave… Men jeg blir jo nesten nødt til å prøve. Så la oss i all beskjedenhet bare si: Grindstone, Wait Up, Criminals, Shaky Ground og Wipe the Clock.

Blandingen av eget og tradisjonelt materiale, som jo ER denne skiva hvis tittel gjenspeiler innspillingstiden, er en gave til oss som elsker sinnsykt overlegen og dødsfet musikk. Så mye som jeg sikkert og visst elsker tolkningene av de mange gamle slagerne, er det dog de låtene herrene Farrar og Tweedy selv har skrevet jeg elsker aller mest, og da i særlig grad Farrar. Jeff, som var så jævla inspirert av Nick Drake’s lyrikk fra først og fremst nydelige Pink Moon, og Jay’s gjennomgående geni og tilstedeværelse. Mannen er jo tross alt et geni og trenger knapt inspirasjon utenfra – trur eg.

5

PS: Vær oppmerksom på at dette er verdens sterkeste femmer. Jeg trekker et kvart nanopoeng for å eksemplifisere albumets posisjon i en perfekt katalog som hvis den hadde bestått av fem album antagelig ville vært en soleklar Yatzy. Dette er egentlig en sekser, men…
Jeg beklager dette.

Anodyne (1993)

anodyne

Min inngang. Mitt voldsomme kick, oppdagelsen, aha-opplevelsen, den nye vinen, hallelujaen og amen’et i tykjekirka. Det var Anodyne som tok meg til det stedet jeg siden har trivdes best på, eller helst, i. Stedet eller tilstanden kan lett kalles “Slate”, for det var den første lyden som traff meg julaften i 1993 da jeg etter bare noen små sekunder forstod at jeg holdt et absolutt mesterverk mellom gitarpølsene. Joda. Sånt går an. Det var min eneste bror som hadde vært så genial å kjøpe vidunderet i julegave til meg det året, som forøvrig var et fantastisk musikkår. Jeg håper virkelig jeg kjøpte han et vidunder, jeg også, selv om det må være umulig og matche den han ga meg.

Så da er det allerede klinkende klart at jeg elsker også denne siste i rekken, den korte rekken av Uncle Tupelo-utgivelser. Denne gangen er lyden bedre, produksjonen større og mye dyrere, og det er langt flere folk involvert i prosjektet. Etter å ha truffet på Dough Sahm i et hotell, spurte Farrar om mannen var villig til å synge litt på låten “Give Back the Key to My Heart”, en låt Dough har skrevet, og det var han. Så Dough synger han, og tøft er det.

Dette monsteret av en skive altså. Det er bare så avsindig tøft at jeg ikke finner ord. Og Jay, han spiller gitar så tøft som aldri før. Faen for en steintøff lyd det er av den mannen. Gitaren og mannen, mannen og gitaren. Bare hør:

You’d never leave on your own
Where you’re from and where you’re going
I know these things like I know you hate me now
Catch yourself in mid-air thinking
Your dreams can never be bought
I couldn’t help you then and I guess I can’t help you now
When jousting is for pleasure
Pleasure is way out of hand
The time is right for getting out while we still can
Chickamauga’s where I’ve been
Solitude is where I’m bound
I don’t ever wanna taste these tears again
I don’t ever wanna taste these tears again
Appalachian, so patient
The lessons we’ve traveled
As soon as we’re out we’re kicking our way back in
Fighting fire with unlit matches
From our respective trenches
No authority can clean up this mess we’re in
A miracle might point the way
To solutions we’re after
And avert our chronic impending disaster
Chickamauga’s where I’ve been
Solitude is where I’m bound
I don’t ever wanna taste these tears again

Begge herrene er selvsagt fantastiske låtskrivere. Både Jay og Jeff. På dette albumet har Jay stått for 6 av låtene, mens Jeff har levert fem. Det er ingen hemmelighet at det er Jay som treffer meg best, selv om Jeff også treffer meg midt i trynet. At to sånne skruer skulle ende opp i samme band, er egentlig helt sykt, og det er ikke rart de til slutt kolliderte med sine interesser og sine egoer. Det måtte gå som det gikk, det ble en helsikkes masse munnhuggeri, og bandet kollapset til slutt. Det er for jævlig, men også grunnen til at verden har fått band som Son Volt og Wilco.

Jeg sitter her og tenker på hva jeg skal trekke frem nå. Hva jeg er nødt til å si om denne skatten. Det er meget å si om omstendighetene, de tekniske variantene, anekdoter og hendelser, fakta og faen vet… Hit og dit og tilbake igjen. Men når jeg sitter her og musikken triller avsted, fyller meg og rommet, er det eneste jeg har lyst til å si etter dager med Uncle Tupelo: Du. Du som leser dette. Du som ikke har skiva, eller enda verre, ikke har hørt den. Hvis du ikke kjøper dette albumet så fort du bare kan det, er du rett og slett tåpelig. Ja, for det er tåpelig å ikke ha dette på stell.

Om jeg skal være så teit at jeg plukker ut fem favorittlåter fra denne formidable skiva, kan jeg like gjerne nevne låter som Slate, Acuff Rose, Chickamauga, Anodyne og High Water.

6

PS: Denne sekseren er så sterk at Pippi Langstrømpe hadde blitt en ren pingle til sammenligning. Den er kjempesterk. Mye sterkere enn Pippi.

Jeg elsker dette bandet og det de leverte. Det er nesten så jeg må snufse litt her jeg sitter midt i musikken. For et stykke musikkhistorie.

 

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert